Snakke dritt til 10 åring om steforelder.

[m74]

med andre ord: Det er altså mors ansvar å oppdra far.

jeg synes ikke det er så fryktelig dumt det FT2 sier.

Jeg er i en situasjon som minner om ts'.

Jeg har en skriftlig bekymringsmelding fra en barnepsykolog om hva samværet ser ut til å gjøre med barna mine.

Kanskje kunne jeg anmeldt for trakassering og psykisk mishandling.

Men jeg synes det er drøyt. Jeg går for oppdragelse fortsatt.

Glemte visst å si at jeg er mann og det er barnas mor som oppfører seg slik. Jeg føler altså et visst ansvar for å oppdra mor.

Dette handler ikke om kvinner og menn - det handler om gale/slemme/dumme/korttenkte/egoistiske/maktsyke/(stryk det som ikke passer) MENNESKER

Min magefølelse er at ts' barn er såpass stort at det vil finne måter å ta kontakt med faren på om hun ønsker det. Om det må foregå i hemmelighet for mor blir det ikke noe bedre. TS må formidle til far at det er ødeleggende, hun må hjelpe barnet sitt å forstå hvorfor pappa er som han er - men nekte kontakt, anmelde osv. høres drastisk ut når barnet har et ønske om å se far. ... tror jeg... med all verdens forbehold

kjip sak

fra meg

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg tror mitt budskap er blitt litt borte i diskusjonen og innleggene til enkelte.

Jeg ønsker ikke å ta fra min datter noe som helst, og jeg har ingen intensjoner om å gå til drastiske skritt på noen som helst måte.

Men jeg har allerede prøvd det dere foreslår, jeg har prøvd å oppdra ham, jeg har gitt beskjed hvordan barnet har det. Jeg har virkelig prøvd alt.

Mine venner synes jeg er bløthjertet og dumsnill med alt jeg har gjort for å prøve å få dette til å fungere for barnets beste, men til og med jeg har en grense.

Hva kan jeg gjøre når faren sender stygge meldinger til henne og ber henne slette alt han sender?

Hva kan jeg gjøre når det er hans "verden" som er rikitg og alle andre tar feil?

Han har prestert å si at det er på tide ungen lærer om livets realiteter!! Når hun var 8 år!!

Jeg er på bunn nå, jeg har ikke mer å gi!

Jeg har ALDRI sagt et negativt ord om hennes far, jeg bekrefter det hun tar opp og som jeg er enig i, og jeg har fått tilbakemeldinger fra psykologen at jeg gjør en god jobb som mamma.

Men alt dette hjelper ikke når jeg har ett barn som gråter over sin fars handlinger eller mangel på handlinger. Hun gråter fordi han slenger dritt, fordi han ikke kommer på besøk, fordi han sier at hjemstedet hennes er den største drittplassen på jord, moren er en helvetes drittkjerring!

Jeg kunne fortsatt i lang tid, men det gidder jeg ikke.

Jeg er frustrert rett og slett. Jeg trøster og tørker tårer og forklarer og bekrefter, og inni meg holder jeg på å sprekke!

For han er ikke verdt alt det min datter gir ham, fordi hun får ingenting tilbake!

Jeg kan ikke sitte å se på at hun gråter de neste 8 årene også, jeg er tom for trøst.

Og det er ikke noe godt å komme frem til som mor!

Dette ble rotet, men måtte ut!

Så kjære far til 2, jeg vet det er mange flotte pappaer der ute, jeg er til og med gift med en! Men enkelte og heldigvis et fåtall forjener ikke pappatittelen, og jeg nevner kun pappa nå fordi det er det min sak dreier seg om.

Dette tilfellet er et slikt et, og alt er prøvd.

Jeg har gitt opp!

[Far til 2]

med andre ord: Det er altså mors ansvar å oppdra far.

Nå er det og sånn at BARNET allerede går til psykolog, og psykologen antyder at BARNET ikke har godt av den kontakten som er med far pr i dag. Da er det nokså arrogant og nedlatende av en som "far til 2" å sitte på sin høye hest og rakke ned på psykologens uttalelser. Vet liksom "far til 2" bedre enn den som står oppi situasjonen hvordan dette påvirker barnet? '

jeg vet naturligvis ikke hva som er barnets beste ettersom jeg ikke har snakket med de innvolverte. MEN DET HAR HELLER IKKE PSYKOLOGEN.

MYNDIGHETENE derimot (inkludert politikerene), vet altid best, - uten at de har hørt en eneste versjon av problemet (jeg tenker da på hvem de mener barnet skal bo hos). DET er et overgrep av dimensjoner mot mange barn.

I dette tilfellet har vi mors versjon, og jeg har ingen grunn til å påstå at den er feil. Men slik rettsvesenet fungerer vil det være en tragedie for henne om hun går til det skritt som enkelte mener hun bør gjøre (nekte samvær). Grunnlaget med en uttalelse fra èn psykolog (som forøvrig ikke har snakket med faren til jenta) er et altfor tynnt grunnlag til å frata barnet samvær. Hvis du mener noe annet mener jeg du indirekte oppfordrer til at moren skal miste omsorgen.

Det er legitimt å kjempe fars sak - men det virker totalt mot sin hensikt når resultatet blir at BARNET uansett skal ofres. Helt uavhengig av hva far har gjorrt og sagt, hvordan han har oppført seg overfor barnet så SKAL han ha rettigheter. Barnet derimot, har ingen rettigheter, men har bare å tilfredstille fars behov.

Vi snakker ikke om fars rettigheter her. Vi snakker om å unngå den tragedien det vil være for ts å miste omsorgen. For det er det som vil skje om hun tar loven i egne hender.

Jeg har eksempler på hva som kan skje, men slik du ordlegger deg vil mitt svar bli sett på som at jeg ikke tror på ts. Derfor må jeg forkorte innlegget til å si at hun kan miste omsorgen om hun gjør noe overillet.

Som omsorgsperson er det - også i ts sitt tilfelle - HENNES ansvar at BARNET har det bra, også på samvær. Det betyr at dersom hun anser det som et sjansespill å sende barnet alene på samvær - ja da kan hun ikke gjøre det. I verste fall kan hun da anklages for ikke å ivareta barnets beste.

Jo hun må faktisk likevel sende barnet på samvær inntil hun har en domsavsigelse på at hun ikke skal gjøre det. Og en slik domsavsigelse er vanskelig å få om barnet ønsker samvær.

Jeg vet ikke om du har fulgt med i mediene de 2 siste dagene, men Hjerman har bl.a. gått høyt ut på banen og beklaget seg over at barn tvinges til samvær med voldelige foreldre. Det er da snakk om barn som ikke blir hørt når de vil slippe samværet. Det ts og barnet opplever er ikke så veldig anderledes (men kan kansje beskrives som psykisk vold). Forskjellen er i hovedsak at barnet i dette tilfellet er noe ambivalent mht om det ønsker samvær eller ikke.

Jeg vil igjen anbefale ts å ta en telefon til politiet og høre hva de sier. Nei, ingen ideell situasjon å anmelde faren, men det ER faktisk psykisk mishandling av BARNET når han holder på som han gjør. Og det er ikke lov i Norge.

Jeg skulle gjerne sett at du la til at ts ikke må gjøre noe som kan frata henne omsorgen. TS må faktisk arbeide seg gjennom de offisielle kanalene i tilfeller som dette, og det er uavhengig av hva du, jeg, TS, barnet, faren eller psykologen mener om samværet.

[Gjest Gjest]

Jo hun må faktisk likevel sende barnet på samvær inntil hun har en domsavsigelse på at hun ikke skal gjøre det. Og en slik domsavsigelse er vanskelig å få om barnet ønsker samvær.

Man kan faktisk konfronteres med at hvis man gjør det, vil barnevernet gripe inn og plassere barnet i fosterhjem.

Dermed er dilemmaet fosterhjemsplassering, eller å risikere å miste omsorgen i en rettssak fordi man saboterte samvær uten gyldig rettskjennelse.

Jeg valgte å risikere rettssaken, og den kom. Heldigvis sto barnevernet for meningene sine også i retten, og jeg vant. Til tross for at barna ønsket samvær.