Snakke dritt til 10 åring om steforelder.

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Jeg trenger noen konkrete råd.

Jeg har ei jente på 10 år og hun har ikke bodd med faren på 8 år. Kun sporadisk kontakt, og kanskje 4 mnd mellom hver gang.

Jeg vil ikke gi for mange detaljer, men far har vist liten interesse og det har gått veldig i bølgedaler.

Jentungen går til psykolog pga fars oppførsel.

Nå er jeg gift og har fått to barn til, vi fem fungerer som en familie. Og min mann har tatt fullt ansvar og er i realiteten hennes far.

Det har vært turbulent hele tiden mellom meg og hennes far, men nå tar det helt overhånd.

I det siste har han snakket dritt og meg og stefar når hun ringer til sin far for å si hei. Det er ikke positiv fokus i det hele tatt kun dritt om oss.

Mitt spørsmål er da: Hva gjør vi?

Skal jeg ta fra henne simkortet til mobilen og gi henne nytt nummer? Skal jeg nekte henne å ringe til sin far?

Jeg har prøvd å ta kontakt med ham, men det gjør det bare verre.

Hun er synlig opprørt og lei seg etter disse samtalene, og jeg ender opp med å sitte å forsvare meg for hans beskyldninger og tørke tårer på jentungen.

Jeg er drittlei og trenger råd..

[Gjest Gjest]

Lettere å gi råd hvis du sier noe mer om biofar? Er han psykisk syk? Lever han i sosial nød? Er han bitter på deg? Det må jo være en årsak til at han prøver å ramme deg og din familie gjennom datteren dere har sammen?

Hvorfor går barnet til psykolog? Hvis det er som du sier, fordi faren har en skadelig atferd, så må vel svaret være å bryte kontakten mellom far og datter?

[Gjest Gjest]

Det kan være vanskelig å nekte far og datter kontakt. De vil finne måter å kontakte hverandre på uansett (far finner ut hennes nye nummer, eller hun ringer til han fra sin nye mobil), og da vil det i tillegg skje i skjul sånn at du og datteren din ikke får snakket ut om det far sier. Det kan nok være langt verre enn situasjonen i dag.

Datteren din sitter i en svært vanskelig situasjon. Hun er sikkert glad i pappaen sin, selv om han oppfører seg som en drittsekk. Jeg ser for meg at det er to ting du kan/bør gjøre:

1: Lær opp datteren din i å takle pappa. Det kan være mye forlangt av en tiåring, men med en sånn far så er det dessverre nødvendig. Snakk med henne om at "pappa er glad i deg, men dessverre så sier han mye dumme ting som ikke er sant." Jenta trenger å lære seg forsvarsmekanismer, som å si til pappa selv at hun ikke vil snakke stygt om noen, at hun vil snakke om hyggelige ting. Trist at et barn må ta et sånt voksenansvar, men med en far som den hun har så må hun nesten det. Alternativet er jo å prøve å kutte all kontakt, men jeg tror ikke det fører noe bedre med seg.

2: Få far inn på familievernkontor, eller få en advokat til å ta kontakt med han. Gjør far oppmerksom på at hans negative prat om mor og stefar kun rammer datteren, ikke de voksne, og at dersom han fortsetter i samme bane så kan han bli anmeldt.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Tusen takk for svar.

Til første svar: Nei, far har ingen diagnose, men jeg har en mistanke om litt depressivt. Ja, han er bitter på meg, men det får være grenser. 8 år er lang tid og han er i nytt forhold.

Til nr to: Hun går til psykolog for å takle dette med gjentatte skuffelser, hun har et drømmebilde av en pappa som ikke eksisterer. Får ikke snakket med ham om ting hun ønsker og får ikke svar på spørsmål hun har stilt.

Han kan eksplodere i sinneutbrudd når han blir stilt til veggs og må ta ansvar for ting.

Jeg har lært henne å takle pappaen sin, men det får være grenser. Hun skal ikke være nødt til å ta imot dritt om oss, det får han ta direkte til meg. Men det er han ikke mann nok til desverre..

Takk for svar, er vel ikke så mye jeg kan gjøre desverre...

[Gjest hurra]

Så lenge du og din nye mann har etablert en familie som 100% innbefatter din eldste datter på alle områder, at hennes stefar i praksis opptrer og oppfører seg som hennes far og at hun selv også oppfatter han slik så synes jeg dere burde kutte all kontakt med bio-far og i samme slengen overveie adopsjon (at stefar adopterer henne) slik at hun ikke lenger er følelsesmessig belastet med denne varianten av en "far".

Biologisk opphav er voldsomt oppskrytt synes jeg, og når hun allerede har slitt såpass at hun nå går i terapi, så synes jeg det er dårlig gjort å fortsette dansen. Hun har et fullverdig familieliv med en (evt) far som tar alt ansvar og som sikkert er glad i henne: gi henne dette, og la henne slippe å måtte takle en voksen mann som sliter i eget liv.

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Ja, det er helt klart en mulighet å adoptere, men hun er såpass stor at hun ikke har et ønske om dette selv.

Psykologen har allerede ymtet frempå at samvær med far kansje ikke er til det beste for min datter, og selv om jeg kanskje er enig, så må jeg være forsiktig med å gå til det skrittet.

Pr dags dato har hun sett ham en gang siden ifjor sensommer, og han vil ikke ha henne på helgesamvær.

Det er en kort flytur unna og jeg har ikke legt kjepper i hjulene for at dette ikke skulle kunne finne sted.

Er det noen som vet om et nettsted eller et informasjons/støttekontor for denne type ting?

Kan jeg anmelde ham for trakassering? Hvor går grensen for trakassering?

Hun er 100% del av vår familie og hun har spurt om å få lov til å kalle stefar for pappa, og det kan hun. Men jeg tror hun føler hun svikter sin biofar ved å gjøre det.

Hjertet mitt blør for henne, jeg har så vondt av henne...

Takk for konstruktive svar, det tyder ihvertfall på at det jeg har gjort til nå er det de fleste ville gjort.

Det eneste som er "synd" i Norge er at far står sterkt rettsmessig, skal mye til før de mister retten til barnet. Uansett hvor stygge de er mot barnet...

[Far til 2]

Ja, det er helt klart en mulighet å adoptere, men hun er såpass stor at hun ikke har et ønske om dette selv.

Psykologen har allerede ymtet frempå at samvær med far kansje ikke er til det beste for min datter, og selv om jeg kanskje er enig, så må jeg være forsiktig med å gå til det skrittet.

Pr dags dato har hun sett ham en gang siden ifjor sensommer, og han vil ikke ha henne på helgesamvær.

Det er en kort flytur unna og jeg har ikke legt kjepper i hjulene for at dette ikke skulle kunne finne sted.

Er det noen som vet om et nettsted eller et informasjons/støttekontor for denne type ting?

Kan jeg anmelde ham for trakassering? Hvor går grensen for trakassering?

Hun er 100% del av vår familie og hun har spurt om å få lov til å kalle stefar for pappa, og det kan hun. Men jeg tror hun føler hun svikter sin biofar ved å gjøre det.

Hjertet mitt blør for henne, jeg har så vondt av henne...

Takk for konstruktive svar, det tyder ihvertfall på at det jeg har gjort til nå er det de fleste ville gjort.

Det eneste som er "synd" i Norge er at far står sterkt rettsmessig, skal mye til før de mister retten til barnet. Uansett hvor stygge de er mot barnet...

Dette er jeg dypt uenig i. Det er ingen tvil om at det er barn som ikke burde hatt samvær med fedre, men det er sikkert like mange mødre som ikke burde hatt samvær med barna. Og disse mødrene har ikke bare samvær, men de har faktisk som oftest daglig omsorg. En annen tråd her inne (Barnet mitt blir psykisk mishandlet! ) forteller blandt annet om dette.

Jeg har forståelse for at det i et forum som dette kan synes som at menn på generelt grunnlag "har for mye å si", men i denne saken er det faktisk jenta som synes å ønske kontakt med faren, uavhengig av hans reaksjonsmønster. Da er det ikke opp til oss bostedsforeldre å nekte dem dette selv om vi av personlige årsaker/konflikter ønsker å begrense samværet. Hvis du leser den andre tråden har ikke faren til jenta noen som helst intensjoner om å motarbeide jenta og hennes eventuelle ønske om samvær med moren, - tiltross for det moren har gjort.

Selv har jeg også overtatt omsorgen for mine barn, bl.a. fordi moren ønsket å frata dem muligheten med samvær med meg over lengre tid (samt en del andre ting). Jeg mener derfor at vi som foreldre skal være forsiktige med å gjøre oss opp vår personlige mening ettersom vi GARANTERT er påvirket av vårt forhold til ex'en.

Hvis du derimot har en psykolgs uttalelser som at samværet er skadelig vil du med stor sansynlighet kunne påvirke samværsmengden i tiden som kommer.

Du sier heller ingenting om hvorfor det er "en kort flytur unna". Om faren har flyttet så langt bort må han vel forsvare dette. Istedenfor å påvirke barnet til å få en negativ holdning til faren kan du kansje spørre han hvorfor han valgte å frata henne samvær ved å flytte så langt bort. Slike flyttinger er en tragedie for mange barn og han skal ha gode argumenter for å forsvare dette.

Edit: En forbytting av "mødre" og "fedre" i beskrivelsen.

Endret 16. juni 2009 av Far til 2

[Gjest hurra]

Ja, det er helt klart en mulighet å adoptere, men hun er såpass stor at hun ikke har et ønske om dette selv.

Psykologen har allerede ymtet frempå at samvær med far kansje ikke er til det beste for min datter, og selv om jeg kanskje er enig, så må jeg være forsiktig med å gå til det skrittet.

Pr dags dato har hun sett ham en gang siden ifjor sensommer, og han vil ikke ha henne på helgesamvær.

Det er en kort flytur unna og jeg har ikke legt kjepper i hjulene for at dette ikke skulle kunne finne sted.

Er det noen som vet om et nettsted eller et informasjons/støttekontor for denne type ting?

Kan jeg anmelde ham for trakassering? Hvor går grensen for trakassering?

Hun er 100% del av vår familie og hun har spurt om å få lov til å kalle stefar for pappa, og det kan hun. Men jeg tror hun føler hun svikter sin biofar ved å gjøre det.

Hjertet mitt blør for henne, jeg har så vondt av henne...

Takk for konstruktive svar, det tyder ihvertfall på at det jeg har gjort til nå er det de fleste ville gjort.

Det eneste som er "synd" i Norge er at far står sterkt rettsmessig, skal mye til før de mister retten til barnet. Uansett hvor stygge de er mot barnet...

Men hun gjør jo faktisk ikke det (svikter biofar): det er jo egentlig han som har sviktet henne gjentatte ganger... Og av og til synes jeg foreldre bør kunne takle å ta upopulære avgjørelser på vegne av barna, selvom de er store nok til å ha en mening. Hun er ikke så stor ennå at hun faktisk ser rekkevidden av egne avgjørelser. Hva er grunnen til hennes ønske om fortsatt kontakt med biofar? Er det håp og drømmer, er det udefinerbar følelse av "familieforpliktelse"; som er lett å få i disse dager, da det legges utrolig mye vekt på det biologiske, rettigheter og plikter?

Jeg forstår dette er kjempevanskelig, og jeg er veldig glad jeg ikke er i dine sko. Men tror det er lurt å tenke på hvordan dette på lang sikt vil påvirke din datter. Er det best for henne å fortsette å ha kontakt med denne "faren"? Vil hun bli lykkelig og få bildet av en kjærlig, tilstedeværende far komplett? Eller vil hun kunne bli vel så lykkelig uten kontakt; slippe håp, drømmer og dertil store skuffelser? Det er ikke sikkert hun som håpefull tiåring selv ser hvordan dette kan komme til å prege hennes liv. Men det kan kanskje du, med hjelp av fagpersoner og familie... Det er du som er forelder her, og det er du som kanskje må ta noen upopulære avgjørelser, men som gagner alle i det lange løp.

Og jeg synes hun trenger hjelp til å forstå at hun ikke svikter noen som helst ved å kalle ham som faktisk står henne nær, for pappa. Det er isåfall en tillits/kjærlighetserklæring til din mann, og ikke annet enn det.

[Far til 2]

Men hun gjør jo faktisk ikke det (svikter biofar): det er jo egentlig han som har sviktet henne gjentatte ganger... Og av og til synes jeg foreldre bør kunne takle å ta upopulære avgjørelser på vegne av barna, selvom de er store nok til å ha en mening. Hun er ikke så stor ennå at hun faktisk ser rekkevidden av egne avgjørelser. Hva er grunnen til hennes ønske om fortsatt kontakt med biofar? Er det håp og drømmer, er det udefinerbar følelse av "familieforpliktelse"; som er lett å få i disse dager, da det legges utrolig mye vekt på det biologiske, rettigheter og plikter?

Jeg forstår dette er kjempevanskelig, og jeg er veldig glad jeg ikke er i dine sko. Men tror det er lurt å tenke på hvordan dette på lang sikt vil påvirke din datter. Er det best for henne å fortsette å ha kontakt med denne "faren"? Vil hun bli lykkelig og få bildet av en kjærlig, tilstedeværende far komplett? Eller vil hun kunne bli vel så lykkelig uten kontakt; slippe håp, drømmer og dertil store skuffelser? Det er ikke sikkert hun som håpefull tiåring selv ser hvordan dette kan komme til å prege hennes liv. Men det kan kanskje du, med hjelp av fagpersoner og familie... Det er du som er forelder her, og det er du som kanskje må ta noen upopulære avgjørelser, men som gagner alle i det lange løp.

Og jeg synes hun trenger hjelp til å forstå at hun ikke svikter noen som helst ved å kalle ham som faktisk står henne nær, for pappa. Det er isåfall en tillits/kjærlighetserklæring til din mann, og ikke annet enn det.

I svaret synes jeg du blander kortene. Det sies bl.a. at hun ønsker å kalle mors nye mann for far, MEN SAMTIDIG VELGER BARNET Å IKKE GJØRE DETTE (selv om hun tydligvis får lov til å kalle den nye mannen far). Hva er det som er den upopulære avgjørelsen ? Er det å tvinge barnet til å kalle den nye mannen far ???

Jeg tror en del barn preges resten av livet over at mødre "har tatt avgjørelsen om at barnet ikke skal ha samvær". Hvis det er dette du mener er den upopulære avgjørelsen ts ikke har tatt, men som du mener hun bør ta, så er jeg uenig med deg. Det er sikkert vondt for jenta å ikke treffe faren sin når hun måtte ønske idag, men jeg mener ts isteden bør snakke med han og spørre om hvorfor han har fratatt henne samvær ved å flytte så langt (om det er det som har skjedd). Om moren nå fratar jenta enhver relasjon til faren sin tror jeg dette på sikt vil skape større problemer for moren enn de problemer jenta har idag. Jenta trenger tid til å innse/akseptere realitetene. Å frata henne samvær fordi mor ønsker det er ikke nok. At en psykolog mener det samme uten å ha hatt kontakt med far eller sett far og datter sammen synes jeg også er tyragisk. Det viser i så tilfelle at det kan bli tatt avgjørelser på et mangelfullt grunnlag.

[Gjest trådstarter-mamma]

Far flyttet langt vekk ved bruddet for over 8 år siden, han har ingen tilhørighet her på mitt hjemsted utenom datteren.

Eneste grunnen til at det har vært samvær er fordi en sterk mor (hans mor) har vært tilstede under dette og fordi jeg har reist og vært tilstede, alt for at min datter skal få beholde kontakten med sin biologiske far.

Jeg har nok desverre ved å skjule sannheten for henne, hjulpet til med at fallhøyden er mye større nå.

Men jeg handlet utifra det jeg syntes var riktig da, og hun hadde ikke taklet all info på det tidspunktet.

Nå har jeg aldri prøvd å tvinge datteren min til å kalle stefar for noe som helst, men gitt henne bekreftelse på at hun kan kalle ham det hun vil.

Og det tror jeg var nok for henne, bare det å vite at muligheten er der.

Grunnen til at psykologen fraråder samvær med far er fordi hun har det ikke ok psykisk, før, under eller etter samværet.

Det jeg mente med at far står sterkt og at det var synd, men te jeg selvfølgelig i mitt tilfelle. Jeg vet det går begge veier.

Jeg mener det er en skam at en forelder som gir så totalt faen i sitt eget barn som i dette tilfellet, så har han ingen rett på å få lov til å såre henne mer.

Og når han ikke er villig til å utøve og ta del i foreldreansvaret så fortjener han heller ikke å ha det.

Jeg kunne skrevet mye om det som har foregått, men det blir for mye.

Jeg trenger vel kanskje bare å ventilere litt også.

Men kan jeg anmelde ham hvis han fortsetter å snakke mye stygt om oss til min datter?

[Far til 2]

For å starte nesten på slutten av ditt innlegg vil jeg bare si at vi alle har behov for å ventilere litt. Det har sikkert faren også, men han ventilerer tydligvis ovenfor feil person (barnet). Det synes jeg du har rett til å påpeke ovenfor han.

Far flyttet langt vekk ved bruddet for over 8 år siden, han har ingen tilhørighet her på mitt hjemsted utenom datteren.

Jeg synes også at du kan påpeke hvilke belastninger det har medført for jenta at han valgte å flytte så langt bort. La han forstå at hun er glad i han, uavhengig av hans styrker og svakheter, og at hun bør ha mulighet til å vise sin kjærlighet ovenfor han uavhengig av deres voksenkonflikt og hans frustrasjon over bruddet.

Eneste grunnen til at det har vært samvær er fordi en sterk mor (hans mor) har vært tilstede under dette og fordi jeg har reist og vært tilstede, alt for at min datter skal få beholde kontakten med sin biologiske far.

Om far flyttet langt da barnet var bare 2 år og samværet deretter bare har vært noen dager er jeg enig i med deg i at du gjorde rett ved "å være tilstede".

Om han hadde vært en fullverdig forelder hadde han ikke flyttet så langt, men om du forteller han denne sannheten er det mulig konflikten bare øker. Flyttingen er sansynligvis en av hovedårsakene til at barnet ikke har fått bugd opp de samme relasjonene til far som til mor. Dette kan få 2 forskjellige utslag etterhvert som barnet blir eldre. Det ser på far som "en onkel" uten andre relasjoner, eller det velger å flytte til far for å få muligheten til å bli kjent med han.

Det er dessverre barn som utsettes for enda mindre samvær enn hver 4.mnd. Om hans mor viser omsorgsevner og far endrer holdning mht flyttingen ser jeg ingen grunn til at barnet ikke skal få tilbringe mer tid sammen med far (og fars mor) alene (uten deg).

Jeg har nok desverre ved å skjule sannheten for henne, hjulpet til med at fallhøyden er mye større nå.

Men jeg handlet utifra det jeg syntes var riktig da, og hun hadde ikke taklet all info på det tidspunktet.

Hvilke sannhet er det du skjuler/hvilke info er det jenta ikke har fått?

Nå har jeg aldri prøvd å tvinge datteren min til å kalle stefar for noe som helst, men gitt henne bekreftelse på at hun kan kalle ham det hun vil.

Og det tror jeg var nok for henne, bare det å vite at muligheten er der.

Det tror jeg du har rett i. Følelsen av å bli tatt på alvor og "kunne ta avgjørelser" kommer i ung alder. De fleste av oss har nok opplevd en trassig 3-åring som vil gjøre alt på sin måte . Tryggheten for å få lov til å ta denne typen avgjørelser er imidlertid viktig for barn, uten at det legges noe som helst press for det ene eller andre. dessuten må de ha lov til å feile litt uten at vi som foreldre kaster oss over dem og påpeker dette. Feil gjør vi voksne også.

Grunnen til at psykologen fraråder samvær med far er fordi hun har det ikke ok psykisk, før, under eller etter samværet.

Det er klart det er mulig å få et inntrykk av samværet etter at dette er gjennomført, men det er vanskelig å være bastant mener jeg uten å ha sett barn/far sammen og ha snakket med far. Du har jo vært tilstede under samværet, og noen av deres voksenkonflikter kan naturligvis være preget av det. Hadde far valgt å bli boende hadde han ikke utsatt barnet for den påkjenningen det er å reise langt ved hvert samvær. Men om aktivitetene som barn og far har sammen etter hans flytting ikke er tilpasset barnets behov kan det hele bli som et unaturlig besøk hos en fremmed onkel. Dette er prisen mange barn må betale når en forelder ikke har barnet i fokus og velger å flytte langt.

Det jeg mente med at far står sterkt og at det var synd, men te jeg selvfølgelig i mitt tilfelle. Jeg vet det går begge veier.

Jeg mener det er en skam at en forelder som gir så totalt faen i sitt eget barn som i dette tilfellet, så har han ingen rett på å få lov til å såre henne mer.

Og når han ikke er villig til å utøve og ta del i foreldreansvaret så fortjener han heller ikke å ha det.

Hva mener du med at far gir totalt faen ? Jeg er enig mht at flyttingen tilsier dette, men er det flere punkter ?

Hvorfor mener du han ikke tar del i foreldreansvaret (utenom flyttingen) ?

Jeg kunne skrevet mye om det som har foregått, men det blir for mye.

Jeg trenger vel kanskje bare å ventilere litt også.

Men kan jeg anmelde ham hvis han fortsetter å snakke mye stygt om oss til min datter?

Ettersom deres datter har blitt 10 år nå tror jeg hun allerede har begynt å gjøre seg opp sin egen mening. En politi anmeldelse vil sansynligvis ikke ha noe som helst innvirkning. Det må vises til en årsak som ikke er barnets beste. Dette kan du snakke med psykologen om. Når du har en skriftlig avgjørelse fra han vil du stille sterkere med en sånn sak.

Hvis du derimot må gå til flere psykologer for å få en slik "attest" vil far kunne plukke det fra hverandre ved å snakke med tidligere psykologer (han eller en annen psykolog får greie på dette ved å snakke med barnet).

Jeg tror det viktigste er at du og far blir enig om de tingene du ikke har sagt noe om. Da vil sansynligvis også det "å snakke dritt om dere" bli uaktuelt.

Samtidig må dere begge forsøke å unngå å trekke barnet inn i deres konflikter.

Lykke til

[Gjest regine ii]

Så er "far til 2" i gang igjen med sin totale mangel på evner til å skjønne hva saken dreier seg om......

MOR skal oppdra far, MOR skal ta ansvar for fars relasjon til barnet, og MOR skal stå på hue og drite i vinkel for at far skal slippe å ta ansvar.

Å anbefale at mor tar en "alvorsprat" med far er jo bare det reneste tullball, og viser til fulle at "far til 2" ikke har peiling på hva han snakker om. I en del tilfelller er det faktisk ikke mulig å "snakke sammen" og komme til felles og gode løsninger. Sånn er bare verden, og den som lever med en slik situasjon trenger faktisk ikke å få høre "jamen bare du gjør ditt og datt så ordner det seg", når det ikke er tilfelle.

I ts sitt tilfelle høres det ut som en far som overhode ikke burde ha kontakt med barnet. Han trakasserer barnet og utsetter det for psykisk mishandling ved sin "drittslenging" om mor og stefar. Barnet går til psykolog pga farens oppførsel, og sliter helt åpenbart med dette.

Jeg ville kontaktet politiet ang anmeldelse. Kanskje det er mulig å anmelde faren for trakassering og psykisk mishandling av barnet. Det er iallfall verdt å prøve - fordi BARNET fortjener bedre.

Forøvrig skjønner jeg veldig godt at du ikke nødvendigvis har fortalt hele sannheten til barnet - det handler nemlig om å beskytte barnet mot altfor vonde ting. Samtidig skal du ikke beskytte faren eller forsvare hans oppførsel, du trenger på ingen måte å snakke stygt om han, men det går an å si at man ikke forstår hvorfor andre gjør slik eller sånn, og selvsagt ta imot hennes følelser på best mulig måte.

lykke til.

[Gjest hurra]

Hva er det som er den upopulære avgjørelsen ?

Den "upopulære avgjørelsen" jeg snakker om, er å kutte all kontakt med biofar.

Er det å tvinge barnet til å kalle den nye mannen far ???

Nei, ingen har da vel vært inne på tvang i denne sammenhengen? Sånn jeg forstod det hadde jenta selv spurt om det var ok at hun kalte stefar for pappa, men at hun vegret seg (og dermed ikke gjorde det likevel) fordi hun fikk følelsen av å svikte sin biofar. Og jeg svarer da at kanskje trenger hun hjelp til å se det faktum at hun _ikke_ svikter sin biofar ved å kalle en hun føler seg nær for pappa.

Jeg tror en del barn preges resten av livet over at mødre "har tatt avgjørelsen om at barnet ikke skal ha samvær". Hvis det er dette du mener er den upopulære avgjørelsen ts ikke har tatt, men som du mener hun bør ta, så er jeg uenig med deg.

Ja, da er vi nok uenige. Jeg mener forøvrig at dette ikke nødvendigvis er en sak der "en _mor_ tar avgjørelse...."; det dreier seg heller om en _forelder_ som tar konsekvensen av at den andre _foreldren_ ikke har tatt ansvar og generelt opptrådt slik en forventer/krever av en forelder.

Det er sikkert vondt for jenta å ikke treffe faren sin når hun måtte ønske idag

Jeg tror ikke det er "vondt" for jenta; jeg tror det er _ødeleggende_ for henne at biofar opptrer og har oppført seg som han (iflg ts) har opp igjennom årene. Jeg mener det er langt bedre at man nå prøver å etablere et sunt familieliv for jenta med mor, stefar og halvsøsken _uten_ noe som helst biofar inne i bildet. Det er dette som er den "upopulære avgjørelsen" overfor jenta, da hun pr dato selv ikke ønsker å kutte kontakten.

Å frata henne samvær fordi mor ønsker det er ikke nok.

Han blir isåfall fratatt samvær ikke fordi "mor _ønsker_ det", men fordi han selv ikke klarer/ønsker å forvalte det.

[baardsen]

Jeg får en følelse av at du var utro ifb med bruddet. Biofar er bitter og han er begynt å lekke om utroskapen til barnet nå.

Uansett: Jeg ville besøkt far (ja, jeg hadde tatt fly til hans hjemsted om nødvendig) for å snakke med ham. Har han behov for å skjelle deg ut, så la han gjøre det, men si at det nå er siste gang det skal kommer dritt fra den kanten - 8 år er gått - OG at han under NULL omstendigheter kan fortsette med sitt prat til datteren. Fortell om hvordan hun lider under det.

Den mannen trenger en skikkelig beskjed. I klartekst.

[Far til 2]

Så er "far til 2" i gang igjen med sin totale mangel på evner til å skjønne hva saken dreier seg om......

MOR skal oppdra far, MOR skal ta ansvar for fars relasjon til barnet, og MOR skal stå på hue og drite i vinkel for at far skal slippe å ta ansvar.

Å anbefale at mor tar en "alvorsprat" med far er jo bare det reneste tullball, og viser til fulle at "far til 2" ikke har peiling på hva han snakker om. I en del tilfelller er det faktisk ikke mulig å "snakke sammen" og komme til felles og gode løsninger. Sånn er bare verden, og den som lever med en slik situasjon trenger faktisk ikke å få høre "jamen bare du gjør ditt og datt så ordner det seg", når det ikke er tilfelle.

I ts sitt tilfelle høres det ut som en far som overhode ikke burde ha kontakt med barnet. Han trakasserer barnet og utsetter det for psykisk mishandling ved sin "drittslenging" om mor og stefar. Barnet går til psykolog pga farens oppførsel, og sliter helt åpenbart med dette.

Jeg ville kontaktet politiet ang anmeldelse. Kanskje det er mulig å anmelde faren for trakassering og psykisk mishandling av barnet. Det er iallfall verdt å prøve - fordi BARNET fortjener bedre.

...

lykke til.

Hei Regine. Temperamentet er som før forstår jeg .

Det er slett ikke mors oppgave å "oppdra" far. Dette har jeg heller ikke sagt. Men når en har barn sammen må en også snakke sammen. det kan ikke være sånn at "om du ikke gjør som jeg sier så får ikke dattern vår besøke deg". DÈT går ihvertfall utover ei lita jenta som uansett er glad i faren sin, bare fordi han er faren hennes.

Far skal altså ikke slippe noe ansvar. Men mor skal heller ikke slippe ansvar. I dette tilfellet har ts gjort en flott jobb med å reise langt hver 4,mnd for at dattern skal få tid sammen med faren og farens mor. Men som omsorgsforelder må vi innse at det er vi som også må ta hovedansvaret om samværsforelder ikke har evner eller vilje til å gjøre det. Dette er altså en av ulempene med å kreve/få ansvaret alene.

At du har valgt en annen løsning enn samtale for å ivareta barnets behov som samvær for stå for ditt valg. Men hvor mye samvær får da barnet ditt ?

Om du eller jeg oppfatter noe på feil måte eller reagerer på feil måte, - uten at vi forstår det selv må vi bli fortalt dette før vi kan gjøre noe med det. Nå er det kansje slik at du Regine aldri gjør noe galt eller oppfatter ting feil. Vi andre dødlige gjør imidlertid det fra tid til annen. Da er det viktig at vi blir korrigert slik at vi fortsatt kan holde fokus på barnet. Men at du aldri misforstår eller oppfatter ting feil vil utvilsomt være en fordel for ditt barn, - så lenge du ikke forventer den samme forståelsen fra barnet.

Far trakasserer ikke barnet, men mor/mors samboer. Dette er noe helt annet. Men faren bør utvilsomt velge andre kanaler å få dette frem enn gjennom barnet.

Forøvrig skjønner jeg veldig godt at du ikke nødvendigvis har fortalt hele sannheten til barnet - det handler nemlig om å beskytte barnet mot altfor vonde ting. Samtidig skal du ikke beskytte faren eller forsvare hans oppførsel, du trenger på ingen måte å snakke stygt om han, men det går an å si at man ikke forstår hvorfor andre gjør slik eller sånn, og selvsagt ta imot hennes følelser på best mulig måte.

Hvilken sannhet ? At barnet i fremtiden ikke skal få ha samvær med faren sin fordi mamma og pappa er uening om noe ??? Hvis det er dette du mener har du rett i at dette er en "vondt ting" for barnet. Hvorfor vil du da gjøre det ?

[Far til 2]

Hva er det som er den upopulære avgjørelsen ?

Den "upopulære avgjørelsen" jeg snakker om, er å kutte all kontakt med biofar.

Så du mener det er riktig å nekte jenta samvær med far fordi foreldrene ikke kan bli ferdig med sin voksenkonflikt ?

I så tilfellet tror jeg det kan få store konsekvenser. Sannsynligvis blir det rettsak og saken blir GARANTERT dømt som samværstrenering når det ikke er gjort noen evaluering av barn-far eller sett på samspillet mellom disse to under samvær. Den eneste som til syvende og sist taper på slik samværstrenering er ts. Men før det (dvs før samværet opprettes igjen) vil det være barn og far som taper på det. Og samværstreneringen vil bli husket i all fremtid av barnet. Jeg kan derfor ikke se at TS tjener noe som helst på dette.

Er det å tvinge barnet til å kalle den nye mannen far ???

Nei, ingen har da vel vært inne på tvang i denne sammenhengen? Sånn jeg forstod det hadde jenta selv spurt om det var ok at hun kalte stefar for pappa, men at hun vegret seg (og dermed ikke gjorde det likevel) fordi hun fikk følelsen av å svikte sin biofar. Og jeg svarer da at kanskje trenger hun hjelp til å se det faktum at hun _ikke_ svikter sin biofar ved å kalle en hun føler seg nær for pappa.

Da skal jeg være ydmyk nok til at jeg ber om unskyldning for at jeg misforstod .

Jeg tror en del barn preges resten av livet over at mødre "har tatt avgjørelsen om at barnet ikke skal ha samvær". Hvis det er dette du mener er den upopulære avgjørelsen ts ikke har tatt, men som du mener hun bør ta, så er jeg uenig med deg.

Ja, da er vi nok uenige. Jeg mener forøvrig at dette ikke nødvendigvis er en sak der "en _mor_ tar avgjørelse...."; det dreier seg heller om en _forelder_ som tar konsekvensen av at den andre _foreldren_ ikke har tatt ansvar og generelt opptrådt slik en forventer/krever av en forelder.

Dette går nok begge veier. Slik det fremstilles har faren gjort en utilgivelig ting ved å flytte så langt at barnet ikke kan ha jevnlig samvær. Dette er et VELDIG GROVT overtramp av far og er vanskelig å tilgi. Når det gjelder det å ta ansvar/hensyn utover dette er det lite annet som har fremkommet enn at far har sagt noe til datteren som mor ikke er enig i, og at mor har sendt datteren til psykolog pga dette. Nå er mor på vei til å gjøre et like ALVORLIG OVERTRAMP som far gjorde med flyttingen ettersom hun har planer om å trenere samværet som jenta idag har hver 4.mnd. Men uansett hvem som gjør hva så er det handlinger som gjøres i affekt uten omtanke for jenta. Foreløpig ser jeg ikke èn eneste handling som har barnet i fokus utenom at mor har fulgt jenta til pappan sin 3 ganger i året.

Det er sikkert vondt for jenta å ikke treffe faren sin når hun måtte ønske idag

Jeg tror ikke det er "vondt" for jenta; jeg tror det er _ødeleggende_ for henne at biofar opptrer og har oppført seg som han (iflg ts) har opp igjennom årene. Jeg mener det er langt bedre at man nå prøver å etablere et sunt familieliv for jenta med mor, stefar og halvsøsken _uten_ noe som helst biofar inne i bildet. Det er dette som er den "upopulære avgjørelsen" overfor jenta, da hun pr dato selv ikke ønsker å kutte kontakten.

Så du mener at det er bedre å knuse jentas ønske om samvær enn å komme frem til en enighet mht hva som skal sies og ikke sies til henne. Det synes jeg er en passiv holdning hvor en tar i bruk de simpleste maktmidlene en kan finne. Og det gjøres for at mor skal slippe å forholde seg til barnets far, selv om det går ut over jenta.

Å frata henne samvær fordi mor ønsker det er ikke nok.

Han blir isåfall fratatt samvær ikke fordi "mor _ønsker_ det", men fordi han selv ikke klarer/ønsker å forvalte det.

Igjen blir det et fokus på at "far mister samvær", altså en reaksjon på fars kommentarer til datteren. Dette er derfor ikke en reaksjon som forsøker å ivareta barnet men å straffe faren. I så tilfelle viser det at ts forsøker å ivareta seg selv og ikke datterens ønsker.

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Det er godt å vite det finnes engasjerte mennesker i denne verden!

Nei, jeg var ikke utro og det er ikke det barnet blir fortalt.

Det er kun dritt om oss som personer og helt klart ikke noe hun trenger å høre.

Han kan mene akkurat hva han vil, men trenger ikke å formidle dette til henne.

Jeg har prøvd samtaler, mekling, gå gjennom ny samboer, og tilslutt nå domstolen.

Jeg har IKKE TRENERT samvær med far og har ingen planer om å gjøre det heller.

Dette klarer han helt fint selv. Siden ifjor august har barnet hatt en uke med samvær.

Og dette er ikke min feil!!

Nei, jeg har ikke tenkt å fly over til ham for å høre på all dritten engang til, det går faktisk ikke ann å snakke med ham. Tro meg vi har prøvd!! Mange ganger, men nå er det nok.

Er han ikke mann nok til å ta ting med meg direkte så er jo det hans problem, men han kan ikke få lov til å bruke jentungen som en ufrivillig kanal for all dritten han vil spy ut.

Og det er dette jeg vil ha slutt på! Øsnker jeg å anmelde mitt eget barns far? Selvfølgelig ikke, men hun kommer først! Så lenge hun føler at dette er noe hun ikke takler så er det faktisk det som må taes hensyn til.

Og samvær er noe BARNET har krav på, ikke forelderen!

[Far til 2]

...

Han kan mene akkurat hva han vil, men trenger ikke å formidle dette til henne.

Jeg har prøvd samtaler, mekling, gå gjennom ny samboer, og tilslutt nå domstolen.

Jeg har IKKE TRENERT samvær med far og har ingen planer om å gjøre det heller.

...

Og samvær er noe BARNET har krav på, ikke forelderen!

Om du går til domstolene og får gjennomslag for å få stoppet samværet, blir det naturligvis ikke sett på som samværstrenering. Spørsmålet er om du får gjennom dette uten "bevis" for det du antyder som hans manglende omsorgsevne.

Men for din egen del ser jeg for meg at det er 2 ting du må forsikre deg om:

1)

At jenta ikke ønsker eller at hun beviselig tar skade av samvær (du skal tross alt ha et nært forhold til din datter også den dagen hun blir stor nok til å velge samvær selv).

2)

At dette bekreftes av fagfolk slik at det blir dom i saken og at du ikke kommer ut å kjøre rent juridisk.

Jeg tviler imidlertid på at du får fradømt far foreldreansvar om han har dette ettersom dette ikke er noe som har direkte relasjoner til hans kontakt med barnet å gjøre. Det er større sansynlighet for at du for fradømt samværsretten om du kan bevise at dette er uønsket av jenta eller skadelig for henne.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Takk for svar, jeg må litt i tenkebosken og se hva som er til det beste for barnet mitt.

Men tusen takk for gode ord og innspill!

[Gjest regine ii]

Det er sikkert vondt for jenta å ikke treffe faren sin når hun måtte ønske idag, men jeg mener ts isteden bør snakke med han og spørre om hvorfor han har fratatt henne samvær ved å flytte så langt

-.....

For å starte nesten på slutten av ditt innlegg vil jeg bare si at vi alle har behov for å ventilere litt. Det har sikkert faren også, men han ventilerer tydligvis ovenfor feil person (barnet). Det synes jeg du har rett til å påpeke ovenfor han.Jeg synes også at du kan påpeke hvilke belastninger det har medført for jenta at han valgte å flytte så langt bort. La han forstå at hun er glad i han, uavhengig av hans styrker og svakheter, og at hun bør ha mulighet til å vise sin kjærlighet ovenfor han uavhengig av deres voksenkonflikt og hans frustrasjon over bruddet.

med andre ord: Det er altså mors ansvar å oppdra far.

Nå er det og sånn at BARNET allerede går til psykolog, og psykologen antyder at BARNET ikke har godt av den kontakten som er med far pr i dag. Da er det nokså arrogant og nedlatende av en som "far til 2" å sitte på sin høye hest og rakke ned på psykologens uttalelser. Vet liksom "far til 2" bedre enn den som står oppi situasjonen hvordan dette påvirker barnet? '

Det er legitimt å kjempe fars sak - men det virker totalt mot sin hensikt når resultatet blir at BARNET uansett skal ofres. Helt uavhengig av hva far har gjorrt og sagt, hvordan han har oppført seg overfor barnet så SKAL han ha rettigheter. Barnet derimot, har ingen rettigheter, men har bare å tilfredstille fars behov.

Som omsorgsperson er det - også i ts sitt tilfelle - HENNES ansvar at BARNET har det bra, også på samvær. Det betyr at dersom hun anser det som et sjansespill å sende barnet alene på samvær - ja da kan hun ikke gjøre det. I verste fall kan hun da anklages for ikke å ivareta barnets beste.

Jeg vil igjen anbefale ts å ta en telefon til politiet og høre hva de sier. Nei, ingen ideell situasjon å anmelde faren, men det ER faktisk psykisk mishandling av BARNET når han holder på som han gjør. Og det er ikke lov i Norge.