Hvordan leve opp til samfunnets forventninger?

[Gjest Omo]

Jeg lurer på om dere på en måte føler at dere har forventninger dere må møte og om dere innfrir disse.

Jeg føler at samfunnet stiller høye krav, da mener jeg de ytre rammene, ikke mine venner eller familie. Jeg holder på med en utdannelse det ligger prestisje i og i dette miljøet må man helst inneha visse "egenskaper" for å lykkes (føler jeg); riktig bakgrunn, riktige verv, pent ytre, faglig dyktighet, energisk, utadvent, intelligent osv. For en som meg, som ikke har alle disse faktorene, kan det være litt slitsomt å ha et ønske om å gjøre det "bra". Jeg har begynt på bunnen og har ambisjoner om å klatre meg oppover, men er usikker på hvordan jeg kan møte forventningene når jeg som nevnt mangler noen av faktorene for å gjøre det. Det er mulig jeg må foreta noen endringer både når det gjelder personlig og faglig utvikling og finne en sterkere drivkraft.

Dette ble et litt svevende innlegg, men vil gjerne høre fra noen som kanskje forstår tankegangen.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg lurer på om dere på en måte føler at dere har forventninger dere må møte og om dere innfrir disse.

Jeg føler at samfunnet stiller høye krav:

- riktig bakgrunn

- riktige verv

- pent ytre

- faglig dyktighet

- energisk

- utadvent

- intelligent

For en som meg, som ikke har alle disse faktorene, kan det være litt slitsomt å ha et ønske om å gjøre det "bra". Jeg har begynt på bunnen og har ambisjoner om å klatre meg oppover, men er usikker på hvordan jeg kan møte forventningene.

Det er mulig jeg må foreta noen endringer både når det gjelder personlig og faglig utvikling og finne en sterkere drivkraft.

Til ditt første spørsmål: Visst møter alle forventninger. Ja, jeg gjør det. Men kun normale forventninger fra jobb og familie/venner/kolleger som gjelder de fleste: fyll og utøv dine roller på jobb og i mennesklige relasjoner (arbeidsoppgaver, ta initativ, ansvarlighet, hold avtaler, vær pålitelig, osv.)

Dette må alle mennesker forholde seg til, over hele verden, fra vi er barn til vi blir gamle.

For meg: Jeg lager alltid forventningene selv. Jeg setter standarden selv, og familie/sjef/kolleger/arbeidsmiljø har liten innvirkning på mine forventninger i det store og hele. Jeg velger, og jeg bestemmer (selvsagt innenfor rammer vi alle må forholde oss til).

Jeg føler at du starter i feil ende. For meg høres du ueraren ut, og derfor altfor ytrestyrt. "Samfunnet og de andre" får i for stor grad bestemme hvordan du staker ut veien for deg selv, og da er du litt fanget.

På meg høres det ut som om du er for lat.

De faktorene du nevner, hører gjerne sammen: verv fås gjerne gjennom sosiale relasjoner, som igjen har med utadvendthet å gjøre.

Energi: det ernoe man skaper selv, og den stimuleres ofte av av vi er i en god modus og "drive". Det igjen henger gjerne sammen med om man handler i tråd med sine indre "triggers", som igjen henger sammen med hvem vi er. Jo lengre vi beveger oss vekk fra den vi alltid har vært (som barn) og det som bor i oss, jo større blir gapet med negativ energi, som igjen påvirker faglige resultater og evnen til å oppnå våre mål.

Intelligens er ikke noe man tryller frem. Alle kan bli faglig dyktige, men det krever stor opprydning hos de som for øyeblikket ikke er det (harmoni og balanse i tilværelsen m.m).

Stress, desperathet, målrettethet uten evne og ro til å se veien og prosessen før selve måloppnåelsen blir stengsler og hindringer.

Det handler ofte om å være i riktig kurs, og for å komme dit kan man ikke bare trykke på en knapp. Ting tar tid.

Den rette bakgrunnen spiller ingen rolle, det synes jeg er en dårlig unnskyldning som handler om din lave selvtillit og tro på deg selv.

Alle de faktorene du peker på henger sammen, og de kan knyttes til deg som helhetlig menneske. Man må tåle nederlag og hindringer for å bli sterkere, og de som gir seg vinner naturlig nok ikke fram.

Om du mener du ikke er så pen kan du i det minste lære deg å kle deg penere, gå til frisøren for en mest mulig kledelig frisyre og være oppmerksom på din fremferd.

Utadvendthet kan trenes opp over tid med øvelse, om du er introvert. Men det krever også langsiktig arbeid.

Energisk? Det er ikke noe som bare kommer dalende ned fra himmelen...mange er energiske fordi de brenner for noe. Om du ikke brenner for noe (indre glød fordi du handler i samsvar med hvem du er, noe du ikke kan rømme fra), så sliter du litt. Man kan finne det. Men om man som barn var ganske likegyldig og ikke var en engasjert liten personlighet (?) og forventer at man plutselig som voksen plutselig skal bli energisk og utadvendt...tja, vet ikke helt jeg.

Ut fra det lille du forteller, og ut fra at jeg ikke kjenner noe som helst til deg. vil jeg si at det høres ut som om du kjapt til til en ønsket posisjon, og at du er den personen som selv ødelegger alt for deg selv, setter hindringene og begrensningene og at det kun er du som kan snu dette - ikke samfunnet rundt deg.

Du får slutte å skylde på alle andre og ta litt ansvar for din situasjon selv. Du bor i lille rike Norge og har alle muligheter. Det finnes ikke adel her engang, så bakgrunn betyr ikke mye, så fremt du ikke søker jobb som grevinne. Da kan du kjøpe deg en tittel, slik mange med riktig bakgrunn har gjort. Her kan omtrent alle gjøre hva de vil, kun latskap hindrer.

Det kreves veldig hardt arbeid for å komme deg på riktig vei, og dte krever også at du langs veien får riktige relasjoner for deg og din personlighet.

Du får ingenting av det du vil ha gratis. Tror du det, kan du flyte rundt i boblen din. Jeg synes du syter.

[Gjest Gjest]

Til ditt første spørsmål: Visst møter alle forventninger. Ja, jeg gjør det. Men kun normale forventninger fra jobb og familie/venner/kolleger som gjelder de fleste: fyll og utøv dine roller på jobb og i mennesklige relasjoner (arbeidsoppgaver, ta initativ, ansvarlighet, hold avtaler, vær pålitelig, osv.)

Dette må alle mennesker forholde seg til, over hele verden, fra vi er barn til vi blir gamle.

For meg: Jeg lager alltid forventningene selv. Jeg setter standarden selv, og familie/sjef/kolleger/arbeidsmiljø har liten innvirkning på mine forventninger i det store og hele. Jeg velger, og jeg bestemmer (selvsagt innenfor rammer vi alle må forholde oss til).

Jeg føler at du starter i feil ende. For meg høres du ueraren ut, og derfor altfor ytrestyrt. "Samfunnet og de andre" får i for stor grad bestemme hvordan du staker ut veien for deg selv, og da er du litt fanget.

På meg høres det ut som om du er for lat.

De faktorene du nevner, hører gjerne sammen: verv fås gjerne gjennom sosiale relasjoner, som igjen har med utadvendthet å gjøre.

Energi: det ernoe man skaper selv, og den stimuleres ofte av av vi er i en god modus og "drive". Det igjen henger gjerne sammen med om man handler i tråd med sine indre "triggers", som igjen henger sammen med hvem vi er. Jo lengre vi beveger oss vekk fra den vi alltid har vært (som barn) og det som bor i oss, jo større blir gapet med negativ energi, som igjen påvirker faglige resultater og evnen til å oppnå våre mål.

Intelligens er ikke noe man tryller frem. Alle kan bli faglig dyktige, men det krever stor opprydning hos de som for øyeblikket ikke er det (harmoni og balanse i tilværelsen m.m).

Stress, desperathet, målrettethet uten evne og ro til å se veien og prosessen før selve måloppnåelsen blir stengsler og hindringer.

Det handler ofte om å være i riktig kurs, og for å komme dit kan man ikke bare trykke på en knapp. Ting tar tid.

Den rette bakgrunnen spiller ingen rolle, det synes jeg er en dårlig unnskyldning som handler om din lave selvtillit og tro på deg selv.

Alle de faktorene du peker på henger sammen, og de kan knyttes til deg som helhetlig menneske. Man må tåle nederlag og hindringer for å bli sterkere, og de som gir seg vinner naturlig nok ikke fram.

Om du mener du ikke er så pen kan du i det minste lære deg å kle deg penere, gå til frisøren for en mest mulig kledelig frisyre og være oppmerksom på din fremferd.

Utadvendthet kan trenes opp over tid med øvelse, om du er introvert. Men det krever også langsiktig arbeid.

Energisk? Det er ikke noe som bare kommer dalende ned fra himmelen...mange er energiske fordi de brenner for noe. Om du ikke brenner for noe (indre glød fordi du handler i samsvar med hvem du er, noe du ikke kan rømme fra), så sliter du litt. Man kan finne det. Men om man som barn var ganske likegyldig og ikke var en engasjert liten personlighet (?) og forventer at man plutselig som voksen plutselig skal bli energisk og utadvendt...tja, vet ikke helt jeg.

Ut fra det lille du forteller, og ut fra at jeg ikke kjenner noe som helst til deg. vil jeg si at det høres ut som om du kjapt til til en ønsket posisjon, og at du er den personen som selv ødelegger alt for deg selv, setter hindringene og begrensningene og at det kun er du som kan snu dette - ikke samfunnet rundt deg.

Du får slutte å skylde på alle andre og ta litt ansvar for din situasjon selv. Du bor i lille rike Norge og har alle muligheter. Det finnes ikke adel her engang, så bakgrunn betyr ikke mye, så fremt du ikke søker jobb som grevinne. Da kan du kjøpe deg en tittel, slik mange med riktig bakgrunn har gjort. Her kan omtrent alle gjøre hva de vil, kun latskap hindrer.

Det kreves veldig hardt arbeid for å komme deg på riktig vei, og dte krever også at du langs veien får riktige relasjoner for deg og din personlighet.

Du får ingenting av det du vil ha gratis. Tror du det, kan du flyte rundt i boblen din. Jeg synes du syter.

Her får du et meget godt svar, selv jeg som føler meg på "hugget", lærte noe her. Årets beste svar, spør du meg.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Til ditt første spørsmål: Visst møter alle forventninger. Ja, jeg gjør det. Men kun normale forventninger fra jobb og familie/venner/kolleger som gjelder de fleste: fyll og utøv dine roller på jobb og i mennesklige relasjoner (arbeidsoppgaver, ta initativ, ansvarlighet, hold avtaler, vær pålitelig, osv.)

Dette må alle mennesker forholde seg til, over hele verden, fra vi er barn til vi blir gamle.

For meg: Jeg lager alltid forventningene selv. Jeg setter standarden selv, og familie/sjef/kolleger/arbeidsmiljø har liten innvirkning på mine forventninger i det store og hele. Jeg velger, og jeg bestemmer (selvsagt innenfor rammer vi alle må forholde oss til).

Jeg føler at du starter i feil ende. For meg høres du ueraren ut, og derfor altfor ytrestyrt. "Samfunnet og de andre" får i for stor grad bestemme hvordan du staker ut veien for deg selv, og da er du litt fanget.

På meg høres det ut som om du er for lat.

De faktorene du nevner, hører gjerne sammen: verv fås gjerne gjennom sosiale relasjoner, som igjen har med utadvendthet å gjøre.

Energi: det ernoe man skaper selv, og den stimuleres ofte av av vi er i en god modus og "drive". Det igjen henger gjerne sammen med om man handler i tråd med sine indre "triggers", som igjen henger sammen med hvem vi er. Jo lengre vi beveger oss vekk fra den vi alltid har vært (som barn) og det som bor i oss, jo større blir gapet med negativ energi, som igjen påvirker faglige resultater og evnen til å oppnå våre mål.

Intelligens er ikke noe man tryller frem. Alle kan bli faglig dyktige, men det krever stor opprydning hos de som for øyeblikket ikke er det (harmoni og balanse i tilværelsen m.m).

Stress, desperathet, målrettethet uten evne og ro til å se veien og prosessen før selve måloppnåelsen blir stengsler og hindringer.

Det handler ofte om å være i riktig kurs, og for å komme dit kan man ikke bare trykke på en knapp. Ting tar tid.

Den rette bakgrunnen spiller ingen rolle, det synes jeg er en dårlig unnskyldning som handler om din lave selvtillit og tro på deg selv.

Alle de faktorene du peker på henger sammen, og de kan knyttes til deg som helhetlig menneske. Man må tåle nederlag og hindringer for å bli sterkere, og de som gir seg vinner naturlig nok ikke fram.

Om du mener du ikke er så pen kan du i det minste lære deg å kle deg penere, gå til frisøren for en mest mulig kledelig frisyre og være oppmerksom på din fremferd.

Utadvendthet kan trenes opp over tid med øvelse, om du er introvert. Men det krever også langsiktig arbeid.

Energisk? Det er ikke noe som bare kommer dalende ned fra himmelen...mange er energiske fordi de brenner for noe. Om du ikke brenner for noe (indre glød fordi du handler i samsvar med hvem du er, noe du ikke kan rømme fra), så sliter du litt. Man kan finne det. Men om man som barn var ganske likegyldig og ikke var en engasjert liten personlighet (?) og forventer at man plutselig som voksen plutselig skal bli energisk og utadvendt...tja, vet ikke helt jeg.

Ut fra det lille du forteller, og ut fra at jeg ikke kjenner noe som helst til deg. vil jeg si at det høres ut som om du kjapt til til en ønsket posisjon, og at du er den personen som selv ødelegger alt for deg selv, setter hindringene og begrensningene og at det kun er du som kan snu dette - ikke samfunnet rundt deg.

Du får slutte å skylde på alle andre og ta litt ansvar for din situasjon selv. Du bor i lille rike Norge og har alle muligheter. Det finnes ikke adel her engang, så bakgrunn betyr ikke mye, så fremt du ikke søker jobb som grevinne. Da kan du kjøpe deg en tittel, slik mange med riktig bakgrunn har gjort. Her kan omtrent alle gjøre hva de vil, kun latskap hindrer.

Det kreves veldig hardt arbeid for å komme deg på riktig vei, og dte krever også at du langs veien får riktige relasjoner for deg og din personlighet.

Du får ingenting av det du vil ha gratis. Tror du det, kan du flyte rundt i boblen din. Jeg synes du syter.

Hvordan vet du at alle mennesker kun møter "normale" forventninger fra sine omgivelser? Fordi du gjør det, så gjør alle andre det også?

Om du befinner deg i en jobbsituasjon der du med liten påvirkning fra sjefer/kollegaer stiller forventninger og setter standard selv, så kan du ikke befinne deg i et prestasjonsmiljø akkurat. I mange slike miljøer er det knallhard konkurranse basert på målbare resultater som gjelder. Hvis du ikke presterer er det rett ut, uansett hvor hardt du har jobbet.

Og at det ikke finnes en adel i dette landet utelukker ikke det faktum at mange statusbransjer styres av bekjentskaper og familiære bånd. "Gutteklubben Grei" lever i beste velgående mange steder, og påvirker ofte hvem som sitter i styrer og verv.

Virker ikke som du helt vet hva du snakker om.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Jeg lurer på om dere på en måte føler at dere har forventninger dere må møte og om dere innfrir disse.

Jeg føler at samfunnet stiller høye krav, da mener jeg de ytre rammene, ikke mine venner eller familie. Jeg holder på med en utdannelse det ligger prestisje i og i dette miljøet må man helst inneha visse "egenskaper" for å lykkes (føler jeg); riktig bakgrunn, riktige verv, pent ytre, faglig dyktighet, energisk, utadvent, intelligent osv. For en som meg, som ikke har alle disse faktorene, kan det være litt slitsomt å ha et ønske om å gjøre det "bra". Jeg har begynt på bunnen og har ambisjoner om å klatre meg oppover, men er usikker på hvordan jeg kan møte forventningene når jeg som nevnt mangler noen av faktorene for å gjøre det. Det er mulig jeg må foreta noen endringer både når det gjelder personlig og faglig utvikling og finne en sterkere drivkraft.

Dette ble et litt svevende innlegg, men vil gjerne høre fra noen som kanskje forstår tankegangen.

Vi lever absolutt i et prestasjonssamfunn, på en annen måte enn tilfellet var for 40-50 år siden. Du har rett i at det i mange prestisjetunge miljøer stilles høye krav til de faktorene du nevner. Hvis du virkelig ønsker en jobb i en slik bransje er det viktig å ha tro på seg selv - ekte selvtillit.

Du må fristille deg fra tankene om at du mangler noen av de "nødvendige" faktorene, og tro meg: INGEN innehar alle disse egenskapene i like stor grad. Det er bare noen som er bedre enn andre til å late som, og skape en fin fasade.

[kristian82]

Jeg lurer på om dere på en måte føler at dere har forventninger dere må møte og om dere innfrir disse.

Jeg føler at samfunnet stiller høye krav, da mener jeg de ytre rammene, ikke mine venner eller familie. Jeg holder på med en utdannelse det ligger prestisje i og i dette miljøet må man helst inneha visse "egenskaper" for å lykkes (føler jeg); riktig bakgrunn, riktige verv, pent ytre, faglig dyktighet, energisk, utadvent, intelligent osv. For en som meg, som ikke har alle disse faktorene, kan det være litt slitsomt å ha et ønske om å gjøre det "bra". Jeg har begynt på bunnen og har ambisjoner om å klatre meg oppover, men er usikker på hvordan jeg kan møte forventningene når jeg som nevnt mangler noen av faktorene for å gjøre det. Det er mulig jeg må foreta noen endringer både når det gjelder personlig og faglig utvikling og finne en sterkere drivkraft.

Dette ble et litt svevende innlegg, men vil gjerne høre fra noen som kanskje forstår tankegangen.

Tror man må sette sine egne mål/drømmer/ønsker/hva en selv trives med og er fornøyd med, og så distansere seg mest mulig fra alt dette "presset" i dagens samfunn. Sosialpsykologisk er det ikke heldig med et samfunn hvor en nesten kan føle at - alt er farlig og helseskadelig, er du ikke slank og veltrent er du mindre verdt, alle reiser jorden rundt 4 ganger, alle må ha det nyeste av møbler, tv, klær, hytter, alle andre har 130 venner, jobber du i butikk er du en taper, har du mindre enn 34 styreverv mangler du ambisjoner osv osv...Syns man skal finne det stedet hvor man passer inn og er seg selv!

Hva slags utdannelse, nå ble jeg nysgjerrig???

Innenfor min utdannelse er det absolutt en del latterlige tendenser til "ovenfra og ned, fokus på det ytre, makt og arroganse, styreverv, materialist fokus osv.", men det kunne da virkelig ikke brydd meg mindre. Er faglig dyktig, og så er jeg voksen nok til å ikke bli en "drittsekk" bare fordi mange i yrket mitt er "drittsekker".

Endret 15. juni 2009 av kristian82

[Gjest gjestdeluxe]

Hvordan vet du at alle mennesker kun møter "normale" forventninger fra sine omgivelser? Fordi du gjør det, så gjør alle andre det også?

Om du befinner deg i en jobbsituasjon der du med liten påvirkning fra sjefer/kollegaer stiller forventninger og setter standard selv, så kan du ikke befinne deg i et prestasjonsmiljø akkurat. I mange slike miljøer er det knallhard konkurranse basert på målbare resultater som gjelder. Hvis du ikke presterer er det rett ut, uansett hvor hardt du har jobbet.

Og at det ikke finnes en adel i dette landet utelukker ikke det faktum at mange statusbransjer styres av bekjentskaper og familiære bånd. "Gutteklubben Grei" lever i beste velgående mange steder, og påvirker ofte hvem som sitter i styrer og verv.

Virker ikke som du helt vet hva du snakker om.

Jeg vet ikke om alle mennesker kun møter vanlige normale forventninger. Men det spiller ingen rolle: mitt poeng er at man selv har ansvaret for å frigjøre seg fra de ytre forventningene og heller sette standarden selv. Det er det selvsagt ikke alle som klarer - men det blir en annen utfordring.

Jeg befinner meg i et prestasjonsorientert miljø. Men de har forstått at for å prestere, så må man leve som helhetlige sunne mennesker. Jeg jobber derfor i et sunt prestasjosnorientert miljø - og kan følgelig ikke snakke for alle som jobber i de usunne prestasjonsorienterte miljøene. Der jeg jobber må man selvsagt levere og ledere og bedriften setter mål som man må oppnå. Mitt poeng er at jeg synes man skal distansere seg fra de eksterne målene, og selvsagt oppfylle de, men jeg synes man bør sette standarden selv, for å selv styre hva hva man holder på med. Det kalles å ta eierskap til det man vil og holder på med.

Jeg vet hva jeg snakker om like mye/lite som deg. Du behøver ikke å være enig i det jeg sier, men å hevde at jeg ikke vet hva jeg snakker om blir på en måte et angrep, som jeg ikke sier meg enig i. Skal jeg være barnlig og si "du vet ikke hva du snakker om du heller"..nei, tror ikke det.

Prestisjejobber og styreverv i Norge og det du kaller "gutteklubben grei" er absolutt oppnåelig. Dersom man stifter bekjentskaper og har utadvendte egenskaper og vet i hvilke miljøer man må starte i. Det skal da heller ikke være oppnåelig for absolutt alle...Regner med at TS ikke sikter på å bli konsernsjef i Aker, eller ta over lederstolen i familieeide småsure norske bedrifter? I så fall er det aller meste oppnåelig i Norge. Du må gjerne være uenig.

Dersom TS ikke har så mange av de egenskapene som skal til for å planlegge seg fremover, så er det ikke sunt å late som om man vil være noe helt annet enn det man er.

[Gjest Gjest]

samfunnets forventninger er noe jeg driter i. Jeg har da viktigere ting å gjøre en og bry meg om hva samfunnet måtte forvente