Krangler dere ofte med foreldrene deres?

[MissStiles]

Tittelen sier seg selv. Jeg mener dere som ikke bor hjemme lenger og på en måte er voksne da.

Hvis svaret er ja, hva krangler dere om? Blir dere fort venner igjen eller ikke?

[Gjest me]

Vi krangler veldig sjelden. Hendte seg at vi hadde en diskusjon eller to mens jeg gikk på skolen, men ikke så mye nå lenger. Vi ble veldig fort venner igjen. Og det var nok fordi hun fikk dårlig samvittighet for å blande seg opp i livet mitt, så hun ringte meg kort tid etterpå. Nå er vi stort sett enig, og er veldig glad for at jeg har et så bra forhold til begge mine foreldre.

[Erle84]

Har aldri kranglet med foreldrene mine.

[Furstina]

Nej det gör jag inte... det beror nog mest på att de är konflikträdda och inte pratar om saker som stör eller berör.

När jag bodde hemma bråkade jag en hel del med min mor men inget allvarligt. Vi är bara lite olika och krockade emellanåt

[Gjest Gjest_Astrid_*]

Ja, det gjør jeg. Krangler med faren min om at han er helt paranoid når det gjelder mat, og lillesøstra mi på 17 er sulten hele tiden. Kjæresten hennes må kjøpe mat til hu. Får hun mat, kaller han henne feit og har hun vært alene hjemme går han igjenom søppla for å se hva hun har spist og drukket.

Krangler også med han fordi han er slem med hunden til lillesøstra mi, og han hører ikke på henne.

[Gjest Gjest]

Jeg krangler sjelden med mine foreldre, men om jeg gjør det er det fordi de alltid er så pessimistiske og sprer så mye galle.

Min søster derimot krangler med dem støtt.

[rabidus rabidus]

Jeg sluttet å krangle med de da jeg var over fjortis-perioden.

Det er sjeldent vi er så uenige at det kunne ha blitt krangel ut av det, men er vi uenige så diskuterer vi det, og er vi fremdeles uenige så lar vi det ligge.

[Gjest Emera]

Nei. Men nå krangler jeg ikke med noen, er ikke typen på å krangle. Diskuterer med dem hender det at jeg gjør.

[babord]

Ikke siden jeg var 13 nei...

Men som Emera sier, jeg krangler egentlig ikke så mye.

[Afaia]

Nei heldigvis ikke... Liker ikke å krangle..

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Nei, for begge foreldrene mine er døde.

Men jeg kranglet med dem da jeg var ungdom, sjeldent etter at jeg ble voksen. Ser ikke på krangling som noe negativt - tvert imot så virker det mer unaturlig og negativt å aldri krangle med ungene sine.

[Tidemand]

Jeg kranglet konstant med foreldrene mine tidligere, men heldigvis var alt som før igjen dagen etter igjen...

Etterhvert som jeg ble eldre, så flyttet jeg ut, og har ett veldig godt forhold til dem, så lenge vi treffes i moderate mengder

[linky]

Vi krangler ikke nei

[Gjest Gjest]

Vi krangler aldri.

Da jeg bodde hjemme kranglet vi heller aldri. Om det var uenighet, ble jeg bare drepende sur og mutt Uff..

[Goji]

Jeg er i pubertenen, så krangling er det nok av ja. Men jeg kan ikke skyle på foreldrene, neinei.

Det er sunt med litt krangling, bare det ender godt.

[Gjest Gjest]

Sjelden nå ja (er over 30 og har bodd hjemmefra i mange år), men hender vi blir uenige og jeg må sette en grense for hva i livet mitt de (spesielt mamma) skal mene noe om. Pr telefon krangler vi nesten aldri, når vi møtes ansikt til ansikt hender det nok, men jeg har i grunn blitt ganske flink til å overse provokasjoner og ikke hisse meg opp. De er ganske "aggressive" og intense, og jeg tok nok mye etter dem, så det var mye krangling i oppveksten.

[Persillen]

Jeg prøver å la vær.. Men alt for ofte desverre.

[Gjest Gjest]

Nei, ikke så mye, men det er mest fordi jeg biter meg selv i tungen HVER gang jeg snakker med mamma. Hender det at jeg sier i fra (vil ikke si at vi krangler, mer diskuterer), så bruker hun psykisk terror og da blir jeg så j...la sur at jeg unngår slikt i det lengste. Jeg har sagt at hun bør holde seg for god til å "bli uvel", "få hjerteflimmer" og ha "utakknemmlige barn" bare fordi noen er uenig med henne. Noe av det kan også gjelde helt idiotiske og uviktige ting som f.eks. en gang vi begynte å prate om dialekter. Hun vil være "fin byfrue" og syns f.eks. nynorsk er grusomt. Jeg sa jeg syns det er flott med dialekter, det skaper mangfold og variasjon og det er fint at folk beholder sitt særpreg. Da var jeg altså vanskelig, sær og kom vel snart til å bli en av disse hysteriske bondetuppene som meldte meg inn i mållaget...

Nei, jeg diskuterer minst mulig med mine foreldre utover vær og vind og litt hverdagslig "pliktprat" en gang i mellom.

[Gjest Gjest]

Nei, men snakkes vel en gang i halvåret eller noe sånt.

[Chakoya]

Jeg krangler ofte med familien om jeg besøker dem. Men det er ofte fordi at jeg føler meg urettferdig behandlet og at jeg står opp for meg selv, viser min grense og mitt forsvar.

I tillegg er jeg lei av å være en som hele tiden skal ta hensyn bestandig.

Fra da jeg var 3 år og oppover har jeg vært den som har måttet ta hensyn til familien og alle rundt meg hele tiden... Nå handler livet om meg for en gang skyld, og det takler ikke folk like bra. Desverre som jeg sier... Dem har hatt mange år på seg å rette det opp, men greier ikke p.g.a dem er syke av forskjellige problemer gjennom livet. Så nå er jeg ganske streng og viser hvor jeg står.

Det tåler ikke dem alle like bra og blir kjempe sure. Da er det nok for dem at jeg tilstede, som er galt... Kan det virke som i kranglingens hete.

Når kranglingen oppstår pleier jeg somregel og holde kjeft, men da blir det også galt at jeg ikke ønsker å kommentere noe... Men det gjør jeg av erfaring p.g.a da om noen av oss åpner munnen blir det enda mer krangling. Det beste er egentlig bare å trekke seg helt ut av situasjonen, vekk fra familien og alt.

Det pleier jeg å gjøre, men da får jeg selvfølgelig pepper for det også... Men igjen av erfaring vet jeg at det er det lureste så dem gærningene får seg en liten timeout.

Ja det hender at vi ikke har vært på talefot på flere mnder.

I begynnelsen var dette selvfølgelig trist for meg... Men jeg er vant til det og føler ingenting lenger omtrent. Bare i kampens hete kan jeg bli følsom, men etterpå føler jeg ingenting for familien... Skulle ønske det gikk an å ha tettere og mer vanlig familieforhold, men jeg må nøye meg og sette grensa slik at det blir hyggelig fremfor uhyggelig.

Har selv kuttet kontakten med min far, og det har jeg ikke angret på. Har skjønt at det er ikke lønnsomt og ha kontakt med en løgner, kriminell og rusaktivt menneske som manipulerer andre mennesker. Ikke ønsker jeg å stå vitne til alt dette.