hvor blir bestevenninner av?

[baluba]

Jøss..

En dag våkner man opp!

Man er over 20.

Man har venninner.

Men hvor er bestevenninna?

Hvor ble hu av?

Kanskje stakk hun av med en ridder?

Overalt har alle venninene dine typer.

Kanskje har du også type.

Men har du det ikke.

-Så har de det i hvertfall!

Og har du det,så har de det ikke.

Sånn er det plutselig å ha venninner.

Og de har mindre tid.

Og de har bare mobil

som er dyrt å ringe med,og til..

Og de studerer gjerne borte i blandt også.

Men ingen av disse grunnene er gode nok!

For "bestisser" are for ever..

det har man jo sagt hundre ganger i sentimentale stunder og etter et par pils.

For ingen ting er som bestevenninner!!!

Men hvor ble hu av?

Og hvordan får man seg en ny,

helt sånn plutselig...

[tettra]

Mi er på Røros:( . Vi har bodd borte fra hverandre i tja 7 år nå, men vi holder kontakt. men jeg er bedt i brylupp i August. -Så vi er nok bestiser enda..!

Gleder meg kjempemasse. Hmmm, mon tro hva jeg ska finne på til gave til henne. Tenkte på masasjeoljer til dem. Noen forslag??

12

[tessa]

i blandt bare forsvinner de..

[Gjest Lea]

Min bestevenninne er der fortsatt. Kanksje litt langt unna og vi snakkes ikke så ofte, men hun ER der.

Trenger jeg støtte er hun alltid i andre enden av telefonen. Samme sak hvis hun har sorger eller gleder.

Deilig å slippe det evige maset med stadige avtaler og ringe-plikt. Hun forstår meg og kjenner meg.

Vi er begge samboere og har krevende jobber. Dette tar jo mye tid, men vi forstår hverandre. begge har det jo travelt i hverdagen.

Og når vi treffes er det vin og skravling døgnet rundt. Et lyspunkt i tilverelsen.

En bestevenninne er der selv om man ikke kan se henne.12

[Turte]

Jeg lurer også på hvorfor alle bare forsvinner...

Ja, jeg vet hvor de er, men kontakten forsvinner liksom...

Nå har jeg bare bekjente! De som jeg kan invitere på fest og slikt, men ikke de jeg bare kan ringe til uten spesiell grunn. Tar gjerne imot råd.

12

[Gjest svenskbrud]

Jag är själv en sådan där bästa väninna som försvunnit. Jag råder er som har förlorat sin väninna; RING/SKRIV och lämna ett litet "jag lever!!" meddelande.

Jag kom på att jag inte ringt eller pratat med min bästis på över 2 år(det var hon som försvunnit), då skickade jag ett litet livstecken i form av ett vykort. Det blev uppskattat, hon ringde upp mig genast! Nu har vi bästis-kontakt igen. Vi bor ca 3 mil från varandra och talas vid per telefon...

[Gjest Kinga]

Jeg har (foreløpig) klart å holde på bestevenninnen min, samt flere gode venner som bor langt vekke. Det etter 4 år i utlendighet. Ikke alle er i Bergen når jeg kommer hjem heller; bestevenninnen er en av dem.

For det første: vi har vissheten om at vi har hverandre, tross måneder uten kontakt.

For det andre: det er sjelden det går lang tid mellom hver gang vi lar høre fra hverandre.

Og sist, men ikke minst: Når vi først sees igjen, er det på mange måter som om vi så hverandre sist dagen før. Nærheten bare er der.

Nærhet krever at man tar litt sats og ikke blir redd for å utlevere seg. Men så vet jeg at jeg ikke blir fordømt om jeg betror alle de dumme tingene jeg har gjort. Jeg vet jeg får støtte og sympati om jeg er sliten og lei. Jeg vet at mine nære venner er oppriktig glade og lykkelige på mine vegne når det går meg godt.

Slike venner velger jeg meg; en sånn venn prøver jeg etter beste evne å være selv.

Gode venner må taes godt vare på for ikke å forsvinne. Jeg prøver å være den vennen som ikke forsvinner selv. Tross himmelvide livssituasjoner.

Samtidig må man av og til bare godta at venner ikke er noe som vokser på trær og at mange vil falle fra underveis. Mange vil ikke ha samme mengde tid som før, og selv blir en opptatt med sitt.

Foreldrene mine reiser til og får besøk av venner som bor på andre siden av kloden. De tar ferier sammen. Telefon, brev/kort og e-mail; bare noen få ord i blant; det gjør underverker for et godt vennskap.12

[tessa]

Men det er vondere å miste en man prøver å ha kontakten med,

men som det ikke er mulig å ha kontakten med. Har noen andre hatt det slik?

[Barbie]

Min venninne og jeg var "bestisser" i 15 år.

Vi hadde time-lange telefonsamtaler hver eneste dag,og fant på masse moro sammen.

Min samboer følte seg av og til helt glemt...

Så skjedde det noe:Min venninne fant seg en kjæreste!

Etter det,hører jeg nesten aldri noe fra henne..

Det er alltid JEG som ringer,JEG som må besøke,JEG som må ta kontakt.

Jeg får bare innse det,hun trenger meg ikke mer!

Det er veldig synd,for jeg savner henne masse.

Jeg har virkelig forsøkt og holde vennskapet vårt ved like,men nå gidder jeg ikke mer..

Hun bør ikke komme skrikende til meg for å få trøst hvis forholdet skjærer seg!

[Dahlia]

Bestisten min døde for to år siden og jeg savner han enda

[Gjest Anonymous]

Jeg og bestisen min gled bort fra hverandre, men etter to år oppdaget vi at vi ikke ville la det skje, så vi tok opp kontakten igjen! Nå er vi igjen bestiser, og våre kjærester er blir gode venner de også!