mamman min er død

[Gjest Gjest_trist_*]

mamman min døde lørdag av kreft etter et halvt års sykdom. Jeg sitter lammet. Føler meg så liten. Samtidig er jeg jo voksen (27) og må ta meg sammen og leve videre... Det er så vanskelig.

[Gjest Gjest]

Mine tanker går til deg, jeg er veldig lei for at du mistet mamman din. Det gjør vondt, uansett hvilken alder man er i!

:klemmer:

[Gjest Gjest_Tine_*]

Sender deg varme tanker.

[lille_mei]

Jeg føler med deg!

[Gjest Surfs]

Jeg føler med deg!

Så skrekkelig.

Ikke "ta deg sammen", tillat deg å sørge.

[Black Eyed Susan]

Føler med deg.

Faren min døde av kreft når jeg var 19 år. Bruk tiden å tillat deg selv å være i sorgen selv om den er krevende.

[Gjest gjest1]

alt det der fikser folk heldigvis for oss.

Penger til begravelsen har hun satt av selv. hun har til og med planlagt den.

Endret 1. juni 2009 av Veslejenta

[Gjest Kari]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Kari, mod

[breathless*]

[Pialill]

mamman min døde lørdag av kreft etter et halvt års sykdom. Jeg sitter lammet. Føler meg så liten. Samtidig er jeg jo voksen (27) og må ta meg sammen og leve videre... Det er så vanskelig.

Tankene mine går til deg

å miste mammaen sin er vondt uansett, håper du har folk rundt deg som kan hjelpe deg gjennom det.

Sender eg god til deg

[Gjest soffy]

Så fælt Det var leit å høre..

Klemmer til deg

[Gjest Gjest]

Veldig trist!

Jeg føler med deg

[robotkalle]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Kari, mod

*rister på hodet.

Hvis det praktiske ordner seg, så er du langt på vei. Det kommer nok til å ta et halvt år før det ikke lenger gjør vondt å tenke på henne, om det tar mer enn et år bør du se lege. Lykke til.

[Gjest Gjest_Vibeke_*]

Først og fremst vil jeg si: kondolerer!!!

Det er lov å sørge. Jeg knakk sammen på jobb ikke så altfor lenge siden over at katten min døde. DET VAR EN KATT!! Jeg er 26 år....

Ta den tida du trenger. Dersom du føler at du må snakke med noe, snakk gjerne med venn, familiemedlem, kjæreste, lege eller psykolog. Snakk om minner, gode minner:) MEN også dårlige.. jeg tror det kan være greit å bearbeide dei også..

[Gjest LanaLane]

Jeg føler også med deg! Mammaen min døde plutselig i går, så jeg er i omtrent samme båt(prøver ikke å kuppe tråden altså, ville bare gi trøst)

Endret 1. juni 2009 av LanaLane

[Black Eyed Susan]

*rister på hodet.

Hvis det praktiske ordner seg, så er du langt på vei. Det kommer nok til å ta et halvt år før det ikke lenger gjør vondt å tenke på henne, om det tar mer enn et år bør du se lege. Lykke til.

Det vi nok ta mye lengre tid før det ikke er vondt å tenke på, men det vil mildnes etterhvert. Folk har veldig individuelle reaksjoner på å takle kriser så å angi tid er vel bortkastet. Jeg regner med du tenker i forhold til psykopatologi, men da dreier det seg om ikke å komme seg tilbake livet igjen uten depresjon, og i et tidsperspektiv på 1 år +.

Jeg føler også med deg! Mammaen min døde plutselig i går, så jeg er i omtrent samme båt.

Kondolerer.

[Gjest Euforia]

Kondolerer.

[Gjest Gjest]

Hei og kondolerer til dere som har mistet mammaen sin.

Min mor døde for 5 år siden. Jeg var da 28 år, og følte på en måte at jeg ikke hadde rett til å sørge ordentlig siden jeg var voksen og hadde flyttet hjemmefra. Alle spurte hvordan det gikk med faren min, mens jeg følte jeg ble litt glemt.

Sliter fremdeles mye med sorg og savn. Mammaen min var den jeg følte meg nærmest og som jeg kunne snakke sammen om alt mulig.

Lenge etterpå syntes jeg stadig jeg så henne og skulle mange ganger til å ringe til henne. Sorgen har nok blitt litt lettere å bære med årene, selv om den plutselig blir som kastet på meg og hele meg verker.

Sorgen vil nok aldri forsvinne og man vil aldri komme helt over tapet, men det blir stadig lettere å leve med den. Tror det er viktig å ta seg tid til å sørge. Ønsker dere alt det beste i tiden som kommer!

[Gjest Gjest]

Hei og kondolerer til dere som har mistet mammaen sin.

Min mor døde for 5 år siden. Jeg var da 28 år, og følte på en måte at jeg ikke hadde rett til å sørge ordentlig siden jeg var voksen og hadde flyttet hjemmefra. Alle spurte hvordan det gikk med faren min, mens jeg følte jeg ble litt glemt.

Sliter fremdeles mye med sorg og savn. Mammaen min var den jeg følte meg nærmest og som jeg kunne snakke sammen om alt mulig.

Lenge etterpå syntes jeg stadig jeg så henne og skulle mange ganger til å ringe til henne. Sorgen har nok blitt litt lettere å bære med årene, selv om den plutselig blir som kastet på meg og hele meg verker.

Sorgen vil nok aldri forsvinne og man vil aldri komme helt over tapet, men det blir stadig lettere å leve med den. Tror det er viktig å ta seg tid til å sørge. Ønsker dere alt det beste i tiden som kommer!

verden forventer at man når man har flyttet ut bare skal riste på hodet og gå videre. Gå videre må man. Men når?

[Gjest Gjest]

*rister på hodet.

Hvis det praktiske ordner seg, så er du langt på vei. Det kommer nok til å ta et halvt år før det ikke lenger gjør vondt å tenke på henne, om det tar mer enn et år bør du se lege. Lykke til.

det er 14 år siden min far døde, og innimellom gjør det så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg når jeg tenkerpå han. jeg var 6 år da han døde..

ikke meningen å få deg TS til å miste motet nå altså.. men et sånt tap er alltid med deg, men det er bra også.. man vil ikke glemme den personen som man er så glad i!