Er det noe feil med meg?

[Gjest Flossy]

Jeg er litt usikker på om jeg skulle lagt denne på karriere og utdanning, men valgte å legge den her, for jeg tror det handler mest om mental helse.

Problemet mitt er å mestre arbeidslivet. Jeg har alltid vært skoleflink, pliktoppfyllende, ansvarsbevisst og lettlært. Jeg har fem års høyere utdanning etter videregående, og har en del arbeidserfaring før, under, mellom og etter utdanning. (Har en kronglete sti bak meg)

Men jeg har aldri funnet meg skikkelig til rette i en jobb. Jeg har stort sett hver gang opplevd at det har gått bra i starten, jeg lærer fort og ses på som et naturtalent. Jeg har også relativt lett for å bli kjent med kollegaer, for jeg er åpen og blid selv om jeg også er sjenert. Men etter å ha vært et sted en stund (fra en måned til et år) så begynner problemene å dukke opp.

Det virker som at jeg ikke takler det når ansvaret øker. I starten er man jo gjerne litt "fritatt" for ansvar, enten man er tilkallingsvikar eller man er under opplæring. Men etter en tid må man ta mer og mer ansvar selv, og da sliter jeg.

Det er så mye man skal passe på, så mange detaljer å huske på, så mange hensyn å ta. Jeg blir helt overveldet, og er ofte misfornøyd med min egen innsats. Mine kollegaer har pleid å være veldig fornøyd med meg, men så har man kunder/klienter/brukere også, og de er ikke alltid like fornøyde. Nå er det jo sånn at uansett hvilken jobb man har så må man regne med at noen er misfornøyde, uansett om du gjør en kjempegod jobb. Men jeg tar slikt veldig innover meg og takler det rett og slett ikke. Jeg prøver å være flink på alle områder, men jeg klarer det bare ikke. Jeg klarer heller ikke la være å ta slikt innover meg.

Jeg vil ikke si hva jeg er utdannet innen, men for å illustrere problemet litt så kan jeg prøve å overføre mine opplevelser av mislykkethet til noen forskjellige yrker:

- Hvis en konditor skriver feil dato på konfirmasjonskaka...

- Hvis en lærer får vite at en elev mobbes men ikke klarer å få slutt på mobbingen...

- Hvis en politimann ikke klarer å få den mistenkte til å tilstå...

- Hvis en lege ikke oppdager tegn på at en pasient har kreft før det er for sent...

- Hvis en snekker gjør en feil som gjør at huset ikke blir godkjent for innflytting...

Disse tingene jeg har ramset opp har jo forskjellig alvorlighetsgrad, og det samme har mine feil i arbeidslivet. Det er alt fra bagateller til ting som på sikt kan få negative konsekvenser. Og det ansvaret klarer jeg ikke å takle. Tanken på at mine feil kan føre til problemer for andre mennesker senere... Huff.

Jeg har det godt privat, og jeg har tidligere gått til psykolog blant annet pga dårlig selvtillit. Jeg har gått på kurs i kognitiv terapi. Men det er ingenting som hjelper. Arbeidslivet er og blir et skummelt sted for meg. Det hender jeg tror jeg er lat og arbeidssky, men grundig selvransakelse får meg til å konkludere med at det ikke er tilfelle. Men akkurat nå er min store drøm å vinne i Lotto, for da slipper jeg å ta en "skremmende" jobb.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Kanskje noen har råd å gi?

[Gjest Gjest]

Du har nok siktet litt for høyt, kanskje du burde velge en enklere jobb, som kassedame eller renholder.

De fleste jobber krever at man holder styr på en del detaljer, og her varierer det jo hvor alvorlig det er om man gjør en feil.

Hva er det verste som kan skje når du har en vaskejobb? At doen ikke blir ren nok, eller at man hat brukt feil vaskemidler.

Og jeg skjønner jo hva du mener, for min jobb krever full konsentrasjon hele dagen. Hvis jeg skriver bare et eneste tall feil, kan det føre til store skader på både ting og mennesker, og i verste fall død.

[Gjest kanskje]

Noen ganger kan det være selvoppfyllende profeti, dvs. at du er så redd for å gjøre feil og så konsentrert om å ikke gjøre feil - noe som fører til at du virkelig gjør feil..?! En tidligere kollega var så livredd for å misforstå kunden, så hun var så konsentrert om kunden at hun ikke fikk med seg noe av det vedkommende sa og så ble det feil.

Kan det være at du innerst inne er redd for ansvaret og derfor er mer nervøs enn du tror og gjør feil av den grunn?

[mann23]

Jeg lot være å ta en telefon fra en kollega som jeg visste slet med noe engang, det kostet firmaet mangfoldige millioner av kroner.... Alle gjør feil

[Gjest Gjest]

Det høres ut som om du lider/har lidd litt av flink pike syndromet. Altså at omgivelsene forventer at du skal takle alt på strak arm. Litt sånn: "XX tar det hun", "Dette er vel ikke noe problem for deg XX. Du er jo så flink".

Kan det være at du flytter all fokus over på å prestere bra fordi omgivelsene forventer at det er det du skal gjøre, og at det da ender opp slik som "kanskje" skriver lenger opp i tråden?

Også legger du skylda på deg selv hvis du gjør feil, slik at du ender opp i en negativ spiral?

Nå sier jeg ikke at dette gjelder deg, jeg bare spekulerer litt utfra at jeg kjenner igjen mye av mitt eget liv i det du skriver.

Nå vet jeg ikke hva slags utdannelse og jobb du har, men er det noe du virkelig trives i? Gikk du i den retningen fordi det var noe du interesserte deg for, eller gjorde du det fordi omgivelsene forventet at det var det du skulle gjøre?

[Gjest Gjest]

Du har nok siktet litt for høyt, kanskje du burde velge en enklere jobb, som kassedame eller renholder.

De fleste jobber krever at man holder styr på en del detaljer, og her varierer det jo hvor alvorlig det er om man gjør en feil.

Hva er det verste som kan skje når du har en vaskejobb? At doen ikke blir ren nok, eller at man hat brukt feil vaskemidler.

Og jeg skjønner jo hva du mener, for min jobb krever full konsentrasjon hele dagen. Hvis jeg skriver bare et eneste tall feil, kan det føre til store skader på både ting og mennesker, og i verste fall død.

Dust. Du er en jo en robot, helt uten sosiale antenner.

[Gjest ts]

Det høres ut som om du lider/har lidd litt av flink pike syndromet. Altså at omgivelsene forventer at du skal takle alt på strak arm. Litt sånn: "XX tar det hun", "Dette er vel ikke noe problem for deg XX. Du er jo så flink".

Kan det være at du flytter all fokus over på å prestere bra fordi omgivelsene forventer at det er det du skal gjøre, og at det da ender opp slik som "kanskje" skriver lenger opp i tråden?

Også legger du skylda på deg selv hvis du gjør feil, slik at du ender opp i en negativ spiral?

Nå sier jeg ikke at dette gjelder deg, jeg bare spekulerer litt utfra at jeg kjenner igjen mye av mitt eget liv i det du skriver.

Nå vet jeg ikke hva slags utdannelse og jobb du har, men er det noe du virkelig trives i? Gikk du i den retningen fordi det var noe du interesserte deg for, eller gjorde du det fordi omgivelsene forventet at det var det du skulle gjøre?

Jeg tror du har rett i det med flink pike-syndromet. Jeg var alltid så flink på skolen, gjorde aldri noe galt. Det har blitt en forventning både fra meg selv og andre at jeg alltid skal lykkes, derfor føles nok feilene jeg gjør ekstra såre. Jeg vet jo at alle gjør feil, det er bare det at mine feil gjør meg nedbrutt og får meg til å føle meg ubrukelig.

Når det gjelder valg av utdanning: Jeg valgte det fordi jeg hadde lyst. Men når jeg så kom ut i jobb så passet det meg nok ikke så godt likevel.

Jeg ser for meg at det hadde passet bedre for meg å starte med en "beskjeden" jobb og heller jobbe meg oppover. Av en eller annen grunn virker det forlokkende på meg å ha en slags resepsjonistjobb (kanskje på et museum) for så å jobbe meg opp derfra. Vaskejobb eller tilsvarende ville nok tatt knekken på psyken min ganske raskt. Jeg har hatt sånne jobber, og følt meg syk av kjedsomhet etter kort tid. Jeg trenger å få bruke mine evner, og møte mennesker. Men gjerne med mindre ansvar.

Jeg kom til å tenke på at litt av mitt problem er overdreven ansvarsfølelse. Ikke nok med at jeg alltid tar på meg full skyld for ting jeg gjør feil (iblant har jo feilen skyldtes feilinformasjon fra overordnede). I tillegg tar jeg gjerne på meg skylden for feil andre gjør! Som i at "jeg kunne gjort mer for å hjelpe min kollega til å gjøre en god jobb" eller "det er sikkert noe jeg kunne gjort for å hindre at dette skjedde". Med en sånn holdning så blir det fryktelig slitsomt å ha en jobb der man har mye ansvar og eventuelle feil kan gi alvorlige konsekvenser på sikt. Jeg MÅ nok finne en jobb med mindre ansvar, eller en jobb der ansvaret er av en sånn sort at det ikke er så "farlig" om man gjør en feil iblant. Som det ble sagt over her: Alle gjør jo feil iblant.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det kan være en god ide å bytte jobb, iallefall for en periode. Du kan ikke ta alle feil personlig, iallefall ikke feil som andre gjør, da dette kommer til å sende deg enda lenger ned i kjelleren over tid.

Jeg vet det ikke er så lett som det høres ut til, selv tok det meg mange år før jeg begynte å skjønne at jeg måtte leve mitt liv slik som jeg ville og ikke slik som omgivelsene forventet at jeg skulle leve. Jeg måtte rett og slett begynne å gi litt faen.

Dette innebar også valg av jobber som ikke ble ansett som "fint" nok og hvor jeg ikke levde opp til mitt potensial til å bli lege, advokat osv. slik som omgivelsene helst hadde sett at jeg gjorde. Jeg har hatt plenty av godt betalte jobber i mitt liv, men pengene betyr ikke det spøtt hvis du gruer deg til å gå på jobb om morningen.

Det at jeg begynte å bite fra meg, førte også til at jeg støtte fra meg endel folk som ikke "skjønte hva som hadde skjedd med den pliktoppfyllende ja-jenta", men samtidig har jeg også innsett hvem mine virkelige venner er.

Folk som bare skal rakke ned på deg fordi du ikke har bra nok jobb, klær, bil mm. er uansett ikke verdt å omgås med.

Nå er det heldigvis slik i dag at det er få utdannelser som er så smale at du låser deg fast i en spesifikk jobb, så kanskje du kan finne deg en jobb som er litt på siden av det du er utdannet som. Det er heller ikke noe galt i å begynne i en helt ny retning. Det er plenty av folk som begynner på en ny utdannelse i 40-50 årene.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, og for min del grunner det i et selvtillitsproblem. Jeg virker nok, og kan til tider være, nok så selvsikker, men jeg har en stygg tendens til å veie mine feil tyngre enn mine prestajoner. Noe som gjør at jeg ofte har følelsen av mislykkethet, til tross for at jeg har en lang utdanning bak meg hvor jeg har oppnådd gode resultater. Jeg leverte nettopp mastroppgaven min og fikk strålende tilbakemeldinger, og min første tanke er at bedømmeren ikke kan vite hva han snakker om... Jeg har ofte tenkt at jeg kanskje bør finne meg til rette på et stille kontor eller et sted der jeg ikke må ta så mye ansvar og der forventningene til meg er lave. Men jeg har funnet ut at jeg ikke tror det løser problemet. Hva som løser det vet jeg ikke. Dessverre. Kanskje bli flinkere å huske de positive tilbakemeldingene og å tro på dem. Det er vel en måte å tenke på som er enkelte forunt, og som andre må lære seg med øvelse

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne som har det som deg. Hun har dårlig selvtillit, samtidig som hun kan være sinnsykt stolt av og til, fordi hun gjør en så god jobb. Det er viktig at du jobber for folk som forstår deg og som forstår hvordan personligheten din er og hvordan du har det. Har du snakket med noen på jobben om dette?

[Gjest Gjest]

Det er verre med de som ikke eier selvinnsikt og som tror de aldri selv gjør feil og alltid skal fortelle andre hvilke feil de gjør og ikke minst de feil man gjør i prosedyren. Og som lurer på hvorfor man leverer fra seg opgaver til godkjenning med feil i til de (som om dette er bevisst....), der de faktisk har til oppgave å kontrollere! De gjør nemlig også feil selv i sine kontroller - som kan få konsekvenser for andre!

[Gjest fregb]

Jeg tror du har rett i det med flink pike-syndromet. Jeg var alltid så flink på skolen, gjorde aldri noe galt. Det har blitt en forventning både fra meg selv og andre at jeg alltid skal lykkes, derfor føles nok feilene jeg gjør ekstra såre. Jeg vet jo at alle gjør feil, det er bare det at mine feil gjør meg nedbrutt og får meg til å føle meg ubrukelig.

Når det gjelder valg av utdanning: Jeg valgte det fordi jeg hadde lyst. Men når jeg så kom ut i jobb så passet det meg nok ikke så godt likevel.

Jeg ser for meg at det hadde passet bedre for meg å starte med en "beskjeden" jobb og heller jobbe meg oppover. Av en eller annen grunn virker det forlokkende på meg å ha en slags resepsjonistjobb (kanskje på et museum) for så å jobbe meg opp derfra. Vaskejobb eller tilsvarende ville nok tatt knekken på psyken min ganske raskt. Jeg har hatt sånne jobber, og følt meg syk av kjedsomhet etter kort tid. Jeg trenger å få bruke mine evner, og møte mennesker. Men gjerne med mindre ansvar.

Jeg kom til å tenke på at litt av mitt problem er overdreven ansvarsfølelse. Ikke nok med at jeg alltid tar på meg full skyld for ting jeg gjør feil (iblant har jo feilen skyldtes feilinformasjon fra overordnede). I tillegg tar jeg gjerne på meg skylden for feil andre gjør! Som i at "jeg kunne gjort mer for å hjelpe min kollega til å gjøre en god jobb" eller "det er sikkert noe jeg kunne gjort for å hindre at dette skjedde". Med en sånn holdning så blir det fryktelig slitsomt å ha en jobb der man har mye ansvar og eventuelle feil kan gi alvorlige konsekvenser på sikt. Jeg MÅ nok finne en jobb med mindre ansvar, eller en jobb der ansvaret er av en sånn sort at det ikke er så "farlig" om man gjør en feil iblant. Som det ble sagt over her: Alle gjør jo feil iblant.

gjør det du føler er riktig - MEN pass på at du skjønner forskjellen på hva som er ditt problem og jobbens.

for meg høres det ut som om du ikke tolererer feil hos deg selv - og dermed ikke ansvar.

det har alt med deg å gjøre, og egentlig veldig lite med ansvarsgrad!

du burde jobbe skikkelig med å jekke ned dine egne forventninger litt, for dette er bare noe som kommer til å spre seg utover flere områder i livet ditt.

med mindre du konsekvent gjør masse feil hele tiden som ingen andre gjør, og som går utover jobben - så synes jeg du skal bruke denne situasjonen til å jobbe med deg selv.

det blir som angst: det hjelper ikke å slippe alt man har i hendene og flykte, for man kan ikke løpe fra angst. du kan jo ikke løpe fra deg selv:=)

hadde vært lettere å gi råd hvis jeg visste hva du jobbet med.

[Gjest Astra unolugged]

Hei.

Jeg er enig med de som hevder at hovedproblemet ditt trolig skyldes dårlig selvtillit i kombinasjon med "flink pike-syndromet". Kjenner meg veldig godt igjen selv for ca 10 år siden da jeg var nyutdanna.

Som arbeidsgiver vil jeg gi deg det rådet at du forteller hvordan du føler det til sjefen din feks på en medarbeidersamtale (dette kan du kreve, selv om det ikke er planlagt en i nær framtid). Kanskje du i en periode trenger litt mer tilbakemeldinger på jobben du gjør? En sjef bør alltid tilstrebe å få medarbeiderene til å trives slik at de yter maks, og rettlede så godt hun eller han kan. Jeg tror den beste medisinen mot problemet ditt er økt mestringsfølelse, og den mener jeg sjefen din bør kunne gi deg :-)

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det er jo ganske kjipt at du ikke engang gidder å fortelle om området/sektoren du jobber i da, TS....og ingenting om type utdanning osv.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det TS skriver. Jeg jobbet lenge i enkle jobber, slik som i butikk osv der jeg ikke hadde noe ansvar. Samtidig har jeg alltid vært flink på skolen og av andre blitt ansett å være intelligent.

For meg har det vært viktig å få ansvar gradvis, jeg begynte i en jobb der ingen hadde forventninger til meg, da var jeg heller ikke så redd for å gjøre feil.

Og så må man samtidig huske på at alle gjør feil og at det er bedriftens oppgave å bygge opp et apparat som fanger opp slike feil før det når ut til kunden. Jeg er ærlig om feilene jeg gjør og spør heller en gang for mye enn en gang for lite. En god bedrift har en teamfølelse der man sammen skal forhindre feil.

Og ikke minst husk humor da! Jeg har gjort noen skikkelige blemmer på jobb. Det har selvsagt vært mulig å rette opp, men det tar seg ikke bra ut overfør kunde. Likevel må man jo bare le, iom alternativet jo er å gråte. Og det hjelper som kjent ikke å gråte over spilt melk...

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i dette. Er likssom tryggere når man er under opplæring og ikke har så mye ansvar. Jeg vil trøste deg med det at det i enkelte jobber hvor det er mye å holde styr på, og mange forskjellige arbeidsoppgaver, mye å huske osv, så kan det ta tid før man virkelig klarer å ha kontrollen. I min jobb tok det to år før jeg virkelig ble skikkelig god, med kontroll på alt. Sjefen sa det var vanlig at det tok to år. Jeg ville ikke gitt opp. Alt trenger ikke å være perfekt. Dine kolleger er godt fornøyd med deg, og det viser at du virkelig er bra nok. Ta tiden til hjelp og lær av dine feil. Til slutt vil du få god oversikt.

[Gjest Gjest_tine_*]

Kjenner meg igjen i dette. Er likssom tryggere når man er under opplæring og ikke har så mye ansvar. Jeg vil trøste deg med det at det i enkelte jobber hvor det er mye å holde styr på, og mange forskjellige arbeidsoppgaver, mye å huske osv, så kan det ta tid før man virkelig klarer å ha kontrollen. I min jobb tok det to år før jeg virkelig ble skikkelig god, med kontroll på alt. Sjefen sa det var vanlig at det tok to år. Jeg ville ikke gitt opp. Alt trenger ikke å være perfekt. Dine kolleger er godt fornøyd med deg, og det viser at du virkelig er bra nok. Ta tiden til hjelp og lær av dine feil. Til slutt vil du få god oversikt.

Enig.

Jeg kjenner meg igjen i det ts skriver, i mitt tilfelle så er det nok fordi jeg er perfeksjonist og jeg takler dermed dårlig å få så mye ansvar at feilene mine virkelig får konsekvenser. For alle gjør feil!

Jeg er også kjent som hun flinke som lærer fort osv, og trives godt når jeg er under opplæring, har noen over meg og gjør relativt trivielle - men selvsagt også givende - ting. På et arbeidssted ble jeg tilbudt jobb som assisterende sjef etter å ha jobbet der en kort periode, og jeg takket da nei fordi jeg ikke taklet alt ansvaret. Jeg syntes det var ille nok at jeg allerede hadde fått mer ansvar enn hva stillingsbeskrivelsen min tilsa.

Var også sånn som ung når jeg bare jobbet på junk food-sjapper o.l. Var kjempeflink i jobben og trivdes med det, men med en gang jeg fikk ansvar for å stenge og ta kassa så lå jeg seriøst våken om nettene og hadde angst for at jeg hadde telt feil eller glemt å skru av frityren.

Jeg har jobbet litt med det, innsett at jeg er en dyktig arbeidstaker og at alle gjør feil en gang i blant uten at noen dør av den grunn (ikke i mitt yrke i hvert fall!). I tillegg så har jeg nå jobbet samme sted svært lenge, og da ble jeg virkelig trygg på arbeidsoppgavene og følte etter noen år at jeg hadde hele kontrollen. Sjefsjobben ble etter hvert like "enkel" som jobben jeg begynte i, fordi jeg ble tryggere og tryggere i min rolle og på meg selv. Så i mitt tilfelle trenger jeg altså bare TID.

Om du tenker deg om så har gjerne du utviklet deg og? Gjerne du fikk litt angst av den minste ting før, som du ikke bryr deg særlig om nå? Tror det går an å jobbe seg opp til den tryggheten. Mitt råd er vel altså bare å gi en jobb litt lengre tid enn ett år, og ta på seg ansvar og forsøke å venne seg til å ha det.