Tankespinn II

[Ellevill]

Jeg føler litt for å kommentere denne. Jeg er også litt der; har gått hele veien til topps, men så: bom stopp. Nå søker jeg jobber utenfor akademia, og enkelte vil kanskje si at jeg søker meg nedover, men jeg innser plutselig at det er andre ting som teller mer enn Spillet, som stort sett handler om å kjenne de Riktige personene som kan hjelpe deg framover i livet, så fremt du aksepterer Credo Nummer En i bransjen, nemlig at det ikke er lov å ha noe liv på si.

(Litt kryptisk, men Ellevill skjønner sikkert hva jeg hinter til).

Ja, jeg skjønner. Det skal jammen ikke værra greit! Men for deg venter det nor bra, det bare vet jeg. Miljøskifte f.eks.

[Ellevill]

Denne har falt ut fra mine innlegg.

Jammen bra du er her igjen!

[Ellevill]

Jeg er noen ganger redd jeg skal få panikk og bli veldig, veldig misfornøyd når jeg bikker 40 eller 50, så jeg skal nok før eller siden prøve meg på studier eller å fordype meg mer i et område jeg er interessert i, men jeg kan egentlig ikke si jeg har noe som helst inntrykk av at "utdannelse alltid lønner seg". med hva jeg bruker kreftene på ift hvor mye jeg får ut av det.

Jo, for min del føler jeg absoulutt at utdannelse lønner seg. Og jeg burde også engasjere meg mye mer i faget mitt i fritid, i fora osv. Men på generelt nivå er det ikke alltid sikkert at utdannelse lønner seg. Men det er vel en problemstilling som trekker med seg mye, bla samfunnsøkonomiske spørsmål.

Jeg er også redd for å bli 50 (40 er jeg jo hvert øyeblikk) og være misfornøyd mht jobb. Men jeg tror at jeg da skal kunne både gå ned i lønn og dessuten være friere fordi barna er voksne, så jeg trenker at det løser seg. Man finner alltids ett eller annet man trives med når man står friere i så måte.

Men jeg er egentlig mer redd for å være misfornøyd i dag. Det er nå jeg har masse lån og unger jeg må ha overskudd til, det er nå jeg formes mht senere jobber osv.

Jeg tenker vel at jeg en gang skal bruke utdannelsen min jeg også, hvis den ikke er helt utdatert. Men samtidig tenker jeg at jeg en gang skal komme ned i spagaten, snakke spansk og fransk flytende og ta småflylappen. Såå, jeg er vel ikke opphengt i at de skal slå gjennom, planene mine. Det er godt å ha dem, hvem vet hvor vi ender og hva vi til syvende og sist vil være fornøyd med å ha gjort. Det beste vi klarte der og da er det jo uansett.

Herlig!

Og ellers: Enig!

Jeg er egentlig mest redd for å oppdage at jeg har levd et liv som ikke var helt mine innerste ønsker fordi jeg ikke våget annet. Fordi jeg ble revet med av hvordan omgivelsene rundt meg fikk meg til å glemme at jeg kunne gjøre noe annet enn det som var det opplagte (vanlige) neste skritt. Ikke at det er noe jeg tenker mye på, men jeg er faktisk mer redd, innerst inne, for ikke å ha våget å ha midjelangt gulerotfarget hår på en gård i indre USA (litt random eksempel) enn jeg er for ikke å ha realisert mitt potensiale i form av å bli en viktig person.

Ja, noen ganger tenker jeg: Hvis jeg hadde et år igjen å leve, hva ville da vært mine prioriteringer? Hva ville vært viktig for meg? Og da kan fort gulrotfarget hår og andre vågestykker gruse karriere!

Det er vanskelig å sette skikkelige spor etter seg, med unntak av de man setter i hjertene til de man omgås. Ergo er det der man burde investere tiden sin. Å ofre liv og sjel for jobben gir dårlig rente. Trur eg. Samtidig tenker jeg at man bruker ca 40 timer hver uke på/med jobb. Ergo bør det være noe som gir noe mer enn penger. Helst.

Ja. Og man får håpe man lever et liv som gjør at man er enklere å erstatte på jobben, enn blant familie og venner.

Jeg er heldigvis langt fra supersmart!

Tror de som er veldig begavede fra barnsbein av har et skikkelig tøft liv med å leve opp til alle forventningene som stilles de av omgivelsene.

Når det gjelder livet ellers, så tenker jeg at det å tørre å tenke annerledes, det å ikke være redd for nye ting, ikke være redd for å mislykkes er en av de viktigste egenskapene man kan ha. Kjenner jeg tiltrekkes av å få et godt renommé, kunne godt tenkt meg å blitt arkitekt for eksempel. Lage store bygningsverk som folk beundrer i mange år etter min død, samtidig så krever det litt liksom... Vet ikke om jeg er så glad i å bli lagt merke til?

For min del er det viktigste at jeg er tro mot meg selv, at jeg lytter til hva mitt indre forteller meg er riktig for meg og handle utfra det. Selv tror jeg mange er redde for å ta sjanser, for hva om de lykkes? Vet hvertfall at det har vært et hinder for meg selv.

Jeg har bare ett liv, jeg ønsker å utnytte det til det maksimale og høre etter hva jeg selv har lyst til. Det er for kort til å gjøre alt hva alle andre mener man skal gjøre

Jeg er på ingen måte supersmart!

Og har ganske labre ambisjoner.

Jeg har også ofte drømt om arkitektyrke, men da i mer beskjeden skala. Store byggverk vil føre til veldig mange meninger, og jeg hadde ikke orket å hele tiden måtte "forsvare" det jeg gjorde. Se f.eks. hva som skjer i Oslo nå... Og dette gjenspeiles vel i ambisjonsnivået igjen. Hadde jeg hadde større vyer og høyere mål, hadde jeg sett på slikt som energigivende. Sikkert.

Nå vil jeg bare presisere at jeg ikke ser ned på stuepiker og lignende, synes de gjør en utrolig viktig jobb og får altfor lite kreditt for det.

Men selv har jeg jobbet med slike jobber lenge nok, og ønsker noe "mer"

Nei, jeg hadde klikket skulle jeg hatt en slik jobb. Og tilogmed disse guttene som fylte på i minibarene var jo over oss på rangstigen.... Stuepiker gjør jo en grunnleggende viktig jobb om man i det hele tatt skal drive et hotell.

[Gjest Miss O'Hara]

Ja, noen ganger tenker jeg: Hvis jeg hadde et år igjen å leve, hva ville da vært mine prioriteringer? Hva ville vært viktig for meg? Og da kan fort gulrotfarget hår og andre vågestykker gruse karriere!

Lett

[Gjest O'hara]

Ja, noen ganger tenker jeg: Hvis jeg hadde et år igjen å leve, hva ville da vært mine prioriteringer? Hva ville vært viktig for meg? Og da kan fort gulrotfarget hår og andre vågestykker gruse karriere!

Tja, jeg vet nå ikke jeg....

Nei, klart, har man bare ett år igjen vil jeg nok tro at prioriteringene blir annerledes. Samtidig er man da ikke nødt til å ha penger nok til om 5-10 år heller, og man kan dermed glatt selge eiendeler og slike ting som man bruker i hverdagen for å subsidiere andre ønsker

Tror man har godt av å tenke litt slik også, vi lever mest sannsynlig bare ett liv og da er det greit å gjøre mest mulig ut av det. Teit å sitte i en jobb om man ikke kan få utnyttet sine kunnskaper eller ha venner som bare suger kaften ut av en for eksempel.

Men greier jeg å leve selv etter hvordan jeg preiker? Neisj, ikke fullt og helt dessverre

[Ellevill]

Ja, det er vel ikke så enkelt. Litt lettere å leve i nuet når det på en måte bare er nuet som er resten av livet...

I dag har jeg vært så usigelig trøtt, men kanskje ikke så rart når man i lang tid har sovet ca 5 timer i døgnet...

I dag kom jeg ikke fra jobben før 17.45. Dårlig samvittighet. og akkurat da jeg skulle begynne med middag til sultne unger kom jeg på at min ukentlige nettforelesning begynte klokka 18.00. Så middagen måtte utsettes. Og jeg ble mer og mer sigen, og sovnet til slutt i en ganske ubehagelig positur sittende på en stol og med hodet på kjøkkenbordet :søvn: mens stemmen fra skjermen messet ut sin agenda. Våknet av at ungene kom inn på kjøkkenet. He he! Litt i ørska.

Nå er unger lagt. Minsten sovnet kjapt pga at han har gått kjempelang skitur i dag med tung sekk, og sto dessuten opp to timer tidligere enn han pleier. Eldstemann fikk jeg dermed mye bedre tid til i kveld, og han benytter anledningen med en gang. 1,70 cm lang gutt kveilet mer eller mindre i fanget mitt i en hel time, og som ville masseres på rygg, føtter og hender. Mon tror hvor lenge det varer før det blir flaut og dumt.

[Sommersol]

Eldstemann fikk jeg dermed mye bedre tid til i kveld, og han benytter anledningen med en gang. 1,70 cm lang gutt kveilet mer eller mindre i fanget mitt i en hel time, og som ville masseres på rygg, føtter og hender. Mon tror hvor lenge det varer før det blir flaut og dumt.

Det kan ta noen år enda, heldigvis. Jeg har en på 180 og flere år eldre enn din, og nå kalles det ikke kosing, men kløes på ryggen å massasje

Jeg tar det som et kompliment jeg når nesten 16 åringen min kryper opp i samme benk som meg og ber om å bli klødd på ryggen

[Klips]

Godt å høre. Ikke at gutten min noensinne kommer til å slippe unna kos, uansett hvor flaut det blir.

(Sitte på fanget må vi vel derimot kanskje droppe på et tidspunkt.)

[Kosemose]

Huff, tankeeksperimentet om hvordan jeg ville levd livet mitt hvis jeg kun hadde ett år igjen liker jeg ikke. Jeg er så glad for at jeg ikke vil få vite når det kun er ett år igjen. For hvordan skulle man levd dette året da? Ett år fylt av meningsbærende ting fra ende til annet - ser for meg at jeg ikke ville fått gjort noe, for jeg ville hele tiden tenkt "er dette meningsfullt nok da" Kanskje vi lurer oss selv i dette jaget etter et "meningsfullt liv" - kanskje poenget med å leve bare er å leve, gode og dårlige dager i skjønn forening? At vi som ferdes på KG er priviligerte og har trukket vinnerloddet i livet er i allefall hevet over en hver tvil. Kanskje livene våre blir lykkeligere hvis man forteller seg selv det hver morgen? Mener ikke at vi ikke kan ha våre plager og bekymringer men syns for eksempel du, Ellevill, er flink til å også minne deg selv på at du faktisk er heldig, og tror jeg skal adoptere den vanen.

[Klips]

"er dette meningsfullt nok da" Kanskje vi lurer oss selv i dette jaget etter et "meningsfullt liv" - kanskje poenget med å leve bare er å leve, gode og dårlige dager i skjønn forening?

Jeg føler at jeg har blitt pumpet så full av carpe diem at jeg tenker "er dette meningsfullt nok da" uansett om jeg ser for meg en hel haug med år. Etter at jeg helt sluttet å se på tv og begynte å lese bøker på kveldstid (noe jeg forsåvidt er fornøyd med) får jeg helt sånn forbudt gledesrus ved å sløse bort en kveld på mobilspill eller å faktisk se på tv igjen. Da har det kanskje godt litt langt, men forbudt gledesrus er jo forsåvidt ikke å forakte. Selv når jeg tørker av spisebordet er det liksom med en følelse av å legge sten på sten i det viktige familiearbeidet, forsåvidt ikke å forakte det heller, men jeg må le av meg selv noen ganger.

Likte denne: "kanskje poenget med å leve bare er å leve, gode og dårlige dager"

[Ellevill]

Det kan ta noen år enda, heldigvis. Jeg har en på 180 og flere år eldre enn din, og nå kalles det ikke kosing, men kløes på ryggen å massasje

Jeg tar det som et kompliment jeg når nesten 16 åringen min kryper opp i samme benk som meg og ber om å bli klødd på ryggen

Hei Sommersol! Så koselig å se deg igjen!

Vi er vel heldige!

Godt å høre. Ikke at gutten min noensinne kommer til å slippe unna kos, uansett hvor flaut det blir.

(Sitte på fanget må vi vel derimot kanskje droppe på et tidspunkt.)

Mine sitter fortsatt på fanget hvis vi er et sted der det mangler nok stoler f.eks, men la meg da understreke at det hadde f.eks. ikke skjedd på en skoleavslutning.... :fniser: Men selv om jeg er ganske høy, er det nå litt upraktisk. Jeg ser jo liksom bare inn i en rygg.... Og armer og ben og alt er så langt og kalvete, jeg må liksom brette og stable dem litt sammen. D'ække det samme lenger som når de var små og lubne og man bare kunne samle dem sammen i armkroken, nei.

Kanskje vi lurer oss selv i dette jaget etter et "meningsfullt liv" - kanskje poenget med å leve bare er å leve, gode og dårlige dager i skjønn forening?

[Gjest Tulippa]

Jeg føler at jeg har blitt pumpet så full av carpe diem at jeg tenker "er dette meningsfullt nok da" uansett om jeg ser for meg en hel haug med år. Etter at jeg helt sluttet å se på tv og begynte å lese bøker på kveldstid (noe jeg forsåvidt er fornøyd med) får jeg helt sånn forbudt gledesrus ved å sløse bort en kveld på mobilspill eller å faktisk se på tv igjen. Da har det kanskje godt litt langt, men forbudt gledesrus er jo forsåvidt ikke å forakte. Selv når jeg tørker av spisebordet er det liksom med en følelse av å legge sten på sten i det viktige familiearbeidet, forsåvidt ikke å forakte det heller, men jeg må le av meg selv noen ganger.

Likte denne: "kanskje poenget med å leve bare er å leve, gode og dårlige dager"

HEVN! HEVN! HEVN!

:lur: :lur:

[Klips]

HEVN! HEVN! HEVN!

:lur: :lur:

[Ellevill]

En veldig smart dame her på KG skrev et annet sted og til en annen enn meg:

Det beste må ikke bli det godes fiende.

Jeg har tenkt på dette siden jeg så det for et par dager siden og fundert litt på hva som egentlig ligger i det uttrykket. Og jeg synes det rommer så mye, både fine og triste aspekter. Og jeg skal jammen huske det selv, ha det som et slags mantra.

Kloke, flotte damen - du vet nok hvem du er!

[pøbelsara]

En veldig smart dame her på KG skrev et annet sted og til en annen enn meg:

Det beste må ikke bli det godes fiende.

Jeg har tenkt på dette siden jeg så det for et par dager siden og fundert litt på hva som egentlig ligger i det uttrykket. Og jeg synes det rommer så mye, både fine og triste aspekter. Og jeg skal jammen huske det selv, ha det som et slags mantra.

Kloke, flotte damen - du vet nok hvem du er!

Det der er i sannhet klokt og fint. Jeg tror jammen jeg skal trøste meg litt med de kloke ordene her jeg sitter i splitter ny jobb og prestasjonsengster meg.

Jeg sender en fredagsklem til både klokedamen og deg.

Endret 12. mars 2010 av pøbelsara

[Ellevill]

Kjenner jeg deg rett, fikser du utfordringene bedre enn de fleste!

Men splitterny jobb?

Fredagsklem tilbake!

[Emile]

En veldig smart dame her på KG skrev et annet sted og til en annen enn meg:

Det beste må ikke bli det godes fiende.

Jeg har tenkt på dette siden jeg så det for et par dager siden og fundert litt på hva som egentlig ligger i det uttrykket. Og jeg synes det rommer så mye, både fine og triste aspekter. Og jeg skal jammen huske det selv, ha det som et slags mantra.

Kloke, flotte damen - du vet nok hvem du er!

Enig, det var veldig bra sagt, og sier så mye!

Og av det inntrykket jeg har av deg, Ellevill, så virker det som om du allerede praktiserer det.

Mantra i hverdagen er lurt, forresten. Jeg hadde et før som hjalp meg mye; Du må gjøre noe ubehagelig for å få det behagelig. Hentet fra Dr.Phil. Men virkelig, det funket.

[Ellevill]

Enig, det var veldig bra sagt, og sier så mye!

Og av det inntrykket jeg har av deg, Ellevill, så virker det som om du allerede praktiserer det.

Mantra i hverdagen er lurt, forresten. Jeg hadde et før som hjalp meg mye; Du må gjøre noe ubehagelig for å få det behagelig. Hentet fra Dr.Phil. Men virkelig, det funket.

Hei, Emilie, så hyggelig å se deg igjen! Er det jeg som ikke følger med eller er det lenge siden sist?

Og takk, jeg ptøver, men jeg er nok ikke den "flinkeste". På den annen side er jeg ganske lat og sløv, så det er greit å noen ganger tenke "godt nok"!

Morsomt at du trekker frem akkurat det sitatet (Dr. Phil), ref til diskusjon om dette et annet sted her på KG. Og jeg synes ikke den setningen er så dum. Enkelte ganger er det slik ting fungerer, og man kan like godt bli venn med det.

[Ellevill]

Ungene og jeg har vært på teater og sett på fantastisk flink søster (min altså, ikke ungenes). Og vi har lært litt. Og jeg ble litt sjarmert av noen mannfolk.

Ellers har dagen gått med til iherdig jobbing, kjenner at motivasjonen er i ferd med å komme tilbake (bittelitt). Jeg har hatt tre hyggelige middagsgjester: pappa, svoger og lille nevø. Jeg har blitt glad av en fantastisk hyggelig og hjelpsom butikkpersonale. Jeg er fasinert av en som jeg kjenner som har utrolig mange fordommer og er en besserwisser, fordømmer både fordømmelser og besserwissere. Jeg har kjørt etter en stakkars asylsøker, omtrent slept han inn i bilen og kjørt ham dit han skulle - han var litt overrasket men veldig blid, pratsom (jeg er ikke helt sikker på hvilket språk vi snakket) og sa Toosen takk! da han gikk ut av bilen og fikk meg til å føle at jeg hadde brukt noen minutter av mitt liv til en viktig ting. Ellers har jeg ledd med Kosemose, som ringte meg og tullet. Mange ganger. Jeg ble veldig glad for at en avtale ble brutt og måtte streve litt for ikke å røpe gleden min, for den var litt upassende. Og ryddet kjøkken etter stuntmatlagingen, vasket klær og hengt litt på nettet.

En veldig begivenhetsrik dag, altså.

Og så har jeg tenkt at jeg er heldig som har så mange bra personer rundt meg, både familie og venner. og at jeg skal prøve å bruke litt mer tid på dem, pleie forholdet. For jeg er i den luksussituasjonen at jeg egentlig har flere venner enn jeg klarer å følge opp. Det blir litt sånn krafttak inneimellom mht en del av dem, kanskje burde disse krafttakene komme oftere.

[Ellevill]

N5wVZwdHmRY