Tankespinn II

[Ellevill]

Ellers har jeg superraskt skummet finn.no etter jobb i dag. Ganske lei av over 6 mil kjøring hver dag, selv om jeg vet at mange har det verre, så jeg lette bare i nabokommunene. Fant ingenting! Jeg vet ikke helt hva jeg vil ha eller hva jeg vil.

Nå tar jeg eksamen i mai/juni, og deretter tenker jeg at jeg begynner et nytt deltidsstudie på en høyskole som ligger i nabokommunen. Og denne gangen med noe helt annet enn det jeg har deltidsstudert i de siste par årene - og som jeg jobber med. Kanskje åpner nye muligheter seg? Eller sannsynligvis ikke. Men jeg tror jeg må over på noe mer praktisk.

Stuidet jeg hadde funnet og som er rett i nærheten av der jeg bor (og kjører forbi t/r jobb), viser seg å koste noe helt annet enn jeg er fortalt. Den nette sum av 34.000,- og det er bare så uaktuelt at jeg ikke kan få sagt det. Takk og farvel til det! Da må jeg tenke litt mer.

Jeg tror jeg hadde egnet meg i en jobb der man ordner og fikser små oppgaver med korte frister. Jeg kjenner at ansvarshatten jeg har på nå, tynger meg veldig. Den sklir nedover hodet mitt, det gir meg hodepine og hindrer meg både i å se og høre. Æsj!

Teit eksempel, kanskje, jeg skal ikke begynne med det, men jeg har i min ungdom hatt jobber som stuepike og kafeteria-ansvarlig. Slike jobber gjorde jeg veldig bra, jeg er ganske nøye og dessuten serviceminded, og jeg liker veldig godt å ha jobber jeg ser et tydelig og håndfast resultat av. I tillegg får man rørt på seg, nå sitter jeg på rumpa hele dagen og den begynner mildt sagt å bli sehr gross...

[Gjest O'hara]

Jeg har det litt på samme måten jeg...

Men, jeg synes det er litt kjipt å bli stuepike etter 6-7 års høyere utdanning...

Jeg vil jobbe med prosjektarbeid, korte, små oppdrag, svosj videre. Opptatt av å høre på kunder, få ting til, se løsninger og resultater, kjapt!

Kjipt med studier!

Det er ikke mulig å ta de på en annen (og rimeligere) måte?

[Ellevill]

Minsten min er så glad i sangen Brunen og jeg må i perioder synge den maaange ganger hver kveld. Og i bilen, til eldstemanns store irritasjon.

Men den eneste versjonen jeg finner er denne:

PWDVGeS-QVM

Erre mulig??

Endret 7. mars 2010 av Ellevill

[Ellevill]

Fant en til.....

Urk...

Endelig fant jeg originalen jeg lette etter, og så var den slik...!!!

Sånn synger ikke jeg den, jeg synger den så sørgmodig at den lille stakkaren begynner å grine nesten hver gang. (Ja, det er sant!)

[Ellevill]

Jeg har det litt på samme måten jeg...

Men, jeg synes det er litt kjipt å bli stuepike etter 6-7 års høyere utdanning...

Jeg vil jobbe med prosjektarbeid, korte, små oppdrag, svosj videre. Opptatt av å høre på kunder, få ting til, se løsninger og resultater, kjapt!

Kjipt med studier!

Det er ikke mulig å ta de på en annen (og rimeligere) måte?

Jeg husker at da jeg jobbet som stuepike, tenkte jeg at hvis jeg hadde måptte jobbe med dette resten av livet, ville jeg trengt psykologtimer... Trukke jeg skal begynne med det igjen, nei. Men det var trim!

Hmmm, vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Egentlig var ikke selve studiene så viktig, altså akkurat det temaet, det var nok mer et litt sånn desperat valg for å gjøre noe annet.

Kanskje deilig å ikke ha skole å tenke på også. For jeg er ikke akkurat noen flittig elev, heller...

[Klips]

Jeg var sånn dritsmart som barn, kunne bli HVA JEG VILLE, tok hovedfag i heavy greier, var ikke kreativ/strategisk/langtidshorisontisk nok til forskning etc. Er sekretær. Har fundert litt på denne jobb-greia. Er den til for å tilfredsstille alt vi har potensiale til i hele verden, er den til å leve med en stor del av døgnet for å ha overskudd til resten av døgnet, er den for oss selv eller for verden rundt oss, finnes drømmejobben? Nå har jeg hatt jobber som har vært så fantastisk begredelige at det ikke går an å beskrive (samlebåndsgreie), og jeg har vært i et forskningsmiljø hvor jeg ikke ante hva jeg skulle bidra med. manglende selvtillit eller den tenkningen som krevdes, vet ikke. Jeg husker en sekretær et sted jeg jobbet, hun var så happy for den jobben fordi hun fikk tid til å drive med alle de kreative greiene sine på si. Jeg vet ikke jeg. Jeg tenker noen ganger at min ekstreme intelligens som femåring og vår tidsalders "alle muligheter" er noe man kanskje rett og slett kan velge bort. At man ikke må realisere alt som kunne vært mulig. = ingen fasit, kun stream of consciousness som havnet i din dagbok.

Endret 7. mars 2010 av Klips

[Gjest Tulippa]

Stuepike = ødelagte fingre/hender av de klorede sengeklærne.

Men det var en del driks, da.

(Skulle vel bare mangle, så dårlig lønna er)

[Klips]

ja, stuepike er kanskje ikke greia. Men gud hvor deilig å få ødelagt bare fingrene, kan man jo tenke i blant hvor resten av kroppen går i vranglås

[Ellevill]

Klips: Ja, veldig mye enig. Og jeg trenger egentlig ikke realisere meg selv føler jeg. Men jeg vil gjerne ha a) en interessant jobb med b) kortere reisevei enn i dag. Og så MÅ jeg tjene minst like mye som i dag. Det er jeg som drar inn hvert øre til denne husholdningen, kjenner jeg blir stresset av det. Derfor dette higet etter mer utdannelse... For jeg blir fort "gammelt nytt" i min bransje.

Tullipa: Elendig med driks!!

[Klips]

JAH! interessant jobb, bra lønn

gimme!

[Ellevill]

ja, stuepike er kanskje ikke greia. Men gud hvor deilig å få ødelagt bare fingrene, kan man jo tenke i blant hvor resten av kroppen går i vranglås

merket ikke noe på fingrene.

Men for en blandings av ansatte.... Jeg glemmer aldri hun som manglet et par tenner og bare datet afrikanere, "men det må du ikke si til noen, for faren min kommer til å drepe meg". Jeg fikk en dag beskjed om å sette meg ned (på sengen) og så skulle hun danse en afrikansk dans for meg. Fryktelig ubehagelig, jeg krummer meg litt sammen bare av å tenke på det. Lite rom og hun danset 50 sm fra meg med hendene over hodet, afrikanske hoftevrikk, og små rop. Hjelpes, det er sånne situasjoner jeg prøver å ikke begynne å le eller å løpe. Like vanskelig begge deler.

[Ellevill]

JAH! interessant jobb, bra lønn

gimme!

Ja, ehum, jeg ser jo at mine "beskjedne krav" egentlig ikke er så beskjedne når alt kommer til alt.

Men jeg behøver i alle fall i veldig liten grad prestisje og sjefstittel. Gud bedre, nei.

[Ellevill]

Næh, legge seg kanskje?

VNYqOIbotc0

Har lenket til denne før, men synes den er så fin....

[Gjest Dallandra]

Denne har falt ut fra mine innlegg.

[Honesty]

Jeg var sånn dritsmart som barn, kunne bli HVA JEG VILLE, tok hovedfag i heavy greier, var ikke kreativ/strategisk/langtidshorisontisk nok til forskning etc. Er sekretær. Har fundert litt på denne jobb-greia. Er den til for å tilfredsstille alt vi har potensiale til i hele verden, er den til å leve med en stor del av døgnet for å ha overskudd til resten av døgnet, er den for oss selv eller for verden rundt oss, finnes drømmejobben?

Jeg føler litt for å kommentere denne. Jeg er også litt der; har gått hele veien til topps, men så: bom stopp. Nå søker jeg jobber utenfor akademia, og enkelte vil kanskje si at jeg søker meg nedover, men jeg innser plutselig at det er andre ting som teller mer enn Spillet, som stort sett handler om å kjenne de Riktige personene som kan hjelpe deg framover i livet, så fremt du aksepterer Credo Nummer En i bransjen, nemlig at det ikke er lov å ha noe liv på si.

(Litt kryptisk, men Ellevill skjønner sikkert hva jeg hinter til).

[Gjest Miss O'Hara]

Hoi, var det her festen var Bra jeg ikke oppdaget det i natt

Enig, Klips og Honesty... jeg jobber med midt på treet-stillinger, jobbet meg opp fra "sekretær", og var den skoleflinke som alle regnet med ville ende med doktorgrad i et eller annet (eller rett og slett som doktor), men på det nivået jeg bevitner for tiden (toppledelse, the fast lane, alt det "kule" og shiny med bra lønninger og så videre) så ser jeg så mye jeg ikke liker... og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har akkurat den sulten. Eneste som frister er i så fall lønna, men jeg ligger på et bra nivå nå, så det er liksom ikke så viktig det heller.

Jeg savner fra tid til annen å bruke hodet, jeg vet jeg kunne gjort bra ting, men hjemmefronten har krevd sitt i mange år, og verdiene mine går sakte, men sikkert i en annen retning. Jeg er noen ganger redd jeg skal få panikk og bli veldig, veldig misfornøyd når jeg bikker 40 eller 50, så jeg skal nok før eller siden prøve meg på studier eller å fordype meg mer i et område jeg er interessert i, men jeg kan egentlig ikke si jeg har noe som helst inntrykk av at "utdannelse alltid lønner seg". Tvert i mot, man blir mindre allsidig på markedet og raskt båssatt. Og bare tanken på å ha studielån (jeg har betalt ned det jeg hadde) gir meg frysninger. Da vil jeg heller leve det gode liv med mine nærmeste, og finne ut av livet generelt. Ta vare på noen, være noen.

Jah, det var min drodling... jeg er kommet til et punkt i livet hvor jeg nok higer etter ting som ikke koster mer enn de smaker, for å si det slik, hvor jeg er (og er pent nødt til å være ift helse og familie og sånt) selektiv med hva jeg bruker kreftene på ift hvor mye jeg får ut av det.

[Klips]

Jeg tenker vel at jeg en gang skal bruke utdannelsen min jeg også, hvis den ikke er helt utdatert. Men samtidig tenker jeg at jeg en gang skal komme ned i spagaten, snakke spansk og fransk flytende og ta småflylappen. Såå, jeg er vel ikke opphengt i at de skal slå gjennom, planene mine. Det er godt å ha dem, hvem vet hvor vi ender og hva vi til syvende og sist vil være fornøyd med å ha gjort. Det beste vi klarte der og da er det jo uansett.

Jeg er egentlig mest redd for å oppdage at jeg har levd et liv som ikke var helt mine innerste ønsker fordi jeg ikke våget annet. Fordi jeg ble revet med av hvordan omgivelsene rundt meg fikk meg til å glemme at jeg kunne gjøre noe annet enn det som var det opplagte (vanlige) neste skritt. Ikke at det er noe jeg tenker mye på, men jeg er faktisk mer redd, innerst inne, for ikke å ha våget å ha midjelangt gulerotfarget hår på en gård i indre USA (litt random eksempel) enn jeg er for ikke å ha realisert mitt potensiale i form av å bli en viktig person.

Endret 7. mars 2010 av Klips

[Kosemose]

Jeg er redd for å dø uten å ha blitt en viktig person, jeg er redd for å dø uten å bli husket, uten å ha satt spor. Men jeg tror at, med mindre man er kongelig eller president i usa, Einstein, eller et par ting til (som jeg ikke er og aldri kommer til å bli), så blir man en 'viktig person' og 'husket etter sin død' i kraft av å ha familie og/eller venner som husker en. På en måte selvfølgeligheter, på en annen måte noe å tenke på. Det er vanskelig å sette skikkelige spor etter seg, med unntak av de man setter i hjertene til de man omgås. Ergo er det der man burde investere tiden sin. Å ofre liv og sjel for jobben gir dårlig rente. Trur eg. Samtidig tenker jeg at man bruker ca 40 timer hver uke på/med jobb. Ergo bør det være noe som gir noe mer enn penger. Helst.

[Gjest O'hara]

Jeg er heldigvis langt fra supersmart!

Tror de som er veldig begavede fra barnsbein av har et skikkelig tøft liv med å leve opp til alle forventningene som stilles de av omgivelsene.

Når det gjelder livet ellers, så tenker jeg at det å tørre å tenke annerledes, det å ikke være redd for nye ting, ikke være redd for å mislykkes er en av de viktigste egenskapene man kan ha. Kjenner jeg tiltrekkes av å få et godt renommé, kunne godt tenkt meg å blitt arkitekt for eksempel. Lage store bygningsverk som folk beundrer i mange år etter min død, samtidig så krever det litt liksom... Vet ikke om jeg er så glad i å bli lagt merke til?

For min del er det viktigste at jeg er tro mot meg selv, at jeg lytter til hva mitt indre forteller meg er riktig for meg og handle utfra det. Selv tror jeg mange er redde for å ta sjanser, for hva om de lykkes? Vet hvertfall at det har vært et hinder for meg selv.

Jeg har bare ett liv, jeg ønsker å utnytte det til det maksimale og høre etter hva jeg selv har lyst til. Det er for kort til å gjøre alt hva alle andre mener man skal gjøre

[Gjest O'hara]

Nå vil jeg bare presisere at jeg ikke ser ned på stuepiker og lignende, synes de gjør en utrolig viktig jobb og får altfor lite kreditt for det.

Men selv har jeg jobbet med slike jobber lenge nok, og ønsker noe "mer"