Tankespinn II

[Dark Star]

[Gjest Miss O'Hara]

*ramlet ut av Mine innlegg*

Håper livet smiler, Ellevill. Alt tatt i betraktning.

Jeg kunne kommet med noen bevingede ord, men de er sagt før, av andre, så jeg skal la være

Du er, ut fra hvilken som helst standard, et godt menneske, og jeg kjenner godt igjen evne til altfor intens selvkritikk. Evighetsprosjekt å bli mer laid back og fornøyd med seg selv

Ha en fin dag!

Endret 29. september 2010 av Miss O'Hara

[Ellevill]

"Nye innlegg"

Den verste skrivefeilen du ser (817) Belladonna 19:09:08

Hvor fjærn går det ann å bli! (7) Cata 19:08:22

[Dark Star]

"Nye innlegg"

Den verste skrivefeilen du ser (817) Belladonna 19:09:08

Hvor fjærn går det ann å bli! (7) Cata 19:08:22

[Ellevill]

, Dark Star.

Eller denne:

Feministene har fått det som de vil (168) Gjest 21:18:18

hva står på din ønskeliste til jul? (236) boblebrus 21:18:05

[pøbelsara]

Nok engang er det bekreftet; internetten er et ypperlig sted å finne fine venner.

God fredag!

[Ellevill]

Å ja, er så enig!

[Ellevill]

vel, jeg skriver jo ikke akkurat side opp og side ned for tiden.... Vet ikke hvorfor, jeg føler vel bare at det meste er sagt. Eller at jeg ikke har overskudd - PC- og internettbruk holder på å kvele fritiden og selvdisiplinen min....

Hvordan endel holder seg orientert på ALLE - på KG, FB, KG-blogger og eksterne blogger + , jobb, familie, hus.... Jeg skjønner ikke hvordan de klarer det. Jeg har ikke evnen, i alle fall.

Jeg er litt sløvere. Og litt mer ineffektiv. :søvn:

Jeg fikk tilbud i helgen om gratis tur en drøy uke til Sør-Afrika for meg og barna. I desember. Jeg er litt kjedelig av natur, så isteden for å juble, ble jeg litt bekymret. Jeg er redd for å fly, blant annet, jeg ser det faktisk som overhengende sannsynlig at både barna og jeg dør i et brennende inferno . Jeg må be oss fri fra jobb og skole. Må ha lommepenger - som jeg ikke har (jeg har så dårlig økonomi nå at det ikke er til å fatte.)

Dette vil selvfølgelig bli en kjempeflott opplevelse - når jeg først er der. Jeg hadde aldri hatt råd til en slik tur under normale forhold. Og dessuten skal jeg være med på en fantastisk begivenhet der nede, nemlig at vi skal hente et nytt familiemedlem .

Men tiden frem til avreise kommer jeg nok bare til å grue meg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var så utrolig kjedelig...

Eller, egentlig vil jeg faktisk ikke si jeg er kjedelig. Jeg har bare ikke noe særlig utferdstrang i meg. Jeg har ikke behov for å reise. Jeg synes det er fint når jeg først ankommer et reisemål, men reiser like gjerne til Tjøme, lizzm....

Egentlig ganske utrolig at jeg har studert i utlandet, når jeg tenker meg om...

Minsten er helt i fyr og flamme - gjett om han er positiv og gleder seg. Eldstemann er litt mer som meg. Vi er så like i sinn og skinn at det er ganske merkelig på mange måter.

Og apropos eldstemann... Å være tenåringsmor gir jammen nye problemstillinger. Han var hos kjæresten lørdagskveld og jeg hadde avtalt med moren hennes at jeg skulle hente kl 23.00. Sent, men det var greit for alle, de var flere samlet der og hadde det visst veldig gøy.

Da jeg skal hente, blir jeg bedt inn av moren da "vi har en situasjon, her....". Jeg blir helt kald, og tror med en gang at det er min som har laget denne situasjonen. Men det var det heldigvis ikke...

Det som hadde skjedd var at den ene gutten som var på besøk, bor i abolaget. De hadde vært hjemom hos ham tidligere på kvelden og da hadde storebroren på 16 fest, og faren (mor og far er skilt) var ikke hjemme. Da hadde denne naboguttungen, som altså også er 13, fått en del ren sprit å drikke av storebroren, og det var visst heller ikke første gangen han hadde smakt alkohol på den måten.

Masse att og frem, men konklusjonen ble vel som så: Guttungen har i alle fall ikke lyst til å dra hjem der det er full fest når han ikke vet hvor faren er eller når han kommer hjem. Vi får til slutt tak i faren hans, og han er på vei hjem. Jeg kjører hjem gutten og ankommer samtidig som faren (som jeg aldri har møtt før). Jeg forteller at jeg vurderte å ta med meg sønnen hans hjem, da sønnen ikke var veldig komfortabel med situasjonen og synes det var ubehagelig å gå hjem. Faren blåste av meg og sa: "Neeeeeidaaaa, gutta sitter bare inn og koser seg litt". På det tidspunktet var hans 16-åring så full at han nesten ikke klarte å stå på bena.

Okay, laaaangt innlegg etter laaaang skrivepause.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg blir... målløs av enkelte foreldre!

Kjenner igjen bekymringsgenet... og manglende utferdstrang. Jeg må virkelig motivere meg selv noen ganger, for å gjøre ting som selvsagt ender opp med å bli veldig hyggelige, og givende, og alt det der. Dørstokkmila mi er bare veldig lang Noe med at det er oversiktlig hjemme, kanskje, kombinert med at man har lært seg å leve med litt stramme tøyler økonomisk? Don't know. For eksempel skal kjærsten og jeg på helgetur om ikke lenge, som innebærer flytur, og i mitt hode er jeg planetens mest uansvarlige mor som risikerer livet for å reise på tur når barnet er igjen hjemme. Ville det vært bedre om han ble med ned i styrten liksom? Ja, ikke langt unna

Beundrer mennesker som er veldig ubekymrete av natur (når de ikke irriterer meg fordi de virker så uansvarlige da )

Hyggelig med livstegn fra deg, i hvert fall! Jeg har heller ikke kapasitet til å skulle oppdatere alle mulige arenaer hele tiden... ramler litt av.

[Ellevill]

Åh!

Godt det er flere enn meg som ikke blir spinnvill av lykke med tanken på 15 timer i fly - én vei. Det var sikkert større risikosport å kjøre til jobb i dag, men livevel...

[Norbertine]

Hyggelig å "se" deg!

Jeg hadde vært som din minstemann, for en fantastisk mulighet! Trenger vel ikke så mye i lommepenger heller, mat og sånt er vel ganske billig?

Kan du ringe til moren til 13-åringen da? Jeg tror kanskje jeg ville fulgt opp den saken litt mer...

[Skravla]

Åh!

Godt det er flere enn meg som ikke blir spinnvill av lykke med tanken på 15 timer i fly - én vei. Det var sikkert større risikosport å kjøre til jobb i dag, men livevel...

En til som ikke ville frydet seg over 15 timer i fly....

Godt å høre fra deg.

[Gjest Miss O'Hara]

Håper du får en kjempefin helg

[Ellevill]

Nå er jo helgen over, men takk! Den var fin.

Med noen unntak:

Det er fullstendig krise med eldstemann og leksearbeid, og jeg vet ikke hva som er mer for meg å gjøre. De siste ukene før jul kommer jeg til å avspasere dyrbare timer for å kunne følge ham opp ennå bedre (jeg følger ham opp i utgangspunktet, men er jo aldri hjemme før sent). Blir det ikke bedre ut året av det, må jeg rett og slett hyre inn en som kan hjelpe. Og det har jeg ikke råd til, det er en helt latterlig tanke mht min økonomi. Men hva gjør jeg? Faens drit. Dette skremmer meg så innmari.

Og jeg holdt på å få fullstendig sammenbrudd søndag da jeg

1) ble tvunget med på alternativt arrangement (da mener jeg sånn som "skal jeg tegne auraen din", "vil du høre mer om Norsk kvistgjengerforening", "Hva vet du din indre krafts helende potensiale?" og "Jeg kan lære deg å snakke med dyr. Vil du ikke vite hva dyra tenker?") Jeg klarer virkelig ikke disse greiene.

2) Ikke klarer å gjøre særlig annet en å snøfte når en innvolvert i det overnevnte forteller og forteller om sine fantastiske evenr og egen suksess i så måte. Føler meg så liten og stygg som ikke klarer å møte ham i hans glede.

3) Ser minstens store beundring av han omtalt i pkt. 2, som altså er faren. (At han og faren er glad i hverandre, er selvfølgelig flott. Men minsten blir jo fullstendig hjernevasket. Det er ikke tull, engang ... )

4) Minsten forsøker å få meg og faren til sammen å holde rundt ham og jeg føler så stort fysisk ubehag ved det at jeg har lyst til å grine. Og jeg får lyst til å grine ennå mer for minstens skyld som har foreldre som ikke bor sammen.

[pøbelsara]

[O'hara]

Lett å si: "Drit i han!!", men dessverre ikke like enkelt å gjennomføre...

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg...

[Gjest Miss O'Hara]

Er han i tillegg så nyfrelst at han ikke helt er med på tanken om å la barna vokse opp noenlunde "nøytralt" og heller få ta stilling selv, når de er eldre?

Er så vondt når de små baler med de nærmeste relasjonene sine, er ofte minimalt en kan få gjort. En mager trøst, at de nok vokser seg til og finner ut av ting på en ok måte selv, gjennom venner, skole og andre ting

(Norsk kvistgjengerforening...?! Unnskyld Jeg går i den villfarelse at jeg er litt alternativ/åpen for ting, men noen ganger blir jeg plutselig erke-konservativ, gitt.)

[Ellevill]

Han påvirker gjerne andre, for å si det slik....

Jeg synes det vanskeligste var minsten, som helt tydelig var så veldig glad for at vi dro på messa, og som så gjerne ville at vi begge skulle holde rundt ham på samtidig. Det er til å grine av! Hva gjør vi med disse små skapningene?

Og jeg føler meg så slem som ikke klarer å møte x i hans glede over egen "suksess" og entusiasme. Men jeg k l a r e r det bare ikke utover at jeg presser frem "Det er jo fint/hyggelig/koselig" på passende steder. Det ehle er så grunnleggende ... teit.

[Ellevill]

Herregud, jeg må gjøre noe med min arbeidssituasjon. Men jeg har ikke helt funnet ut av hva... Jeg vet ikke hva som er galt, om det er meg eller jobben. Jeg har en følelse av at det er meg.

jeg er så lite motivert og engasjert at det er skremmende. Og det er skammelig, jeg får tross alt lønn for å sitte her og late som om jeg gjør en innsats.

Positiv: Hyggelige kollegaer, muligheter for kurs osv., noen av arbeidsoppgavene, muligheter for hjemmekontor inneimellom, ordnede forhold mht avspasering og overtid

Negativt: Alt det andre (nesten) (som jeg ikke helt vet nøyaktig hva er...)

[Sommersol]

Jeg synes det vanskeligste var minsten, som helt tydelig var så veldig glad for at vi dro på messa, og som så gjerne ville at vi begge skulle holde rundt ham på samtidig. Det er til å grine av! Hva gjør vi med disse små skapningene?

Jeg er nok litt politisk ukorrekt når jeg hevder dette, men jeg synes ofte at for mye kontakt mellom skilte foreldre ikke alltid gagner barna, og særlig ikke hvis ingen har nye partnere.

Og det betyr ikke at en ikke skal ha dialog og god tone, men akkurat det og tilbringe tid sammen, vet jeg ikke om jeg er så stor tilhenger av.

Jeg må først få si at jeg selv har skilte foreldre og har klart meg bra, så de overlever nok (hørtes kynisk ut da men..)

Men jeg husker selv de første årene foreldrene mine var skilte, de ville så mye og var så opptatte av å vise oss at de fremdeles var venner. Vi barna gikk bare å ventet på at vi alle skulle flytte sammen igjen, fordi nå fungerte jo ting så bra. Ikke kranglet de og ikke var de særlig sure på hverandre. De vi ikke visste var at de brukte alt de hadde på å ta seg sammen for oss..

Sier ikke at alle føler det slik, men kanskje det er noe minsten din kjenner på.

Da pappa fant seg ny dame, ble vi ferdige med "sorgen" og gikk videre. Det føltes faktisk mye bedre..

Håper du finner utav jobbsituasjonene din. Den er alfa og omega når en er alene med barn...