Tankespinn II

[Fresi]

Du hadde visst falt ut av mine innlegg. Ynnsjyll!

Du er fantastisk flink med røykestopp! Jeg er stappfull av beundring, jeg klarer ikke å motivere meg.

Og jeg signerer dine ord om singeltilværelsen med store bokstaver.

[Ellevill]

Det der med å slutte å røyke... Jeg synes at det virkelig er vanskelig.

Det er ikke bare nikotinen og all annen dritt som man skal vennes av med.

Det er også alt det andre.

Klikket fra lighteren (!), trøsten, oppmuntirngen, pausen, følelsen av den første innhaleringen når man har gått litt lenge uten røyk, skravlings&røyk, telefon&røyk, en stille stund i mørket med hodet inne i en ovn, øl&røyk....

Ai ai...

Jeg husker selvfølgelig alle de sigarettene som ikke smaker noe godt (det er en ganske stor prosent), pengene som blir brukt, flauheten over at man faktisk røyker, vond lukt i klærne (eller, jeg synes ikke det lukter så vondt da), røyking i kuldegrader (ikke godt), dårlig samvittighet for helse....

Men det er vel gjerne slik at de negative tingene kommer laaangt bak i bakgrunnen når man må slutte med en uvane - men egentlig ikke har lyst.

Jeg er en røyker, liksom.

Men jeg er litt imponert over at jeg klarte å slutte. Jeg sluttet bare fra en dag til en annen, for ni måneder siden. Hadde jeg bare klart å vært en like iherdig slanker og sportsutøver i ni måneder, hadde jeg sett lyset. Men klarer jeg det? Nei.

Men nå sluttet jeg jo i fjor også, og holdt meg den gangen i 3 - 4 måneder. Håper det går bedre denne gangen.

[Ellevill]

I går og i dag har jeg hatt en uro i meg, en tristhet og følelse av ensomhet. Jeg har rett og slett savnet en kjæreste. Og det liker jeg ikke. Jeg som surrer rundt her hjemme mutters putters alene med mindre Kosemose stikker innom og har vært fornøyd med den tilværelsen, følte meg med ett så misfornøyd.

Jeg har en nabo som jeg har hatt masse kontakt med. Problemet er bare at han har masse kontakt med alle. Og jeg vet derfor ikke helt om jeg misforstår hans tilnærminger eller ei. Men noe livserfaring må jeg vel ha fått med meg gjennom disse årene mine, noe har jeg vel lært om det å lese andre mennesker? Vetdafaen....

Jeg har snakket masse med ham. Men jeg blir så sjenert når jeg ikke burde bli det, jeg har f.eks. sittet sammen med ham på fest helt stum og demonstrativ med ryggen til fordi jeg ikke engang har klart å finne noe fornuftig å si om været.

Men han er så god og virker så snill. Og vi snakker lett (bortsett fra når jeg altså faller i sjenansekoma) og vi ler mye.

Jeg er ikke forelsket, tror jeg. Men veldig betatt. Eller ikke det heller. Mer opptatt av ham. Kan man bruke det som en beskrivelse? Eller jo, litt forelsket. Men er jeg forelsket i ham eller i det at han har vist litt interesse for meg?

Han har bedt meg stikke innom en kveld, og jeg flåser det litt bort. Tør ikke gjøre det. Nå har han sluttet å spørre, og da tør jeg i alle fall ikke, for da tenker jeg at han ikke har lyst på besøk av meg likevel.

Jeg har dessuten vrengt sjela mi litt for ham, fortalt ting som sikkert ikke er veldig 'sexy'. På den annen side er jeg for gammel til å gå rundt å late som jeg er en annen enn den jeg er for å være mystisk og interessant. What you see is what you get.

Skriver jeg noe tvetydig eller litt trist på FB, stopper han meg i gata eller sender meg en sms og spør om alt er greit. Jeg er ikke vant til slik omsorg, egentlig.

I dag snakket jeg med ham, om ganske fine, alvorlige og personlige ting. Men som vanlig kommer den ene naboen etter den andre bort til ham. Han hilser hyggelig på alle og jeg føler meg veldig som en av naboene. Han forteller meg at han er invitert på middag med ungene hos en nyskilt nabodame, jeg kjenner henne ikke, men har hørt via omveier at hun 'spiser menn til frokost'. Kan kanskje ikke helt sammenlignes med min 'ikke snakke med og sitte med ryggen til'-strategi som jeg har lagt opp til i sosiale lag..... Kjente jeg ble litt lei meg, så kommer en nabo til bort og skal prate, jeg unnskylder meg, går hjem

.... og begynner å grine. !!!

WTF

Det gidder jeg virkelig ikke. Selv om det varte i 30 sekunder og var ganske tåreløst.

Jeg tror jeg må være litt vaklevoren i grunnmuren. Litt ustabil, lizzom.

[Ellevill]

Moren min var innom i dag, med klemmer og gave - fordi hun bare hadde lyst. Hilsner fra pappa, og bekymringer rundt alt: Var det noe de kunne gjøre for meg - jeg måtte bare si i fra?

Som alltid får jeg pinlig mye omsorg fra den kanten uten å ha bedt om det.

Litt slukøret i dag fortalte jeg moren min om min uke med (igjen) hodepine og grusomme dager på jobb der jeg tror jeg skal dø fordi jeg føler meg så inderlig elendig.

Om helger som ikke er til glede og moro, men bare er for å klare å opparbeide nok krefter til å komme gjennom en ny arbeidsuke.

Moren min nikket og forsto og syntes det var så leit.

Og jeg fikk klump i halsen fordi jeg ble helt rørt av egen monolog.

Etterpå fikk jeg klump i halsen fordi jeg ble så skamfull. Moren min som alltid sliter med kroniske smerter. Som har kjempet kamper på så mange nivåer og arenaer at jeg blir trist bare jeg tenker på det. Aldri får vel hun særlig medfølse eller hjelp slik som jeg alltid får. Og så syter og klager jeg til henne for min hodepine. Som sikkert skyldes i stor grad for lite søvn. Og for mye PC.

[Ellevill]

Nei, og nei og nei .....

Glemte Løvebakken.

*løpe*

t7XokB3o4oY

[Ellevill]

Ho ho, Løvebakken er så morsomt!!!

Espen Holm er jo min våte drøm, og Pernille Sørensen mitt store ikon.

Ikke meningen å glemme de to andre, altså, de er bra de også!

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg så CC live i sommer, det er litt låta til kjærsten og meg. Den er fantastisk fin. Første gang jeg hørte den begynte jeg å grine, den løsnet noe, og jeg tør påstå den vekket meg fra singelkoma og fikk meg over i "hmm... det er ingen skam å trenge noen, heller". Låta var i seg selv grunnne til at jeg kjøpte billetter, og den kvelden traff jeg kjærsten.

Noen ganger dukker det opp en låt som er nødt til å være med på soundtracket til livet ditt. Jeg filmet hele greia, stod der og bare nøt.

Sånne øyeblikk blir sittende, og det er jo egentlig dyrebart. Uansett hva som skjer videre, liksom.

Skjønner alt om singelbetraktningene, og om den derre naboen. Men er det noe kvalitet over ham så lar han seg vel ikke vippe rundt av en maneater?

Jeg gikk glipp av Løvebakken Signerer totalt både våt drøm og ikon-betraktninger

[Ellevill]

Miss O'Hara, vi kommenterte i dagbøkene til hverandre på likt.

Ja, den sangen treffer meg litt sånn midt i hjertet og midt i livet.

Fin historie du fortalte.

[Ellevill]

For en dag! Hysterisk travel dag på jobb, deretter kjøring i kø og rushtrafikk hjem for å rekke mating av barn før fotballkamp og foreldremøte.

Men, likevel er jeg blid, oppmerksom og serviceinnstilt overfor unger som begynner å klage som - sorry - noen bortskjemte drittunger (eldstemann). Jeg klikker plutselig og kylte osten i bordet foran dem av all kraft, jeg kastet den fra flere meter.... Deretter gikk en pakke med pepperoni samme vei. Og så fulgte en veldig høyrøstet tirade.

Vel, det ble spist og gjort lekser i stillhet, om ikke annet....

[Gjest Alhelí]

Been there, done that.

[pøbelsara]

Kjære Ellevill! Nå har jeg oppdatert meg i dagboken din, og har både fnist og blitt litt trist. Jeg synes du er beintøff og beundrer ærligheten og stå-på-viljen din. Også synes jeg det er leit at du sliter og strever og savner. (Både kjæreste og sigaretter... )

[Ellevill]

Tusen takk, Pøbelsara! Føler meg hverken beintøff eller noe annet, men det var jo egentlig litt fint å bli oppfattet slik. Takk for at du følger med på meg!

[Ellevill]

Jammen avslappende med en dag med hjemmekontor......

- Lege

- Jobb

- Handling (klær, støvletter )

- Jobb

- Støvsuging, smårydding (jeg og minsten)

- Lager kjøttboller, akkompagnert av minsten som øver på sitt nye instrument

- Middagspising med unger som gnager mentalt på hverandre

- Hysterisk sammenbrudd - fullstendig -. overfor eldstemann som har "glemt" leksebøkene sine på skolen. Jeg har minnet ham på dem hele uka, hver forbanna dag. Jeg har lagt lapper i pennalet, i matboksen... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... :cry:

Fra kl 17.30 til 20.00 skjedde følgende:

- Kjøre minsten til trening

- Hjem igjen

- Kjøre eldstemann på trening

- Hjem igjen

- Hente minsten på trening

- Levere minsten på "Klubben"

- Hente eldstemann på trening

- Kjøre hjem to jenter etter trening. Eldstemann var helt hektisk og bajasflørtet.

- Ut igjen. Handle med eldstemann

- Hente minsten på "Klubben"

Og etter 20.00:

- Kveldsmat - og de sarte ganene kan selvfølgelig ikke spise en vanlig brødskive til kveldsmat...

- Unger dusjer

- Unger legger seg og leser, fordi

- Jeg må til eks for å hente masse utstyr vi trenger i morgen

- Hjem igjen, unger beordres til å sove

Og nå: Jeg sitter nesten skjelvende på kjøkkenet med rot rot rot. Overalt. Badet er så skittent nå at det lukter der inne. :dåne:

Endret 17. september 2009 av Ellevill

[Gjest Alhelí]

Vi burde starte klubb...

Endret 17. september 2009 av Alhelí

[Gjest Alhelí]

Synes bestillingsverk er noe å vurdere, jeg.

[Ellevill]

Har sittet å jobbet i kvled. Skriver bla ut etikketter der jeg ikke har funnet ut hvordan jeg kan endre feks navn til en fontstørrelse og arbeidssted i en annen fontstr, så jeg har endt opp med å endre 100 felt manuelt, ett for ett.

Plutselig endrer alt seg tilbake til utgangspunktet når jeg er halvferdig.

Jeg begynner på'n igjen, og tror jeg er kjempesmart som lagrer omtrent hvert minutt. Selvfølgelig endrer alt seg tilbake igjen når jeg har slitt meg gjennom halvparten av listen. Men jeg har jo lagret! No problem! Eller jo! Den lagrer jo pokker meg ikke endringene jeg hadde gjort. Alt ser ut som utgangspunktet i den lagrede filen, selv om jeg lagret en million ganger. Omtrent. Aaaargh!!!

Nå gidder jeg ikke mer!

Jeg trenger en sekretær!!

Og søvn!

[Ellevill]

Har for øvrig vært hos frisøren i dag og klippet meg masse, masse på både lengde og oppklipping. Hadde en del samtaler med frisøren om krig og fred og politikk og sånt... Hun var veldig hyggelig, men jeg hater slikt. Det er nesten pinlig når andre sitter å hører på, for det blir så banalt. Jeg vet ikke mye - i alle fall ikke nok - om hverken hva som skjer i Norge eller resten av verden, men jeg vet nok til å ha vett til å bli flau... Inneimellom.

Og jeg tror jeg har kommet på en knakende god forretningsidé. Må bare ruge litt mer på den først...

Endret 28. september 2009 av Ellevill

[Ellevill]

Jeg tror alvorlig talt jeg tørner. Jeg klikker! De som sover og har en evne til å kunne våkne uthvilt, burde falle på kne og gråte tårer av blod i ren takknemlighet.

Jeg hadde en ekstremt travel uke på jobb forrige uke, og med med dårlig søvnkvalitet, måtte jeg ty til sovetabletter noen dager - som ikke virker spesielt godt og jeg overdoserer dermed.

I helgen har jeg forsøkt meg uten, noe som har ført til lite søvn. Men jeg har fosøkt å legge meg nogenlunde forsnuftig, og har stått opp 9 hver morgen for ikke å fucke opp døgnrytmen.

I natt var jeg fortsatt våken klokka 4 og måtte opp klokka 6 for å rekke tidlig time på sykehuset med minsten.

Summen av dette er at jeg - som alltid når jeg har fri - har tilbragt hele dagen i senga etter at vi kom hjem fra sykehuset. I urolig søvn, knaskende på smertestillende fordi jeg tror hodet skal revne. Jeg har vært oppe og smurt en brødskive til ungene nå og da, ellers har de levd på kjeks og tyggis de har funnet i skapet.

Jeg fikk brev fra legen i dag med beskjed om fortsatt for lavt D-vitaminnivå og dessuten at jeg sannsynligvis begynner å utvikle stoffskifteendringer. Jeg må inn til ny kontroll og jeg er såååå leeeeiiiiiii! Jeg aner heller ikke hva det betyr. Er dette noe jeg kan forebygge? Er det min feil? Hva skjer nå?

Jeg er så lei av å akdri orke noe som helst, å synes at det er en kamp å klare jobb og hjem. Jeg fatter ikke når andre med minst like travelt tidsskjema som meg gledesstrålende forteller om hytteturer med fyll og sang, om konsertturer til utlandet, om maraton, om flere døgn med festing og forventninger til neste fest, eller om andre ting som jeg som er omtrent 150 år ikke engang orker å tenke på.

Det må virkelig være noe galt med meg?

Det kan da ikke være normalt?

Det er jo ikke det at jeg sitter med hendene i fanget foran TV'en hele tiden. I helgen har jeg kommet halveis i oppussingen av minstens rom og jeg har beiset to uteplasser + annet forefallende. Men noe mer enn det fikk jeg hverken tid eller hadde ork til.

Til uken begynner jeg også et nytt studie og jeg lurer på hvordan det skal gå. Ikke for det, jeg har klart travlere dager enn dette i min forrige jobb og da hadde jeg jo også et deltidsstudie. Men jeg både gruer og gleder meg til å sette igang nå, men jeg må gjøre det, i min bransje må jeg bare henge med.

Klage, klage, klage....

Men jeg er bare så lei! Jeg har hatt det slik så mange år nå, i alle fall 2 - 3 år. Jeg er bedre enn jeg var og tilskriver det bedre psykisk helse etter nedturen min. Men noe overskuddsmenneske -nei, det er jeg tydeligvis ikke lenger....

[Ellevill]

Og det verste, eller ikke det verste da, men det ganske frustrende:

Jeg har jo et godt forhold til eksen, på fredag var jeg f.eks innom hos ham og leverte noe og ble invitert til å spise taco med ham og ungene. Det er hyggelig. I dag var han innom her, og da sa han at han ikke gadd å ta av seg på bena, han var ikke skitten. Nei, det er greit, sa jeg, gulvene her er heller ikke rene. Nei, det var det han så, sa han, så han ville ikke bli skitten på sokkene!

Kødder du?

Så skitten har jeg det virkelig ikke!

Hos ham er det skittent - virkelig! Hos meg er det mer såå overfladisk rot og ... ehum ... til tider litt skitt.

Han tullet sikkert, men jeg er jammen ikke sikker.

Jeg ble som vanlig stående målløs, måpende. Hørte jeg rett?

Vanligvis ville jeg ledd av en slik kommentar, tatt det som en selvfølge at det var en spøk. Men med han er jeg jammen ikke sikker. Han kan si de rareste ting i fullt alvor.

[ashera]

Se PM.