Fedre blir diskriminert

[Gjest Gjest_Mira_*]

http://www.p4.no/story.aspx?id=309978

Da har Nav gjort en undersøkelse om hvorfor de fleste av permisjonsukene som regel tilfaller mor:)

Jeg er glad staten pusher på en endring i tradisjon og kultur, jo mer far er sammen med barna når de er små, jo sterkere bånd mellom far og barn - og det er jo flott:) Og sterkere står barns rett til begge foreldre hvis det ulykkeligvis ender i brudd..

[Mink]

Det var da et knøttlite utdrag på p4.no. Det står mer på nav.no, der kan man også lese hele rapporten.

Det ironiske er at overskriften "fedre blir diskriminert" henspeiler på avsnittet der det -løst omskrevet og tolket- står at fordi mor blir diskriminert i arbeidslivet blir far diskriminert i permisjonstiden ;-)

Sier ikke at det er rettferdig av den grunn, altså.

Det jeg reagerte mest på er denne: "Halvparten av mødrene er helt eller delvis hjemme mens far tar ut fedrekvoten" Det er så dumt! La nå far få denne tiden alene, til å gjøre ting på sin måte, og la far og barn få knytte sine egne bånd. La pappaene få styre alt selv en stund, så blir det lettere å dele senere.

Så kan de mødrene som synes de får for lite permisjon, bruke ferien eller permisjonen uten lønn (som de har tatt ut samtidig med pappapermen) til å forlenge sin egen tid hjemme.

[Gjest imli]

Men de mannfolka som lar kjerringa diktere hvordan hele permisjonen skal fordeles, kan ikke ha veldig lyst på mer permisjon da...

[Gjest Gjest]

Enig med Imli! Hvorfor gjør ikke mannfolka mere opprør hvis dette er så viktig ?

[Gjest Gjest]

Mange kvinner er nok flinke til å bruke argumenter menn ikke føler de har noe å si på. Jeg tror at amming er et av disse velbrukte argumentene. Hva skal en mann si når kona insisterer på at ammingen vil lide om hun må tilbake på jobb før ungen er 9-10 måneder? Og jeg har flere ganger hørt venninner si at fordi den første tiden er mest slitsom synes de det er urettferdig at de bare skal få den slitsomme tiden og så skal mannen deres kose seg hjemme når det er mest spennende. Permisjonen er ikke til for hverken mor eller far skal nikose seg hjemme, den er til for barnet.

Forøvrig synes jeg det er merkelig at kvinner ikke oppfordrer mennene sine til å være hjemme mer enn sine utvalgte uker. Jeg vil ikke ha en far til mine barn som ikke engang gidder eller har lyst til å være hjemme med barna sine mer enn han MÅ (pappaukene faller jo bort om de ikke brukes, hadde de ikke gjort det tror jeg langt færre fedre hadde vært hjemme). Jeg er glad min mann ønsker å være sammen med barna sine og ønsker å ta like mye del i livet deres som jeg gjør, i alle stadier av livet. Det er for enkelt å skyve babytiden over på mor fordi mannen kanskje ikke synes den tiden er så stas. Man får ikke igjen babytiden om man er aldri så engasjert pappa etter toårsalder. Når man er forelder handler det ikke lenger om hva man synes er mest stas, da gjør man det man bør for barnet sin del.

[Gjest Gjest_hm_*]

Men de mannfolka som lar kjerringa diktere hvordan hele permisjonen skal fordeles, kan ikke ha veldig lyst på mer permisjon da...

Menn er oppdratt til å ta hensyn til "kjerringa" når hun sutrer med krokodilletårer i øynene. Han er vokst opp med en kultur og i en tradisjon som sier at mødre vet hva som er best for barna. Han er vokst opp med en tradisjon som sier at mødre tar seg av barna og menn forsørger familien sin. En god mann og far er ute i jobb mens kona tar seg av barna.

Derfor gir menn seg i den diskusjonen, de har lav selvtillit når det kommer til spebarn/småbarn, og tror ikke de klarer å "levere" like mye som mor.

Og når den samme mannen råker ut for en skilsmisse, ja da er han et grauthode som "aldri har brydd seg om barna", han var ikke der da de var små, og han må ikke innbille seg at han skal komme nå å være pappa, å neida.. Det blir sene kvelder og grandiosa, og feil fargesammensetning på klærne, huff og huff;)

Og vi kvinner glemmer FORT at vi var enige i at vi trengte inntekten til mannen, vi trengte de overtidspengene - fordi at vi mødre skulle kunne gå hjemme litt lengre med barna, eller vi ville ha den nye sofaen, eller fordi vi hadde så høyt huslån..

[Gjest imli]

For min del kunne mannen gjerne vært hjemme med barna. Å være hjemme med barn er absolutt ikke å "gå hjemme å kose seg" - det er vel så slitsomt som full jobb. Så ville mannen min vært hjemme istedet, så gjerne. Men økonomisk sett går det ikke, da han tjener vesentlig mer enn jeg. Det er vel ofte slik for mange andre også.

Hvis mannen gjerne vil ha mer permisjon, bør han da greie å si i fra om det, hvis ikke har man ikke et særlig bra forhold. Og jeg har ingen tro på at de fleste damer er slik at de nekter mennene sine permisjon. Jeg har i alle fall ikke nektet min, og ingen av kvinnene jeg kjenner har nektet sine menn heller.

[Gjest Gjest]

Menn er oppdratt til å ta hensyn til "kjerringa" når hun sutrer med krokodilletårer i øynene. Han er vokst opp med en kultur og i en tradisjon som sier at mødre vet hva som er best for barna. Han er vokst opp med en tradisjon som sier at mødre tar seg av barna og menn forsørger familien sin. En god mann og far er ute i jobb mens kona tar seg av barna.

Derfor gir menn seg i den diskusjonen, de har lav selvtillit når det kommer til spebarn/småbarn, og tror ikke de klarer å "levere" like mye som mor.

Og når den samme mannen råker ut for en skilsmisse, ja da er han et grauthode som "aldri har brydd seg om barna", han var ikke der da de var små, og han må ikke innbille seg at han skal komme nå å være pappa, å neida.. Det blir sene kvelder og grandiosa, og feil fargesammensetning på klærne, huff og huff;)

Det er utrolig dårlig gjort overfor dine medsøstre å ta mannen i forsvar for hans ansvarsfraskrivelse på hjemmebanen. Selv om menn har vokst opp med mødre som slet livet av seg i hjemmet mens faren spradet ute blant folk i arbeid han trivdes med, kan ikke dette brukes som unnskyldning for å vedlikeholde en slik ukultur fortsatt. Slike menn oppfører seg nettopp som grauthoder som ikke bryr seg om barna. Sene kvelder, dårlig ernæring og upassende klær på barna når han en sjelden gang har ansvaret for dem, kan ikke forsvares på noe vis.

[Gjest imli]

Det er utrolig dårlig gjort overfor dine medsøstre å ta mannen i forsvar for hans ansvarsfraskrivelse på hjemmebanen. Selv om menn har vokst opp med mødre som slet livet av seg i hjemmet mens faren spradet ute blant folk i arbeid han trivdes med, kan ikke dette brukes som unnskyldning for å vedlikeholde en slik ukultur fortsatt. Slike menn oppfører seg nettopp som grauthoder som ikke bryr seg om barna. Sene kvelder, dårlig ernæring og upassende klær på barna når han en sjelden gang har ansvaret for dem, kan ikke forsvares på noe vis.

Enig.

[Makin' it big]

Hvis mannen gjerne vil ha mer permisjon, bør han da greie å si i fra om det, hvis ikke har man ikke et særlig bra forhold. Og jeg har ingen tro på at de fleste damer er slik at de nekter mennene sine permisjon. Jeg har i alle fall ikke nektet min, og ingen av kvinnene jeg kjenner har nektet sine menn heller.

Veldig enig. Man er da voksne mennesker, som lever i et voksent forhold? Hvis man føler seg "overkjørt" - uansett om det gjerlder permisjon, oppdragelse eller middagsønsker, for den saks skyld - så burde man da kunne snakke om det.

Her skal mannen kun ta fedrekvoten, fordi det er det han selv ønsker. Vi har diskutert fram og tilbake, og det er mange grunner til at mannen ikke blir å ta mer akkurat denne gangen. Med nestemann blir det mest sannsynlig annerledes - men det vet vi ikke før den tid kommer. Men jeg er faktisk bombesikker på at mannen kommer til å ha et sterkt og godt forhold til han uansett. Det blir hva man gjør det til selv.

[Gjest Gjest_Grubler_*]

Jeg er lykkelig gravid i 3. måned - og nå dukker tankene om permisjon opp. Mannen har siden første barn/permisjon sagt at han vil ha mer neste gang - og det er forsovet helt topp. Klart jeg skulle gjerne ha tatt hele kaka jeg, men som det så klokelig er blitt sagt her inne så er det barnets beste vi skal ha i tankene!

Så langt så bra. Men...vi har to punkter vi må tenke på. Først og fremst er vi begge allergikere - og ble forrige gang rådet å amme så lenge som mulig for at barnet skulle bli mest mulig rustet til ikke å utvikle allergi. Da jeg begynte å jobbe når mannen tok sin fedrekvote (vanlig) ble sønnen min stressa av ammingsforholdene - resultatet ble at amminga tok en naturlig slutt. Dermed er det å anta at vi kan få samme utfall denne gang...

Det andre er at mannen tjener sinnsykt bedre enn meg

Nå er jeg ikke slik at det matrielle er viktigst - men saken er den at han tenker å slutte i jobben for å starte opp selv i en helt annen bransje. Det vil i såfall bli magre tider, iallefall til å begynne med. I mitt hode er ikke det smarteste da at han skal ta mye av permisjonen økonomisk sett - det bekymrer meg dette. I så tilfelle føler jeg for å sette et krav om at han utsetter oppstart av egen bedrift til vi er trygge.

Noen anbefalinger/tips/tanker om min situasjon? Er jeg helt på jordet?

[Gjest gift kvinne 25år]

Og jeg sliter meg halvt i hjel bare for å få mannen til å bruke opp all sin fedre kvote.......

Skulle han ombestemme seg å han vil ha permisjon utover fedre kvoten, så skal ha vi dele ukene likt, 50% hver, enkelt å greit.

Ja, det er bra at staten jobber med å beskytte mannen sin hjemmevære rett med ungene. Så lenge det ikke går utover ungen

(for det kan strengt tatt det hvis mer av permisjonen blir forbeholdt far og den faller bort om ikke faren bruker den. Da må jo ungen i barnehage enda tidligere om det ikke er mulig å overføre dette til mor)

MEN jeg må jo spør meg selv om ikke denne mannen som bli nektet av kona/dama til å være hjemme med ungen i det hele tatt har noe ryggrad?!... Han burde da være mann nok til å stå i mot kona/dama om han er totalt uenig.

[ViljaH]

Jeg er midt i planlegging av permisjon. Vi (jeg) har alltid tenkt og sagt at mannen skal ha en vesentlig del av permisjonen. Det er imidlertid veldig sant at det må pusles sammen med arbeidsforhold og lønn. Uansett vil man jo tape økonomisk tror jeg.

Jeg vil ha minst 6 mnd, ettersom det er første barnet tenker jeg 8-9 mnd. Dette trenger vi ikke å bestemme helt riktig enda, sa de på NAV, det er veldig fint. Mannen sier han kan ta 3 mnd, virker ikke så lysten på 4 mnd, men det er nok av hensyn til jobben der han er daglig leder. Så vi driver og tenker ut løsninger som kan ivareta økonomien + arbeidsforhold + barn + god deling av permisjon. Jeg tror vi kommer til å ende på at jeg kanskje tar 8 mnd først, så går vi over i en gradering hvor han har permisjon 4 eller 3 dager i uken, og jeg 1 eller 2 dager i uken. Han mener 3 dager er bedre for hans jobb enn 4 dager, så det teller jo.

Poenget er at man ikke trenger å tenke så firkanta, man kan legge opp et løp hvor far får mye tid med barnet uten at han må være helt borte fra jobb i lengre periode.

Hvis økonomien skulle bestemt, så hadde mannen tatt nesten all permisjon. Jeg tjener litt mer enn ham, men jobben betaler full lønn uten avkorting over 6G. MEN jeg taper bonus de månedene jeg er hjemme, som utgjør adskillige tusener i måneden - og adskillige titusener over hele permisjonen. Jeg er likevel ikke villig til å bytte bort tid med mitt barn med penger. Slik sett er jeg kanskje mer sammenlignbar med menns situasjon enn med kvinner. Jeg synes ikke dere kvinner skal presse mannen deres til å ikke være hjemme av hensyn til økonomi.

[Gjest imli]

. Jeg synes ikke dere kvinner skal presse mannen deres til å ikke være hjemme av hensyn til økonomi.

Det kommer jo veldig an på hvor god råd man har...

Nå ville jeg aldri "pressa" mannen min til noe som helst ift dette, men man kommer jo faktisk ikke unna at økonomi spiller en stor rolle. Det betyr ikke at man setter penger høyere enn barnet, men rett og slett at barnet ikke kan leve på luft og kjærlighet

[Malama]

Vi har begge arbeidsgivere som erstatter det utover 6G (dvs, vi er statsansatte) så vi taper ikke noe fra eller til på hvem som har perm.

Så har da også min mann 12 uker permisjon, jeg gikk tilbake på jobb da guttungen var 8 mnd gammel. Noe før det ville jeg ikke, og det snakka jeg med mannen om. Og ja, jeg brukte det argumentet som det er vanskelig å argumentere mot. Amming. Jeg fullammet min sønn til han var 6 mnd gammel, og vi begynte deretter introduskjon av annen føde. Det var jo ikke mulig å forutsi hvor lett dette ville gå, og det viste seg jo også at han ikke var så superbegeistra i starten, så det tok litt tid, men han rakk akkurat å komme opp i store nok posjoner innen jeg begynte på jobb, til at han klarer seg. Flaska vil han nemlig slett ikke ha... Min mann var enig da, vi snakket om det, og fant en løsning som passet for oss, som medførte at han er hjemme alene med guttungen i ganske lang tid. Min mann har ryggrad nok til å si fra om at det ville han, og jeg har fornuft nok til å være enig. Foreldrepermisjon er ikke mammapermisjon. Så her i huset er i alle fall ikke far mer "diskiminert" enn han selv vil. Men over halvparten av permisjonen hadde jeg likevel da. Det er ikke så lett å kombinere likedeling av permisjon og den godt begrunnede anbefaling om fullamming i 6 mnd...

[ViljaH]

Det kommer jo veldig an på hvor god råd man har...

Nå ville jeg aldri "pressa" mannen min til noe som helst ift dette, men man kommer jo faktisk ikke unna at økonomi spiller en stor rolle. Det betyr ikke at man setter penger høyere enn barnet, men rett og slett at barnet ikke kan leve på luft og kjærlighet

Jeg skjønner det kan være vanskelig for mange i finanskrisa, men vi har ikke så ekstremt gode lønninger. Vi har bare ikke så ekstremt høyt forbruk...

Jeg synes det er veldig surt at jeg skal gå glipp av de pengene i månedene fremover. Men det er verdt det, så jeg prøver å ikke tenke på det.

[Gjest imli]

Jeg skjønner det kan være vanskelig for mange i finanskrisa, men vi har ikke så ekstremt gode lønninger. Vi har bare ikke så ekstremt høyt forbruk...

Jeg synes det er veldig surt at jeg skal gå glipp av de pengene i månedene fremover. Men det er verdt det, så jeg prøver å ikke tenke på det.

Vi har i alle fall ikke høyt forbruk, det er rett og slett umulig for oss å ha. Sist gang hadde vi litt over 400.000 i året til sammen. Denne gangen har vi bare hans inntekt (så vi får bare engangsstønad, så jeg er vel egentlig utenfor denne diskusjonen), dvs litt over 300.000 i året. Det er vel langt under 6G... Så hvis dere begge har over 6G i året, må jeg si jeg synes dere tjener bra. Men, alt er relativt

[Rhodi]

Jeg skjønner det kan være vanskelig for mange i finanskrisa, men vi har ikke så ekstremt gode lønninger. Vi har bare ikke så ekstremt høyt forbruk...

Jeg synes det er veldig surt at jeg skal gå glipp av de pengene i månedene fremover. Men det er verdt det, så jeg prøver å ikke tenke på det.

Det er ikke det at man nødvendigvis har så høyt forbruk, men når man har lån og skal leve uten å måtte snu på krona så trenger man lønnen sin. Er det ikke alle som er så heldige at arbeidsgiveren betaler over 6G hvis man tjener over det.

Mannen min kunne ikke være hjemme mer enn han måtte fordi da klarte vi oss ikke. Lån og regninger må betales sånn er det bare.

[ViljaH]

Det er ikke det at man nødvendigvis har så høyt forbruk, men når man har lån og skal leve uten å måtte snu på krona så trenger man lønnen sin. Er det ikke alle som er så heldige at arbeidsgiveren betaler over 6G hvis man tjener over det.

Mannen min kunne ikke være hjemme mer enn han måtte fordi da klarte vi oss ikke. Lån og regninger må betales sånn er det bare.

Vi har jo også lån; studielån og boliglån. Jeg mener ikke å være frekk, men har dere ikke tilpasset lånebelastningen til inntektene? Vi kjøpte ikke hus, men leilighet, fordi det var innenfor vår betalingsevne. Klart det hadde vært kjekt med hus, men slik er realitetene.

Som sagt så er jeg riktignok heldig som arbeidsgiver betaler lønn over 6G, men det gjør ikke min manns arbeidsgiver. Og jeg taper alt av bonus, som er ganske mye penger.

(jeg mener ikke å krangle på hva folk har råd til, det har jeg ingen forutsetning for å uttale meg om)

[Rhodi]

Vi har jo også lån; studielån og boliglån. Jeg mener ikke å være frekk, men har dere ikke tilpasset lånebelastningen til inntektene? Vi kjøpte ikke hus, men leilighet, fordi det var innenfor vår betalingsevne. Klart det hadde vært kjekt med hus, men slik er realitetene.

Som sagt så er jeg riktignok heldig som arbeidsgiver betaler lønn over 6G, men det gjør ikke min manns arbeidsgiver. Og jeg taper alt av bonus, som er ganske mye penger.

(jeg mener ikke å krangle på hva folk har råd til, det har jeg ingen forutsetning for å uttale meg om)

Nå er det noen år siden vi var i den situasjonen.

Men joda, vi har lån som passer til inntektene. Hvis vi hadde snudd hver krone så kunne mannen min ha vært hjemme ekstra, men det ønsket vi ikke. Det tærer også på et forhold å skulle slite økonomisk. Mannen min hadde heller ikke noe spesielt ønske om å være hjemme mer enn sine 6 uker. Så det var jo egentlig ikke noe problem for oss. Men for noen er det jo dessverre det.

Men synes vel menn som ønsker å være hjemme, men ikke får lov av kona kan takke seg selv. Man er vokse mennesker og kan vel snakke om ting?