Hyperventilering

[ynskje]

Seint i går kveld hadde jeg mitt første anfall av hyperventilering. Det var veldig skremmende og utrolig ekkelt å ikke ha kontroll over kroppen sin. Det føltes som om jeg lå og prøvde å puste i ihvertfall en halvtime, men det gikk nok heller nærmere 10 minutter før jeg klarte å å få kontroll over pusten igjen.

Hele det siste året har jeg vært av og på med utrolig stressende perioder, med press fra skole, ekstrajobbing, styreverv og problemer i "hjemmet". Jeg har ofte rett og slett måttet sitte meg ned for å konsentrere meg om å puste inn og ut, men har aldri før mistet kontrollen slik som i går.

Er det noen andre som har erfaring med hyperventilering? Merker dere om dere er på vei til å få et anfall?

Jeg har veldig lite lyst til å oppleve det igjen, men nå går jeg jo for tiden rundt med tung pust, harde hjerteslag (såpass at det er ubehagelig), anspenthodepine og skjelvende hender, akkurat det samme som før jeg fikk anfall i går..

[Gjest Gjest]

Hei - det høres ut som du kan være i fare for å utvikle angst med panikkanfall, og jeg synes du bør kontakte lege for 1) utelukke fysiske årsaker (mineral/vitaminmangel og sykdom) og 2) få noen råd om håndtering og kanskje en henvisning til psykolog e.l.

Når kroppen er så stresset over tid kan den begynne å finne på sånne rare ting som det er vanskelig å styre. Også blir man redd, prøver å kjempe i mot, og da blir det oftest enda verre - og faren for å få anfall seinere kan også øke. Det er kjempeviktig at du prøver å lære deg å slappe av på en virkningsfull måte, selv om du er omgitt av mange stressende situasjoner. En bok jeg har fått anbefalt her, som har mye for seg (og psykologen min bruker samme metoder), er: http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...4372&sr=8-1 . En av nøklene slik jeg har erfart det er å kunne se både kroppslige reaksjoner, situasjoner og tanker med en større grad av detachment. Meditasjon er en integrert del i den treningen, men da "oppmerksom" meditasjon, ikke type chakra- eller mantrameditasjon som kanskje er det mange forbinder med ordet. Jeg linket tidligere i dag til noen guidede meditasjoner: http://www.oprah.com/article/spirit/inspir...soundstrue_body , den Taoist Meditation: Three Stages of Natural Breathing vil jeg tro kan være veldig god for deg, ettersom du sliter med å huske å puste, de andre er også fine - og rett på sak, ikke religiøse eller new age-saker som i hvert fall jeg ville hatt mye motstand mot. Lær deg å puste med magen, det var grunnleggende innsikt for meg i hvert fall. Ganske enkelt er det også. Det finnes også diverse avspenningsmeditasjoner - og selvsagt trening som hjelper på spenninger. Svømming vil f eks være bra.

Prøv å få nok søvn, og god søvn. For meg hjelper meditasjon og fysisk aktivitet (turer i naturen, yoga) mye på søvnkvaliteten, og jeg har hatt store søvnproblemer (fortsatt ikke helt normal på det området). En langvarig trøtt kropp blir stresset uansett andre faktorer.

Prøv i hvert fall å hjelpe deg selv nå, før du utvikler større problemer Du trenger åpenbart en bedre måte å håndtere stresset på enn å spenne hver muskel i kroppen og pumpe adrenalin, så du har ingenting å tape på å sette igang.

[Gjest Gjest]

Tror forresten det kan være lurt å øve på pusteteknikker og avspenning "når som helst", ikke vent til du er på vei inn i et anfall.

[ynskje]

Hei og takk for gode råd!

Angst med panikkanfall hørtes jo veldig alvorlig ut!

Linkene du viste til var veldig interessante, så tror kanskje jeg skal skaffe meg den boken du snakket om. Høres ut som om du har god peiling, og kanskje har vært borti noe slikt selv. Jeg begir meg nok i kast med pusteøvelser med en gang, for å stoppe å puste, sånn som jeg gjør, er tydligvis ikke noe lurt.

Nå er jeg heldigvis ferdig med studiene om en uke, så det blir forhåpentligvis litt mer avslapping da, og mulighet til å sove ut.

Jeg tenker kanskje det er greit for meg å vente litt med å kontakte lege til jeg har fått muligheten til å prøve å koble ut. Venninnen min, som jeg bor med, reiser bort når jeg er ferdig med semesteret, så da får jeg jo muligheten til å være alene, og å omgi meg med kun med de jeg selv inviterer over.

Forresten, hvordan har pusteøvelsene fungert for deg, med tanke på hyperventilering?

Ønsker deg lykke til selv, og håper du blir i topp form etterhvert

[Gjest har]

det er rett og slett panikkanfall du får, og det er veldig ubehagelig som du forklarer.

dette kommer av angst, som igjen kan komme av stress.

en lur ting å gjøre når du hyperventilerer er å puste inn i en papirpose, det "tvinger" pusten tilbake til normalen.

men det er nok bare en ting å gjøre, og det er å gå til legen og få henvisning til psykolog - samt en undersøkelse for å utelukke fysiske årsaker.

selv begynte det også slik for meg - skjønte ikke helt hva det var, og gjorde heller noe aktivt med det.

nå sliter jeg så og si daglig med angst, og jeg skulle ønske jeg hadde lyttet til kroppen litt tidligere....

jeg skjønte bare ikke helt hva det var, og nå er det desverre gått litt langt.

men det er heldigvis alltid en utvei:=)

[Gjest Gjest]

Det ble kanskje feil av meg å si angst med panikkanfall, men symptomene dine likner mye på panikkanfall i hvert fall. Kanskje riktigere å si stressrelatert (panikk)anfall :klø: Problemet er egentlig ikke mest diagnose eller ei, men at det er lett å komme inn i en ond sirkel fordi det er så innmari ubehagelig med de reaksjonene man får, så man prøver å unngå dem mest mulig.

Jeg har heldigvis ikke hyperventilert så ofte, men hadde en lengre periode i vinter hvor jeg sleit med masse slike ting (søvn, uro, tung pust og hyperventilering, skjelvinger, nummenhet i beina, mageproblemer osv) pga stress. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta tak i det, annet enn at jeg gikk til legen og etter hvert ble henvist til psykolog (det tror jeg hjalp i seg selv), men etter tips fra et par venninner begynte jeg å prøve å meditere, noe som for meg hjalp merkbart med en gang, i den forstand at jeg i første omgang fikk noen ganske rolige minutter der og da, i andre omgang ved at det nå skal ganske mye mer til før jeg føler all den uroen og stresset som har plaget meg tidligere, så lenge jeg jobber jevnlig med dette. Fokus på pust var en opplagt del av det å "lære meg" å meditere. Ytre sett har ikke situasjonen min endret seg så mye, sånn i forhold til årsaker til bekymring/stress, men jeg takler det bedre. Jeg er bare roligere, rett og slett

[Gjest Gjest]

Reaksjonen du beskriver høres ut som panikkangst.

Jeg fikk dette første gang for noen år siden.

(ekstrem stresset situasjon på jobb samtidig som jeg var skadet og hadde en lege som ikke brydde seg)

Panikkangst er IKKE farlig. Det værste som kan skje er at du svimer av.

Men da har du hatt et svært kraftig annfall.

Selv hadde jeg en 3-4 mindre anfall uten å ane hva dette var (var til og med hos legen mens jeg hadde anfall og han fortalte meg ikke hva dette var)

Så kom et gedigent anfal. Var 100% sikker på at dette var min siste time.

Hyperventilerte slik at både ben og armer begynnte å prikke før de sovnet helt bort. Resten av kroppen ble og følelsesløs og bortevekk etter hvert.

Hjerte banket slik at jeg trodde det skulle hoppe ut av kroppen. Gjorde forferdelig vondt.

Skikkelig skjelving i hele kroppen. Alt vibrerte ukontrolert.

Var på veldig god vei til at alt ble svart rundt meg, så bare en liten lysning og var helt sikker på at dette var det siste jeg så.

Var noen venner som kom over og ringte 113.

Så jeg havnet på sykehuset og ble undersøkt i alle veier

(de sa forresten heller ikke hva det var, fant det ut på egenhånd senere)

Da jeg kom litt til meg selv hadde jeg hyperventilert så lenge at tungen var så tykk at det var vanskelig å snakke. Sved langt nedi halsen av all luften jeg hadde pustet. Kald og tørr i huden.

Etterpå ble jeg helt susete,, fryktelig tung i hodet lenge etterpå. Og kraftig hodepine \migrene så og si daglig. Overspenning i hele kroppen.

Og fryktelig trøtt hele tiden. Var en stor jobb og mye energibruk bare å komme seg gjennom dagen.

Få uker -før- dette var jeg veldig oppegående, frisk og opplagt med full av energi til det meste. Utrolig hvor raskt slikt kan skje.

Men trøsten til deg er.. en kan lære å takle det. Og en kan bli bra igjen.

Merke når "ting er på gang" for å så konsentrere seg om å roe ned. Og ikke minst tenke på å puste med magen.

Men du bør nok og gjøre noe med livsstilen og livssituasjonen din.

Stresse ned og ta deg tid til å roe ned helt. "ta seg selv igjen".

Jeg har ikke fått hjelp av lege, psykolog eller medisiner tross i at jeg hadde et heftig panikkanfall og har hatt flere både før og etter.

Men jeg har gjort svært mye på livsstilen min. (også byttet jobb og lege)

Lært meg å ta vare på meg selv, sette grenser og ikke minst si -nei- (sa ja til alt før uten å sette begrensninger for hva jeg selv engentlig maktet)

Sist anfall jeg hadde er over 3\4 år siden og da var det vesentlig mindre en det jeg beskrev. Vet nå hvilke situasjoner anfallene kan komme, unngår ikke å utsette meg for situasjonene men forsøker ikke gape over alt på en gang.

Det går lettere og lettere.

Vet det kan komme tilbakefall så jeg har en pose (brødpose) liggende i veska og jakka som en sikkerhet.

(å puste i pose når en hyperventilerer er meget effektivt)

[ynskje]

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta tak i det, annet enn at jeg gikk til legen og etter hvert ble henvist til psykolog (det tror jeg hjalp i seg selv)

Hva er det som blir tatt opp hos hvis man blir henvist til psykolog? Snakker man om hva som kan være grunnen til stress o.l? Jeg er en ganske lukket person egentlig. Pleier sjeldent å åpne meg opp for folk, ihvertfall ikke fremmede, så der er jo dumt hvis man ikke kommer noen vei der..

Sist anfall jeg hadde er over 3\4 år siden og da var det vesentlig mindre en det jeg beskrev. Vet nå hvilke situasjoner anfallene kan komme, unngår ikke å utsette meg for situasjonene men forsøker ikke gape over alt på en gang.

Det går lettere og lettere.

Vet det kan komme tilbakefall så jeg har en pose (brødpose) liggende i veska og jakka som en sikkerhet.

(å puste i pose når en hyperventilerer er meget effektivt)

Så fint å høre at du har klart å ta kontroll over situasjonen Jeg må selv prøve å høre på meg selv, og skjønne at nok er nok, jeg kan ikke gjøre alt. Har vanskelig å se for meg at jeg skal klare å prioritere vekk ting jeg gjerne skulle ha gjort eller hjulpet til med, men det er nok til det beste..