Mistrivsel på jobb

[Gjest Gjest]

Joda, det var både mobbing, utbrenthet og psykisk sykdom også tidligere. Men folk hadde en høyere terskel for å "legge seg ned å dø" bare fordi det var kjipt på jobb. Utbrenthet er vel for øvrig blitt en folkesykdom i de siste årene, og har kanskje en god del med at det forventes at man skal være så forbannet aktiv utenfor jobben, med trening, venneturer, etc., etc.?

Ja, folk hadde en høyere terskel for å være vekke fra jobb. De jobbet seg syke i stedet. Nettopp fordi depresjoner og psykiske plager ikke var noe man snakket om, noe man skulle holde kjeft om, og ikke noe man gikk til legen for. Hurra for dem... Synes du virkelig at det er bedre? At vi skal bite tennene sammen til vi faktisk utvikler en dyp depresjon? Sykefraværet er faktisk adskillig mindre om man tar tak i problemene mens de er små.

De jeg kjenner som har blitt utbrent, er dem som jobbet 24/7 og aldri tok seg tid til å dra på venneturer

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt det dårlig på skolen siden 5 klasse.. jeg kan lissm ikke bare gå til læreren og si: "du jeg liker meg ikke her så jeg bli hjemme"

Da burde du snakke med læreren din for å få gjort noe med problemet.

Har en sønn som ble mobbet på skolen i mange år (han er 15 år nå)

Som foreldre oppdaget vi ingenting på hjemmefronten før etter noen år desverre. Men da vi ble klar over det tok vi det opp med rektor umiddelbart.

Heldigvis tok de fatt i "problem barna" som mobbet og gjorde noe aktivt med det. Så det er heldigvis bedre nå. Og vi håper selvfølgelig han får det enda bedre nå som han begynner på videregående.

Er selv blit mobbet av både lærere og elever 9 år på skolen. (80 tallet)

Så jeg kan trygt si at jeg sitter med mye erfaringer på det plan.

Men har du problemer på skolen så gjør noe med det. Innvolver foreldre, læreren din og gjerne rektor. I dag bør de være så opplyt at en kan gjøre noe med slike ting.

Når det gjelder i jobbsammenheng nå til dags tror jeg ikke det er så stor forskjell for enkelte hvor lenge en "holder ut"

Jeg "holdt ut" til jeg kollapset fullstendig på jobb og havnet på sykehus fullstendig utbrent.

Men det var ikke så veldig "smart" for det har tatt mange år å bygge seg opp igjen.

Sier en stopp før en kommer så langt kan en få gjort noe med problemet tidlig slik at "veien tilbake" ikke blir så lang.

[Gjest Imsdal]

Takk for svar! Er godt å få andres synspunkter på saken. Det bunner i litt mer enn ikke nok å gjøre, desverre. Det er selvfølgelig en stor del av mistrivselen, men alt det andre jeg nevnte i første innlegg veier en del det også. Jeg er ikke typen som skulker jobb, der jeg har jobbet før har det ikke gjort meg noe å gå på jobb om jeg er litt syk. Nå føles det på en annen måte, jeg er ikke forkjøla eller noe sånn når jeg er hjemme, men jeg blir så nedfor og deppa av tanken på jobb at jeg ikke kommer meg opp..

Skal ha langhelg nå, så da skal jeg tenke over om jeg skal gå til legen og snakke med han, eller om jeg skal bite tenna sammen.

Som nevnt tåler jeg dårlig varme, får så masse eksem i ansiktet og ellers på kroppen av det, og nå er det 30 grader her inne og klokken er bare halv ni. De har vist om dette i et år (altså lenge før jeg sa jeg skulle slutte), men de har ikke gjort noe med det. Så som prikken over i'en i denne jobbsituasjonen skal jeg gå med eksem i ansiktet.. Synes jeg ser ut som en pakke rå kjøttdeig i ansiktet

[Gjest Imsdal]

Merkelig oppfatning det der - jeg har også vært borti den med en tidligere arbeidsgiver. Jeg skadet ryggen min ganske stygt i en ulykke på jobb og etter å ha tatt røntgenbilder viste det seg at jeg hadde en liten skiveutglidning i korsryggen som følge av ulykken. Da fikk jeg beskjed av sjefen om at jeg var for ung(!) til å få skiveutglidning, så han mente sykemeldingen min var skulk! Jeg var 21, og vet at slike plager ofte rammer litt eldre kropper, men det var jo en ulykke.

Blir litt som å si til en uheldig utforkjører på 19 med beinbrudd at neida, beinet ditt ble ikke brukket da du kjørte inn i skauen i slalombakken - du er jo alt for ung til å brekke foten!

Får så lyst til å riste sånne folk og forklare med store bokstaver at sykdom og plager ikke er aldersbestemt!

Det er ganske ille, slike mennesker skulle ikke hatt sjefsjobber med personalansvar.. Det er ingen god følelse når man blir mistenkt for å skulke. Virker som dette er en holdning mange har, er noe ganske annet om en mann i uansett alder er mye syk, da er det kanskje til og med synd på han.

[Gjest Gjest]

Merkelig oppfatning det der - jeg har også vært borti den med en tidligere arbeidsgiver. Jeg skadet ryggen min ganske stygt i en ulykke på jobb og etter å ha tatt røntgenbilder viste det seg at jeg hadde en liten skiveutglidning i korsryggen som følge av ulykken. Da fikk jeg beskjed av sjefen om at jeg var for ung(!) til å få skiveutglidning, så han mente sykemeldingen min var skulk! Jeg var 21, og vet at slike plager ofte rammer litt eldre kropper, men det var jo en ulykke.

Blir litt som å si til en uheldig utforkjører på 19 med beinbrudd at neida, beinet ditt ble ikke brukket da du kjørte inn i skauen i slalombakken - du er jo alt for ung til å brekke foten!

Jeg hadde en sånn lærer en gang.

"Kan du ikke løpe fordi du har vrikket ankelen sier du? Tenk på barna i Afrika som har fått sprengt bort beina, de kan ikke løpe de!"

"Skal du ikke svømme fordi du har gips på hånden? Hold hånden over vannet, da vel"

Glad han ikke er sjefen min nå, for å si det sånn...

[Chakoya]

Hei ts!

Skjønner deg så inderlig godt! Det er ikke noe bra å ha det slik over lange lange tider. Det kan bryte deg ned så mye psykisk at din evne til å jobbe kan bli redusert i lang lang tid fremover. Det er viktig å kjenne litt på seg selv hvor mye man tåler. Jeg tror når kroppen din reagerer med å si ifra på en slik måte skal man aboslutt lytte til den og ta litt hensyn.

Jeg har selv vært sykmeldt p.g.a jobben jeg. Det begynte i det forsiktige merket jeg. Kom snikendes litt etter litt. Jeg rådførte meg her og der om hjelp for å få byttet jobb raskest mulig, skrev opptil 40- 70 søknader pr mnd, men det hjalp ikke stort. Fikk ikke hjelp i det hele tatt. Det var ikke før jeg nådde bånn jeg endelig fikk hjelp. Men da var jeg så utslitt psykisk at min evne til å jobbe var redusert...

Etterhvert ble det så ille at jeg gråt før jeg skulle på jobben og hang over toalettskålen hver morgen og følte jeg måtte kaste opp.

Måtte stå opp 1 time før vanlig tid for at jeg skulle greie å samle meg opp litt så jeg greide å komme meg ut døren. Bare det å gi katten min mat om morgenen ble etterhvert et problem p.g.a jeg var så kvalm at jeg omtrent kastet opp hver gang jeg reiste meg. Katten fikk mat altså etterhvert, men det var en prøvelse det også!

Selv på jobben kunne jeg begynne å gråte. Da gjemte jeg meg bare for meg selv i båsen min hvor ingen andre så det.

Følte meg hjelpesløs. Bestemte meg for å gå til legen min. Da jeg kom inn på legekontoret og åpnet munnen for å fortelle hvordan ting gikk brast jeg i gråt. Satt og gråt i en halvtime uten å få frem noe særlig. Eneste jeg greide å si var at ''jeg greier ikke mer''!.

Endte med at jeg ble sykmeldt 2 mnder. Legen så etterhvert ikke vitsen i å sykmelde meg lenger p.g.a jeg ikke kunne være sykmeldt slik over lang tid.

Så det bar tilbake i til arbeidet.

Den pausen jeg fikk der var nok til å holde ut litt til.... Og plutselig et par uker etter å ha vært på intervju ringte en arbeidsgiver og sa at det var dumt jeg ikke fikk jobben og var villig til å tilby meg vikariat på et par mnder.

Selv om jeg var avhengig av fast inntekt laaaangt fremover tok jeg denne jobben, for jeg visste med meg selv at om jeg ikke kommer meg vekk blir jeg totalt ødelagt. Så jeg takket ja til den andre jobben.. Men så desverre ble det nedbemanning der og plutselig stod jeg på bar bakke. Men det var mer givende for meg enn å gråte flere ganger daglig p.g.a jobben jeg var i.

Bare husk på... Ta vare på deg selv når kroppen din sier ifra at nå nærmer det seg grensen !

Lykke til!

[Gjest Utlogget]

Jeg skjønner deg så veldig godt TS. Jeg rett og slett hater jobben min. Den ødelegger meg, spiser meg opp innvendig. Sjefen, miljøet, systemene, oppbackingen her. Alt er bare helt håpløst. Jeg gråter hjemme, blir fysisk dårlig av tanken på å skulle gå på jobb. Noen ganger begynner jeg å stortute på jobb også, må bare gjemme meg et sted. Jeg har aldri hatt det sånn noe sted, er en meget dyktig arbeidstaker som alltid har fått gode tilbakemeldinger.

Problemet for min del har vært at dette er en fantastisk jobb å ha på CVen, den gir en veldig bra erfaring til senere. Derfor har jeg lenge bitt tennene sammen, men nå har jeg ikke orket mer, og er i jobbsøkeprosess. For min del merket jeg at det hjalp bare å vite at jeg hadde bestemt meg for å komme ut herfra, selv om jeg enda ikke hadde et nytt tilbud. Jeg synes fremdeles det er forferdelig å være på jobb, men det hjelper å vite at det snart er slutt (selv om jeg enda ikke vet akkurat når).

Var på et jobbintervju i går, og har så vannvittig lyst på den jobben. Jeg stirrer på telefonen i ett sett og håper den skal ringe, selv om de sa at det sannsynligvis ikke ble noen avgjørelse før i neste uke. *håpe, be håpe* Men uansett om jeg får den eller ikke, så vet jeg at det finnes andre muligheter der ute. Det går faktisk an å ha det både trivelig, interessant og givende på jobb. Det skal ikke være nødvendig å ha det på den måten vi begge tydeligvis har det nå.

All sympati til deg TS, jeg vet hvor vondt dette kan være. Men vi kommer oss til et sted der vi blir satt pris på!

[Nigo-san]

Litt OT:

Joda, det var både mobbing, utbrenthet og psykisk sykdom også tidligere. Men folk hadde en høyere terskel for å "legge seg ned å dø" bare fordi det var kjipt på jobb. Utbrenthet er vel for øvrig blitt en folkesykdom i de siste årene, og har kanskje en god del med at det forventes at man skal være så forbannet aktiv utenfor jobben, med trening, venneturer, etc., etc.?

Ja, folk hadde en høyere terskel for å være vekke fra jobb. De jobbet seg syke i stedet. Nettopp fordi depresjoner og psykiske plager ikke var noe man snakket om, noe man skulle holde kjeft om, og ikke noe man gikk til legen for. Hurra for dem... Synes du virkelig at det er bedre? At vi skal bite tennene sammen til vi faktisk utvikler en dyp depresjon? Sykefraværet er faktisk adskillig mindre om man tar tak i problemene mens de er små.

De jeg kjenner som har blitt utbrent, er dem som jobbet 24/7 og aldri tok seg tid til å dra på venneturer

Til siste gjest: hvordan vet du at mistrivsel er nødt til å føre til dype depresjoner?

Min bestefar hatet jobben sin i 40 år, og han gikk der hver bidige dag. Både fordi det var jobben hans (og det var argument godt nok den gangen), og fordi han måtte forsørge kone og barn, og sånn var det bare. Han er, til dags dato, en psykisk friskt menneske Jeg er nok litt enig med Wadjet her, i det at mistrivsel ikke er grunn nok til sykmelding- da må det i så fall være snakk om direkte mobbing. Å være utbrent er nok også til en viss grad en motediagnose (merk: til en viss grad), og jeg synes på ingen måte det er en menneskerett å være opplagt til all slags aktiviteter mellom jobb, husvask og unger. Noen jobber, og noen forhold i livet, er bare kjipe og man må tåle det. Noen jobber, og noen livsfaser, er bare slitsomme, og man må tåle det også.

Det var det generelle. Til TS vil jeg si at det er utrolig bra at du har tatt din mistrivsel på alvor og sagt opp. Hvis det er så ille som du opplever det, har du ingenting å vinne på å bli der. Men nå har du jo faktisk en sluttdato, selv om den er litt fram i tid. Personlig ville jeg gjort mye for å "ha gjort jobben min", og holdt ut til siste slutt. Det er bare to måneder, selv om hver dag er et ork. Og om to måneder høres lenge ut, så er det jo faktisk ikke mer enn drøyt 40 arbeidsdager.

Endret 20. mai 2009 av Nigo-san

[Gjest Gjest]

Ja, jeg synes definitivt denne mistrivselen på jobb er en meget god grunn for en langtidssykemelding. Ingen tvil! Lykke til!

[Gjest farge]

Å bli sykemeldt pga mistrivsel er drøyt. Ja, det er utrolig kjipt å ikke få nok å gjøre, men har man sagt opp så må man regne med at man vil slite med å få nye oppgaver. Og har ikke folk spesielt mye for mye å gjøre, gjør de naturligvis jobben sin selv.

Du får be om å få gå før oppsigelsestiden er over. Det er den reale måten å gjøre det på. Hvis ikke får du gå på jobb.

Signerer denne!

Å gi noen sykemelding på bakgrunn av mistrivsel i jobben er brudd på loven.

[Gjest Gjest]

Om man mistrives så mye at man blir syk av det, så skal man faktisk sykemelde seg.

Nå kan en faktisk ikke bare sykemelde seg. Legen avgjør om en er i stand til å være på jobb eller ikke. Reglene har blitt kraftig innstrammet og terskelen for "vanlig" sykemelding er høy.

Enda godt da altfor mange her i landet ikke gjør annet enn å syte og klage.

[Gjest Gjest]

Litt OT:

Til siste gjest: hvordan vet du at mistrivsel er nødt til å føre til dype depresjoner?

Min bestefar hatet jobben sin i 40 år, og han gikk der hver bidige dag. Både fordi det var jobben hans (og det var argument godt nok den gangen), og fordi han måtte forsørge kone og barn, og sånn var det bare. Han er, til dags dato, en psykisk friskt menneske Jeg er nok litt enig med Wadjet her, i det at mistrivsel ikke er grunn nok til sykmelding- da må det i så fall være snakk om direkte mobbing. Å være utbrent er nok også til en viss grad en motediagnose (merk: til en viss grad), og jeg synes på ingen måte det er en menneskerett å være opplagt til all slags aktiviteter mellom jobb, husvask og unger. Noen jobber, og noen forhold i livet, er bare kjipe og man må tåle det. Noen jobber, og noen livsfaser, er bare slitsomme, og man må tåle det også.

Det var det generelle. Til TS vil jeg si at det er utrolig bra at du har tatt din mistrivsel på alvor og sagt opp. Hvis det er så ille som du opplever det, har du ingenting å vinne på å bli der. Men nå har du jo faktisk en sluttdato, selv om den er litt fram i tid. Personlig ville jeg gjort mye for å "ha gjort jobben min", og holdt ut til siste slutt. Det er bare to måneder, selv om hver dag er et ork. Og om to måneder høres lenge ut, så er det jo faktisk ikke mer enn drøyt 40 arbeidsdager.

Jeg har ikke skrevet et eneste sted at mistrivsel MÅ føre til depresjoner Les litt bedre.

Det er også forskjellige grader av mistrivsel. Jeg mistrivdes veldig i de fire årene jeg var stipendiat. Men det var ikke så ille at jeg gråt, kastet opp og hadde vondt i magen hver morgen. Hadde det vært det, så hadde jeg faktisk sluttet. Om man mistrives så mye at man faktisk gråter og blir fysisk dårlig, så er det fare for at man utvikler en depresjon. Og som sagt: En kan miste mye mer arbeidstid om man presser seg i jobb til man blir syk, enn om man ber legen om å få en sykemelding for en uke eller to så man får samlet litt styrke til å holde ut litt til.

[Gjest Fjest]

Get a fucking grip!

Kun i Norge kan det her skje. Trydgesnylterland av en uvirkelig dimensjon. Gå til psykolog og fiks problema dine. Bygg litt ryggrad. Få deg et liv utenom jobb slik at du ikke er avhengig av jobben for å få tilfredsstilt sosiale behov. På jobb skal du gjøre det du blir satt til\har avtalt med din arbeidsgiver. Din arbeidsgiver som betaler deg en overdådig lønn for å gjøre overdådig lite sammenlignet med resterende 99,9 % av verden. Du skal ikke sitte å pludre og pjatte på jobb, du skal jobbe. Du blir betalt for å jobbe så og så lenge hver dag, og alt utenomarbeidelige dilldallet dere krever er stjeling av arbeidsgivers penger.

Sykemelding fordi ingen spør om du vil vere med til lunsj!! Sykemeldt fordi du har for lite å gjøre!! Innihelvete!

[Gjest Gjest]

Get a fucking grip!

Kun i Norge kan det her skje. Trydgesnylterland av en uvirkelig dimensjon. Gå til psykolog og fiks problema dine. Bygg litt ryggrad. Få deg et liv utenom jobb slik at du ikke er avhengig av jobben for å få tilfredsstilt sosiale behov. På jobb skal du gjøre det du blir satt til\har avtalt med din arbeidsgiver. Din arbeidsgiver som betaler deg en overdådig lønn for å gjøre overdådig lite sammenlignet med resterende 99,9 % av verden. Du skal ikke sitte å pludre og pjatte på jobb, du skal jobbe. Du blir betalt for å jobbe så og så lenge hver dag, og alt utenomarbeidelige dilldallet dere krever er stjeling av arbeidsgivers penger.

Sykemelding fordi ingen spør om du vil vere med til lunsj!! Sykemeldt fordi du har for lite å gjøre!! Innihelvete!

Ville kanskje ikke ordlagt meg likte stekt. Men jeg er egentlig helt enig.

[Gjest Gjest]

Jeg kan kanskje gå max en uke tidligere, har med oppsigelsestiden min å gjøre. De tar ikke så mye hensyn til meg akkurat, så jeg føler ikke så mye for å ta hensyn til de for å ha det helt forferdelig i 2 mnd