Både pen og stygg

[Gjest Gjest_LM_*]

Håper ikke noen tar dette opp på feil måte,men jeg vil gjerne forklare hvordan jeg føler jeg ser ut til tider.

Eks:

Lørdagskveld:jeg piffer meg opp,sminker meg,har klær som ser bra ut og fikser håret sånn at det ser sexy ut.

Før jeg drar hjemmefra så MÅ jeg fikse alt sånn at jeg føler meg på topp.

Jeg tenker,wow,i dag ser jeg jammen lekker ut!

Jeg går ut på gata,gutter går forbi,de smiler og plystrer,jeg føler meg skikkelig sexy og forførende.

MEN: så kommer vi ut på byn.vi står i baren og skal kjøpe drinker.

Noen jenter stiller seg ved siden av meg på ene sia,på andre sia står det noen kjekke menn.

Jeg begynner å skjule ansiktet mitt,begynner å svette,tør ikke se noen inn i øynene og begynner å få angstanfall.

Jeg er REDD for at de synes jeg er stygg.Jeg liker ikke at folk studerer meg.jeg er livredd for å få en stygg kommentar.

Det er virkelig rart.I det ene øyeblikket kan jeg være den største forføreren og føle meg som kvinnen på haugen,i det andre så føler jeg meg som den største grå musa som finnes.

Jeg vet at jeg kan se bra ut.men så føler jeg at jeg er skikkelig fæl,ekkel,stygg og ikke god nok.

hvorfor er det slik?er det noen andre en meg som har det slik?

Jeg får ofte høre at jeg virker overfladisk.men grunnen til det er jo at jeg ikke tør å se noen inn i øynene.føler meg mindreverdig.er redd for at hvis noen ser meg inn i øynene så blottlegger jeg meg selv.de kan se rett gjennom meg.

[Gjest Gjest_Theresa_*]

Du er nok ikke den eneste i verden som føler det slik. Jeg er selv et godt eksempel på det og. Jeg føler meg alltid pen når jeg går hjemmefra, men når jeg ser andre jenter ved siden av meg. Da føler jeg meg ikke like pen lenger, og jeg blir selv mer usikker foran en fyr når det er andre jenter til stede siden jeg føler at de har utseendet og mye mer enn det jeg har.

Det er virkelig virkelig dårlig følelse, og ingen burde ha det. Men jeg har lært etterhvert at det er indre skjønnhet som teller, ikke utsiden. Men av og til er det greit å føle seg lite særlig pen, men det er viktig å være seg selv for det om.

Det er og mye man kan gjøre for å styrke sin selvtillit.

Men jeg er enig i at det er tider der man ikke føler seg noe særlig pen, og det er irriterende. Alle kvinner burde føle seg pene hver eneste dag:-P

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Jeg vet at jeg kan se bra ut.men så føler jeg at jeg er skikkelig fæl,ekkel,stygg og ikke god nok.

Høres ut som du legger litt for stor vekt på utseendet?

Har mange ganger hatt damer som har sett helt annerledes ut enn "drømmekvinnen" som har klart å sjarmere meg i senk! Kroppsspråk, smil og slike ting er MYE viktigere for hva som er attraktivt i mine øyne

[Gjest Gjest_julie_*]

Jeg er også sånn!

Når jeg drar hjemmefra føler jeg meg kjempepen! Men med en gang jeg møter andre jenter, så synes jeg at jeg er stygg, og at de har på finere klær osv..

[Gjest Hilde K S]

Innfinn dere med tanken på at dere er gode nok.

[Gjest Hilde K S]

Og slutt denne sammenligningen med andre damer. De andre damene har GARANTERT en eller annen ting som er inatraktivt hos menn. (De også.)

Endret 11. mai 2009 av Hilde K S

[Mermaid Blues]

Innfinn dere med tanken på at dere er gode nok.

Nå kan man strengt talt ikke innfinne seg med en tanke i det hele tatt Synes dette var et litt flåsete svar. Angstreaksjoner er noe som bør tas på alvor, og som ts nevner blir hun allerede beskyldt for å være overfladisk. Det er tungt og vanskelig å føle at man ikke er god nok, pen nok, osv. Og når det går så langt at det fører til vanskeligheter i situasjoner hvor man opplever å være sårbar på disse punktene høres det for meg ut som en begynnende sosialangst.

Vil anbefale deg, ts, å ta kontakt med fastlegen din og snakke ut om dette. Kanskje kan h*n henvise deg videre til noen som kan hjelpe deg med å snu tankesettet igjen, dersom det kan hjelpe. Det er ikke meningen at du skal føle deg sånn, og det er viktig å vite at det finnes hjelp og at du ikke er alene om det.

Ønsker deg alt godt

[Gjest Mea Culpa]

Har det paa samme maaten selv. Noen dager foeler jeg meg helt topp helt til jeg ser meg i speilet i et litt uheldig lys for eksempel. Det gaar litt opp og ned ja. Man maa nesten bare prøve aa riste av seg de dumme tankene, og si til seg selv at man er mer enn bra nok.

Selvfølelsen kommer innenfra og bare du kan gjøre noe med det.

[Gjest jaa]

Håper ikke noen tar dette opp på feil måte,men jeg vil gjerne forklare hvordan jeg føler jeg ser ut til tider.

Eks:

Lørdagskveld:jeg piffer meg opp,sminker meg,har klær som ser bra ut og fikser håret sånn at det ser sexy ut.

Før jeg drar hjemmefra så MÅ jeg fikse alt sånn at jeg føler meg på topp.

Jeg tenker,wow,i dag ser jeg jammen lekker ut!

Jeg går ut på gata,gutter går forbi,de smiler og plystrer,jeg føler meg skikkelig sexy og forførende.

MEN: så kommer vi ut på byn.vi står i baren og skal kjøpe drinker.

Noen jenter stiller seg ved siden av meg på ene sia,på andre sia står det noen kjekke menn.

Jeg begynner å skjule ansiktet mitt,begynner å svette,tør ikke se noen inn i øynene og begynner å få angstanfall.

Jeg er REDD for at de synes jeg er stygg.Jeg liker ikke at folk studerer meg.jeg er livredd for å få en stygg kommentar.

Det er virkelig rart.I det ene øyeblikket kan jeg være den største forføreren og føle meg som kvinnen på haugen,i det andre så føler jeg meg som den største grå musa som finnes.

Jeg vet at jeg kan se bra ut.men så føler jeg at jeg er skikkelig fæl,ekkel,stygg og ikke god nok.

hvorfor er det slik?er det noen andre en meg som har det slik?

Jeg får ofte høre at jeg virker overfladisk.men grunnen til det er jo at jeg ikke tør å se noen inn i øynene.føler meg mindreverdig.er redd for at hvis noen ser meg inn i øynene så blottlegger jeg meg selv.de kan se rett gjennom meg.

Har det slik selv og jeg tror at det bare er snakk om dårlig selvbilde. Jeg føler at folk hele tiden ser på meg, og da tenker jeg at det må være fordi jeg ser stygg eller rar ut. Det kan godt hende at de ikke engang ser på meg, kanskje de bare ser i min retning for alt det jeg vet, men jeg har fått litt angst for det sånn at når jeg er ute så er jeg i min egen verden, jeg ser ikke på andre folk. På den måten så er det som om de andre ikke eksisterer. Ulempen er at jeg har gått rett forbi bekjente eller venner uten å ha sett dem,eller sett rett forbi dem, og for noen kan det virke som om jeg er veldig overlegen, noe jeg ikke er. Jeg leser tankene til folk på mils avstand: jeg er sikker på at folk tenker at jeg ser stygg og rar ut før de engang har sett meg.

Jeg ganske bevisst utseendet mitt fordi jeg er veldig misfornøyd med det. Men det er lite å gjøre med det egentlig,så jeg prøver å unngå speil og prøver så godt jeg kan å ikke bli tatt bilde av for å ikke bli minnet på hvor rar jeg ser ut. Men, som med deg,så skifter det: ofte ser jeg meg i speilet og tenker at jeg ser søt og pen ut og føle meg bra med meg selv men like ofte så BAM kommer de negative tankene, og de kan utløses ved å bare ha gått forbi et speil i en klesbutikk og tenke at "herregud jeg ser så sliten ut" eller lignende. Og disse tankene henger som regel ganske lenge utover dagen. Forskjellen er at jeg ikke sammenligner meg selv så mye med andre jenter når jeg er ute fordi jeg prøver å unngå å se på folk, jeg sammenligner meg selv med andre jenter når jeg ser bilder av pene jenter på facebook o.l.

[Gjest lolley]

Føler det ikke slikt i det hele tatt jeg. når jeg ser andre jenter (selvom om jeg egentlig ikke alltid føler meg penere enn dem) så retter jeg opp ryggen ser alle jeg vil i øynene og oppfører meg lite sjenert. fordi jeg liker ikke når folk ser på meg at jeg er truet, som jeg noen ganger kan bli av helt utrolig ''perfete'' jenter.

men av og til , når jeg jeg føler meg stygg i klærne og eller at jeg ser veldig stygg ut på en måte egentlig bare jeg kan legge merke til, så blir jeg SKIKKELIG redd for at jenter skal føle at jeg er truet av dem.. da booster jeg bare mer selvtilitt, en slil selvtillit ''jeg er ikke svak, hvis du tror det'' attetude. herregud hør på meg det her er jo ganske sykt. derfor er jeg veldig opptatt at alt skal se perfet ut når jeg går ut døra.

noen som skjønte hva jeg mente? hvorfor er det slik?

[Gjest Gjest_Lars_*]

Hei! Her er litt fra en manns perspektiv.

Du blir plystret på når du går på gata, og du er tydeligvis både pen og vakker. For meg er det helt uforstålig at du skal ha noen grunn til å føle deg usikker på byen i det hele tatt. En del av meg har lyst til å kjefte på deg fordi du ikke vet hva slags luksusproblem dette egentlig er, men en annen del skjønner at det må være vanskelig for kvinner med alt skjønnhetspresset i dagens samfunn.

Men apåtill skal du være glad du er kvinne. Tross alt er det eneste du trenger å gjøre for å få en oppegående selvsikker kar til å snakke med deg å se han i øynene over en liten periode. Det er han som må ta steget vekk fra sine venner, og bort til deg og dine og finne på noe klokt å si. Prøv å fokuser litt mer på å ha det gøy og bli kjent med nye folk, så vil du oppdage at du har andre verdier enn skjønnhet også. Og prøv å holde deg litt unna dansegulvet så blir du kjent med flere menn, veldig mange menn hater å danse uten partner, og jeg blir ofte oppgitt når jeg hører veninner klage over at de aldri møter noen når alt de gjør på byen en å stille seg i en ring på dansegulvet og bli der hele kvelden.

[Gjest Gjest_LM_*]

Takk for alle svar.

Vel,dette høres kanskje for mange ut som et luksusproblem,men jeg kan si dere en ting.

Lang historie kort:

Da jeg var mindre så spilte jeg fotball,var skikkelig guttejente,fregner på nesa og ikke spesielt pen.Ble mobbet mye på ungdomskolen der spesielt jentene var veldig på meg og sa jeg var stygg,hadde guttekropp,var dum og ei hore(hvor fikk de det i fra?)Jeg ble banket opp ganske så regelmessig.

Jeg tør å si at jeg har forvandlet meg fra den stygge andungen til en penere kvinne.

høres kanskje tåpelig ut,men jeg kan jo titte i et speil.Helt normal pen kvinne.selfølgelig har jeg ting jeg ikke liker ved meg selv,men jeg kan ikke si at det er såpass fremtredende og fælt at jeg må skjule meg resten av livet.

Men det er bare det at med en gang det kommer jenter i nærheten av meg så stresser jeg og føler at de glor på meg og tenker at jeg er stygg.

ANGST.

Jeg sammenlikner faktisk ikke meg selv så mye til andre jenter,og jeg er ikke sjalu på dem.jeg er redd dem.

Selv om jeg kan få oppmerksomhet fra en gutt så er jeg fortsatt ikke sikker på at han synes jeg er bra nok.jeg er livredd for å få et nei,du passer ikke for meg.

Jeg vet at jeg har en morsom personlighet.når jeg utfolder meg og er tåpelig og gærn med mine nærmeste venner og familie.

Men ingen andre får desverre se dette.for jeg er for redd.

Å gå på date er utelukket.det tør jeg ikke.er redd for at han skal synes jeg er kjedelig for at jeg ikke sier så mye.at jeg er ei grå mus.jeg klarer bare ikke å være meg selv i det hele tatt den første tiden man innleder et forhold til personer.det er det samme med både jenter og gutter.

vel,det var kanskje ikke helt etter topic dette,men godt å få det ut.

[Gjest imli]

Synes dette høres ut som en form for sosial angst jeg, tror ikke det har så mye med hvordan du ser ut å gjøre.

[Gjest Gjest_Lars_*]

Takk for alle svar.

Vel,dette høres kanskje for mange ut som et luksusproblem,men jeg kan si dere en ting.

Lang historie kort:

Da jeg var mindre så spilte jeg fotball,var skikkelig guttejente,fregner på nesa og ikke spesielt pen.Ble mobbet mye på ungdomskolen der spesielt jentene var veldig på meg og sa jeg var stygg,hadde guttekropp,var dum og ei hore(hvor fikk de det i fra?)Jeg ble banket opp ganske så regelmessig.

Jeg tør å si at jeg har forvandlet meg fra den stygge andungen til en penere kvinne.

høres kanskje tåpelig ut,men jeg kan jo titte i et speil.Helt normal pen kvinne.selfølgelig har jeg ting jeg ikke liker ved meg selv,men jeg kan ikke si at det er såpass fremtredende og fælt at jeg må skjule meg resten av livet.

Men det er bare det at med en gang det kommer jenter i nærheten av meg så stresser jeg og føler at de glor på meg og tenker at jeg er stygg.

ANGST.

Jeg sammenlikner faktisk ikke meg selv så mye til andre jenter,og jeg er ikke sjalu på dem.jeg er redd dem.

Selv om jeg kan få oppmerksomhet fra en gutt så er jeg fortsatt ikke sikker på at han synes jeg er bra nok.jeg er livredd for å få et nei,du passer ikke for meg.

Jeg vet at jeg har en morsom personlighet.når jeg utfolder meg og er tåpelig og gærn med mine nærmeste venner og familie.

Men ingen andre får desverre se dette.for jeg er for redd.

Å gå på date er utelukket.det tør jeg ikke.er redd for at han skal synes jeg er kjedelig for at jeg ikke sier så mye.at jeg er ei grå mus.jeg klarer bare ikke å være meg selv i det hele tatt den første tiden man innleder et forhold til personer.det er det samme med både jenter og gutter.

vel,det var kanskje ikke helt etter topic dette,men godt å få det ut.

Angst og frykt er følelser kroppen din har programmert deg med på grunn av tidligere erfaringer. Etter hva jeg har lest så er terapi lite effektivt på dette. Men du kan forsøke en teknikk for å lure kroppen til å gi slipp på disse følelsene, som b.la brukes av militære spesialstyrker for å fjerne frykt og usikkerhet under kamp.

Teknikken er som følger:

Legg deg ned et rolig sted og lukk øynene. Sett deg mentalt inn i situasjonen som skaper de følelsene som ødelegger for deg, og lev deg såpass inn i situasjonen at de opplever følelsene og angsten. Når du kjenner angsten, pust inn ca halv lungekapasitet og hold pusten så lenge du klarer. Da mener jeg så lenge du klarer, du skal kjenne panikk og oksygentrengsel(bare rolig, det går ikke ann å kvele seg selv). Når du ikke greier mer, slipp ut pusten din rolig (ikke gisp etter ny luft, pust normalt! Dette er viktig). Dette er en måte å lure kroppen din. Når du får luft sender kroppen din ut signaler om at alt er greit og at frykten din kan forsvinne, og dette går da samtidig utover frykten og angsten du har gjenopplevd. Gjenta så mange ganger som nødvendig.

Dette er ikke humbug, anbefaler å prøve med en gang du leser det!

[triino]

Dette er det beste jeg har lest på lenge, du klarer å få frem akkurat hvordan det er. Jeg har AKKURAT det samme problemet!!

Jeg får også høre at jeg er overfladisk "du så ikke på meg en gang!", "jeg hilset jo på deg, men du gikk bare rett forbi"..

Når jeg føler meg forferdelig og møter noen jeg egentlig skulle hilst på, snur jeg meg å later som om jeg ikke ser vedkomende. Det er en utrolig ekkel følelse..

Jeg kan også stå forran speilet å ordne meg til fest, jeg kan stå å se på meg selv når jeg er ferdig stelt å se at jeg er fint sminket, fint kledd og at jeg ikke er så tykk, men helt normal..

Når jeg kommer ut blandt folk endres disse følelsene straks.. Jeg blir sittende å skjule meg selv, jeg føler at jeg er den tykkeste personen som går i to sko osv.

Alle vennene mine er super fine og tynne, så når jeg kommer sammen med dem føler jeg at jeg kunne likså godt holdt meg hjemme, for ingen ser på meg uansett, og om de ser på meg er det bare fordi jeg er stygg og ser helt for jævlig ut..

Dette ble litt langt, men ville bare få frem at du er IKKE den eneste som føler det slik, også vil jeg si at jeg ble lettet over å lese det du skriver, for da føler ikke jeg meg helt alene elngre..

Jeg tror hemmeligheten er å bli fornøyd med seg selv, men problemet er bare hvordan!!?? :/

Neste gang du er ute og du føler det slik kan du tenke på at jeg sitter på en annen bar et sted og føler akkurat det samme.. Og om du ser rundt deg kan jeg garantere deg at MINST 50% av de andre som sitter rundt baren føler det samme!!

Jeg ønsker deg lykke til og håper vi alle finner en måte å bli kvitt dette problemet på!

[breathless*]

Jeg skjønner hvordan du føler det, spesielt når jeg ser på bilder av meg med andre, men jeg har skjønt at man ser jo annerledes ut! Og jeg tror det er det som gjør så mange usikre for de ønsker de var som de andre de ser, men man er jo pen på sin måte.