Muntlig elevmedvirkning

[Akja]

Jeg ønsker å hører hva ungdomsskoleelever og VGS elever synes om muntlig elevmedvirkning. LK06 sier at elevene skal kunne uttrykke seg muntlig. Men som regel er det jo læreren som snakker mest. Om du som elev ikke sier så mye i timene for du nedsatt vurdering i karakter. Så hva synes du om muntlig elevmedvirkning i klasserommet? Hva er bra og hva er tøft?

[Gjest Wacmoc]

Skjønte ikke helt hva du mente, mente du at jo mer du prater i timen, jo bedre muntligkarakter får du?

På skolen min(klassen min) på VG1 så har vi forskjellige framføringer vi skal ha for å få muntligkarakter. Disse teller mye mer enn hva du sier i timen, og for de som virkelig ikke tør å snakke forran en hel klasse (b.la meg) kan ha det for bare læreren. Syntes det er veldig greit. Jeg sier nesten ingenting høyt i norsk timene, med unntak av diskusjoner og ting jeg engasjerer meg for, og jeg fikk 5 i norsk muntlig standpunktkarakter i 1. termin

Syntes det er bra med at man må ta ting muntlig også, tenk om du f.eks skal holde foredrag en gang, og aldri har pratet høyt forran mennesker uten å gjemme deg bak pulten?

[Gjest Coarvi]

Jeg vet ikke helt hva du mener egentlig, men jeg synes det er noe stort tøv når lærere skal basere karakteren på muntlig aktivitet under undervisning, og jeg greier ikke å ha respekt for sånne lærere.

Hvorfor? Fordi lærere som krever at man må prate i timen (diskutere historie eller whatever) tydeligvis sliter med å undervise på en god måte, siden de ikke greier å sette i stand prosjekter med FRAMFØRING.

Argh.

Da jeg gikk på ungd.skolen husker jeg at engelsklæreren min tok meg ut for en prat noen få måneder før skoleslutt. Hun sa at jeg var utrolig dyktig i engelsk, og helt klart fortjente en sekser, men hun kunne bare gi meg fem så fremt jeg ikke ble med muntlig aktiv i timene. Drittkjerring tenkte jeg, og gikk ut med 5.

På vgs fikk jeg 6 hvert eneste år i engelsk. Der var lærerne såpass oppegående at de tilrettela for at vi som ikke elsker å kverulere i timen uten oppfordring også skulle få si noe - de stilte oss spørsmål direkte, vi hadde muntlige prosjekter osv. Det skal sies at jeg hadde mange fag på vgs der alle oppgavene måtte presenteres muntlig (også eksamen), og jeg var virkelig god tid dette (og jeg håper jeg fortsatt er det;) ), så selv om man ikke liker å prate svada i historietimen (slik engelsklæreren og mange andre lærere mener at man skal - bidra på eget initiativ) betyr det ikke at man ikke er dyktig til muntlige presentasjoner og argumentasjon. Jeg gadd bare aldri å begynne å krangle med de andre kverulantene (for de er det alltid noen av) på et nivå jeg synes var altfor lavt.

Så, altså, man må selvfølgelig kunne vektlegge elevenes muntlige egenskaper i visse fag, men da MÅ læreren tilrettelegge det slik at det er NATURLIG for ALLE elever (se bort fra de som sliter enormt med prest.angst) å få uttrykke seg - via presentasjoner, muntlige prøver, debatt, direkte spørsmål etc.

[Gjest Cipheria]

Men eg trur det er eit offentleg krav at eleven må vise muntlege prestasjonar for å få toppkarakter? Og då er det jo litt urettferdig for dei som studera hardt samstundes som dei er aktive i klassen, om den som ikkje er like aktiv i klassen får like god karakter.

Då eg gjekk ungdomsskule/ vgs var eg ikkje spesielt aktiv i timane. Unntaket var når vi var relativt få i klassen (5- 12 stk), då vart eg brått veldig aktiv. Trur det hadde litt med at eg følte meg oversett i større grupper. Det var veldig viktig for meg å bli høyrt når eg først skulle sei noko. Eg greidde likevel å snike til meg brukbare karakterar. Lærarane kvidde seg på å gi meg dårlege munnlege karakterar når mine teoretiske var gode.

Forresten, når eg seier "få i klassen", så meina eg dei gongane vi vart delt opp.

Eg syns at å snakke i timane er betre enn prosjektarbeid. Prosjektarbeid er det verste eg veit. Med mindre eg får jobbe åleine.

Så kva blir konklusjonen då? Vel, eg trur aktivitet i timane gjer læringa meir interessant for elevane. Eg veit sjølv at tida gjekk raskare når eg stilte spørsmål eller kom med kommentarar. I tillegg er det jo eit bevis på at man følgjer med. Eg skjønar eigentleg kvifor det er nødvendig å lære å snakke høgt i timane.

Endret 7. mai 2009 av Cipheria

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er en vederstyggelighet at man lar hvor mye man tar initiativ til å komme med muntlige utspill i timen telle på karakteren. Det er blodig urettferdig for dem som er sjenerte, eller rett og slett høflige. Jeg var sjenert på skolen. Jeg kom rett og slett aldri til orde i timene. Jeg snakket ganske lavt og forsiktig, i tillegg til at jeg ikke klarte å bare avbryte undervisningen uten å rekke opp hånden og be om lov. Noe som førte til at bråkebøttene overdøvet meg og hylte ut svaret på spørsmålene mens jeg satt med hånden oppe og ventet på lov til å snakke.

Jeg hadde 6 på samtlige skriftlige prøver og muntlige fremføringer i både geografi og økonomi, likevel fikk jeg bare 5 i begge disse fagene. Fordi jeg tok for lite initiativ til å snakke i timene. Det var helt latterlig.

Hvor flink man er til å uttrykke seg muntlig, bør vurderes ved å ha muntlige fremføringer. Da får alle komme til orde, og alle blir hørt.

[Gjest Cipheria]

Men er det ikkje like gale for ein som er sjenert å ha muntleg framføring?

Dersom man har tenkt å søkje seg inn på td lege, så er det ikkje positivt at man er så beskjeden at man ikkje tørr snakke i klassen, vil eg tru. Det handlar litt om at man vil ha ein person som er flink teoretisk, samt at vedkommande kan snakke for seg. Det er større sjanse for det om personen har snakka høgt i timen. I tillegg oppfordrar det til aktivitet i timen. Dersom det ikkje hadde noko å sei for karakteren, kvifor skulle man då gidde å følgje med? Det ville vere lettare å distrahere andre. Eg vil tru at enkelte og er flinkare til å formulere seg muntleg, enn på teoretiske prøver. At dei tenkjer betre når dei snakkar. Samt at det ville vore urettferdig, som eg skreiv tidlegare.

På vgs begynner man jo å bli vaksne, så då er man berre nøydt å ta seg i nakkeskinnet dersom man vil ha toppkarakterar.

Men eg syns det bør vere slik at man er nøydt til å be om ordet, dvs rekke opp handa. No når du nemner det, så hugsar eg at dette var av og til eit problem på ungdomsskulen. Elevane brukte å sei frå, så nokre dagar var det ikkje så ille. Er ikkje einig i at man skal få dårlegare karakter dersom det faktisk er slik at lærarane ikkje greier å kontrollere den munnlege aktiviteten på klasserommet. Men eg trur ikkje akkurat at det er det læraren tenkjer på når klassen skriker. Nokre lærarar er flinkare enn andre.

[Gjest Gjest]

Det er det å komme til orde som sjenert som er problemet. Når det er foredrag, så får man ordet. I klassen må man kjempe om å få det, og det er ikke lett når man er sjenert. Mitt problem var ikke at jeg ikke tok initiativ, det var det at ingen av de andre rakk opp hånden. Jeg kom aldri til orde.

Å snakke i timen har ikke noe som helst med å følge med å gjøre. Jeg fulgte alltid med. Man kan helt fint følge med uten å snakke. Læreren ser jo om folk sitter og ser på tavlen, og følger ham med blikket når han snakker. Mange av de som snakket mest, satt med ryggen mot læreren og skravlet med personen bak seg størsteparten av tiden, og slang ut en og annen mer eller mindre malplassert kommentar til det læreren sa, som i flesteparten av tilfellene klart viste at de ikke hadde fulgt med, for da ville de ha fått med seg at læreren hadde fortalt om det de gauler om for lenge siden.

Skal man bedømme etter hvor mye man snakker i timen, så MÅ man sørge for at alle faktisk får muligheten til å gjøre dette. Når det er mye bråk og uro, og ingen venter på tur før de snakker, så er det bare de som hyler høyest som blir hørt. Og DET er da ingen ønskelig egenskap hos en lege heller, at han ikke lar andre komme til orde og bare gauler og bråker.

Som sagt: jeg har ingen problemer med å snakke for meg. Men jeg er så høflig at jeg ikke avbryter læreren/andre folk. Og det er ikke forenlig med å komme til orde i en urolig klasse.

[Gjest Coarvi]

Men er det ikkje like gale for ein som er sjenert å ha muntleg framføring?

Dersom man har tenkt å søkje seg inn på td lege, så er det ikkje positivt at man er så beskjeden at man ikkje tørr snakke i klassen, vil eg tru. Det handlar litt om at man vil ha ein person som er flink teoretisk, samt at vedkommande kan snakke for seg. Det er større sjanse for det om personen har snakka høgt i timen.

...

Unnskyld meg, men jeg synes det er noe stort tøv det du påstår, at vedkommende er flink til å snakke for seg dersom han eller hun snakker i timen.

Bruker igjen meg selv som eksempel; jeg snakket ikke mye i timen, jeg fulgte bare med og gjorde notater. Men i muntlige presentasjoner, som vi hadde ofte, var jeg dyktig og fikk alltid toppkarakter - jeg var altå GOD til å snakke for meg. Mange av de som derimot VAR aktive i timen og snakket og kommenterte alt læreren sa, var ikke like dyktige til disse presentasjonene. Bare fordi man klarer å prate med læreren i timen betyr ikke det at man oppfatter alt som blir sagt, og at man klarer å argumentere for seg - det å argumentere og å begrunne ting handler om så utrolig mye mer enn å tørre å snakke. Det handler om innsikt, god planlegging og logisk sans. Noe mange elever har, men som de aldri lærer å bruke fordi de kun er vant til vanlig timeprat (kommentere læreren osv), og ikke til en hel haug med muntlige presentasjoner der du MÅ prestere og argumentere skikkelig for deg eller de fakta du presenterer.

Jeg sier ikke at alle de som var aktive ikke var gode til å snakke for seg, jeg sier bare at det ofte hender at en sjenert person er minst like god, og i noen tilfeller bedre, enn de utadvendte til å snakke for seg på den riktige måten som skal gi god karakter.

Og det du sier om det å være lege syns jeg også, igjen, er noe tøv. Det å være lege og å snakke med en pasient er noe HELT annet enn å rope ut kommentarer til det læreren har å si i hytt og pine.

Dessuten, selv om man er sjenert betyr det IKKE at man ikke tør snakke foran klassen. Jeg er sjenert, og snakket foran klassen, og har hatt foredrag for hundrevis av folk, uten at det plaget meg en plass. Når man er sjenert betyr det bare at man ikke liker å stikke seg fram i situasjoner der flere kjemper om å få sagt noe, men når vi blir bedt om å si noe, så kan vi faktisk være jævlig gode vi og...

Tro det eller ei, men det å være sjenert kan faktisk være en god egenskap til tider...

Og bare sånn for å ha sagt det helt til sist; jeg mener ikke at alt du sier egentlig er noe tøv, jeg skjønner hva du mener og vil fram til, jeg er bare litt uenig i noen av påstandene dine... Muntlig aktivitet er selvfølgelig bra, men jeg mener at man må få lov til å være aktiv på andre måter enn bare den typiske "prate-i-vanlig-undervisningstime"-aktiviteten. Heldigvis har alle lærerne mine på vgs vært utrolig gode til å legge opp til slikt, det var bare på ungdomsskolen vi hadde lærere med litt dårligere pedagogiske egenskaper.

[Gjest Coarvi]

Men er det ikkje like gale for ein som er sjenert å ha muntleg framføring?

Jeg MÅ bare svare på dette selv om jeg svarte på det i sted og...

Nei, det er ikke det. Har du prestasjonsangst eller sosial angst er det ille, men for oss som bare er sjenerte trenger det absolutt ikke være like ille. Jeg har ikke dårlig selvtillit, jeg har tro på meg selv og det jeg kan, og jeg liker å snakke selv om jeg er sjenert. I den ene klassen min var vi to som var veldig sjenerte, men ingen av oss slet med presentasjoner - det syns vi heller var gøy.

Det å være sjenert er ikke det samme som å være redd for å prate:)

[Gjest Cipheria]

Det er det å komme til orde som sjenert som er problemet. Når det er foredrag, så får man ordet. I klassen må man kjempe om å få det, og det er ikke lett når man er sjenert. Mitt problem var ikke at jeg ikke tok initiativ, det var det at ingen av de andre rakk opp hånden. Jeg kom aldri til orde.[...]

Eg er einig i at man skal ha høve til å snakke. Men eg trur ikkje at snakking om irrelevante emne, eller ytring av feil info trekkjer karakteren opp; vil heller tru det trekkjer ned. Sjølvsagt kan man følgje med i timen utan å snakke, men eg trur nokre trenge den ekstra motivasjonen for å følgje med. Dessutan er ikkje blikkontakt bevis på at man følgjer med. Det var ofte eg ikkje gadd følgje med, men kvar gong læraren snudde seg sørga eg for å få blikkontakt slik at han skulle tru det. I tillegg syns eg det er meir konstruktivt å oppfordre til å ha eit meir aktivt miljø, enn eit miljø der læraren sitter og foreleser utan innspel eller spørsmål. Det trenger sjølvsagt ikkje vere enten det eine eller det andre. Og der er unntak når det gjelder å snakke for seg.

Eg syns der burde vere ein belønning for dei som er aktive i timen.

Der er sikkert dei som syns det er urettferdig at karakteren kjem berre av teoretiske prøver, fordi dei gjer det betre på andre (praktiske) område. Nesten uansett korleis vi legg det opp, så er det nokre som lærer/ viser kunnskap betre på andre måtar. Derfor er man nøydt å fokusere på heilheiten. Elevane gjer det bra på ulike måtar. Derfor syns eg det blir feil å ta vekk den muntlege aktiviteten i timane fordi at enkelte sjenerte kvir seg på å snakke, men samstundes skal framføring vere akseptert sjølv om der er personar som hatar å snakke foran forsamlingar.

Trur eg må understreke at man får ikkje god karakter av å bable i klasserommet, så dei har ikkje noko å sei for det eg prøver å forklare. Eg skriver om skuleflinke elevar som seier relevante ting i klasserommet "vs" dei som ikkje seier noko.

Eg har aldri sagt noko om at "sjenertheit" er ein dårleg eigenskap, eg skreiv jo til og med at eg ikkje var aktiv i ungdomsskulen. Poenget er at eg syns at dei som er aktive burde belønnast.

Når eg skriver "snakke for seg", så meina eg heller å kunne ta ordet framfor det å diskutere logisk. Poenget mitt er at har man berre toppkarakterar, så blir det forventa at eleven gjer det bra i alle settingane. Men eg trur eg valde feil eksempel i det tilfelle. Og når man snakkar om sjenerte personar, så meina eg det som er forklart i siste avsnitt.

Når man er sjenert betyr det bare at man ikke liker å stikke seg fram i situasjoner der flere kjemper om å få sagt noe

Det er sjeldan at sjenerte personar er kun sjenerte i slike settingar. Dei fleste som blir omtalt som sjenert er dei som ikkje så komfortable med å snakke med folk, konfrontere personar og den slags. Ein del likar ikkje oppmerksemd i det heile tatt. Dersom man har god sjølvtillit, og elles er nokolunde velformulert, så skjønar eg ikkje at det skal vere så vanskeleg å ta seg sjølv i nakken og rett og slett svare på eit spørsmål eller to i timen. Dersom man har god sjølvtillit, kvifor er det då så vanskeleg å seie ei setning som svar på eit spørsmål, i motsetning til framføringar der man må konsentrere seg om å hugse infoen?

Dersom man ikkje tørr diskutere i klassen, korleis kan man då forvente at vedkommande skal tørr å konfrontere i arbeidslivet?

Heilt til slutt. Kanskje burde lærarane ta omsyn til elevar som ligger i toppen teoretisk, men som gjer det dårleg på spørsmål i klassen. Men dess svakare retningslinjer, dess større blir sannsynlegheita for urettferdig fordeling av karakter. Dessutan sit eg igjen med synet på at det er urettferdig i forhold til dei elevane som faktisk gjer det bra på alle område, og som slit for å få den karakteren dei får. Men som sagt, det handlar om heilheiten. I nokre tilfelle er det kanskje greit å gi toppkarakter likevel. Det er vanskeleg å sei sikkert den eine eller den andre vegen når man ikkje er lærar og har erfaring derfrå.

Endret 8. mai 2009 av Cipheria

[Gjest Gjest_mor_*]

Det fine med de fleste som er sjenerte i klassesammenheng er at de som oftest vokser det av seg. Problemet i dag er at det er så mange som er så urolige og bare kaster seg fram for å snakke, de har ikke lært å vente på tur og ingen ser den sjenerte som har sittet med hånden oppe for å svare.

Jeg var sjenert selv og ble oversett, men jeg vokste meg av det etter hvert og nå er det ingen som bør prøve å overkjøre meg. Likevel er jeg fortsatt sjenert i enkelte settinger.

Klarer man å uttrykke seg såpass bra på papiret at man oppnår 5 og 6 så har man alltids noe å si i klassen også når man tør eller når man oppnår kontakt med læreren.

[Gjest Coarvi]

Dersom man har god sjølvtillit, kvifor er det då så vanskeleg å seie ei setning som svar på eit spørsmål, i motsetning til framføringar der man må konsentrere seg om å hugse infoen?

...

I nokre tilfelle er det kanskje greit å gi toppkarakter likevel. Det er vanskeleg å sei sikkert den eine eller den andre vegen når man ikkje er lærar og har erfaring derfrå.

For å svare på det første; grunnen til at det er vanskelig er fordi det utrolig raskt i en klasse blir en kultur for hvem som pleier å svare. I min klasse var det en gjeng på tre gutter som alltid svarte, momentant, og jeg gadd rett og slett ikke å ta opp kampen med de... Herregud, hvorfor skulle jeg det? For å bevise at jeg og kan svare på simple spørsmål som jeg uansett skal svare på ved en prøve? Det var (og er fortsatt) bare helt unaturlig for meg å delta i kampen om å rope ut svar først, når jeg vet at de andre uansett svarer riktig og kommer med gode betraktninger, og jeg har rett og slett ikke denne trangen til å vise offentlig at jeg også er god nok.

Hadde det vært slik at man kunne rekke opp hånda så kunne jeg kanskje gjort det, men sånn er det nå sjelden, og heldigvis vil jeg egentlig si. Skulle vi rukket opp hånda hver gang en lærer hadde stilt et spørsmål i en videregående klasse (kommer jo mye an på fag da, i matte går det fint an... )ville det blitt enormt dårlig flyt i samtalen (og jeg snakker av erfaring... ) og enda kjedeligere å delta.

Og for all del, jeg mener IKKE at man skal fjerne muntlig aktivitet fra klasserommet, jeg mener bare at man IKKE skal være en så enormt lite fantasifull og dårlig lærer at man kun legger opp til muntlig aktivitet ved å stille spørsmål i løpet av den vanlige standardundervisningen - man MÅ gi andre alternativer og muligheter også. Mine lærere klarte det, da burde vel dere andre også greie det???

Og til det siste du nevnte, vel, eh, ja, selvfølgelig er det greit å gi toppkarakterer selv om man ikke er muntlig aktiv i snakketimene. Skulle liksom ikke jeg fått toppkarakterer selv om jeg fikk 6 på samtlige prøver og muntlige presentasjoner i f.eks matematikk, fysikk, naturfag og engelsk? Mener du virkelig at sånne som meg "bare" burde få 5 i f.eks engelsk fordi vi ikke gadd å svare på enkle spørsmål i timene, selv om vi holder knakende gode foredrag og muntlige presentasjoner på engelsk og skriver stiler som fortjener toppkarakter? Fortjener jeg bare 5 i matte fordi jeg ikke gidder å svare på hva 2 + 2 er når jeg på prøvene viser at jeg utmerket godt vet hva både den deriverte og den integrerte til 2 + 2 er?

PS! Det er ikke meninga å virke amper altså, jeg blir bare litt engasjert... Jeg forstår absolutt hva du mener, og er til en viss grad enig, men tror bare at du glemmer å se nyansene eller alternativene i det hele... Eller kanskje du bare mener at det er mer enn nok med helt vanlig, ordinær timeprat i norsk skole, og det skal du selvfølgelig få mene, men da er det vel like greit at vi erklærer oss uenige.

Endret 8. mai 2009 av Coarvi

[Gjest Cipheria]

Eg trur vi har ulike utgangspunkt, for når eg gjekk ungdomsskule/ vgs var det lite med andre muntlege aktivitetar. Dersom læraren greier å få inn fleire aktivitetar, og ser at eleven gjer det bra, så er jo det greit. Men eg må sei at dei skuleflinke, sjenerte personar som gjekk i mi klasse, ikkje gjorde det bra på framføringar heller. Derfor trur eg du er unntak heller enn regel.

Endret 9. mai 2009 av Cipheria

[Gjest Gjest]

Cipheria, jeg må bare spørre.. du har ikke hatt nynorsk som hovedmål særlig lenge, har du vel..?

[Gjest Cipheria]

Heile livet. Har hatt 5 og 6 i både nynorsk og bokmål heile vegen. Dette var på papir, altså utan rettskrivingsprogram. Må sei eg lurer litt på kva motiv du har med den ytringa. Om eg har dårleg/ god rettskriving har ingenting med kor mykje/ lite relevant eit innlegg er, har det vel? Så lenge eg blir forstått.

Bryr meg mindre om rettskriving på forum enn når eg skriver formelt. Skumleser alltid eigne innlegg før eg postar dei, derfor blir enkelte feil ståande att. Nokre gongar skriv eg muntleg, andre gongar hiver eg inn eit bokmålsord i tilfelle nokre bokmålingar ikkje ville skjønne ordet. Eller fordi eg syns det høyrest rart ut på nynorsk. Dersom det hender at eg er usikker på ei bøyingsform, brukar eg å satse på at rettskrivingsprogrammet i firefox har rett. Men det programmet er ikkje alltid riktig.

Så kvifor lurer du på det, gjest? Hadde du fått nokon personleg tilfredsstillese av å vite at der er folk som ikkje er flinke på rettskriving? Eller at du er så flink at du kan påpeike andre sine feil?

Endret 9. mai 2009 av Cipheria

[Gjest Gjest]

Neida, blir ikke glad av å se at andre skriver feil. Skriver sikkert ikke så godt nynorsk selv, siden det ikke er hovedmålet mitt. Det var også nettopp derfor jeg spurte, siden jeg faktisk ble overrasket over at JEG så alle feilene. Sier ikke noe om relevansen i innleggene dine.

[Gjest Gjest]

Det skal være lærerens oppgave å oppmuntre spesielt de som aldri sier noe, til å uttrykke seg mer muntlig. Dette kan gjøres ved å mer aktivt stille spørsmål til elevene.

Dagens lærere er elendige!