Er så redd for å miste de jeg er glad i

[Gjest redd..]

(Aner ikke hvor jeg skulle poste dette, så da ble det her, flytt det gjerne hvis det er feil)

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette, jeg er ikke så flink til å ordlegge meg. Har bare så mange tanker jeg må få skrevet ned.. Jeg er veldig redd for døden.. Vel, ikke for min egen del, men for å miste mine kjære.. Tingen er den at jeg er så fryktelig redd for å miste menneskene jeg er glad i. Det er naturlig nok de fleste av oss, men i perioder tenker jeg på det natt og dag, og gråter mye.

Vi er en liten "kjernefamilie" på 4 personer. Mitt søsken er voksen og har flyttet til en annen kant av landet, mens jeg og foreldrene mine bor her vi alltid har bodd. Men nå har jeg blitt 20 år, og det er min tur til å komme meg ut i verden for å oppleve hva den har å by på, og det gleder jeg meg virkelig til. MEN.. Jeg er så redd for at noe skal skje med mitt søsken eller mine herlige foreldre. Ingen av dem er syke, men likevel, man vet jo aldri. Tenker ofte at jeg ikke kan dra, tenk om det skjer noe... Jeg er forferdelig glad i dem alle sammen. Mitt søsken og jeg har et veldig godt forhold, selv om h*n bor langt unna. Foreldrene mine er helt herlige selv om vi både har kranglet, skreket og kjeftet. Jeg kommer bare til å savne dem så..

Samme med mine venner, tenk om noe skjer..

Jeg blir så sliten av å tenke "tenk om" "tenk hvis" hele tiden. Det kan jo ikke være sunt å være sånn.. Fantaserer ofte om begravelsen til noen av mine nære dersom de blir borte, og blir helt knust av dette..

Tenker også mye på at hvis det skjer noe med mitt søsken så kommer foreldrene mine til å få det så vondt, og da får jeg også vondt av dem.. Eller hvis det skjer noe med enten mamma eller pappa så orker jeg ikke tanken på at de skal ha det så vondt som det gjør å miste sin ektefelle.. Nei nå er jeg kanskje rar.. Jeg er veldig følsom, det skal jeg innrømme, bare er så inderlig redd for at de jeg er mest glad i skal ha det vondt!

Off, nå føler jeg meg dum. Er vel ikke vanlig å tenke så utrolig mye på dette? Uansett, har noen noen råd eller tanker? Noen som tenker det samme som meg? Om enn kanskje i litt mindre grad....

Hilsen meg som er veldig glad i familien og vennene mine!

[Gjest Gjest]

Huff da.

Fint at du er glad i familie og venner, men det er visst på høy tid å ut og fly høres det ut som. Det blir nok bedre enn du tror. Skjer det noe, så ville det skjedd enten du flytter eller ikke. Andres liv og levnet har du ingen kontroll på.

Ut og fly, unge!! Det er det som er meningen med livet.

[Inx]

Det høres veldig slitsomt ut og gå rundt å bekymre seg over noe slikt. Jeg synes du burde senke skuldrene dine og fokusere på noe annet... Hvordan og hvorledes du skal få det til aner jeg ikke

[Gjest også redd]

jeg er 24 år, og tenker akkurat slik som deg

jeg bor 13 mil fra mamma og pappa, og er hjemme ofte, føler jeg må hjem ofte til de, for tenk om jeg en dag mister de. Tror jeg hadde strøket med selv da

[Gjest Gjest_norge_*]

Hei

Jeg har også hatt perioder i mitt liv med slike tanker som du har, men ikke i så stor grad som dine.

Jeg har bare "snakket til meg selv", om at jeg må skjerpe meg og forøskt så godt jeg kan å legge disse tankene til side ved å fokusere på andre ting. Vi kan ikke la slike tanker styre livet vårt, kan vi vel?

Som en sa over, jeg kan uansett ikke styre om det skal skje noe med de eller ikke.

Jeg er nå i slutten av tjueårene, har flyttet langt bort hjemmefra, og det går kjempefint:)

Lykke til

[Gjest Gjest]

Hei! Vil først si at du ikke er dårlig til å formulere deg - du forklarer problemet godt!

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver - da et av mine verste mareritt består av å miste mine nære og kjære (mannen min, familien min). Det ville vært forferdelig. Og med mindre jeg dør selv, kommer det jo til å skje en dag. Så jeg skjønner hva du skriver. Men vet ikke hva du skal gjøre med det. (Sorry. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg med noen velvalgte ord..)

Men for å snu angsten din til noe positivt, så innebærer den i hvert fall (forhåpentligvis) at du vet å nyte tiden med dine kjære, du vet å sette pris på dem, du er flink og har kontakt med familien din mens du har dem. For noen glemmer jo dette. Tar sine nære som en selvfølge og "skal bare" (jobbe/ta eksamen/bo i utlandet/ditt/datt) før de besøker dem og pleier kontakten. Det er vel viktig å finne en balanse i dette - man skal leve sitt eget liv, og det er kanskje bra for deg å flytte ut, og få nye, sterke relasjoner i livet som betyr mye for deg. For det er jo en kjennsgjerning at foreldrene dine dør først, sånn rent statistisk. (Reality bites..). Men fortsett å være sammen med dine kjære så lenge du har dem!

Og kanskje du bør oppsøke en profesjonell person for å snakke om angsten din? For jeg tror det er en angst du går og bærer på, og hvis den plager deg mye eller går ut over hverdagsfungeringen din, bør du ta tak i det.

Sånn, nå er det skrevet - det er mulig det ble klønete/rotete, men jeg poster det slik det er..

Lykke til!

[Gjest Gjeste Blondie65]

All din angst og fortvilelse, bekymring, gråt og våkenetter kan verken forhindre at det skjer eller gjøre deg mer forberedt hvis det skulle skje. Det er derfor ganske bortkastet energi. Det var en som nevnte at du kanskje trengte hjelp fra en psykolog til å snakke om dette, og det støtter jeg også. Samtidig er det viktig å kanalisere denne energien i rett retning: lev nå, mens du har dine kjære rundt deg og sørg for at de vet at du er glad i dem.

Det må være vondt å være så bekymret for dette. Dette er vel forholdsvis nært beslektet med en lidelse som kalles "weltschmertz" - at man blir deprimert over at det finnes så mye vondt i verden. Det er en endring i tankemønster som må til. Søk hjelp til denne endringen.

[venus_]

Som om jeg skulle skrevet det selv. Tenker også mye på dette. Har blitt enda verre nå når mitt søsken har flyttet hjem igjen, tenker feks at om det begynner å brenne hjemme så vil jeg miste alle på en gang. Og om noen av de skal ut å reise tenker jeg veldig mye på om de skal kræsje, flyet skal styrte osv. Fælt å gå å tenke sånn, men jeg tror det egentlig er ganske vanlig.

[Gjest redd..]

Hei dere! Tusen takk for svar alle sammen, så søte og forståelsesfulle dere er!

Jeg føler meg faktisk litt bedre bare etter jeg skrev det og har lest gjennom svarene jeg har fått. Det går litt i perioder hvor jeg tenker sånn, og merker at det går litt bedre allerede nå! Skal huske svarene deres til neste gang jeg blir ekstremt opphengt i slike triste ting.

I mellomtiden skal jeg nyte tiden med familie og venner, og aldri en dag skal jeg ta de for gitt!

Husk å ta vare på deres nærmeste alle sammen:)