Er du/dere redde for å dø?

[Gjest Que?]

Jeg er ikke redd for døden per se. Da er det jo slutt, for å si det sånn. Jeg tilhører da dem som ikke tror det er noe etterliv eller nye begynnelser. Så for meg ser døden mest ut som en drømmeløs søvn som man ikke våkner av. Et stort ingenting. Men dødsøyeblikket er jo en annen skål. Det finnes mange måter å dø på, og de fleste er forbundet med et visst ubehag. Det vil kanskje være et tap av verdighet. Og jeg ville virkelig hate å dø på en dum måte.

Når det er sagt, livet er best når man lever det som deltaker, ikke som tilskuer. Man må bruke mer tid på å ivareta sine nærmeste og det forholdet man har til dem, enn til å bekymre seg over at man skal miste dem.

[*Nessa*]

Nei i mine øyne er folk som frykter døden idioter

Ehhhh, fordi at????

[Gjest Gjest_snodig_*]

Selve døden er jeg vel ikke redd for, det er vel som å sovne. Man får bare håpe at det skjer uten noen ulykker involvert. Det jeg ikke liker med døden er at jeg går glipp av hva som skjer med mine etterkommere, å dø i fra familien er nok det verste.

Uansett om man liker konseptet eller ikke så er det nå sånn at vi kommer til å dø, hundre prosent sikkert. Det er bare når og hvordan vi ikke vet noe om. Det er ganske snodig laget at vi alle får vår tilmålte tid i verden, for å lage barn som igjen får sin tilmålte tid.

[Gjest heidrun]

Hva er det spesifikt du er redd for med tanke på døden da? Er det det å være død eller det å dø? Kanskje det kan hjelpe å sette ord på det og jobbe med hvert enkelt punkt?

Mitt mål med livet er å ikke være redd for å dø når jeg dør. Jeg vil være utlevd og mett på det som livet har å by på. Jeg vil være rik på opplevelser og ha lukket alle aksjoner. (og i tillegg ha en ryddig leilighet )

Det som jeg er redd for er å dø mens jeg er inni en krangel eller rett før jeg skal gjøre noe som jeg har gledet meg til lenge. At jeg ikke blir ferdig med noe viktig. Eller at jeg dør mens jeg er trist og ensom. Jeg er ikke så redd for en smertefull død. Jeg regner med å sette pris på alle impulser som livet har å by på til siste slutt, uansett om de er gode eller vonde.

For å unngå å frykte døden, prøver jeg å ikke ha uoppgjorte krangler og å ikke utsette ting som jeg har lyst til. Jeg prøver å oppsøke folk når jeg føler meg trist og lei.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg er kjemperedd for døden. For å ikke eksistere mer, ikke få muligheten til å være nær andre mennesker lenger, osv. Også er jeg redd for at jeg kanskje en gang i framtiden vil være en gammel dame som ser tilbake på livet og vet at det meste er over for min del, at det ikke er noen vei tilbake.

Jeg er 23 år, og har tenkt på sånne ting i perioder siden jeg var en liten jente. Jeg vet ikke hva det er som gjør at noen klarer å ikke bekymre seg for det, men for å være helt ærlig tror jeg at man er rimelig overflatisk om man ikke noensinne har problemer med døden. Det er noen her som sier at det ikke er noen vits i å bekymre seg for det. Det blir litt som å si til en person som har slått seg på kneet at det ikke er noen vits i å ha vondt på kneet. Jeg for min del tror det er sunt å anerkjenne vanskelige tanker og følelser når de kommer. Det er ikke alle som er like gode mestere i selvbedrag. Nå høres jeg sikkert litt snurt ut, jeg ble vel preget av det innleggetsom sier at de som tror på døden er idioter.

Men ts, det beste rådet jeg kan gi deg, er at "Du kommer til å være glad igjen". Uansett om du er lei deg nå, for noe det er naturlig å være lei seg for, så kommer du til å oppleve øyeblikk av intens lykke igjen (med mindre du dør innen veldig kort tid fra nå, da). Du vil finne en måte å koeksistere med livets forgjengelighet på.

[Gjest emmeline]

Jeg er redd for å dø. Fordi jeg liker livet mitt, og ønsker mange flere ting før jeg dør. Det preger meg faktisk litt i den grad at jeg er ganske bekymret og redd for en del ting. For noen år siden syntes jeg for eksempel det var et skikkelig kick å sitte på i biler som kjørte fort, nå er jeg altfor redd. Og jeg er veldig redd for å få kreft, ser jeg noe om det på tv for eksempel blir jeg ordentlig bekymret og kan rett og slett ikke se på det. Jeg ikke redd for akkurat det øyeblikket jeg dør, jeg er rett og slett redd for ikke å få leve, eller å få kreft og vite at jeg bare har en viss tid igjen å leve.

[Gjest heidrun]

Jeg er enig i at man ikke må fortrenge tanken på døden hvis man er redd. Det går imidlertid an å ta døden på alvor og la det få positive konsekvenser for livet man lever.

Etter å ha fått døden på nært hold flere ganger det siste året, har jeg innsett at man ikke skal bekymre seg for bagateller eller ting som ennå ikke har skjedd. Det er en ting som gjelder, og det er å leve så mye man kan mens man er her!

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at man ikke må fortrenge tanken på døden hvis man er redd. Det går imidlertid an å ta døden på alvor og la det få positive konsekvenser for livet man lever.

Etter å ha fått døden på nært hold flere ganger det siste året, har jeg innsett at man ikke skal bekymre seg for bagateller eller ting som ennå ikke har skjedd. Det er en ting som gjelder, og det er å leve så mye man kan mens man er her!

Enig Det er ikke så lett å "bare" fokusere på de positive konsekvensene, men jeg har også erfart at det å virkelig innse at man er dødelig, og at døden kan kommer når som helst, gjør at det er lettere å fokusere på viktige ting. Det siste året har vært det tøffeste i mitt liv pga diverse dødsfall og mye alvorlig sykdom rundt meg, samtidig er det lenge siden jeg har ledd så godt og lenge som i det siste, gledet meg sånn over alt som er fint i livet mitt og tenkt så klart om valg, framtid osv. Man bør ikke la en generell (døds)angst hindre en i å leve - selv om man kan dø en smertefull død, få en alvorlig diagnose i morgen osv, er usikkerheten noe man kan bruke positivt. De fleste av oss vil jo kunne leve til fulle i hvert fall noen år til, kanskje til vi er 80-90, og hvis vi IKKE blir gamle bør vi også leve NÅ, ikke spare til seinere. Det er først når vi ligger på dødsleiet vi vet noe sikkert om hvordan livet ble...

Vet ikke om jeg tror på et liv etter døden. Det er egentlig ikke så viktig for meg.

[mysan]

Nei, jeg er overhodet ikke redd for å dø. Jeg håper dog at jeg ikke dør før ungene er godt voksne og klarer seg helt selv, og jeg håper at jeg får barnebarn som jeg kan følge med litt oppover.

Når man dør er

a. alt over og man har verken tanker eller følelser lenger, som når man ligger i narkose, eller

b. det finnes noe mer etter dette, og da er alt helt greit

Så uansett er ikke det å dø noe å være redd for. Men jeg håper at jeg slipper og dø langsomt med masse smerte - DET kan jeg være redd for.

[mamma_mia]

Jeg er ikke redd for å dø for min egen del, men er redd for å dø fra mann og barn.. Er mye mer redd for at andre skal dø fra meg enn omvendt. Har i perioder hatt litt dødsangst pga ting jeg har opplevd, men det går helst på å miste mine nærmeste.

Jeg mistet 2 personer i nær familie, i samme periode som jeg fikk mitt første barn, så det fikk meg til å få et annet perspektiv på livet og døden. Før var døden noe jeg bare skjøv unna, det var ikke noe som ville hende meg og mine i nærmeste fremtid trodde jeg..tenkte i grunnen lite på det. Så en dag fikk jeg beskjed om at faren min var død av hjerteinfarkt, han var i 40-årene og jeg trodde han hadde mange år igjen.. dette forandret meg nok mye. Når pappa døde brått, kan det liksom skje alle tenker jeg.

Når en får egne barn, får vel de fleste også et annet syn på døden.

[Gjest Arlequin]

Jeg er ikke redd for det å dø i seg selv, heller ikke dødsøyeblikket. Det jeg er redd for derimot er å dø for tidlig, tanken på å dø fra mine nermeste og det å ikke få levd ut alle planenen jeg har med samboeren min f.eks..

Men jeg lar ikke den frykten styre hva jeg glør og ikke gjør, jeg driver med dykking og elsker alt av strikkhopping og andre adrenalinkick og det er en risiko jeg er villig til å ta

Det jeg er livredd for derimot er den dagen en av mine nermeste dør, derfor prøver jeg å nyte tiden med dem som om det var den siste hver gang.

[Silmarill]

Døden er den største greia som finnes, det er derfor de har spart den til slutt.

Sitat:Ukjent

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg ønsker bare ikke å være til stede når det skjer.

Sitat:Woody Allen

Den eneste virkelige død er den du dør hver dag fordi du ikke lever!

Sitat:Nikos Kazantzakis

Et menneskes død er mer de gjenlevendes problem enn hans eget

Sitat:Thomas Mann

Når gud henter sjela, kommer fanden trekkende med arvingene.

Sitat:Ukjent

[Gjest Alive]

Takk for mange og utfyllende svar!

Det at døden er uungåelig, er vel det som gjør at jeg skulle ønske jeg ikke fokuserte på det, den kommer jo uansett..

Det er et hav av evighet både foran og bak oss, så det blir for "dumt" å bruke den lille tiden på det som uansett kommer..

Jeg håper bare at dette er en fase..men jeg tenker alt for ofte på det.

På vei til jobben tar jeg bussen forbi en gravplass og en frisørsalong..og jeg synes det er så sprøtt hvordan folk ligger nedgravd den ene plassen, og sitter og får extensions noen meter bortenfor! Av og til føler jeg at jeg er alene om å se de helt sprøe kontrastene! Og hvordan man henger seg opp i bagatellene..som ikke betyr noen verdens ting! Men i neste øyeblikk tenker jeg "ja men hva betyr noe da?".

Menmen..det positive i dette er vel det at jeg aldri går fra noen "uenig", at jeg respekterer mennesker, og tar vare på familie og venner..og at jeg alt i alt er kjempetakknemlig for å få være med på "eventyret".

Takk for svar alle sammen!

[Silmarill]

Jeg håper bare at dette er en fase..men jeg tenker alt for ofte på det.

Det er nok det der er skal du se

Jeg har hatt perioder der jeg får helt "hetta" med tanke på at mine kjære skal gå bort!

Tanken er uutholdelig!

Min mor sier at jeg alltid har hatt "skrekk" for døden, enten om det gjelder dyr eller mennesker! Jeg har hatt mine perioder der døden har tatt store deler av mine tanker!Det har vært perioder, og det er mange år siden nå!

[Pjukset]

Døden er den største greia som finnes, det er derfor de har spart den til slutt.

Sitat:Ukjent

Den likte jeg

[Gjest Gjest_Kim_*]

Livet er for kort til å uroe seg over døden.

Vi skal alle dø, man vet at det er statistiske muligheter for kreft, bilkolisjon og freak accidents, for alt man vet kan man bli kjørt ned på vei til jobb i morgen tidlig. Jeg synes man ikke skal ta ting så alvorlig å leve livet til det fulleste.

[Eve Luna]

Jeg tenker mye på døden, men jeg er ikke redd for å dø.

Jeg tenker at det som skjer, det skjer. Jeg ville bare vært så uendelig trist hvis datteren min ble uten mammaen sin i en ung alder. Jeg tenker mer på de som blir igjen enn på meg selv.

[Gjest Gjest_juliette_*]

Jeg er ikke redd for døden,men jeg vil gjerne leve lenger...

Mange kjente og kjære har gått før meg og laget vei,så jeg finner nok frem

Men nå tror jeg ikke at døden er slutten

[Gjest Gjest_bolla_*]

Når folk sier de ikke er redde for å dø, da lyver de. Alle er i bunn og grunn redde for døden.

Hvorfor i alle dager går vi til legen når noe ikke er som det skal med helsen? Er det ikke fordi vi vil utelukke alvorlig sykdom og eventuellt oppdage en sykdom på et tidlig stadium, slik at vi kan komme døden i forkjøpet..?

Og hvem ville ikke ha blitt livredd om en eller annen rettet en pistol mot oss?

Dette er jo konkrete bevis for at vi alle frykter døden.

Så hvordan kan noen i det hele tatt påstå at de ikke er redde for å dø? Jeg tror at de som påstår det, kanskje er de reddeste, fordi de ikke våger å gå i dybden og kjenne på følelsene sine.

Det er paradoksalt nok frykten for døden som gjør at vi overlever i hverdagen, fordi vi unngår ting som kan sette livene våre i fare.

[Gjest Gjest_juliette_*]

Når folk sier de ikke er redde for å dø, da lyver de. Alle er i bunn og grunn redde for døden.

Hvorfor i alle dager går vi til legen når noe ikke er som det skal med helsen? Er det ikke fordi vi vil utelukke alvorlig sykdom og eventuellt oppdage en sykdom på et tidlig stadium, slik at vi kan komme døden i forkjøpet..?

Og hvem ville ikke ha blitt livredd om en eller annen rettet en pistol mot oss?

Dette er jo konkrete bevis for at vi alle frykter døden.

Så hvordan kan noen i det hele tatt påstå at de ikke er redde for å dø? Jeg tror at de som påstår det, kanskje er de reddeste, fordi de ikke våger å gå i dybden og kjenne på følelsene sine.

Det er paradoksalt nok frykten for døden som gjør at vi overlever i hverdagen, fordi vi unngår ting som kan sette livene våre i fare.

Jeg er ikke redd for å dø,men jeg ønsker ikke å dø ennå(derfor går jeg til legen+ jeg ønsker ikke ha vondt,diverse plager osv-mange grunner for å gå til legen)

Det at man gjerne vil leve betyr bare at man ikke har et dødsønske,ikke at man er redd for den faktiske døden.

Tro meg jeg har kjent på disse følelsene,jeg har mistet mange nære rundt meg til døden,både brått og ved sykdom som utviklet seg,det er nettopp derfor jeg ikke er redd for selve døden,for den er ikke farlig. Men mange er nok kanskje redd for evt. smerte som forløp til døden,meg inkludert. Noen typer smerter er jeg ikke redd for,andre igjen er jeg redd for