Retten til en verdig død

[mysan]

Jeg skulle ønske jeg hadde to dødelige piller hjemme

November 2008: Tone Evju (41) vet hun kommer til å få en smertefull framtid. Den MS-syke kvinnen har kjøpt ei hagle som forsikring om at hun har et valg.

Evju er mest hjemme. Hun orker ikke å gjøre mye.

– Jeg har enorme smerter. Men det er ikke bare smerter det er snakk om. Det er mange andre lidelsesfulle symptomer som ikke synes utenpå. Som kvalme, følelsen av å kveles, kløe, skifting av bleier og angst, sier hun.

Fredag 16. januar tok Tone Evju sitt eget liv, alene i leiligheten.

Et annet sted, nord i landet, står en ferdigpakket koffert. En mann i 80-årene sitter og venter på å få en dato for avreise til Sveits. Der håper han å få hjelp til å avslutte livet. Han har en alvorlig diagnose. Kommer han seg ikke av gårde de nærmeste ukene, blir han for syk til å reise. Men mannen sliter med å kommunisere med dødshjelperne i Sveits og skulle helst ha kunnet tysk for å forklare ærendet sitt.

Hvorfor skal dette være et så vanskelig tema, egentlig? Er det sånn at man skal holdes i live for en hver pris? I såfall, hvorfor det? For å ta hensyn til de etterlatte?

Burde ikke de pårørende ta hensyn til den syke?

[Gjest Wolfmoon]

Jeg har ofte lurt på hvorfor det er slik at man skal holdes i livet for nærmest enhver pris, uavhengig av livskvalitet. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor det skal være slik, er det angst for døden, eller er det andre grunner?

Jeg må også ærlig innrømme at jeg var glad da min farmor fikk slippe mens hun for det første fortsatt kjente igjen sin egen familie, og for det andre før hun ble sengeliggende og totalt avhengig av hjelp fra andre.

[Timmelim]

Jeg skulle ønske jeg hadde to dødelige piller hjemme

Hvorfor skal dette være et så vanskelig tema, egentlig? Er det sånn at man skal holdes i live for en hver pris? I såfall, hvorfor det? For å ta hensyn til de etterlatte?

Burde ikke de pårørende ta hensyn til den syke?

En gang i tiden var det en vennlig handling å gi en terminelt syk venn eller slektning banesår for å spare ham fra å ende opp i hel.

Men det var i et samfunn bygget på andre premisser enn dagens der vi i humanismens navn viser mer omsorg og forståelse for bikkjenes lidelser enn mennesker.

[Gjest Gjest]

Jeg mener vi først og fremst må prøve å gi folk et best mulig liv selv om de er alvorlig syke. Men noen vil en gang nå et punkt hvor livet blir for smertefullt og døden blir en venn. Når man kommer til dette punktet mener jeg man bør få aktiv dødshjelp hvis man ønsker det. Andre ønsker å leve lengst mulig, og foretrekker å heller ha noen plager de siste ukene og dagene. Det er viktig at de får tilstrekkelig smertelindring og symptomlindring. Noen velger å legges i narkose (dormicum) noen timer innimellom hvis de har mye plager for å få en pause fra plagene. Det er også mulig å legge noen i narkose til de dør uten at de våkner igjen. Dette regnes ikke som aktiv dødshjelp. Det er også mulig å gi narkosemed hvis pasienten får en alvorlig og dødelig blødning, slik at pasienten slipper å være bevisst under denne blødningen. Dette er mulig ved spesialavdelinger, men er vanligvis ikke mulig på f.eks vanlige sykehjemsavdelinger. Alle bør få dette tilbudet. Bare det å vite at man får denne hjelpen hvis man trenger det kan bidra til at den siste tiden blir lettere.

Det burde vært et dødshjelpteam ved alle større sykehus. Dette teamet burde vært tilknyttet en lindrende avdeling. Slike avdelinger burde også finnes ved alle sykehus. En lege og sykepleier fra teamet burde også kunne oppsøke teminale pasienter i deres private hjem og utføre dødshjelp der. Dødshjelp kan like gjerne utføres i hjemmet som ved et sykehus.