Min datter er usosial

[Gjest Gjest]

Er det unormalt at min datter på snart tretten år er usosial? Hun liker helst å sitte inne, lese donald og prate med meg.

Jeg bare tenker tilbake og jeg klarte ikke å sitte hjemme for jeg HATET det. Jeg og mamma hadde forferdelig forhold.

Men hun elsker å slenge på sofaen og småprate med meg. Jeg er litt beskymret at hun ikke drar på klassefester og gjøre noe sånn som alle andre gjør. Hun liker ikke gutter og prater aldri om "greier" som de andre. Tar imot tips og råd, erfaringer. Gidder ikke synsing fra folk som ikke har tenåringer. Jeg vil vite om dette er normalt og greit. Eller kanskje jeg burde beskymre meg.

[absinthia]

Har hun ellers venner da?

[Gjest imli]

Er vel veldig normalt at en tretten år gammel jente ikke har begynt å interessere seg for gutter! Herlighet, hun er bare et barn. Vær glad så lenge hun koser seg hjemme sammen med deg!

Barn/ungdom er forskjellige, akkurat som voksne. Noen trives godt i eget selskap og hjemme, mens andre må ha folk og liv rundt seg hele tida. Begge deler er normalt. Basert på informasjonen i innlegget ditt, vil jeg tro at din datter også er det.

[Gjest Gjest]

Ikke tenk så mye at jeg nevnte interessen for gutter. Det var bare nevnt i forbislengen. Ja hun har venner, men gidd ikke å menge seg med dem. Hun noen ganger lager fjes for at jeg skal si nei (vi har et kodeord eller fjes utrykk når hun ikke orker noe). Jeg sier så klart nei for henne men saken er at hun orker ikke noe som helst. Vi ser på tv sammen og hun involverer seg masse sammen med meg, forteller meg mange hemmeligheter om vennene sine etc. Og vi spiller sammen på dataen eller på tv. Hun er rett og slett helt fantastisk person. Men er dette vanlig?

[Gjest Gjest]

Kanskje hun liker seg bedre med deg da.

[Gjest Gjest]

Barn er forskjellige akkurat som voksne. Mine to var som natt og dag. Eldstemann var en typisk "nerd" som trivdes best når han fikk skru på forskjellige elektroniske ting. Minstegutten var den typiske sportsidioten som brukte enhver ledig stund på fotballbanen sammen med vennene.

[Gjest Grafica]

Høres ut som meg når jeg var 13 Det gikk over i løpet av u.skolen. Nytt og skummelt å bli tenåring vet du. Og jeg synes du er kjempeheldig som har en datter som setter så åpenbart pris på å være sammen med deg!

Folk har forskjellig sosialt behov, og det virker som om hennes ikke er så stort, hun får sikkert nok sosialisering på skolen, og orker ikke å henge med de samme vennene etter skolen også. Jeg synes det høres helt normalt ut, riktig så trivelig faktisk. Nyt det mens du kan! Er nok ikke mer enn et par år til hun bare såvidt er hjemom

[Gjest Gjest]

Ja hun har sagt det da. Men jeg har lurt på om det kanskje var noe som plaget henne. Men ser jo at det ikke er det. Hun babler og koser seg med meg. Hun er tydeligvis ikke deprimert som jeg tenkte, for hun er glad og prater masse med meg. Hun sitter på fanget mitt og vil bli strøket, veldig nærhets behov syns jeg. Mere enn de yngre barna. Noen som vet noe om dette?

Kanskje hun liker seg bedre med deg da.

[Aurela]

Selv om du ikke ønsket svar fra oss uten tennåringer, så svarer jeg.

Nå er jeg ikke sikker på hvilken klasse 13. åringer går i, men jeg husker at fortsatt på ungdomsskolen var det noen av vennene mine (to stk.) som ikke ville være med ut på kino fredag og lørdag siden dette var koselige familiedager med fredags/lørdagsunderholdning på tv og god mat. Hun ene begynte å gi slipp på helgene med foreldrerne kanskje i niende, mens hun andre stort sett ikke ble med på ting på fredager og lørdager. Selv om de ikke var med ut da, f.eks. for å se på film eller noe sånt så var de sosiale og godt likt på skolen, og den dag i dag fortsatt god likt, dog mer med ut! Begge to liker å være sammen med familiene sine på hyta eller lignende, mens jeg ville nok gått på veggen om jeg var alene med mamma så lenge. Nå vet jeg ikke hvor asosial hun er, men tror du skal være glad over at dere har så godt forhold

Er forresten 21 år

Endret 26. april 2009 av Aurela

[Matty]

13 år, det er starten av ungdomsskolen det...

Jeg vil bare føye meg inn i rekken av mennesker, som var sånn på den alderen. Når jeg gikk på starten av ungdomsskolen, var jeg heller ikke spesielt mye sosialt på ettermiddager/kvelder. Jeg fikk rett og slett nok i løpet av skoledagen, synes det var godt å bare pludre hjemme. Søsteren min var alltid ute å hang her og der. I dag er jeg sikkert vel så sosial og jeg er snart 19.

Bra du bryr deg som mor, men tror dette er helt normalt!

[Gjest Gjest]

Jeg var også "usosial" da jeg var på den alderen. Jeg syntes de andre jentene i klassen var så umodne. Det var ikke så interessant å være sammen med dem, rett og slett. Jeg likte mye bedre å være for meg selv. Og jeg er et helt normalt, oppegående menneske i dag Det er ikke noe galt i å ikke være kjempesosial.

[Involvert]

Er det unormalt at min datter på snart tretten år er usosial? Hun liker helst å sitte inne, lese donald og prate med meg.

Jeg bare tenker tilbake og jeg klarte ikke å sitte hjemme for jeg HATET det. Jeg og mamma hadde forferdelig forhold.

Men hun elsker å slenge på sofaen og småprate med meg. Jeg er litt beskymret at hun ikke drar på klassefester og gjøre noe sånn som alle andre gjør. Hun liker ikke gutter og prater aldri om "greier" som de andre. Tar imot tips og råd, erfaringer. Gidder ikke synsing fra folk som ikke har tenåringer. Jeg vil vite om dette er normalt og greit. Eller kanskje jeg burde beskymre meg.

Jeg var akkurat sånn da jeg var mindre. Jeg er nå snart 19 år Det er helt normalt. I alle fall var det det i mitt tilfelle.

[Daria]

Jeg var også "usosial" da jeg var på den alderen. Jeg syntes de andre jentene i klassen var så umodne. Det var ikke så interessant å være sammen med dem, rett og slett. Jeg likte mye bedre å være for meg selv. Og jeg er et helt normalt, oppegående menneske i dag Det er ikke noe galt i å ikke være kjempesosial.

Jeg kunne skrevet akkurat det samme. Med mindre det virker som om det plager henne, er det neppe noe å bekymre seg over.

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Selvom jeg har vokst opp med verdens beste mor så hadde det vært utenkelig å sitte inne med mor og far på kveldene istedet for å være med venninner.

Hadde en mor jeg kunne snakke med om hva som helst - for meg var hun umistelig i den alderen ... Men allikevel så var samværet med venninner noe jeg aldri ville unnvære.

Ingen av venninnene mine valgte å være hjemme istedet for med venner i tenårene.

Har nå sønner på 18 og 23 og for dem har venner stått veldig sterkt i hele oppveksten ..

[Gjest Jennifer, 30's]

Er det unormalt at min datter på snart tretten år er usosial? Hun liker helst å sitte inne, lese donald og prate med meg.

Jeg bare tenker tilbake og jeg klarte ikke å sitte hjemme for jeg HATET det. Jeg og mamma hadde forferdelig forhold.

Men hun elsker å slenge på sofaen og småprate med meg. Jeg er litt beskymret at hun ikke drar på klassefester og gjøre noe sånn som alle andre gjør. Hun liker ikke gutter og prater aldri om "greier" som de andre. Tar imot tips og råd, erfaringer.

Dette er normalt og greit.

Din datter er ikke deg. Du hadde et dårlig forhold til din mor, din datter har det ikke til deg. Det er jo fint for deg!

Ikke alle tenåringer har lyst på sex, dop og rock'n roll når de fyller 13 år.

Din datter liker Donald og å prate litt med moren sin: kjempeflott!

Din datter kan være en som liker å ta ting med ro og når hun begynner på videregående skole vil hun finne flere likesinnede. Hun blir sikkert med på noen fester, drikker litt og kliner med noen gutter, skal du se.

Som sagt, veldig flott at hun liker å prate me deg (og faren sin?) og at hun liker å være i eget selskap! Smatidig kan dere begge (faren og?!) oppmuntre henne i en positiv og velment tone )ikke kritiserende som om dere mener hun er unormal bare fordi du selv ikke var slik!) til at hun tar med en bekjent på kino en kveld osv.

Husk som mor, at din datter meget mulig kan være helt annerledes enn deg selv. Kunsten for en god mor er å lese sin datter og erkjenne at hun er annerledes enn seg selv. Hun er et eget individ.

[Gjest Gjest]

Da jeg var 13 så var jeg ikke klar for å henge ute hele tiden, ei heller flørte så veldig mye med gutter. Det kom senere, da jeg nærmet meg 16-17 år.

[Gjest Gjest_Kalinka_*]

Jeg ser at du ikke egentlig ønsker svar fra oss uten tenåringsbarn, men tar sjansen på at du allikevel vil høre fra en som kjenner seg igjen i datteren din :-)

Jeg var en slik tenåring. -Storkoste meg hjemme, og hadde lite behov for sosial omgang med jevnaldrende.

Senere i tenårene endret det seg noe, men allikevel følte jeg meg annerledes enn klassevenninner og andre på min alder. Jeg elsket å lese, se på TV, og andre ting som kunne gjøres alene. Var ute med venner også, men det gjorde meg sliten og jeg trengte å være alene etterpå for å lade opp.

I voksen alder har jeg forstått at det er min introverte personlighet som gjør forskjellen.

Introverte mennesker liker også godt å være sammen med andre ( i små porsjoner), men bruker mye energi på det og trenger derfor alenetid før/etterpå for å lade opp igjen.

Introvert er ikke det samme som å være sjenert, eller å ha sosial angst.

Her kan du lese mer om introvert vs ekstravert personlighet:

http://en.wikipedia.org/wiki/Extraversion_and_introversion

http://giftedkids.about.com/od/glossary/g/introvert.htm

[Anglofil]

Jeg var også sånn i den alderen, og for meg høres ikke det unormalt ut ihvertfall.

Mvh Yvonne

[Erle84]

Jeg var stort sett usosial helt til jeg begynte på videregående jeg. Som regel var jeg sosial i skoletiden, da. Men så ville jeg hjem og være alene eller sammen med familien.

Jeg er litt sånn fremdeles. Jeg kan være kjempesosial, men jeg er avhengig av å kunne trekke meg tilbake og ikke gjøre noe som helst også

Så lenge din datter ikke virker deprimert/plaget ville jeg ikke bekymret meg. Men HVIS noe sånt dukker opp, så kan det hende hun er lite sosial fordi hun ikke føler hun passer inn... I perioder hadde jeg det sånn. Men det var vel også fordi jeg reflekterte på en helt annen måte enn mine jevnaldrende, i og med at jeg trivdes best i samtale med foreldrene mine. Men det jevnet seg ut etterhvert, spesielt på videregående, for da valgte vi selv hvor og hva - og da var det flere som meg.

Men jeg "blomstret" ikke før jeg kom meg inn på høyere utdanning. Det var rene himmelen. Plutselig var alle interessert i politikk og fag! haha

[Gjest Dakota]

Jeg er en jente på 17, har strevd med dette "usosiale" problemet siden 6 klasse. Jeg skilte meg helt ut, men jeg hadde også opplevd en helvette når jeg var barn. jeg gikk alltid alene, og når jeg prøvde å henge med noen og snakke med noen, ser de bare rart på meg og kaller meg en skygge.. så droppet jeg ut av skolen i begynnelsen av 10 klasse. jeg var hjemme flere måneder, deprimert, snakket ikke med andre eller gikk ut av huset. jeg var på en måte "redd" for å ikke bli likt. så kom jeg inn på en skole på sykehuset, hor det bare er 5 elever på, og 1 av dem ble min beste veninne som jeg fortsatt har! for vi hadde opplevd noe av det samme. Å ha en venn som forstår er KJEMPEVIKTIG og noen å snakke med når du trenger det.. jeg er fortsatt i behandling med psycologer og de sier at jeg ikke er unormal, har bare hatt det tøft, og hun er stolt av at jeg ikke har blitt helt gal av alt det jeg har gjennomgått. nå har jeg ikke gått på skole på 2 år, men klarer å snakke med folk jeg liker, og ikke er sjenert lenger. Har synget i små konserter, trener og henger med en venn eller 2, og det er slik jeg klarer meg men dumt at jeg ikke kommer inn på skole da, jeg trodde vi hadde rettgheter til det?? men men, det viktigste er at jeg har det bra NÅ