Jeg tenker i historier (tvangstanker?)

[Gjest Gjest]

Jeg tenker hele tiden historier om meg selv oppi hodet mitt. Det kan høres slik som dette ut: "Våren 2010 kjøpte de drømmehuset. De flyttet inn den 1. juli. Hun sluttet på p-pillene samme dag, og 1 mnd senere var hun gravid." så kan jeg tenke hele svangerskapet, hvordan det forløper. Historien bare fortsetter, og det er mange detaljer. Og så kan jeg tenke en annen historie om helt andre ting.

Sånn er det hele tiden, og jeg greier ikke å slutte. I historiene er jeg alltid 3. person, og de kan handle om alt mulig. Til og med uinteressante ting.

Det er jo helt sykt egentlig, og jeg går til psykolog, men greier ikke å fortelle dette fordi det er så fjernt:( Problemet har blitt så stort at jeg ikke greier å konsentrere meg. Jeg glemmer ofte ting fordi jeg ikke er helt til stede. f.eks. har jeg bestemt meg for å gå og sette opp et vindu, og gjør det. 2 min seinere går jeg for å sette opp vinduet, men det er allerede åpent. Jeg fikk omtrent ikke med meg at jeg åpnet det første gang fordi jeg tenker hele tiden på andre ting.

Er det dette som er tvangstanker? Jeg har lest litt om tvangstanker, og får det ikke helt til å stemme. Det er jo ikke noe ritualer, vonde tanker eller mønster i dette. Og det fremkaller ikke noe angst eller handlinger hos meg.

Dersom jeg skal rydde og vaske leiligheten min, kan jeg tenke hele hendelsesforløpet. At jeg rydder og vasker rom for rom, og når "Historien" er ferdig, så har jeg ikke gjort en dritt. Andre ting jeg tenker er mailer som jeg sender i jobbsammenheng eller privat. Jeg tenker en lang og velformulert mail i hodet mitt, og det er ofte mailer jeg ikke skal sende en gang.

Jeg har aldri hørt om noen som har dette problemet. Noen som har noen idé om hva dette kan være, og hva jeg bør gjøre?

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om det er tvangstanker, det skal jo også litt til å få diagnose på det, da det er avhengig av hvor store problemer det lager for deg i hverdagen. Men jeg har skjønt det som at å tenke/lage forestillingsbilder (som historiene dine kan tolkes som ettersom de omhandler en tenkt framtid?) er en av faktorene i en OCD-diagnose? Men mulig det er mest om det er de samme typene tanker som gjentar seg.

Synes du skal nevne det for psykologen. Jeg er ofte sånn at når jeg bekymrer meg for en ting, hender det enten 1) bekymringen blir kjempestor før jeg tar den opp med noen, da løser det seg oftest/viser seg å ikke være noe alvorlig eller 2) jeg begynner å bekymre meg for noe annet og kanskje "enklere" enn den opprinnelige bekymringen, så jeg skal "slippe" å jobbe med den... Kan hende det løser seg av seg selv om du tar det opp.

[Gjest Gjest]

vel, det er jo et stort problem for meg:/ Men jeg skjønner ikke helt hva det er som skjer. Det er ikke noe mønster i historiene, jeg tenker på ting som opptar meg der og da. Men er vel mulig det er noe tvang i det når jeg ikke kan velge selv å slutte??

[Gjest Gjest]

På en måte blir det vel tvang når man ikke klarer å slutte. På den annen side er det kanskje bare din tenkemåte. Noen tenker i bilder, noen tenker i ord, og du tenker i historier. Synes du at du "må" gjøre de tingene du tenker, eller tror du tankeintensiteten din er omtrent på nivå med andre menneskers? Er problemet mest at du er bekymret for om det er unormalt?

Et tips for å roe ned tankeaktivitet og etter hvert føle at man har mer styr på tankene kan være å meditere. Det er veldig lett å lære seg grunnleggende meditasjon på egenhånd og teste det ut f eks 10-15 minutter omtrent hver dag i starten - og det har ingen skadevirkninger (med mindre du har schizofren lidelse eller noen andre alvorlige sinnslidelser med vrangforestillinger) eller varige effekter om man slutter med det. Det funker i hvert fall for meg. De fleste har mye tankestøy i hodet hele tiden, også mange faste mønstre eller reaksjoner på ting som egentlig er unødvendige og ødeleggende. Meditasjonen gjør forresten oftest ikke hodet helt stille, hverken under eller etterpå, men man får en annen avstand til tankene.

[Gjest Gjest]

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...pd_bxgy_b_img_c

http://www.shinzen.org/

Meditasjon er glimrende for å stoppe slike ting. Men, meditasjon virker ved at du slutter å kjempe mot og skyve bort tankene men mildt favorisere det objektet du ønsker å konsentrere deg om samtidig som du slutter å irritere deg når du merker at du blir distrahert av tankene, men bare lar dem være der, noterer deg at du ble distrahert og forsiktig starter å favorisere konsentrasjonsobjektet ditt igjen.

Boken jeg har linket til og mye som er skrevet på siden til shinzen youngs side forklarer dette godt.

[Gjest Mea Culpa]

Jeg er litt saann selv, men jeg foeler ikke at det er noe problem. Vel kanskje bortsett fra noen ganger naar jeg proever aa sove. Da hender det at det tar litt overhaand.

Men hvis du foeler at det er et problem for deg syns jeg du skal nevne det for psykologen. Han/hun kan jo ikke hjelpe deg hvis du ikke forteller om saanne ting.

[Gjest Gjest]

Enig i at du bør ta det opp med psykologen. Når det oppleves som et problem er det ofte kjempenyttig å få tilbakemelding fra en profesjonell om man faktisk har grunn for bekymring eller ikke.

Ellers er sidene det blir linket til over her bra. Jeg vil anbefale å høre på et par av de guidede meditasjonene på shinzen-siden, for å komme i gang. Noen andre guidede meditasjoner ligger her: http://www.oprah.com/article/spirit/inspir...soundstrue_body

Høres fort cheesy ut med sånn "kroppsforyngelse" osv. Men flere av meditasjonene (blant annet den mindfullnesgreia) er veldig nøkterne og enkle.

[Gjest Gjest]

Meditasjon høres lurt ut, men vanskelig og krevende for en person som meg.

Jeg må fortelle det til psykologen ja. Jeg får prøve å manne meg opp. Det er helt klart et stort problem. Det var ikke det før, men det har blitt verre med årene. Jeg greier faktisk å huske at det ikke var sånn som dette før. Da tenkte jeg mer i bilder, og det kunne være stille i hodet mitt når jeg slappet av.

Nå starter det en ny historie oppi hodet mitt hele tiden. Dersom jeg slutter å tenke, tar det 2 sekunder og så begynner jeg igjen. Eller jeg kan starte en monolog i hodet mitt der jeg liksom snakker til en annen person og forteller noe. Hva jeg "snakker om" kommer an på hva som opptar meg for øyeblikket, eller hva jeg driver med. Kan være jobben, et kurs jeg har tatt, hobby, ting jeg har opplevd, ting som har berørt meg eller engasjert meg.

Kan det være mani?

Jeg har et stort behov for å fortelle andre om meg selv og meningene mine. Dersom jeg følger med på stortingsvalget f.eks. og setter meg inn i de forskjellige partiene, kan monologene i hodet mitt være sånn at jeg forteller andre om hvordan det er og hva jeg mener. Og da blir det sånn at jeg må snakke med de rundt meg om dette og fortelle de om meningene mine. Når jeg har tenkt en lang monolog der jeg argumenterer for et parti, og forteller om hva det står for så kan jeg sende sms'er til venner og kjente der jeg skriver dette. Og det må jeg helst gjøre med en gang. Jeg ser jo selv at dette er en noe merkelig oppførsel. Men da har jeg tenkt en monolog i hodet mitt så mange ganger, og jeg synes det er vanskelig å ikke faktisk ha den samtalen med en annen person. Og så synes jeg at jeg er flink. Det er det verste. Men jeg synes det høres så bra ut, og velformulert og alt oppi hodet mitt.

Jeg kan plutselig komme på en ting, og bli engasjert i denne tingen. Så leser jeg om temaet og tillegger meg kunnskap og meninger, og tenker at jeg forteller andre om det mange ganger. En gang endte det med at jeg skrev flere sider om et tema som engasjerte meg og sendte det til en forening for dette temaet. Etter at jeg hadde sendt dokumentet kunne jeg liksom slappe litt av og roe ned tankevirksomheten rundt temaet. og hadde ikke så behov for å snakke om det og sånn i ettertid. Jeg blir sånn at jeg må gjøre det umiddelbart, og tenker på det konstant til jeg får snakket med noen eller skrevet det til noen.

Og det kan jo bli langt, og mye. Det er kjemperart, og kanskje litt diffust. Jeg har aldri hørt om andre som er sånn, og tror selv at det er noe galt med meg. Men å få en diagnose på dette er kanskje ikke lett?

Blir litt over middels engasjert i ting, og må da dele dette med noen?

Er det noen som har noen teorier her?

[Gjest Gjest]

Jeg har lyst å fortelle deg at du er helt normal. Dette er en helt vanlig måte å prosessere å planlegge tanker og gjøremål på. Du visualiserer bilder og ser for deg hva du gjør og sier, og inkluderer andre med i tankene.

Problemet her er at du har blitt for opphengt i din egen måte å jobbe på. Det meste vi foretar oss er vanlig, det blir først et problem når en setter fokuset på det. Når du fokuserer på det, trener hjernen ytterligere til å tenke slik for du minner den stadig på det. Du aktiviserer motoren oftere og legger i tillegg til noe negativt på lasset ved å tenke at det er noe feil med det du gjør.

Fortsett å visualisere, du er god på det og kan utnyte denne ressursen godt i problemstillinger. Tenk på dette som positivt, du er smart og kan bidra. Selv om du føler at hverdagene ofte går til tankevirkosmet uten at noe produktivt skjedde så har du sannelig trent hjernen din.

Dette kan du gjøre til noe positivt og det er bra at du har tatt noen runder med deg selv, og funnet ut at du er grundig i måten å virke på. Jeg ser på deg som en heldig person som har stor hjernekapasitet. Du må bare bruke den til noe kontruktivt!

Ønsker deg lykke til hos psykologen, fortell han gjerne om dette.

Kanskje han vil bekrefte dette som jeg nettopp har skrevet.

Klem fra meg