Opplegget rundt en kirurgisk abort

[Gjest Gjest]

Men jeg må si at sykehuset virkelig behandler dagkirurgi-pasientene (eller bare de som skal ta abort?) som samlebåndsartikler!!

Forkonsultasjonen var grei nok, men ikke noe dill dall rundt evt vonde følelser knyttet til valget om å avbryte et svangerskap. Ikke en gang når du forteller at du ønsker barnet, men er tvunget til å ta det bort. (Skal ikke gå inn på hvorfor her).

Så kom dagen for selv inngrepet. Jeg var veldig utenfor!! Jeg spurte om samboeren min kunne bli med mens jeg ventet på inngrepet. Ble møtt med et håpløst blikk og avvisning. Det var vanskelig, men de skulle nå se hva de kunne gjøre... Kle deg om først, blir jeg bedt om. Dermed forlater jeg samboer. Det hele viste seg å være et triks for å slippe mer mas.

Etter omkledningen ble jeg plasert i en seng og fikk nei når jeg spurte opp igjen. Tenkte på stakkars samboer som ventet på svar i venterommet. Han ble sittende der uvitende. Og jeg følte meg lurt og det skaper jammen trygghet for en person som er utenfor... NOT!

Vel, så ble jeg liggende alene og grue meg noe helt sinnsykt. Pleierne kom ikke innom og så til meg. Travelt! Men ble møtt på en vennlig og omsorgsfull måte av anestesilegen. Hun tok seg tid til å utveksle noen ekstra setninger med meg, når jeg fortalte at jeg var skrekkslagen. At denne "fortrolige" samtalen kun ble adskil ALLE de andre pasientene av en gardin, måtte jeg pent velge å overse.

Vel, de ansatte på operasjonssalen var de veldig greie og forståelsesfulle i forhold til min narkoseskrekk. Ble ventende en god stund der inne, da alt utstyret ikke var klargjort når jeg ble trillet inn.

Når jeg våknet skjedde imidlertid det jeg fremdeles er sjokkert over. Jeg var en av de siste som ble tatt i det som antagelig var økten før lunsj. De ventet nok snart nye pasienter. Dvs at jeg fikk mindre tid å komme meg på etter narkosen, enn de fleste andre. Dette til tross for at jeg hadde informert om at jeg har en kronsik sykdom som gjør meg mer sensibel i forhold til medikamenter og andre påkjenninger.

Jeg fikk brødskiver med en gang jeg våknet, noe som antagelig var for tidlig. Var jo sulten, men følte for å ta det litt mer med ro. Ønsket egentlig å forsøke med litt drikkke først. Men jeg spiste lydig maten min og var dermed i deres øyne klar for hjemtur. Det er vel prosedyre å se om pasientene holder på maten før de sendes hjem.

Pleiern var raskt på pletten for å be meg dra hjem. Det var formulert som et spørsmål, men når jeg forsiktig kom med innvendinger skjønte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg sier på forskjellige måter at jeg føler meg groggy, uvel og svimmel. At det føles som om bena ikke bærer meg. "Å, det skal nok bli deilig å komme hjem".

Jeg stagger ut til garderoben, er redd for å besvime og føler meg ikke klar i toppen. Jeg må ut i en lang gang. Der står det fult av helsepersonell og snakker. Ser ut som det er mange som har pause og at første halvdel av arbeidsdagen er over.

Jeg syns det er ekkelt å sjangle nedover mens alle glor. Helsepersonell eller ikke. Som om det ikke er nok blir jeg stoppet. Der står kirurgen min. Men jeg kjenner han ikke igjen med det samme for han har munnbind på. Han forteller noe om blødning når en tang skal ut og at de måtte sy. Jeg får ikke med meg alt for jeg er ikke klar i hodet og har mer enn nok med å holde meg på beina. Det er ubehagelig å bli snakket til om personlige ting når han står sammen med andre i gruppe. Jeg "må" høflig høre på mens beina føles som gele.

Vel framme i garderoben kaldsvetter jeg og klamrer meg fast til en stol.Jeg holder på å besvime. Ser tåke. Da kommer sykesøstern som heiv meg ut av senga for å se etter om hun, unnskyld meg men.., har blitt kvitt meg helt nå. Jeg ber om et glass vann og legger til at jeg er så uvel. Da henter hun min samboer og spør om ikke han kan hjelpe meg med klærne. Han får sjokk over at jeg skal sendes hjem i denne forfatningen.

Med mitt omtåka hode forsøker jeg å forholde meg til at jeg blir kastet ut mens jeg er nær ved å besvime.... Blødningene... Åh, kanskje jeg har blødd veldig mye! Jeg som har lavt blodprosent fra før. Forsøker å spørre min "kjære" pleier om de ikke bør sjekke blodprosenten min. Nei, det kan du gjøre hos fastlegen din. Senere har jeg skjønt at jeg var rusa ennå eller bakfull.

Samboer støtter meg ut. Jeg må vente ved hovedinngangen mens han henter bilen. Jeg forsøker å holde meg oppreist i vanlig sittestilling mens folk haster forbi. Bare noen få meter igjen til bilen nå, så kommer jeg meg unna alle disse menneskene og kan rulle ned bilsetet.

Akkurat i det jeg kommer bort til bilen holder jeg på å gå i bakken, deretter spyr jeg....Rett utenfor hovedinngangen på et av landets største sykehus.

Hjemme sover jeg en time eller to på sofaen og våkner mer "edru" og i langt bedre forfatning. Hvorfor kunne jeg ikke få ligge til jeg kom meg etter narkosen, når jeg sier jeg trenger det?? Det var ikke snakk om lang tid. Er dette måten å behandle folk som har vært gjennom det som for de fleste er psyksik tungt.

I ettertid har jeg sett på papirene jeg fikk fra sykehuset. Det står flere steder at en kan få reaksjoner etter en abort og at en kan ringe sosionomen på sykehuste hvis en trenger noen å prate med.

Det blir nesten komisk å leses dette etter å ha opplevdt at sykehuset i aller høyeste grad har lagt sten til byrden. Det er ikke sikkert sosionomen var så påtrengt dersom en ble behandlet på en vennlig og respektfull måte i forbindelse med en abort.

[Gjest gjezt]

herregud, det går virkelig ikke an!! synes du skal klage på behandlingen, dette går virkelig ikke an!! stakkars deg.

[Knøttet]

Herregud!

Føler virkelig med deg, slik som dette skal det ikke være!

Jeg hadde sendt et veldig sint, men saklig brev, til sykehusets ledelse og eventuelt sendt inn en klage til hvem enn det er man sender inn en slik klage til ...

[Gjest MåneSkygge]

Jeg ville klaget til fylkeslegen. Sånn skal det ikke være

[Norbertine]

Det eneste jeg kan trøste deg med er at jeg har opplevd liknende behandling når jeg har vært inne på poliklinikk for et kirurgisk inngrep i underlivet som ikke hadde noe som helst med abort å gjøre. Så jeg tror ikke det var fordi du tok abort du ble behandlet slik.

Men det er virkelig for ille at man skal bli behandlet som man er på en samlebånd når man er vettskremt og alene, og overhodet ikke møte noen vennlige blikk eller samtaler, alt for lite informasjon om det som skal foregå, oppleve at privat informasjon ikke blir tatt vare på blant alle de andre pasientene osv.

Håper du benytter deg av muligheten til å snakke med sosionomen, og forteller hvordan du opplevde det hele.

[Gjest Mea Culpa]

Uffda, det hoertes ikke bra ut! Jeg har tatt abort selv, og ble behandlet veldig bra saa det syns jeg du burde klage paa.

[Gjest Gjest]

DU har valgt å ta abort, og du kan da virkelig ikke regne med at det er en koselig stund på sykehuset der alle skal dikkedare med deg fordi du syns det er kjipt. Å snakke om vonde følelser må du nesten gjøre FØR du kommer til sykehuset, eller ETTERPÅ. Jeg forstår veldgig godt at det ikke er tid for helsepersonell å snakke masse med pasienten om følelser, spesielt ikke når det gjerne er 10 abort pas hver dag, i tillegg til de som faktisk har et problem de ikke kan noe for. Du virker dessuten som om du vil se alt i verste mening, så da gjør du det. Hvis du ikke kan bære frem barnet, må du sørge for å ikke bli gravid.

Jeg er så utrolig lei av alle som klager over helsevesenet, når de får all behandling gratis. I et annet land hadde du enten måtte betalt masse penger for å ta abort, eller så hadde det ikke vært lovlig i det hele tatt.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Selvom forrige gjest mener du ikke skal klage fordi helsebehandlingen er gratis, synes jeg det er flere momenter som er verdt å bemerke for deg og den behandlingen du har fått.

Jeg har selv tatt kirurgisk abort og opplevde å bli godt ivaretatt på sykehuset. Jeg ble tildelt enerom, hadde samtale med sykepleier på forhånd, og fikk uttrykt det jeg ønsket om ubehag ved narkose osv.

Etter at jeg våknet igjen (på rommet) kom legen som hadde operert meg og informerte meg om hvordan operasjonen hadde gått. Det kom også en sykepleier og sa at jeg måtte hvile så lenge jeg ville og lurte på om jeg ville ha mat med en gang eller om jeg ville vente. Jeg fikk ikke reise før jeg følte meg klar til det.

Dette synes jeg var en veldig ok behandling.

Det er flere ting som ikke var bra med måten de behandlet deg. Det viktigste, slik jeg ser det, er at du beskriver at du ble presset til å reise fra sykehuset "for tidlig", mens du føler deg syk, og at du ble gitt sensitiv informasjon om operasjonen i mange, potensielt uvedkommendes, påhør (av kirurgen).

Utfra beskrivelsen høres det heller ikke ut som sykehuset har videre gode informajonsrutiner (du blir stoppet i gangen av lege, samboeren din får ikke beskjed om at han må vente på venterommet osv).

Disse tingene synes jeg du bør ta opp.

[Gjest Gjest]

Slik skal det ikke mennesker bli behandlet når de søker helsehjelp idag. Du må si ifra. Hvis du ikke sier ifra, så får ingen vite noe om den dårlige behandlingen. Sykehuset kan dermed ikke utføre de nødvendige tiltak for å forbedre det heller. Si ifra.

[Gjest Elfrida]

Helsetjenester er da ikke gratis, vi betaler masse skatt for de tjenestene, og har rett på skikkelig og grundig behandling og omtanke. Uansett om man har røyka på seg lungekreft, falt i trappa, eller hva det måtte være.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for støtte!! Godt å få bekreftet min oppfatning av denne behandlingen. Det er over 1/2 år siden denne hendelsen, men det er sikkert ikke for sent å klage ennå?

Jeg syns synd på de ansatte for den arbeidsmengden de har, og jeg forventer ikke å bli dillet med unødig. Men når en får følelsen av at alle blir behandlet likt, som maskiner, blir i alle fall jeg skremt.

Et kirurgisk inngrep innebærer en viss risiko for at noe kan gå galt, det samme med narkose. Dessuten er folk skudd sammen forskjellig og har forskjellige historier med seg i sekken. At personellet i en travel hverdag ikke kan "se" alle ned til hver minste detalj forstår jeg. Men når de ikke dveler over direkte tilbakemeldinger en gang blir jeg sjokkert. Hva når det sker noe uventet av en mer alvorlig karakter?

Dessuten syns jeg det er helt horribelt å dele inn pasientene i grupper etter om de er der pga egne feil eller om de er der for noe de ikke kan noe for. Og hvordan er en slik inndeling mulig? Det vil jo gå på skjønn.

Det finnes også mange veier fram til en abort, også noe en "ikke kan noe for": Spiralen funket ikke, sykdom hos fosteret, sykdom hos mor, ikke rett til foreldrepermisjon, mor avhengig av medisin som fosteret ikke tåler, voldtekt... m.mer. For å si noe om sistnevnte: Blir voldtektsofre behandlet på samme måte??

[Antoinette]

En abort er aldri enkel men som en annen allerede har nevnt så har ikke helsepersonell ved norske off. sykehus tid til å dikke-dikk med pasientene sine i timesvis. Beklager men du høres sutrete ut.

[Gjest Gjest]

Helsetjenester er da ikke gratis, vi betaler masse skatt for de tjenestene, og har rett på skikkelig og grundig behandling og omtanke. Uansett om man har røyka på seg lungekreft, falt i trappa, eller hva det måtte være.

Men skatten går også til skole, barnehage, sykehjem, veier, tog, kultur, kommuneadministradjon osv. Det meste av det du betaler i skatt går ikke til helse.

Skulle du betalt det helestjenestene egentlig koster i steden for skatt ville du ikke hatt råd. Et døgn på sykehus koster 5-7000 kr i snitt, et dørn på intensivavdeling koster ca 20 000. Kommer du inn mandag og ligger til tirsdag blir det to døgn. Og det skal betales stykkpris for alt brukt materiell. Og en PCI for å se om det er hjerteinfarkt som må blokkes ut koster 97 000 i snitt, og det gjøres mange av dem hver dag. Ergo, dersom du kommer inn med smerter i brystet, får PCI, ligger et døgn på intensiv og tre døgn på vanlig sengepost vil det koste ca 140 000kr, og det er mer enn de fleste i norge betaler i skatt. og tenk da utgiften hvis det er etter trafikkulykke med to ukers intensivbehandling og flere operasjoner...

Og abort er pr def operasjon, og koster dermed mye penger.

[Gjest Elfrida]

Men skatten går også til skole, barnehage, sykehjem, veier, tog, kultur, kommuneadministradjon osv. Det meste av det du betaler i skatt går ikke til helse.

Duh. Det er jo de som er vitsen med skatt da, vi slipper å betale det det koster der og da mot at vi betaler litt hele tiden, enten vi trenger helsetjenester eller ikke. Det er vi som betaler det det koster, ergo er helsetjenester ikke gratis.

Siden det er vi som betaler kan vi kreve at vi behandles skikkelig.

Mitt poeng var at alle burde behandles skikkelig av helsepersonell uansett. Og at det ikke på noen måte er gratis, selv om vi ikke får regning der og da.

[Gjest Gjest]

En abort er aldri enkel men som en annen allerede har nevnt så har ikke helsepersonell ved norske off. sykehus tid til å dikke-dikk med pasientene sine i timesvis. Beklager men du høres sutrete ut.

Jeg er ikke redd for å høres sutrete ut. Ville vært mer redd for å høres lite reflektert ut. Hvor ofte ser du at pasienter står og spyr utenfor sykehus fordi de sendes hjem før de har kommet seg etter narkosen? Hvis en skal ut så kjapt får en innføre tradisjonen fra USA: Nemlig at vi blir trillet ut i rullestol.

[Gjest Gjest]

Men skatten går også til skole, barnehage, sykehjem, veier, tog, kultur, kommuneadministradjon osv. Det meste av det du betaler i skatt går ikke til helse.

Skulle du betalt det helestjenestene egentlig koster i steden for skatt ville du ikke hatt råd. Et døgn på sykehus koster 5-7000 kr i snitt, et dørn på intensivavdeling koster ca 20 000. Kommer du inn mandag og ligger til tirsdag blir det to døgn. Og det skal betales stykkpris for alt brukt materiell. Og en PCI for å se om det er hjerteinfarkt som må blokkes ut koster 97 000 i snitt, og det gjøres mange av dem hver dag. Ergo, dersom du kommer inn med smerter i brystet, får PCI, ligger et døgn på intensiv og tre døgn på vanlig sengepost vil det koste ca 140 000kr, og det er mer enn de fleste i norge betaler i skatt. og tenk da utgiften hvis det er etter trafikkulykke med to ukers intensivbehandling og flere operasjoner...

Og abort er pr def operasjon, og koster dermed mye penger.

Syns det blir søkt å sette opp store sosialøkonomiske regnestykker på dette. Tror ikke en kan regne seg fram til menneskekunnskap, respekt og empati. Mitt møte med helsevesenet har helt sikkert noe med et system å gjøre, men helt klart også noe å gjøre med en pleier som mangler en del av egenskapene ovenfor. Eller evt har blitt avstumpet med åra.

[camilla*]

For mange år siden døde forteret i magen min. Jeg måtte ta det same som e kirurgisk abort.

Jeg lå gråtende på 4 manns rom, hvor alle fikk med seg samtale med lege og sykepleier. Jeg blr trillet til operasjons-stuen. De som trillet visste nok kun hvilket inngrep jeg sklle ta, for han sa så kjekt "du kan ennå ombestemme deg". Da hylgråt jeg ennå mer, og mannen min fortalte at det var dødt.

Etter å ha våknet av narkosen så gråt jeg mer. Da kom stkepleier og ba meg ti stille. For slikt bråk kunne de ikke ha der inne. Om jeg ikke gav meg så måtte jeg ut. jeg hadde fått vite at mannen min skulle være der når jeg våknet, men han hadde ikke fått beskjed og fikk sjokk da de kom trillende med meg hylgråtende i korridoren.

Jeg fikk mat og drikke, og for å ikke forstyrre de på 4 manns rommet (som mannen min ba om at jeg måtte slippe å komme inn der) ble jeg trillet inn på do. Noe som faktisdk var bedere enn et 4 manns rom der og da..

Jeg spiste, tisset og så kom de og skrev meg ut.

Jeg tror de som "hadde meg" som pasient leste kun "medisinsk abort" og trodde dette var frivillig, og da hadde jeg bare å skjepe meg.

Inn og ut og ferdig med deg var følelsen.

Det jeg vil si er - du er ikke alene om å føle det slik du gjør.

[Gjest Gjest]

Det finnes også mange veier fram til en abort, også noe en "ikke kan noe for": Spiralen funket ikke, sykdom hos fosteret, sykdom hos mor, ikke rett til foreldrepermisjon, mor avhengig av medisin som fosteret ikke tåler, voldtekt... m.mer. For å si noe om sistnevnte: Blir voldtektsofre behandlet på samme måte??

Det jeg har uthevet er på INGEN MÅTE GRUNN NOK til abort. Hvis det er derfor du tok abort mister du herved all min sympati. Voldtekt gir heller ikke medisinsk grunn for svangerskap, men gjelder psyken og går derfor på helt andre forhold. Det er også (etter min mening) en av de beste grunnene for abort. Dersom mor går på medisiner eller ikke tåler å gjennomgå svanger skpa bør hun være ekstra påpasselig med å ikke bli gravid, f.eks kondom i tillegg til spiral.

[Gjest antigartner]

Det jeg har uthevet er på INGEN MÅTE GRUNN NOK til abort. Hvis det er derfor du tok abort mister du herved all min sympati. Voldtekt gir heller ikke medisinsk grunn for svangerskap, men gjelder psyken og går derfor på helt andre forhold. Det er også (etter min mening) en av de beste grunnene for abort. Dersom mor går på medisiner eller ikke tåler å gjennomgå svanger skpa bør hun være ekstra påpasselig med å ikke bli gravid, f.eks kondom i tillegg til spiral.

Denne tråden handler vel strengt tatt ikke om hva som er god nok grunn til å ta abort.

[Erle84]

Horribel behandling.

Klag, slik at ikke andre trenger å oppleve det samme.