en av de verre dagene

[birgitte242]

Dette er ufattelig vondt og dypt tragisk for familien, sjåføren og deg milo som kom midt oppi det hele.. Ser du har fått gode råd om å snakke om det og det ser ut som om du vet de "riktige" tingene å gjøre i en slik situasjon så jeg nøyer meg med å gi deg en stor klem.

Jeg ble veldig berørt av dette fordi jeg har en gutt på snart tre og i forrige uke kunne det samme skjedd med oss. Han kom seg forbi to låste dører (ja han er reneste Houdini), nedover gaten og ut i et sterkt traffikert kryss.

Jeg kan ikke beskrive følelsen jeg hadde da jeg kun etpar minutter etter at han hadde blitt borte kom løpende rundt hjørnet og så flere biler som hadde stoppet, og en klynge mennesker. Heldigvis sto han uskadet i midten, de hadde stoppet for å ta seg av han.

Vi føler oss utrolig heldige siden det gikk så bra.

[Sisilie]

- Jeg tenker på dere hele tiden og må bare innrømme at jeg overhode ikke kan sette meg inn i den forferdelige situasjonen dere er i nå.-

Selv er jeg både mor og bilfører - og har ofte tenkt: ......."tenk om..."-scenen er så grusom at jeg har ikke turt å tenke tanken ferdig.......

*gråter innvendig her jeg sitter*

[OppNed]

Greier ikke engang å skrive noe som dekker, sender heller tanker til deg, dem, familien...

Klem Maiken

[jordbær]

:cry:

Det er helt forferdelig når barn dør.

Mine tanker går til deg og de etterlatte, milo.

*trøsteklem*

[Tilde]

Uff,dette var ufattelig trist Milo.. :cry:

Det er fælt nok å høre om det, å havne midt oppi det...jeg har ikke ord..

Stor klem til deg!

[Gjest gjesta]

Så forferdelig trist, Milo. Det finnes ikke ord.

*klem*

[Gjest celine]

Tårene triller

Kondolanser og store trøsteklemmer til dere som er involvert

[Cita]

Fikk sjanse til å gi sjåføren en klapp på skulderen, han satt å holdt gutten helt i begynnelsen. Han kjørte ikke uaktsomt. Han hadde ingen sjanse, og han var helt knust.

Milo

Kan være han husker det klappet på skulderen, fra deg resten av livet.

Han må ha hatt det/ha det helt grusomt.

Må være godt for familien og deg nå, at dere bor i ei "Bakkebygrend"

der alle kjenner alle. Da har man hele tiden folk rundt seg som deler tanker og følelser.

Tenker masse på dere alle sammen

Klem fra Cita

[Pearl]

Føler med deg som var midt opp i dette grusomme og ikke minst familien til den lille gutten.

Kan bare forestille meg hvor j..... de må ha det nå. Har selv barn og bare tanken på å miste dem får meg til å miste pusten, det er det værste som kan skje en mor og far.

Det er godt at de har slike omtenksomme og gode naboer som deg.

[Melian]

Uff, jeg blir helt lei meg og trist når jeg leste dette. Blir det bare når man ser og leser om slike ting i aviser, men det blir alltid mer levende, nært og en tankevekker når man hører en personlig versjon. Har en søster som har opplevd noe lignende som du Milo, og veit at det ikke er så greit. Det er sjokkerende, og så blir man så personlig involvert uten å være i familie eller nærhet med vedkommende. Og så er det slik at det er aldri greit å se eller komme til ulykker generelt, men når det er barn involvert så er det alltid verre. Heldigvis så høres det ut som du har gode naboer.

Klem til deg som hjalp til, og som var så god at du tenkte på alle, både mor, far, søsken, tante og onkler og naboer og sjåfør.

Tankene mine går ellers til familien til gutten, de må ha det forferdelig vondt, vanskelig og uforståelig akkurat nå.

[Marianne]

Ja dette var forferdelig.

Mange klemmer til deg Milo, og tankene går til dere alle sammen og foreldrene til denne lille gutten.

[Milo Minderbinder]

Jeg på en måte litt "glad" for egen del.....Jeg har endelig begynt å få litt sunne reaksjoner på det jeg så - en blir lamslått, totalt.

Begravelse nå på torsdag. Og en liten seremoni ved veien på tirsdag.

Og etterpå... skal jeg på ferie. Det blir godt, tror jeg.

Milo

[Gjest Coolaid]

:cry:

[Maxine Grey]

Jeg vet litt om hvordan du har det nå.

I januar ble noen kollegaer og jeg aktører i en akuttsituasjon hvor vi måtte trå til med munn-til-munn og hjertekompresjon mens vi ventet på ambulansen. Vi følte alle at vedkommende (et barn) forsvant mellom hendene på oss. Etter et kvarter kom fagfolkene, og de fortsatte enda tyve minutter og fikk pulsen i gang, men denne personen våknet aldri av koma og døde etter en uke.

Vi har hatt mange runder i etterkant, og strever fremdeles med å takle inntrykkene etter hendelsen, og det går bedre etterhvert.

Det jeg vil si til deg, er at dette tar tid. Ta del med familien i det som skjer, minnestunder, begravelser, besøk graven og slike ting, og snakk om det til alle som gidder å høre på.

Det blir bedre.

[Kreps]

Dette var tragisk :cry:

Kondolerer