Demens

[summerrain]

Er det flere pårørende her inne? Hvordan takler dere dette? Og hvordan er din(e) foreldre/besteforeldre?

Selv har jeg en morfar som blir 76 i mai. Han har alltid vært veldig frisk og hjulpet til med alt. Han har alltid elsket og bygge og har bygget både hus og hytte. I fjor høst merket vi at han begynte å tuste litt. Etter det har alt gått utrolig fort (dagen etter vi skrev søknad om plass på gamlehjemmet flyttet han inn, dette var i desember.) og nå er alt bare fælt. Han husker oss i familien veldig godt, og han husker andre folk også. Det han sliter mest med er at han reiser hele tiden. Han aner ikke om vi er på ett fly, en båt osv... Han skjønner heller ikke hvorfor han må være på gamlehjemmet, og dette gjør han sint.

Noen som har det likt? Tips om hvordan jeg kan takle dette?

Han er så veldig ung... Den yngste av alle mine besteforeldre.. Er så trist å se på at min kjære morfar, som i fjor sommer var på tur med båten sin nå sitter i rullestol og ikke aner hvor vi er eller hva som skjer...

[Yvaine]

Jeg har ingen pårørendeerfaring med dette selv, eller gode tips, men jeg ville bare gi deg en stor :klem:

[sleazejenta]

Ja. Min mormor er også dement.

Hun blir veldig lett sint, sikkert fordi hun rett og slett blir forvirra, eller glemmer fakta og mener noe annet, selv om hun eeeegentlig vet. Hun husker oss i familien, samt sine gamle venninner. Men det hender også daglig at hun tror at foreldrene hennes eller søsteren hennes lever, noe de ikke gjør. Roter bort ting støtt og stadig, og spør det samme spørsmålet om igjen og om igjen og om igjen...opptil annenhvert minutt, kanskje.

Dette er selvfølgelig litt slitsomt, men det er mye mer trist å se på enn det er slitsomt. det blir jo ikke akkurat bedre etterhvert, heller

Det eneste tipset jeg har å komme med, er å tenke positivt, være tålmodig med morfaren din om han blir litt vanskelig, og å bruke nok tid med han selv om det er trist å se han sånn. Dette har iallefall gått bra for meg

[-Mags-]

Ja, det kan være ganske vondt å se at et menneske forandres så dramatisk. Jeg synes det verste er i perioden der de har klare øyeblikk innimellom, og forstår selv at de surrer og mister kontrollen. Sånn sett føles det bedre (for meg) når prosessen har gått lengre og den "klare" personen ikke lenger finnes.

Jeg vet ikke hvordan fagfolket håndterer dette, men jeg velger ihvertfall å jatte med. Er vi på flytur så - OK, da er vi på flytur, og vil hun på båttur etterpå, så kan vi på båttur etter at vi for eksempel har spist mat. Da glemmes det innen vi skulle dratt, men jeg kan roe henne i øyeblikket ved å ganske enkelt møte henne på dette. Noen synes det er viktig å realitetsorientere, jeg synes ikke det er viktig.

Min bestemor er "helt vekk", og det er ikke mange år siden hun var den sprekeste dama jeg kjente. Det er rart, men jeg har akseptert det, selv om det er trist. Hun kan ikke si hvem jeg er, og om hun gjenkjenner meg på et eller annet vis, det vet jeg ikke. Men det kan komme glimt dersom jeg f.eks. har på meg en fin ring som skinner (som gjør at hun legger merke til den) - da kan hun bli veldig fascinert og studere den lenge. Hvis jeg sier jeg har fått den av henne kan det komme et smil og litt humring, og jeg tror det av og til kobles litt.

Jeg tror man må finne sin egen måte å takle slike ting på, men for meg er det mye lettere nå som jeg har akseptert at det er slik, og jeg har blitt vant til det etterhvert. Det er trist når de gråter, blir sinte og er frustrerte og man ikke får gjort noe for å hjelpe, men jeg tenker ihvertfall at det betyr noe at jeg er der, og at det beste for henne er at vi takler det som om det er naturlig.

Ikke så mye som er til hjelp for deg, vil jeg tro - men likevel. Du kan kanskje spørre de som jobber der han bor om gode måter å takle prosessen på?

[Gjest gjest akkurat nå]

Hei pårørende!

Jeg arbeider på et gamlehjem og har mye erfaring med demente gamle mennesker.

Det med sinne på pasientene som har begynt å røre eller er angrepet av litt "tung" demens er vanlig.

Det er de som tror de er på hotell og skal ha servering i baren, til de som konstant bekymrer seg over babyen sin som ligger å sover på værelset sitt.

Demente/gamle mennesker havner tilbake i barndommen igjen. I noen tilfeller så spiller vi med når pasienten sier at de skal hente barnet eller må finne noen til å passe barnet deres - da kan vi jo svare at "jammen, det har vi jo ordnet." Andre ganger så svarer vi bare at "datteren din er nok på jobb hun nå." Hva vi svarer kommer ann på personen og hvordan han eller hun vil reagere i slike situasjoner.

Hvis noen av de skulle spørre etter ektefelle som er død så kan det hende at finner avvikende svar fra det, eller vi sier "men mannen din døde for mange år siden." (alt etter situasjon)

Rundt den situasjonen så kan det være stor sorg for vedkommende å gang på gang få budskap om ektefellens død osv.

Bruk av skjønn er relevant i denne sammenhengen!

Synes det er flott av deg som skriver at du spiller med. Er dere på en båt, ja, så har jo han det flott! Da opplever han ikke en slik forvirrig som kan oppstå hvis man prøver å virkelighetsforklare dem dette.

Rådet er å tenke at de lever i nå-tiden. Tenk på å skape gode øyeblikk sammen, selv om de har glemt navnet ditt og ikke husker at du er datteren eller barnebarnet etc - jeg tror nemlig de husker ansiktet ditt. Men tenk på hva de har likt å gjøre, hvis de likte å høre musikk, så spill musikk for dem, hvis de likte å gå turer, ta dem med på turer etc. Dette gir de gode opplevelser der og da! Og det er så utrolig bra for dem!

Opplever at de jeg jobber med husker ansiktet mitt, selv om de ikke husker hva jeg heter.