Til dere som har kjæreser med barn..

[Pokahonta]

Siden det har ordnet seg, syntes jeg det var greit å fjerne innleggene som jeg kjenner er ganske personlige. Takk for alle gode svar og oppmuntringer!

Endret 22. juni 2009 av Pokahonta

[Gjest Gjest]

For å ikke kuppe en annen tråd, lurer jeg på hvor lang tid dere brukte før dere traff barn(a) til kjæresten din? (og hvor lenge siden bruddet med moren hadde vært).

Jeg har vært sammen med kjæresten min siden sensommeren i fjor, og har enda ikke møtt barna. Vi (mest han) ønsker å være veldig trygg før barna møter pappas nye kjæreste..

Hadde bare alle vært som dere.

Jeg og kjæresten venta ca 2.5 mnd,i begynnelsen var jeg bare på besøk som god venn,det gikk ca 5 mnd før jeg overnattet.

Funka helt fint,ikke for kort og ikke for lenge for oss.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært alenemor i et par år, har hatt ett forhold siden den gang. Vi brukte 6 mnd sammen på å bli kjent og finne ut hva vi ville, før vi bestemte oss for å bryte. Jeg er veldig glad for at han ikke ble introdusert for barna! Synes synd på de små som må forholde seg til nye kjærester hele tiden. Jeg vil ikke la barna mine møte en potensiell samboer/mann før vi begge er 100% sikre på at vi vil dette.

[Gjest en stemor]

Etter 3 månder. I forelskelsens rus var jeg hos han hver dag han ikke hadde ungen. Forholdet svevde, han ville at jeg skulle møte ungen som var 3år, jeg var litt usikker men sa ja hvis han introduserte meg som en vennine og ikke kjæreste. Ungen kom rett bort til meg og satte seg på fanget mitt, vi tegnet og leste sammen. Kjæresten satt helt imponert på sidelinjen. Var så hyggelig å bli tatt så godt imot. Jeg har mye erfaring med barn og har alltid hatt ukompliserte forhold til barn i min omgangskrets. Siden ungen likte meg så godt ble det til at vi flyttet rask sammen og det gikk knirkefritt iforhold til ungen. Nå var det mange år mellom biomor og sambo sitt brudd og vårt forhold sin start. Ungen har heller ikke noen minner om at far og mor var sammen.

[leirbål]

vi var sammen i ca 4 måneder før de ble introdusert.

Siden poden er tenåring nyttet det ikke å presentere ham som en venn. Han så det med en gang.

Da var vi helt sikre på at det var oss for alltid. (Egentlig var vi det lenge før, men jeg ville vente allikevel, for å være 100 pst. sikker.)

Jeg ville ikke orket å vente så lenge som dere har gjort.

Jeg vet jo at dette er frustrerende for deg også, etter å ha lest tidligere innlegg.

Uten å gi det som råd til andre hadde jeg satt hardt mot hardt. Enten eller.

Men vet ikke hvor lurt det er.

[Gjest en stemor]

Etter 3 månder. I forelskelsens rus var jeg hos han hver dag han ikke hadde ungen. Forholdet svevde, han ville at jeg skulle møte ungen som var 3år, jeg var litt usikker men sa ja hvis han introduserte meg som en vennine og ikke kjæreste. Ungen kom rett bort til meg og satte seg på fanget mitt, vi tegnet og leste sammen. Kjæresten satt helt imponert på sidelinjen. Var så hyggelig å bli tatt så godt imot. Jeg har mye erfaring med barn og har alltid hatt ukompliserte forhold til barn i min omgangskrets. Siden ungen likte meg så godt ble det til at vi flyttet rask sammen og det gikk knirkefritt iforhold til ungen. Nå var det mange år mellom biomor og sambo sitt brudd og vårt forhold sin start. Ungen har heller ikke noen minner om at far og mor var sammen.

Forholdet har nå vart i snart 10 år, vi bare viste det begge to at vi hadde møtt den rette.

[Gjest K]

For å ikke kuppe en annen tråd, lurer jeg på hvor lang tid dere brukte før dere traff barn(a) til kjæresten din? (og hvor lenge siden bruddet med moren hadde vært).

Jeg har vært sammen med kjæresten min siden sensommeren i fjor, og har enda ikke møtt barna. Vi (mest han) ønsker å være veldig trygg før barna møter pappas nye kjæreste..

Synes det virker som at dere har tenkt godt gjennom dette og det synes jeg er veldig bra. Det finnes vel ikke noe fasitsvar på dette, mye som spiller inn slik som barnas alder, hvor lenge siden bruddet med moren var ol...

Jeg var i en lignende situasjon for en stund siden og etter å ha snakket med flere fagfolk om dette ventet vi 1 år før barna (begge under 5 år) fikk møte min nye kjæreste. Da var vi helt sikre på at dette var noe vi virkelig ville satse på. Og det var ca 2 år siden bruddet med faren.

Jeg har en bekjent som introduserte barna sine og flyttet sammen med sin nye dame 5 mnd etter bruddet med moren (han ble sammen med denne damen et par uker før han flyttet fra moren). Det gikk dårlig da det også ble slutt mellom dem og barna ble veldig forvirret. Synes ofte voksne mennesker er så utrolig egoistiske og ikke tenker på alle følelsene barna har oppi dette.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg traff eksen hans før jeg hilste på datteren. Det var slutt mellom dem i fire år før vi ble sammen. Møtet med datteren gikk veldig bra siden både mor og far har forberedt og snakket med datteren om meg.:-)

Jeg er blant de heldige som har fått meg en herlig samboer og bonus datter. Pluss en venninne:-) (sambo eks)

[Modic]

Jeg traff barna hans etter ganske kort tid (kun noen få uker), men kun som venninne, og ikke hjemme hos dem. Møttes på andre steder, og viste ikke at vi var kjærester.

Det tok en stund før jeg ble "pappas kjæreste", noen måneder. Det har funket helt fint.

Eksen visste jeg hvem var fra før av - de hadde vært fra hverandre et års tid omtrent da vi traff hverandre.

[Suzy]

Jeg hilste på ungene hans omtrent en og en halv måned etter at vi ble sammen og han det samme med mitt barn - nå er alle ungene store (slutten av tenåra) så de var informert fra start om at vi hadde truffet hverandre).

Fra hans brudd var det omtrent 9 måneder og fra mitt (m barnefar) 15 år. Nå tilbrakte jeg ikke mye tid med dem og vi har brukt ganske lang tid på å bli kjent med hverandres unger. Greit å ta tidne til hjelp, syns jeg.

[Pokahonta]

Endret 22. juni 2009 av Pokahonta

[thumbalina]

Etter 3 månder. I forelskelsens rus var jeg hos han hver dag han ikke hadde ungen. Forholdet svevde, han ville at jeg skulle møte ungen som var 3år, jeg var litt usikker men sa ja hvis han introduserte meg som en vennine og ikke kjæreste. Ungen kom rett bort til meg og satte seg på fanget mitt, vi tegnet og leste sammen. Kjæresten satt helt imponert på sidelinjen. Var så hyggelig å bli tatt så godt imot. Jeg har mye erfaring med barn og har alltid hatt ukompliserte forhold til barn i min omgangskrets. Siden ungen likte meg så godt ble det til at vi flyttet rask sammen og det gikk knirkefritt iforhold til ungen. Nå var det mange år mellom biomor og sambo sitt brudd og vårt forhold sin start. Ungen har heller ikke noen minner om at far og mor var sammen.

Veldig likt som min historie dette. Sønnen var da akkurat fylt 4 år, og foreldrene hadde ikke vært sammen siden han var 2,5 år gammel. Han er i dag snart 8 år, og kan ikke huske noe annet enn at jeg har vært i livet hans.

Det viktigste er å være trygge på forholdet før dere møter barna - også ta det i barnas tempo...... i vår case viste det seg å være en kort prosess, mens hos andre kan det ta tid for barnet å føle seg trygg i situasjonen.

[Gjest Tickle]

Hehe, vi gikk forferdelig fort fram

Ble kjærester fra første øyekast og tok det derretter. Etter noen uker ble jeg presentert for sønnen og ble umiddeltbart godkjent

Så her har jeg vært siden. Vi nærmer oss 7 mnders forhold nå

<3<3<3 er fortsatt like forelska

[Noemi]

ja..det gjorde nok vi og...gikk fort frem. Vi traff hverandres barn etter bare 2-3 uker...og flyttet sammen etter 4 mnd.

...og vi er fortsatt sammen 8 år etter

[Phaedra]

Tok noen måneder før jeg møtte barna, men var da bare introdusert som "en venn" og møtte dem sporadisk når han hadde barna. Husker ikke nøyaktig hvor lenge, men det tok mellom 6mndr. - 1 år før vi fortalte at vi var kjærester og begynte å utvide kontakten.

(Må innrømme at dette ikke var gjennomtenkt fra min side, men muligens fra hans.)

Endret 18. april 2009 av Phaedra

[Gjest Gjest]

Her tok det vel kanskje et par mnd, men det var bare fordi jeg bodde så langt unna. Vi er gift i dag og jeg ser vel ikke helt problemet med å møte dem tidlig om man er seriøse. Dette er vel noe man må kjenne på selv i forhold til hva som føles riktig.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Vi var bekjente i etpar-tre år, og hadde felles venner. Vi hadde vært enslige i etpar år begge to og hadde hvert sitt barn som var 5 år. Det startet med vennskap der vi gjorde ting sammen med barna(ingen i vennekretsen hadde fått barn ennå så vi søkte sammen), og utviklet seg til kjærlighet. Jeg hadde nok aldri sett hans vei hadde det ikke vært for barna, han var for tøff og eplekjekk på byen til det, men så fikk jeg oppleve han som god venn og pappa:) Overnatting startet vi med 6 månder etter at alle ble kjent, nå er det gått 11 herlige år:)

[Gjest Gjest_Reveal_*]

Vi har holdt sammen i overkant av et år nå- men har konsekvent valgt å vente med introdusering av barn. Dette fordi barna har vært gjennom mye de siste årene- så for å redusere sjansen for at de skal måtte gjennom det samme enda en gang, ser vi på det som en god investering i tid- å vente så lenge som mulig.

"Kjærste med samværsordning" kan du vel kalle oss. Annenhver helg og en gang i uka;-)

Nå skal det være sagt at vi er voksne begge to, og før vi traff hverandre var vi begge innstilt på å være "eneboere". Begge har barn.

[Frk Johansen]

Det er veldig fint at man venter, men man er jo aldri sikker før man nettopp HAR møtt barna. Min historie; møtte min nåværende samboer om våren, barna møttes på høsten helt "tilfeldig" i skogen, på kino etc. Startet å overnatte etter ca 6 mnd. Så ble vi samboere og det paret vi kjøpte huset etter ville vente og være kjærester for å være sikre i sin sak, de hadde vært helgekjærester i 4 år før de introduserte hverandres barn, og gjett hva? Hverken voksne eller barn gikk overens.... En utrolig trist historie om noen som prøver å gjøre det beste for barna, også virker det ikke... Jeg tror det kan være lurt å prøve seg frem litt forsiktig, for andres unger er andres unger og ingen lever likt innenfor en familieramme. Lykke til!

[Pokahonta]

Endret 22. juni 2009 av Pokahonta