Kirurgisk eller medisinsk abort?

[Gjest ts]

Jeg er gravid i 7. uke og har forstått det sånn at jeg kan velge mellom kirurgisk eller medisinsk abort.

Jeg har skjønt at erfaringene med begge deler er ganske individuelle, men jeg synes det er merkelig at det er medisinsk som brukes mest og som leger/sykehusene råder kvinner sterkest til å gjøre, når det er denne metoden man hører flest skrekkhistorier om... Det å få narkose og våkne når det hele er over må jo være en drøm kontra å være "tilstede", ha sterke smerter, se fosteret og ha sterkere blødninger enn ved kirurgisk.

Veldig mange har sagt at å ta medisinsk er det vondeste man kan gjøre både psykisk og fysisk, er det noen som kan si det samme om kirurgisk?

[Gjest har gjort det]

Jeg er gravid i 7. uke og har forstått det sånn at jeg kan velge mellom kirurgisk eller medisinsk abort.

Jeg har skjønt at erfaringene med begge deler er ganske individuelle, men jeg synes det er merkelig at det er medisinsk som brukes mest og som leger/sykehusene råder kvinner sterkest til å gjøre, når det er denne metoden man hører flest skrekkhistorier om... Det å få narkose og våkne når det hele er over må jo være en drøm kontra å være "tilstede", ha sterke smerter, se fosteret og ha sterkere blødninger enn ved kirurgisk.

Veldig mange har sagt at å ta medisinsk er det vondeste man kan gjøre både psykisk og fysisk, er det noen som kan si det samme om kirurgisk?

Jeg har aldri tatt medisinsk abort. Men min oplevelse av kirurgisk var positiv. Gikk fort og greit. Litt samlebåndsfølelse. Veldig glad for å slipe å være tilstede og våken.

Flere individuelle grunner til at jeg valgte kirurgisk, men er veldig glad for det i dag. Ikke smerter fysisk, og ikke har jeg hatt det tøft psykisk etterpå heller.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Kirurgisk er nok mer smertefritt for de fleste, men medisinsk er tryggere. Betydelig lavere fare for skader på livmoren og livmorhalsen.

Personlig kommer jeg til å velge medisinsk om jeg noen gang kommer i den situasjonen, rett og slett pga at det kan gjøres raskere og det er mindre utviklet. Tror det hadde vært lettere for meg å takle rent psykisk sett.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har tatt kirurgisk abort, og var en av de som måtte tilbake på utskrapning senere. det var en lang og tung prosess. jeg tror det var for at jeg gikk hjem etter at jeg kunne gå. jeg bor like i nærheten, men den dagen blåste det. Så jeg ble veldig anspent, og skulle nok heller tatt en taxi de få hundre meterne det er gå hjem til meg. Da jeg skulle legge meg om kvelden fikk jeg intense smerter, det var utrolig vondt. Stakkars kjæresten min som måtte være vitne til det. De gikk over, men etter et par uker måtte jeg som sagt på utskrapning for å få ut restene. Kirurgen klarte da å stikke et lite ubetydelig hull i livmorveggen, heldigvis var det så lite og uten blødning. det var nok pga at det var litt betent. I tillegg så måtte jeg gå på to typer antibiotika samtidig, som smakte helt hæslig. Samtidig så ble det ikke helt som jeg trodde det kom til å bli etterpå. Jeg trodde jeg kunne gå tilbake til det normale livet mitt, men har nå avfunnet meg med at dette vil bli med meg hele livet mitt. jeg har akseptert det, og har flere ganger fått bekreftet at jeg tok den rette avgjørelsen. Etter at jeg kom over sorgen.

det var ingen som snakket med meg om dette. På et plan forstod jeg hva det innebar, men var ikke forberedt på tankene som oppstod i etterkant. Det var litt "traumatisk" det jeg måtte gjennom i etterkant. Det kan være det som gjor at sorgen ble annerledes enn jeg trodde den kom til å bli. Jeg sier ikke dette for å skremme deg. Mener du at dette er det rette for deg å gjøre, så er det det rette å gjøre for deg. jeg støtter deg fult ut. Jeg anbefaler deg å ringe amathea, der sitter det kvinner som har gått gjennom dette før og som har veilledet tusenvis av andre i denne situasjonen. jeg ringte i etterkant, og skulle vel egentlig ha ringt de først. men fra det sekundet jeg fikk den positive gravitesten og frem til etter aborten gikk jeg rundt i en boble, litt i sjokk og ganske så satt ut. Så selv om jeg trodde at jeg hadde avgjørelsen gjennomtenkt, så var det ikke så gjennomtenkt som jeg trodde. Jeg var litt for fokusert på det ene valget. Kjæresten min og jeg hadde benyttet oss av prevensjon, i tillegg gikk jeg på vgs. Men i dag er jeg glad for valget mitt, tross det som kommer fram her. Kjæresten min har vært en utrolig stor støtte, så jeg håper du har noen til å støtte deg. Han støttet meg uansett hvordan valg jeg kom til å ta, så jeg følte ikke noe press.

Samtidig så har jeg hørt noen skrekk-historier om medisinsk abort. Søk inne her, så får du høre fra alle sider. det var ei som opplevde det som en fødsel, med smerter itillegg til at hun kjente når fosteret kom ut. Høres ut som en utrolig traumatisk opplevelse.

Husk å gi deg tid til å komme deg i etterkant. Hold deg varm, og rolig. Og ikke flykt inn i en boble der du vil glemme slik jeg gjorde. Smellen blir hard etterpå. tross det jeg skrev om min opplevelse av kirurgisk, så vil jeg anbefale deg den metoden.

Lykke til, og mange varme klemmer fra meg:)

[Gjest Gjest]

Jeg tok medisinsk abort og synes ikke det er så grusomt som skrekkhistoriene forteller, men selvsagt er alle opplevelsene individuelle, og det er helt klart at noen har fått fæle erfaringer (f eks synes jeg det virker rimelig tøft å måtte ta den hjemme, det var betryggende å ha helsepersonell i nærheten). Det var VONDT, men for min del gikk det ganske greit, jeg gikk rundt fordi det skulle gi mindre smerter og ubehag, og enten hjalp det, eller jeg var "heldig". Det er mye blod, og ja, man risikerer å se fosteret, særlig hvis man er forholdsvis langt på vei - samtidig tror jeg at for min del gjorde det å være "tilstede" det litt greiere å forholde meg til hva som skjedde. Det hjelper ikke nødvendigvis på traumatiseringen å IKKE være bevisst, man gjør jo det samme... sånn tenker i hvert fall jeg rundt min egen erfaring. Men man kan selvsagt like gjerne konkludere med det motsatte. Jeg kunne for øvrig ikke velge mellom medisinsk og kirurgisk, da måtte jeg i tilfelle gått flere uker til gravid, og det fristet ikke når valget først var gjort...

Du bør i tillegg være forberedt på en reaksjon i ettertid, både hormoner og sorg.

[Gjest ts]

det ble medisinsk på meg.

jeg var på sykehuset i dag og fastlegen hadde sett feil, jeg er bare 5 uker på vei faktisk. Så da var alternativet å vente til 12 mai for å få kirurgisk, eller ta tabletten i dag. Det var helt grusomt, men jeg satt der og visste at det var nå eller aldri, så jeg tok tabletten

Skal tilbake på mandag for å ta de stikkpillene, håper ikke jeg er blant de verste tilfellene med smertene og alt

åh....

[Gjest uffi]

Jeg har gjort begge deler. Tok kirurgisk for mange år siden, og det var greit nok. Du får en pille en stund før for å utvide livmormunnen, og så legger de deg i narkose. Så våkner du like etterpå og da er det gjort. Så blør man omtrent som mensen i en uke, og jeg for min del kan ikke huske noe særlig smerter.

I fjor tok jeg medisinsk abort, og det var helt forferdelig. For meg hvertfall. For det første måtte jeg vente ved fødeavdelingen hvor jeg hørte barneskrik, og for det andre måtte jeg ligge på rom med en annen dame. Jeg visste jo først ikke hva hun var innlagt for, det kan de jo ikke si. Men jeg skjønte jo etterhvert at hun var der i samme ærend som meg. Hun gråt og gråt og hadde vondt og stønnet og bar seg.

Hele den fæle følelsen ble forsterket av å ha verdens mest deprimerte menneske ved siden av meg, selvfølgelig.

Selve aborten i seg selv var også fæl nok. Etter at de hadde puttet stikkpillene inn sa de at jeg skulle ligge i ro i 2 timer. (Forresten forklarte pleieren at pillene var sånn at "fosteret skulle dø!")

Men ingen kom inn til meg etter to timer. Jeg kjente at jeg blødde og var livredd for at fosteret var kommet ut. Så ringte jeg på pleierne, og ei kom inn og sa at jeg måtte gå på do. I do lå det et bekken, så jeg satte meg ned og kjente at ting kom ut. Men da var pleieren gått! Jeg ringte på henne og sa at jeg ikke var interessert i å se oppi bekkenet, hun måtte være snill og fjerne det for meg.

Dette skjedde 4-5 ganger at jeg kjente at jeg hadde en stor blødning på bekkenet. Måtte ringe på pleierne som motvillig kom og fjernet det. Jeg syns det var helt umenneskelig at de forventet at jeg skulle ta meg av det som havnet i bekkenet. I tillegg sto det flere bekken rundt omkring på badegulvet etter hun andre som tok abort i nabosenga. Veldig ekkelt.

Jeg følte rett og slett at pleierne nærmest var instruert i å ta minst mulig vare på oss, og følte ingen forståelse for at man faktisk fødte ut et foster og at man kanskje ikke hadde lyst til å se så mye av det. I tillegg hadde jeg omtrent rier, og helt syke smerter selv om jeg fikk smertestillende. Jeg blødde i over 4 uker etterpå.

Selvfølgelig trenger ikke omstendighetene på sykehuset å være de samme overalt, men selve aborten i seg selv var også altfor "grotesk". Det føles nesten som om den skulle fortelle meg "ja se hva du har stelt i stand for deg selv!"

Hadde jeg visst hva jeg gikk til så hadde jeg ALDRI valgt medisinsk abort. Heller kirurgisk med en mikroskopisk sjanse for skader på livmora, faktisk.

Kan forresten nevne at hele prosessen min, fra fastlege til sykehuset til faktisk abort var forferdelig. Fastlegen min var nedlatende og snakket til meg som om jeg var 10 år (jeg er 27.) Himlet med øynene når jeg fortalte situasjonen min. I tillegg var ultralydskjermen hennes vendt mot meg, så hvis jeg hadde kikket på den ville jeg ha sett fosteret. På sykehuset ble jeg møtt av en utrolig kald og ekkel lege, det var såvidt hun så på meg. Jeg begynte å gråte på kontoret hennes, da kikket hun bare stivt inn i skjermen og sa "ja sånn går det."

Så lenge abort faktisk er lovlig i Norge, så burde man forvente å bli behandlet best mulig, og ikke føle seg som en annenrangs pasient som bare er i veien. For mitt vedkommende var medisinsk abort en grusom og umenneskelig affære som jeg ikke ville ha anbefalt min verste fiende.

[twilight01]

Tok kirurgisk og syns det var veldig greit. Slipper å være våken og "få med" seg hele prosessen. Har ikke hatt noen som helst komplikasjoner. Tror det kan være bedre psykisk sett også...

[Gjest Gjest]

Jeg kunne aldri tenkt meg å ta medisinsk abort. Til tross for at jeg har skrekk for narkose!

Men jeg må si at sykehuset virkelig behandler dagkirurgi-pasientene (eller bare de som skal ta abort?) som samlebåndsartikler.

Jeg var veldig utenfor når jeg skulle ta kirurgisk abort. Jeg spurte om samboeren min kunne bli med mens jeg ventet på inngrepet, men ble møtt med et håpløst blikk og avvisning. Det var vanskelig, men de skulle nå se hva de kunne gjøre. Kle deg om først, blir jeg bedt om. Dermed forlater jeg samboer, og det hele viste seg å være et triks for å slippe mer mas. Etter omkledningen ble jeg plasert i en seng og fikk nei når jeg spurte opp igjen. Tenkte på stakkars samboer som ventet på svar i venterommet. Han ble sittende der uvitende. Og jeg følte meg lurt og det skaper jammen trygghet for en person som er utenfor... NOT!

Vel, så ble jeg liggende alene og grue meg noe helt sinnsykt. Pleierne kom ikke innom og så til meg. Men en "service" jeg fikk var at jeg fikk snakke en stund med anestesilegen som var veldig ok. Men at det bare var gardiner som skilte denne "fortrolige" samtalen fra ALLE de andre pasientene i rommet var et skår i denne "gleden" også.

Vel, inn på operasjonssalen var de veldig greie og forståelsesfull i forhold til min narkoseskrekk. Ble ventende en god stund der inne, da alt utstyret ikke var klargjort når jeg ble trillet inn.

Når jeg våknet skjedde imidlertid det jeg fremdeles er sjokkert over. Jeg var en av de siste som ble tatt i det som antagelig var økten før lunsj. Dvs at jeg fikk mindre tid å komme meg på etter at jeg hadde våknet fra narkosen, enn de fleste andre. Dette til tross for at jeg hadde informert om at jeg har en kronsik sykdom som gjør meg mer sensibel i forhold til medikamenter og andre påkjenninger. Jeg fikk brødskiver med en gang jeg våknet, noe som antagelig var for tidlig. Var jo sulten, men kjente at jeg ville gi det mer tid og kanskje forsøke med litt drikke først. Men det er vel prosedyre å se om pasientene holder på maten før de sendes hjem.

Vel, med en gang jeg hadde spist opp ble jeg bedt om å dra hjem. Det var formulert som et spørsmål, men når jeg protesterte skjønte jeg at jeg ikek hadde noe valg. Jeg sier på forskjellige måter at jeg føler meg groggy, uvel og svimmel. At det føles som om bena ikke bærer meg. "Å, det skal nok bli deilig å komme hjem".

Jeg stagger ut til garderoben, er redd for å besvime og føler meg ikke klar i toppen. Jeg må ut i en lang gang. Der står det fult av helsepersonell og snakker. Ser ut som de har pause etter at første halvdel av arbeidsdagen er over. Jeg syns det er ekkelt å sjangle nedover mens alle glor. Som om det ikke er nok blir jeg stoppet. Der står kirurgen jeg hadde. Men jeg kjenner han ikek igjen med det samme for han har munnbind på. Han forteller noe om blødning når en tang skal ut og at de måtte sy. Jeg får ikke med meg alt for jeg er ikek klar i hodet og har mer enn nok med å holde meg på beina. Det er ubehagelig å bli snakekt til om personlige ting når han står sammen med andre i gruppe og jeg høflig må høre på mens beina føles som gele.

Vel framme i garderoben kaldsvetter jeg og klamrer meg fast til en stol.Jeg holder på å besvime. Ser tåke. Da kommer sykesøstern som heiv meg ut for å se etter om hun, unnskyld meg men.., har blitt kvitt meg. Jeg ber om et glass vann og legger til at jeg er så uvel. Da henter hun min samboer og spør om ikke han kan hjelpe meg med klærne. Han får sjokk over å se hvilken forfatning jeg er i.

Med mitt omtåka hode forsøker jeg å forholde meg til at jeg blir kastet ut mens jeg er nær ved å besvime.... Blødningene... Åh, kanskje jeg har blødd veldig mye! Jeg som har lavt blodprosent fra før. Forsøker å spørre min "kjære" pleier om de ikke bør sjekke blodprosenten min. Nei, det kan du gjøre hos fastlegen din.

Samboer støtter meg ut. Jeg må vente ved hovedinngangen mens han henter bilen. Jeg forsøker å holde meg oppreist i vanlig sittestilling mens folk haster forbi. Bare noen få meter igjen til bilen nå, så kommer jeg meg unna alle disse menneskene og kan rulle ned bilsetet.

Akkurat i det jeg kommer bort til bilen holder jeg på å gå i bakken, deretter spyr jeg....Rett utenfor hovedinngangen på et av landets største sykehus.

Hjemme sover jeg en time eller to på sofaen og våkner mer "edru" og i langt bedre forfatning. Hvorfor kunne jeg ikke få ligge til jeg kom meg mer etter narkosen når jeg sier jeg trenger det?

I ettertid har jeg sett på papirene til jeg fikk fra sykehuset. Det står flere steder at en kan få reaksjoner etter en abort og at en kan ringe sosionomen på sykehuste hvis en trenger noen å prate med.

Det blir nesten komisk etter at sykehuset i aller høyeste grad har lagt sten til byrden ved å ikke ta hensyn til pasientens signaler overhodet.

[Gjest S.R]

Tok medisinsk abort på sykehuset fordi jeg bor så langt fra sykehuset. Dette gikk helt fint, der var spesielt ei sykesøster som var så hjelpsom og omsorgsfull. Alt ble ordnet uten dei alt for store smertene, for jeg fikk smertestillende i godtid før smertene skulle starte.Så for meg som var i 8 uke gikk dette heilt fin ingen plager etter på , men mann tenker jo på det som skjedde av og til.

[Gjest tri]

jeg tok medisinsk abort for to dager siden , og syns faktisk etter forholdene at det var en helt ok opplevelse. Jeg hadde lest mye rart og grudde meg noe helt forferdelig.

jeg kom tidlig på sykehuset og ble hentet av en kjempe trivelig spesialist sykepleier, som forklarte alt nøye til meg og var til god støtte.

kjæesten min var med og han fikk også forklart hva som skjedde. jeg fikk stikkpillene og smertestillende piller, deretter skulle jeg legge meg ned for å slappe mest mulig av, sykesøstra kom regelmessig inn for å høre at jeg hadde det bra, og jeg skulle ringe på henne om det var noe eller at jeg gikk på do.

jeg fikk en del smerter, men da kom hun inn og gav meg smertestillene.. jeg kastet opp av tablettene, men da kom sykesøstra inn med drikke, varmeflaske og spurte om jeg ville ha smerte stillende inntranøst, samt om hun skulle massere meg på korsryggen.

etter tre timer kom de første blødningene og morkaken, jeg reagerte med å nesten besvime, men sykesøstra kom og leide meg inn i sengen, deretter kom det litt blødninger regelmessig hver gang jeg gikk på do et par timer, med rester som skulle ut.. var ikke så ille som jeg trodde, selvfølgelig er det jo noe som skal ut, men det var jo valget mitt.

når det verste var ferdig, kom det en lege inn og spurte hvordan det gikk og hvordan jeg skulle behandle meg selv og fortalte meg hva jeg kom til å kjenne det de neste dagene, samt at jeg skulle ringe om det var noe.

to dager siden nå, jeg blør ennå og har litt smerter som kommer og går.. jeg måler temperaturen regelmessig for å være sikker på at jeg ikke får noen infeksjon.. det er min største frykt.. fordi jeg ønsker meg jo barn når tiden min er der.. alt til sin tid!!

jeg ville iallefall tatt det samme valget igjen om jeg måtte velge om jeg skulle tatt medisinsk eller kirurgisk..

[Gjest Gjest]

Har aldri tatt abort og vil aldri gjøre det. Hvordan jeg vet det? Jeg er sterk motstander og ser ned på kvinnfolk som bruker det som prevensjon.

[Gjest Gjest]

syns dere skal være forsiktige med å si slikt.. ikke alltid at alle kan beholde barnet pga personlige grunner. Mine var psykiske med selvmordstanker, angst og en ryggprolaps.. ville det da vært rett av meg å fullføre aborten ? enten ville jeg ha tatt livet mitt under svangerskapet.. eller så vill jeg kommet meg igjennom med psykiske reaksjoner der jeg ikke ville greid å ta vare på barnet.. hvilken oppvekst ville det barnet da hatt?

desuten, så tidlig i svangerskapet, var fosteret bare på størrelse på en cm..

det er faktisk ikke alltid det er rett og beholde et barn.. men noen er faktisk så utrolige trangsynte på disse normene om hva som er rett og galt at de ikke greier å se lengre enn sine egen nasetipp..

[Gjest Gjest]

Jeg fikk barn da jeg minst ventet det .Nå til dags dato har jeg en fantastisk samtale med henne daglig. Hun er et geni på skolen og vi har utrolig kontakt. Ikke drep de små barna vær så snill. Jeg vurderte dette og er så glad for at min datter er i live nå. Setter pris på hver dag som går. Man skal ikke ta abort så lett heller. Det finnes mange mennesker der ute som vil adoptere babyer. Om man sliter med rygg eller psyken så er det faktisk ikke opp til oss. Det er mulig å gjøre annet enn å ta liv.

syns dere skal være forsiktige med å si slikt.. ikke alltid at alle kan beholde barnet pga personlige grunner. Mine var psykiske med selvmordstanker, angst og en ryggprolaps.. ville det da vært rett av meg å fullføre aborten ? enten ville jeg ha tatt livet mitt under svangerskapet.. eller så vill jeg kommet meg igjennom med psykiske reaksjoner der jeg ikke ville greid å ta vare på barnet.. hvilken oppvekst ville det barnet da hatt?

desuten, så tidlig i svangerskapet, var fosteret bare på størrelse på en cm..

det er faktisk ikke alltid det er rett og beholde et barn.. men noen er faktisk så utrolige trangsynte på disse normene om hva som er rett og galt at de ikke greier å se lengre enn sine egen nasetipp..

[Gjest Nina]

Jeg er 5 uker på vei, må man ta medesink abort? Eller kan man få kirurgisk???

[AnonymBruker]

Jeg har tatt medisinsk, og kan "anbefale" det. Syns ikke det var veldig vondt eller traumatisk på noen måte. Kjenner meg ikke igjen i alle skrekkhistoriene.

[Gjest 01]

Jeg har også nylig gjennomgått en medisinsk abort og tror det er ganske varierende fra person til person hvordan det oppleves. Jeg gruet meg skikkelig etter alle skrekkhistoriene, men det gikk etter omstendighetene ganske bra. Jeg kom inn på gyn sengepost kl 0900 og var ferdig kl 1200. Tok to pinex forte samtidig som de 4 vaginale tablettene skulle innsettes. Begynte å blø rundt en halvannen time senere, og merket ikke stort mer enn vanlige menssmerter. På den annen side lå det to andre jenter i samme rom som hadde det litt vondere. Så det er kanskje vanskelig si hvordan hver og en vil reagere på det.

[Mamma1]

Jeg har tatt begge deler og medisinsk er den jeg har tunge tanker om ennå.. Grusomt.

[Gjest bell]

Hei

jeg har tatt medisinsk abort og tidligere fått spontanabort .

jeg syntes ikke medisinsk abort var ille på noen som helst måte..det er vondt, men det gjelder å være posetiv og vite at det snart er over.

jeg har ikke tenkt noe på dette i etter tid .

grunnen til jeg ikke syntes dette var så ekkelt og ikke tok det noe tungt er vel fordi jeg var

utrolig sikker på hva jeg ville, og visste at dette var det beste for meg og eventuelt "bebien".

jeg visste med meg selv at jeg ikke var klar til å ta vare på ett barn .

så jeg følte at jeg gjore det rette valget for " bebien" også siden jeg vet jeg ikke ville klart å gitt den ett så bra liv som jeg hadde villet.

så ikke ha skyldfølelse får noe, du gjør det rette. du kjenner deg selv best og vet hva som er best for deg .

om du ikke er klar får å ha ett barn så er du ikke klar, og da er det bedre å vente til man er klar for det .

[Gjest gravid me spiral]

Har aldri tatt abort og vil aldri gjøre det. Hvordan jeg vet det? Jeg er sterk motstander og ser ned på kvinnfolk som bruker det som prevensjon.