Stemor / reservemamma - stefar / reservepappa tilværelsen

[Gjest Gjest]

Må bare gi Phaedra applaus for et vel gjennomtenkt og reflektert innlegg!!

Veldig enig!

Godt skrevet, Phaedra. Innlegget ditt burde være pensum for alle som er en del av en "nyfamilie" med steforeldre, ekser og stebarn.

[Gjest sigrun]

Jeg er en av de mammaene som du nevner, og dette gjør jeg fordi jeg har lest utallige innlegg i flere tråder, der stemødrene ser ut til å ha glemt at det finnes en biologisk mor som også må respekteres. I flere tråder hører vi om den slitsomme, mislykkede moren som bare gjør alt galt og som ikke kan la være å ringe til eksen sin. Man hører bare om hvor fantastiske og oppofrende de selv er.

Har også i vennekretsen hørt flere historier der stemødre storkoser seg fordi barnet glemmer seg ut og kaller de for mamma av og til, og de forteller hvor fæl moren er og hvor elendig hun tar seg av barna i forhold til dem selv. De har likevel aldri sett dette fra en annen vinkel enn den de helst vil se; den stygge eks'en som dessverre var gift med mannen deres før.

Så visse stemødre kan jeg styre min begeistring for ja, selv om det sikkert finnes en god del som klarer å repektere moren som også en av de involverte i "storfamilien".

Og hvis noen lurer; nei, jeg er ikke blitt tråkket på tærne selv. Men jeg har sett flere som har blitt det, og det er ikke noe særlig hvis ønsket er at alle parter skal være fornøyde.

Men som (nesten) eneste biologiske mor her, trekker jeg meg ut av denne skrytetråden for stemødre. Dere har tydelig ikke noe ønske om å høre noe fra en mors perspektiv, slik det også ofte er i real life, dessverre.

Det var egentlig det som var poenget mitt også;-)

Så fint for deg at du er ei biologisk mor og har stebarn som har ei mor som er i vater. Det er faktisk ikkje alle som er i den heldige situasjonen. Lykke til.

[Gjest Frida Tusenfryd]

Hei,

har lest det meste av denne tråden og finner den interressant.

Jeg er selv stemor til 2 barn annenhver uke.

Har ingen barn selv og har heller ikke hatt noe ønske om barn.

Var gift i 10 år med en mann som heller ikke ønsket barn.

'Jeg ble etter noen år som skilt forelsket i og sammen med min bestekamerat gjennom flere år, og for et år siden forlovet vi oss og flyttet sammen.

Han har to barn fra et tidligere ekteskap som bor hos oss annenhver uke.

Jeg synes stemor-rollen er vanskelig..

Barna er stort sett veloppdragne og slett ikke vanskeligere enn andre barn,

så det er ikke "deres feil" at jeg opplever det vanskelig.

Jeg tenker vel mye at jeg ikke har særlig utviklede morsinstinkter..

Jeg er ingen hønemor som bare går inn i rollen som den elskelige omfavnenede mor med kyss og klapp og klem..- og: burde jeg det? ..

Jeg har ingen voldsomme følelser i det hele tatt ovenfor barna..

Jeg er selvfølgelig snill med dem og det kunne aldri falle meg inn å behandle dem dårlig..

Jeg vurderer og behandler dem med respekt og tenker på hva som er det beste for dem i forskjellige situasjoner, men følelsesmessig klarer jeg altså ikke å nære de helt store følelser for dem..

Jeg skammer meg over å innrømme det og jeg tror jeg ville opplevd min rolle som stemor lettere om jeg hadde hatt følelsene "på plass".

Den jeg har følelser for er mannen min, og jeg har tenkt at min rolle er å støtte og hjelpe ham som far.

Jeg har overhodet ikke noen vyer om å bli noen slags mor for barna.

De har en mor og jeg ser absolutt ikke henne som noen konkurrent.

Men det er ikke lett å finne en naturlig rolle i familien synes jeg.

Har lest at mange barn med delt foreldreomsorg føler at de "er på besøk" når de er hos feks far med ny samlivspartner.

Jeg har ikke inntrykk av at barna til mannen min føler det slik ( Selv om jeg ikke vet dette sikkert) Men en ting som er sikkert er at jeg ofte føler meg som den besøkende.

Kanskje har dette med at jeg har en veldig respekt for kjernefamilien og foreldre/barn-relasjonen?

Jeg føler meg ofte som en inntrenger..selv om jeg ikke var årsak til mannen min sin skilsmisse som skjedde lenge før vi ble et par.

Jeg trøster meg med at mannen min, som var veldig deprimert da jeg traff ham, har kommet seg på fote etter vi ble et par og har fått mye mer overskudd til barna sine..

Men altså.. Dette er ikke en ideel situasjon. Ikke for meg og sikkert ikke for barna..

Kunne ønske at jeg ihvertfall kunne elske barna hans for hans skyld..

Men kanskje legger jeg for mye vekt på dette med følelser..?

[Gjest skrible]

Kunne ønske at jeg ihvertfall kunne elske barna hans for hans skyld..

Men kanskje legger jeg for mye vekt på dette med følelser..?

Det ideelle hadde kanskje vært om du elsket barna nesten like høyt som foreldrene deres gjør? Men jeg vet ikke om det er så veldig vanlig. Jeg har blitt glad i mine stebarn etter 3 år sammen med faren deres. Men jeg er mer glad i mine tantebarn som jeg har fulgt tett fra de var babyer. Jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å bli så glad i mine stebarn at det grenser til morskjærlighet, og jeg tenker at det kanskje er helt naturlig og helt ok. For barna har foreldre som elsker dem som foreldre skal.

Og jeg kom inn i livet til barna når de var store (over 8 år gamle), så jeg har ikke fått med meg babystadiet og småbarnsstadiet. Jeg tror kanskje det blir annerledes for steforeldre som kommer inn i barnas liv på et tidligere tidspunkt. Det er kanskje lettere å fort få varme følelser for et uskyldig søtt spedbarn enn for en rappkjeftet tenåring eller en hyper barneskoleelev?

Jeg tror ikke de store følelsene er det som er det viktigste. Du respekterer dine stebarn og søker å gjøre det som er best for dem. Der har du en fordel framfor mange biologiske foreldre som kanskje elsker barna betingelsesløst men som likevel iblant vurderer ting på en egoistisk måte. (Nei, jeg mener ikke at steforeldre er bedre enn biologiske foreldre generelt, men at i en del tilfeller kan en steforelder med respekterende holdning være sunnere for barnet enn en egoistisk biologisk forelder. Kjærlighet alene er ikke nok.)

Det høres ut som du er en god stemor, en reflektert og omsorgsfull stemor. Prøv å legg tanken på følelsene til side. Hvis du en dag får følelser for barna så vil det nok komme naturlig snikende uten at du merker det. Og hvis du aldri får store følelser for dem så er det faktisk ikke noen katastrofe. Det viktige er at dere fungerer godt sammen og at barna ikke blir dårlig behandlet.

[Gjest Gjest]

Jeg har også ved flere annledninger klaget over biologisk mor til mine venner (som ikke kjenner henne). Og jeg har klaget over biologisk far til mine venner. Og jeg har klaget over besteforeldrene til barna til mine venner. Generelt sett så prater jeg ofte med mine nære venner om ting som berører barna og barneoppdragelse fordi dette 1) er en stor del av min hverdag, og 2) er min måte å "teste ut" mine egne meninger på. Men disse klagene kommer nå verken biologisk mor eller barna for øret. Eller far eller besteforeldre for den saks skyld.

I din vennekrets, blir kritikken/klagene videreformidlet til den personen det snakkes om, eller dømmer du stemødre basert på at de utbasunerer generell irritasjon over noen som har en ganske stor rolle i livet deres, til sine venner som så videreformidler dette til deg? Hvis historien hadde vært endret og det var snakk om biologisk mor som klagde over hvor fæl og inkompetent stemor var, ville du tenke "i all verden så mye fæle skilte mødre det finnes"?

Det er nettopp dette jeg synes er så urettferdig; at en dame (som kanskje er helt ukjent for den biologiske moren, heretter kalt BM) kan sitte å fortelle negative ting om BM og hennes aller mest private anliggender til f.eks. sin venninnegjeng (som også kanskje er helt ukjent for BM) uten at hun får noen som helst sjanse til å forklare seg. I noen tilfeller finnes det kanskje en helt naturlig forklaring som stemor ikke ser. I andre tilfeller kan det ligge en situasjon i forkant for en avgjørelse ang. barna som stemor ikke vet om. (Det er en kjent sak at barn f.eks. ofte tøyer grensene lenger med sin mor enn sin far.) Det er også dessverre i flere tilfeller slik at stemor har en viss sjalusi ifht. eksen, og VIL helst tenke (og formidle) negative ting om henne. Jeg understreker, for at dere ikke skal henge dere opp i dette, at dette gjelder selvsagt ikke alle, men dessverre en stor del!

Jeg ville følt det svært ubehagelig om jeg fikk høre (og det er lett for at rykter oppstår) at stemor til mine barn gikk rundt og snakket negativt om meg, og at saker som er høyst personlige (innen vår familie, enten den er stor eller liten) ble diskutert i en venninnegjeng med mennesker jeg selv ikke kjenner en gang. At når jeg kanskje går på gata så står de og hvisker; der er hun som ikke kan ta seg av barna sine skikkelig... Kanskje har de diskutert en situajon som de ikke aner forhistorien til i det hele tatt. Kanskje kjenner de ikke resten av historien heller, for de har kanskje bare hørt det gjennom et barn som i øyeblikket var sur på mor, eller en far som i øyeblikket var irritert på mor. Og resten av historien har kanskje stemor selv føyd til, for hun liker egentlig ikke mor i det hele tatt..

Jeg ville følt det SVÆRT ubehagelig, og noe sånt hadde gjort til at jeg ble svært lite samarbeidsvillig.

Jeg ville derimot satt pris på at stemor kom til meg hvis det var noe som irriterte henne, eller noe hun ikke forsto eller var enig i. Jeg er ganske sikker på at hun da ville fått en svært enkel forklaring og muligheten til å se saken fra en BM's vinkel (som er noe annerledes enn fra en far's/stemor's vinkel.) Det er godt mulig vi kunne vært uenige også, men da får iallefall begge mulighet til å forklare sine synspunkt, istedenfor at noen går bak ryggen på deg og preiker drit.

Når det gjelder spørsmålet ditt nederst, så må jeg si at jeg har aldri hørt i min vennekrets at noen preiker negativt om stemor til sine barn.

Drittpreik liker jeg ikke uansett, men hadde jeg hørt en mer konstruktiv diskusjon om at stemor er ikke så flink å gjøre sånn og sånn med ungene, så hadde jeg tenkt at jeg forventer ikke like mye av en stemor som av en BM. Så lenge hun gjør sitt beste kan ingen forvente noe mer, det er tross alt mor og far som har hovedansvar for barnet.

[Gjest Gjest]

Det er nettopp dette jeg synes er så urettferdig; at en dame (som kanskje er helt ukjent for den biologiske moren, heretter kalt BM) kan sitte å fortelle negative ting om BM og hennes aller mest private anliggender til f.eks. sin venninnegjeng (som også kanskje er helt ukjent for BM) uten at hun får noen som helst sjanse til å forklare seg. I noen tilfeller finnes det kanskje en helt naturlig forklaring som stemor ikke ser. I andre tilfeller kan det ligge en situasjon i forkant for en avgjørelse ang. barna som stemor ikke vet om.

Men hvorfor i all verden retter du dette mot stemødre??? Det kan da gå like mye begge veier. Det handler ikke om at stemødre er sånn og biologiske mødre er slik. Vi er alle individer som gjør ting på forskjellige måter. Akkurat som det finnes stemødre som snakker stygt om biologiske mødre, så finnes det biologiske mødre som snakker stygt om stemødre. Og det finnes stemødre og biologiske mødre som ikke snakker stygt om hverandre i det hele tatt.

[Phaedra]

Det er nettopp dette jeg synes er så urettferdig; at en dame (som kanskje er helt ukjent for den biologiske moren, heretter kalt BM) kan sitte å fortelle negative ting om BM og hennes aller mest private anliggender til f.eks. sin venninnegjeng (som også kanskje er helt ukjent for BM) uten at hun får noen som helst sjanse til å forklare seg. I noen tilfeller finnes det kanskje en helt naturlig forklaring som stemor ikke ser. I andre tilfeller kan det ligge en situasjon i forkant for en avgjørelse ang. barna som stemor ikke vet om. (Det er en kjent sak at barn f.eks. ofte tøyer grensene lenger med sin mor enn sin far.)

Det er vel kanskje her vi har størst problem med å bli enige, for vi har to forskjellige forutsetninger: Jeg forutsetter at stemor og BM (eller far og BM) har et såpass nært forhold at de faktisk har diskutert disse tingene på forhånd, og vet hva som leder opp til dem. Jeg snakker egentlig ikke om enkeltsituasjoner, men om deler av oppdragelsen, og da spesielt regler, som BM, far og stemor ikke er enige i (uansett hvem som er uenig) - og veldig ofte regler som BM ikke vil gi seg på (fordi jeg nå skriver ut fra at jeg er stemor). Det store problemet er når man har diskutert det fra ende til annen, og det kanskje finnes en god grunn fra BM sin side for at hun mener det hun gjør, men jeg som stemor fortsatt synes at regelen er helt på jordet - eller at grunnen ikke holder (selv om BM synes dette, og selv om jeg kanskje kan se hvorfor hun synes det). I noen slike tilfeller så er det ikke alltid bare å innføre en regel hos seg, og en annen regel hos BM. Og noen ganger er det jeg som gir meg, og da skjer det at det blir klage til vennegjengen. Du skriver jo selv at stemor ikke skal:

"Ikke overprøve mine avgjørelser, ikke ta viktige avgjørelser om barna som ikke er diskutert med meg, og ikke prøve å forandre min barneoppdragelse selv om hun er uenig i den. Dvs. helt normale regler som gjelder i deres hus kan hun selvsagt bestemme selv, men generelle avgjørelser om barna ellers er det ikke hun som skal ta.)"

Den andre forutsetningen jeg hadde var jo faktisk at det ikke ville komme mor for øret. Sjansen for at BM og mine venner noen sinne skal møtes er så liten at jeg vil si den er ikke-eksisterende. De vil derfor ikke kunne gå og hviske og tiske bak ryggen på moren om at hun ikke kan oppdra barn. Antakeligvis vil de ikke tenke noe spesielt om moren i det hele tatt, kun om *meg* og hva jeg gjør med barna, for de har som sagt ikke noe forhold til BM. Hvis de hadde kjent hverandre så ville jeg ikke kritisert henne foran dem. Og jeg kjenner heller ingen andre som ville gjort dette, for det ville vært å innby til krangel og dårlig forhold til BM.

Det som kanskje ikke kom fram av det forrige innlegget mitt (og da spesielt spørsmålet mitt) er at når jeg er blant mine venner så kan det godt hende at noen har en utblåsning om familie eller BM eller stemødre eller hvem det enn er, men vi kjenner nå ikke denne personen, og selve utblåsningen er ikke for at vi skal synes stygt om BM/stemor, men fordi vi skal ha sympati med den frustrerte personen som sitter foran oss (akkuratt dette gjelder, slik jeg ser det, også innlegg på KG). Slik du skriver så virker det som om du er i en helt annen situasjon, hvor hele poenget med å klage over BM er å svartmale vedkommende, slik at alle andre tenker stygt om henne. Hvis det er tilfelle så er jeg helt enig med deg, det burde ikke forekomme, men jeg kjenner ingen som gjør dette. Hvorfor tar du det ikke opp med de det gjelder når du først sitter der? Kanskje de trenger å se ting fra en annen side i blant.

Jeg vil også si at jeg har vært stemor i veldig mange år nå. Hadde denne diskusjonen dukket opp etter at jeg hadde vært i et forhold med faren i bare et par år så hadde jeg ikke hadde like mye meninger om dette, eller følt meg trygg nok til å tatt opp diskusjonen. Jeg reagerer blant annet på at du skriver:

"Moren til barnet har forøvrig valgt å ha barn sammen med barnets far, men hun har ikke valgt å ha barn sammen med hans kjæreste®. Heldigvis for det!!

I forhold til dette, og flere ting, tror jeg det er veldig viktig at dere fra dag 1 innstiller dere på og gjentar for dere selv at dere er en omsorgsperson sammen med far, dere blir aldri en MOR og får aldri rettigheter som sådan."

og

"Husk; i mange tilfeller der moren er en normal ressursperson har hun ikke valgt å få en stemor inn i bildet, og i mange tilfeller har hun heller ikke behov for eller ønske om dine tjenester."

Det er greit nok det. Jeg forventer ikke, og ønsker ikke å bli mor til barna. Men idet jeg og faren fant ut at forholdet vårt var seriøst, så begynte vi å bygge vår egen lille familie - og den inkluderer barna til BM. Om BM har valgt det eller ikke så har hun fra det tidspunktet (på en måte) også barna sammen med hans kjæreste/kone, og det er realiteten. Denne familien kan kanskje ikke kalles "kjernefamilie", men hvis du ser på den funksjonelt så har den så og si alle egenskapene til en kjernefamilie, og fungerer slik også. Det kan godt hende at dette gjelder et mindretall av nye familiesammensetninger, men jeg kjenner flere familier som har det slik.

Jeg ser ikke bare på meg selv som en perfert person som får ta del i omsorgen sammen med far, for jeg har også barna alene. Videre har jeg et sterkt forhold til barna hvor de blant annet forteller meg om bekymringer og gleder som de kanskje ikke deler med hverken far eller mor. Noen ganger kommer barna for å diskutere en avgjørelse som BM har tatt som de er *totalt* uenige i, og synes er skikkelig urettferdig. Og det er ikke alltid de kommer til pappa for å diskutere det. I slike tilfeller er det ofte vanskelig for stemor å vite om dette faller inn under kategorien "helt normale regler i deres hus" eller "generelle avgjørelser". Spesielt ettersom en normalt oppegående stemor burde ha i bakhodet at hvis ingen av reglene mor har blir opprettholdt i fars hjem, så nytter det ikke for mor å oppdra barna (alt blir omgjort når de er hos far).

Rent bortsett fra det så har ikke mor all rett på generelle avgjørelser og oppdragelsen av barna idet mor og far skiller seg/går fra hverandre. Og hvis stemor er involvert så påvirker nok hun far i stor grad med meningene sine, og mor kan derfor bli overprøvd fra far sin side. Uansett hvilket tilfellet det er så ser det ut som om vi begge er enige om at dialog er det eneste som kan skape et greit forhold mellom BM og den nye familien.

Det er forresten veldig vanskelig å få tak i hvilken rolle du synes stemor skal spille ut fra dine innlegg. På meg så høres du ut som en BM det vil være vanskelig for en stemor å forholde seg til. Du høres ut som om du ønsker å begrense så mye som mulig stemors innflytelse på barnas oppdragelse, og at du helst ønsker at stemor skal være en uinterresert person med minimal invovlering i barnas liv (så slipper vi å bli såret?). Du høres ut som om du ville satt deg på bakbeina hvis stemor ønsket å ta opp generelle avgjørelser til diskusjon. Ut i fra hva du skriver høres du ut som om du synes at mor har har alt ansvaret for oppdragelse (hvor mye kan far blande seg? Har han rett til å overprøve dine avgjørelser hvis han er totalt uenig, og du ikke vil gi deg?). Så fra et mors perspektiv, hvilke rettigheter mener du jeg har som stemor? Hvor involvert får jeg lov til å bli i barna dine sine liv?

Når alt dette er sagt så har vi fullstendig kuppet tråden... Men det har på en måte relevans for TS sitt innlegg, for personlig følte jeg at noe av det vanskeligste jeg noen sinne har gjort var å etablere et forhold til barna og eksen til min bedre halvdel, og få dette til å fungere. Og det var ofte dette som gjorde at mine følelser gikk i spinn

Endret 23. april 2009 av Phaedra

[Phaedra]

Kunne ønske at jeg ihvertfall kunne elske barna hans for hans skyld..

Men kanskje legger jeg for mye vekt på dette med følelser..?

Jeg tror at det for noen tar veldig kort til før følelsene er på plass, og for andre tar det lang tid. For meg tok det lang tid (flere år) før jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg følte at jeg var glad i dem. Før det så lå følelsene på nivå "Jeg liker dem. De er koselige. Jeg blir sikkert glad i dem etterhvert." Nå har vi blitt venner, og jeg vil si at jeg er like glad i dem som jeg er i mine beste venner eller i nær familie, og jeg har tenkt mye på at hvis jeg og forloveden skulle splitte opp så ville det vært et stort tap og veldig sårt. Jeg ønsker å delta i resten av livet deres, og ønsker å ha dem som en del av mitt liv. Dette er ikke tanker jeg hadde de første årene i forholdet, da jeg var mest opptatt av hvordan jeg skulle få "levd mitt liv" samtidig som jeg måtte ta hensyn til to barn som ikke var mine.

En annen ting er at jeg kom tidlig inn i livet til barna. Fordelen var at begge barna husker lite av hvordan mor og far hadde det sammen, så jeg har vært en permanent del av livet deres så lenge de kan huske. Den yngste var lettest å få kontakt med og ville gjerne klemme og sitte på fanget, mens den som var noen år eldre brukte noen år på å bli glad i meg tilbake, og vi hadde mer et forhold basert på respekt. Egentlig var den eldste litt "veslevoksen" i forhold til meg (høflig, reservert, prøvde å gjøre meg til lags hele tiden). Dette ble heldigvis borte etterhvert. Eldstemann er fortsatt ikke en kyss-klapp-og-klem person dog. Jeg aner ikke hvordan jeg framsto for barnet, men sikkert som ganske usikker og unaturlig. Med årene så har rollene forandret seg litt, og den eldste og jeg har et kjempebra forhold, mens den yngste lar meg få ta del i alle "gledene" ved å få testet grenser og autoritet man trodde man hadd som voksen. Vi har fortsatt et veldig godt forhold, men det er mer gnisninger nå enn det var før. Jeg er ikke bare kul lenger, og barnet er ikke bare englebarn.

Jeg føler ikke at jeg har utviklet noen mor-instinkter enda heller. Alle avgjørelsene jeg tar, og reglene jeg setter, er godt gjennomtenkt fra min side, men føles ikke som om de kommer naturlig. På en måte er mine rolle i livet til barna noe som skapes, jeg har ingen naturlig autoritet eller rettigheter, så er jeg stadig vekk redd for å bli sett på som for streng eller urimelig. Men jeg er også bekymret for å være hun som sier ja til alt. Dette gjaldt spesielt de årene jeg var usikker på hvor jeg sto, men dukker stadig vekk opp igjen som noe som må overveies Tidligere følte jeg det også merkelig og uvant om jeg ble alene med barna. Nå gleder jeg meg til å ta dem med på ting. Egentlig så var det slik at plutselig en dag så bare "falt ting på plass" for både meg og barna. Jeg anere ikke hva det var som gjorde det, men det var som om vi alle bare våknet opp og følte oss vel sammen

Endret 23. april 2009 av Phaedra

[vylita]

Hei

jeg er 23 år og vil veldig gjerne komme i kontakt med noen som er i samme situsjon som meg.

min kjære har 2 barn fra før, en herlig gutt på 3 og ei nydelig jente på snart 5.

sinne, sorg, glede, frustrasjon og ansvar er følelser jeg daglig må takle og håndtere. føler til tider det er en svært så utakknemmelig jobb å være stemor. men det blir også glemt innimellom hvor vanskelig det kan være når man har de gode stundene.

i begynnelsen var jeg svært så imponert over far som også er veldig ung. han stilte veldig opp for barna, hadde det veldig ryddig og orden i sakene til seg selv og barna. så flyttet vi sammen og tonen fikk en annen låt. jeg tok mye ansvar og ville gjerne gjøre ting enklest mulig for barna og min kjære. men glemte kanskje meg selv litt. ting ble etterhvert en selvføle og det er nå sånn at jeg ordner meg barna om morgenen, dusjer, kler på, tannpuss, barnehagesekk,mat, vekke min sambo, kaffe, kjøre og hente hvis jeg har mulighet til det, lage middag, legge og sånn går tralten. blitt mindre og mindre kos og kvalitetstid. frustrasjonen vokser og vokser over min sambos fraværende hjelp og syns hele opplegget er trist. er som ts at jeg ofte må gå for meg selv og gråter mye. føler klesvask, rydding, støvsuging og bleier vokser meg over hodet, og har helt glemt meg selv oppi det hele. prøvd fler ganger å ta opp hvordan jeg føler det, men da er jeg egoistisk som ikke skjønner at 2 barn krever sitt. og det skjønner jeg veldig godt at de gjør, men jeg har vel ikke hovedansvaret for dette?! eller har jeg det? elsker jo sambo og vil jo ikke at det skal ta slutt, men føler jeg har 3 barn, og ingen av dem er mine. er svært så glad i ungene og vil jo virkelig ikke være egoistisk.

hvordan tar dere opp sånne ting med far? føler jeg har prøvd det meste, men ingenting går inn og ender alltid med at jeg er den store stygge ulven.

hadde blitt kjempe glad om noen sendte en pm som kanskje deler litt av samme erfaring

[Gjest Gjest]

himmel, kom deg ut av dette forholdet, det er jo rein skjær utnytting, at du orker å gå å tjene slik for en voksen mann....Flytt, jo før, jo bedre. Dette er ikke kjærlighet. Det går ikke an å elske noen som utnytter deg slik.

[Gjest Gjest]

prøvd fler ganger å ta opp hvordan jeg føler det, men da er jeg egoistisk som ikke skjønner at 2 barn krever sitt. og det skjønner jeg veldig godt at de gjør, men jeg har vel ikke hovedansvaret for dette?! eller har jeg det? elsker jo sambo og vil jo ikke at det skal ta slutt, men føler jeg har 3 barn, og ingen av dem er mine. er svært så glad i ungene og vil jo virkelig ikke være egoistisk.

Du er ikke egoistisk, det er det han som er.

Enig med ovenstående, kom deg ut. Du er ung, dere har ikke barn sammen enda, dette kommer ikke til å ende godt uansett.

[Gjest Gjest]

prøvd fler ganger å ta opp hvordan jeg føler det, men da er jeg egoistisk som ikke skjønner at 2 barn krever sitt. og det skjønner jeg veldig godt at de gjør, men jeg har vel ikke hovedansvaret for dette?! eller har jeg det?

Kjære deg, barna krever jo sitt ja, men det er jo ikke du som er forelder!

Han har falt inn igjen i den rollen han sikkert har hatt når han var sammen med barnas mor, nemlig som et frivillig supplement til en "mamma", men det var ikke riktig da, og det er enda mindre riktig nå.

Du må sette foten ordentlig ned og si at dette ansvaret ikke er ditt, og at du overfører det tilbake til ham der det hører hjemme.

Si at fra nå har han ansvaret, og hvis han trenger hjelp til noe, må han be deg om det. Gå gjennom oppgavene som må gjøres i løpet av en periode hvor dere er der, og så kan dere avtale hvilke oppgaver du eventuelt skal ta på deg ansvaret for.

Men du skal ikke ha ansvar for å stå opp med dem hver dag, du skal ikke ha ansvaret for å aktivisere dem eller for å være den som passer på at det er noen som passer dem, du skal ikke ha ansvaret for å definere grensene deres (annet enn dem som direkte affiserer deg), og du skal ikke være den som tar ansvar for helse, oppfølging av tannlegeavtaler, foreldresamtaler med barnehage osv.

HAN har barn, HAN må innse det og begynne å oppføre seg som han har det.

Når du ikke inn til ham, kontakt familievernkontoret.

[vylita]

tusen takk for svar og noen gode og noen krasse ord, de krasse er helt sikkert veldig godt ment og settes like pris på skal virkelig snakke med han og kanskje foreslå familievernkontoret hvis han er villig til å satse på forholdet vårt. følte jeg svertet sambo litt, og jeg vil gjøre det veldig klart at når det kommer til alt annet enn ungene og oppgaver hjemme så er han en helt fantastisk kjæreste som stiller opp og ofrer seg. og jeg elsker han. men jeg vet det er feil måten tinger på idag i forhold til ungene og oppgaver. så skal sette meg ned å skrive opp litt stikkord over ting vi må snakke om. litt enklere å få frem alt man mener da

tusen takk for svar, og for en tråd som jeg følte meg litt hjemme i

[Gjest Gjest_Margrethe_*]

Kjære deg, barna krever jo sitt ja, men det er jo ikke du som er forelder!

Han har falt inn igjen i den rollen han sikkert har hatt når han var sammen med barnas mor, nemlig som et frivillig supplement til en "mamma", men det var ikke riktig da, og det er enda mindre riktig nå.

Du må sette foten ordentlig ned og si at dette ansvaret ikke er ditt, og at du overfører det tilbake til ham der det hører hjemme.

Si at fra nå har han ansvaret, og hvis han trenger hjelp til noe, må han be deg om det. Gå gjennom oppgavene som må gjøres i løpet av en periode hvor dere er der, og så kan dere avtale hvilke oppgaver du eventuelt skal ta på deg ansvaret for.

Men du skal ikke ha ansvar for å stå opp med dem hver dag, du skal ikke ha ansvaret for å aktivisere dem eller for å være den som passer på at det er noen som passer dem, du skal ikke ha ansvaret for å definere grensene deres (annet enn dem som direkte affiserer deg), og du skal ikke være den som tar ansvar for helse, oppfølging av tannlegeavtaler, foreldresamtaler med barnehage osv.

HAN har barn, HAN må innse det og begynne å oppføre seg som han har det.

Når du ikke inn til ham, kontakt familievernkontoret.

Må si meg litt enig med gjest her! Jeg er i akkurat samme familiesituasjon som deg, (stemor på 22 for to på 5 og 8 annenhver uke).

Det begynte med at jeg tok over klærene og klesvasken, så tok jeg del i praktiske ting i hverdagen, feks hvor mange skiver som skulle i matpakken, hva og hvor mye de fikk bestemme selv osv, og så begynte jeg å blande meg med oppdragelsen.

Må nevne at barna "ikke hadde oppdraglese" og at hvær dag var en kamp for å slippe det ene hysteriske anfallet etter det andre fra barna når de ikke fikk viljen sin.

Jeg tok det opp med min samboer at nok er nok, nå er det på tide å gjøre noe. Min samboer lot meg slippe til når jeg ville det, og vi snakket om hvordan det var best å innføre "de nye reglene". Det gikk kjempeflott, barna lærte å være høflig, de oppførte seg kjempeflott, og visste hvor grensen gikk. Det virket heller ikke som de koblet forandringen med meg, ettersom det var min samboer som alltid var i front. Jeg fikk et nært og godt forholdt til barna.

Det tok selvfølgelig mye tid og krefter, men resultatet viste seg, og barna virket mer lykkelig og fornøyd, nå som det var blitt mer strutur og disiplin i hverdagen.

I begynnelsen syns jeg det var kjempegøy, jeg fikk være med i oppdragelsen, og det ga en viss mestringsfølelse at barna endret oppførsel til det bedre, ut fra mitt initiativ. Vi/jeg fikk også skryt fra barnehagen om det positive utviklingen.

Men så virket det som min samboer syns det var meget avslappende at det var komt inn en til voksen part som tok ansvar. Jeg tok/måtte ta mer og mer ansvar, og til slutt var det bare meg som måtte gi beskjed og kjefte når det trengtes, det gikk så langt at det var jeg som trøstet barna når de skadet seg eller va lei seg.

Jeg følte at jeg hadde tatt "den slemme stemor" rollen, mens min samboer var den snille pappaen. Jeg følte han ikke holdt de grensene som var satt, og lot ting gli ut igjen, han var ikke 'streng nok'. Jeg var utslitt og frustrert, og følte meg alene.

Yngstemann begynte virkelig å teste grensene, og dette skapte så store problemer i hjemmet at det gikk ut over forholdet vårt og elstemann.

Det endte med en krangel mellom meg og min samoer, hvor jeg uttrykte min frustrasjon over hans manglende tilsteværelse i oppdragelsen og i hverdagen. Han tok selvforsvar og mente jeg ikke skulle hisse meg sånn opp, han hadde jo tross alt gjort dette i mange år før meg. Vi snakket likevel ut, og jeg følte det skulle ordne seg igjen.

Jeg lot det gå, men ting ble ikke bedre, han låg på sofaen mens holdt øye på barna mens de kranglet og sloss, slik var det hvær dag til jeg fikk en psykisk knekk.

Jeg prøvde først å forklare at nå må du ta tak igjen, yngstemann har tatt helt av og blitt ustyrlig, dette er ikke mitt ansvar, det er du som er far.

Først tok han ingen selvkritikk, han forsvarte seg selv og barna, og mente jeg var urimelig. Men ettersom vi snakket, og jeg fortalte hvordan jeg følte det, tok han mer selvkritikk og ble til slutt helt ydmyk. Han lovte å ta ansvar, sålenge jeg lovte å ikke blande meg.

Det har vært en kjempestor utfordring å ikke blande meg, han må nesten holde meg igjen (eller faktisk), og be meg gå en kveldstur når han skal legge barna, slik at jeg ikke kommer og tar over.

Nå som det har gått en stund tar jeg selvkritikk over hva som har skjedd, jeg burde aldri ha blandet meg så mye inn, og heller ha forklart min samboer hva jeg syns var gjort galt etterpå. Slik som det var i begynnelsen.

Det er ikke enkelt å slutte når man har blitt så vant med rutinene.

Men heldigvis har jeg en kjempeflott samboer som minner meg på det hver dag at jeg må slappe av, ikke blande meg og heller ta del i det positive.

Ta deg en prat med samboeren din, han kommer til å forstå, uttrykk deg på en riktig måte, ikke angrip han. Husk å prioritere deg selv uansett hvor glad du er i barna.

[Damiana]

Jeg opplevde det i aller høyeste grad problematisk, og det ble ikke bedre av at mor og bestemor la meg for hat nesten før vi hadde hilst, og at far hadde heller liten interesse både for sammarbeid og for papparollen generelt.

[Gjest Gjest]

Nok en morsom stemortråd!

Dere trygler og ber om råd i forhold til stemorsituasjonen. Når det kommer råd fra andre stemødre så applauderer dere på rekke og rad, men så snart det kommer råd fra biologiske mødre, så buer dere de ut.

Selv om de fleste stemødrene som skriver her faktisk ikke får det til å funke med hverken barn eller mor, så vil dere likevel høre på dem, og dere mener til og med at de burde skrevet bøker om emnet!!

Har dere ikke skjønt at råd fra biologiske mødre kan være nøkkelen til et godt samarbeid, og dermed også et godt fungerende forhold med barna og det som har med dem å gjøre??

Nei, grav hodet ned i sanden heller, så forsvinner nok den biologiske moren og alle problemene HUN lager og får ungene til å lage

[Chakoya]

Jeg vil bare pirke ut noe av noe jeg tidligere har skrevet om stefamilier.

Og det som en bruker opplever oppi her kan knyttes til akuratt dette:

I mange stefamilier kan kategoriene med for eksempel hvor mye far er med inne i bilde deles inn i 3 kategorier: Nær, fjern eller delaktig.

De nære fedrene forventer ikke noen omfattende morsrolle fra stemor, siden de opplever at de selv dekker barnas behov for omsorg og oppdragelse. Det vil si at de selv tok mål av seg til å dekke barnets behov for emosjonell og praktisk omsorg.

De fjerne fedrene forsøker å få stemødrene til å ta på seg tradisjonelle morsroller, slik at de selv står fritt til å følge egne interesser. Dem er heller ikke bestandig oppmerksomme på barnas behov da barna var/er hos dem, og barna blir dermed helt avhengige av stemødrene i disse hjemmene.

Når det gjelder de delaktige fedre, varierer det. Her kan det blant annet handle om grad av forhandling mellom far og hans nye hustru/samboer. Forhandlingene kan være implisitte og ende med at ting bare blir slik, eller åpne og eksplisitte.

Fedrene kan også gjøre mye for barnet sitt, men er delvis avhengige av partnerne sine for at barnet skulle få alt han/hun hadde behov for i hverdagen. (Smøring av matpakke, trøst etter et nederlag osv.

Fedrene/mødrene er ikke alltid enige i stemødrenes/stefedrenes beskrivelse av dem som far/mor.

Stemorens/stefedrenes syn på far/mor er blandet av hva hun/han har som standard for en god far.

Det subjektive synet er interessant, fordi det er dette som skaper hennes/hans reaksjoner og påfølgende handlinger. Dersom stemødrene/stefedrene mener partner er en god far/mor, vil stemor/stefar føle seg friere til å utforme en nær stemorrolle/stefarrolle eller holde mer avstand alt ettersom.

Føler hun/han at barnet blir skadelidende av mangel på omsorg og oppmerksomhet, føler hun/han ikke at hun/han har annet valg enn å prøve å kompensere for partnerens mangler overfor barnet.

Ofte er det slik at stemødre/stefedre føler et moralsk ansvar selv om de ikke hadde blitt gitt dette ansvaret av partneren med rene ord.

Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanseForskning.no - Den onde stemoren

En stemor/stefar kan prøve å kompensere for det hun/han opplevde som mangler ved den biologiske moras/farens omsorg for og oppdragelse av stebarnet.

Eksempler på dette kan være at hun/han engasjerer seg sterkt i stebarnas skolegang p.g.a.

hun/han opplever at ingen av foreldrene legger vekt på dette selv.

I noen tilfeller er det slik at stemødre velger selv eller føler seg tvunget til å holde en lav offentlig profil. Det vil si at stemødrene velger og avstå fra arrangement på skolen, barnehage osv. (Dette mye p.g.a. hvis moren ikke ønsker å få tydeliggjort stemorens omsorgsrolle til stebarna.) (Ikke funnet noe her angående dette når det gjelder stefar.)

Partneren (far eller mor) har noen ganger forventninger om at stemor/stefar skal ha samme slags følelser overfor hennes/hans barn som han/hun har overfor sine egne barn. ofte er det slik at det yngste barnet kommer nærmest stemoren/stefaren.

Det er usikkert hvorfor det er slik, men ofte står de eldste i en søskenflokk nærmest faren eller mora.

Sitater hentet fra http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=422134

Jeg tror det er viktig å sette seg inn i dette med stefamilier. For det er så mange forskjellige blandede følelser til det. Og disse følelsene må man huske er normale. Ikke unormale! Det er også viktig og ikke hogge etter noen fordi man føler som man gjør, men heller prøve å komme med konstruktive løsningsforslag eller fortelle litt om hvordan dere der ute gjør det i deres eget hjem.

Leser man litt om stefamilier tror jeg man vil få et nytt bilde på hvordan det er å være stemor/stefar.

Resten om stefamilier kan leses om her:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=422134

Endret 9. september 2009 av Chakoya