Stemor / reservemamma - stefar / reservepappa tilværelsen

[Gjest Gjest_Jannicke_*]

Det er ikke bare bare å være rollefigur for andre sine barn. Kanskje spesielt er det enda når man ikke har egne barn en gang og skal gi av seg selv til et barn som ikke er ditt. Kanskje er det annerledes når man får felles barn ved siden av også.

Noen barn har kontakt med biologiske foreldre, og andre har en eller begge biologiske foreldre ute av bildet.

Er det noen gang dere som er i denne situasjonen har følt

sinne,

glede,

sorg,

depresjon,

sjalusi,

++ mer ..

i situasjonen dere har vært i?

Vil dere fortelle litt om hvordan det er å bli en reserve for et barn som ikke er ditt?

Og er barna dere eventuelt er reserve for takknemmelige for at dere er tilstede og glad for jobben dere gjør ved å være en reserve?

Eventuelt, viser barna at dem er glad for at du er tilstedet i livet dems eller tar dem deg for gitt?

Og hvordan har eventuelt forholdet mellom deg og far/mor utviklet seg fra begynnelsen og utover? Og hvordan ivaretar dere kjærligheten mellom dere?

Jeg er selv i denne situasjonen og føler stadig mer og mer sorg... av en eller annen grunn uten og vite hvorfor. Hender jeg ender opp med å sitte i sofaen når andre er i noen rom og gråte stille for meg selv,, eller at jeg sitter andre plasser. Jeg føler jeg gjør mitt beste...

Men at jeg gjerne fortjener mer for den ''jobben'' jeg gjør. Kanskje jeg som tenker sånn, og ikke fortjener noe i det hele tatt, men det er bare slik følelsen dukker opp i meg. Det er jo først og fremst p.g.a forelskelsen til faren jeg er her for...og jeg har lært meg å bli glad i ungen hans med tiden da jeg ble kjent med han.... Det hender allikevel jeg noen ganger har sinne inni meg siden jeg føler jeg oppgir mye for familien jeg nå lever med. Hvordan jeg kunne gjort dette enklere vet jeg ikke. Det er ihvertfall sånn vond klump inni meg som værker seg så jeg tåler mindre ellers i hverdagen. Dette skal jeg få ordnet opp i selvfølgelig...

Men jeg føler jeg trenger råd og innspill fra andre som er i ste/reserve rollen.

Det er ikke lett å være reserve for første gang i ditt liv til et barn, og samtidig skal man jobbe med kjærlighetsforholdet mellom ''mor'' - far / ''far'' - mor.

Jeg kan slutte dette innlegget her med og si jeg er så redd for at jeg skal bli for opphengt i alle irritasjonene mine og miste dem jeg er glad i.

Lurer så fælt på hvordan andre har det i sitasjonen som ste/reserve.. Og om noen opplever likt og om mine følelser er vanlig å få osv...

Har aldri fått dele erfaringene jeg har med andre som har ste/reserve rolle.

[Cuba]

Heisann,

Jeg er selv stemor til to barn, en på 4 og en på snart 6. Er 22 selv.

Kunne godt tenkt meg å snakket med en som er i samme situasjon, en som forstår de vanskelige følelsene litt. For det er en del av dem, selv om jeg må innrømme jeg også har det veldig fint sånn generelt i hverdagen

Men om du hadde registrert deg, så kunne du sendt meg en PM? Om du vil da..

For man må vel være registrert for det?

[Gjest Gjest_stemor_*]

Skal vi se

sinne - jepp, i massevis

glede - jepp, i hauger og lass

sorg - jepp, til tider kvelende

depresjon - jepp

sjalusi - nei

Jeg er stemor til en gutt som bor fast hos oss. Jeg har selv ingen barn, og har valgt å ikke få egne barn.

Jeg er veldig involvert i gutten og hans liv, går på foreldremøter, følger til legen og henter også av og til gutten når han har vært på samvær hos sin mor.

Hjemme står jeg for det meste av husarbeidet og ganske mye av det som har med lekser, hygiene og rutiner å gjøre i forhold til gutten.

Enkelt sagt er det jeg som gjør alle "mamma"-tingene, men det er mamma som får all æren. Det vil si at når morsdagen kommer så blir ikke den feiret her i huset, for her finnes ingen mor.

Det å få ros, eller i det hele tatt tilbakemeldinger på det jeg gjør i hverdagen har jeg helt slutta å forvente. På samme måte som ingen vil ha lagt merke til det om jeg var ekte mamma, så er det ingen som legger merke til det når jeg er stemor.

Gutten tar meg nok endel for gitt - håper jeg! Det er det vi jobber for i hvert fall. I det øyeblikket han tar meg fullstendig for gitt har han også funnet trygghet i at han ikke tror jeg kommer til å forsvinne. Jeg gleder meg til den dagen han klarer å gi blanke f*** i meg! Da har jeg virkelig gjort jobben min.

Foreløpig, selv om jeg nå har bodd her i 4 1/2 år, så kjører gutten "kampanjer". Det vil si at han i perioder har veldig behov for å fortelle meg hvor glad han er i meg, at jeg er den beste stemora han har hatt, hvor god mat jeg lager og hvor snill jeg er.

Dette er naturligvis veldig hyggelig å høre, og jeg setter stor pris på det, men fordi jeg vet at det har en underliggende utrygghet, og en redsel for at jeg skal forsvinne, så har det også en liten bismak, dessverre.

I perioder tenker jeg at dette orker jeg ikke.

I andre perioder tenker jeg på hvor ufattelig heldig jeg er som har fått en slik fantastisk stesønn.

I perioder står jeg på sidelinjen og kjenner veldig på stemorrollen og vet ikke hvor jeg hører hjemme hen. Jeg har ofret veldig mye for denne gutten, men vil stå fullstendig uten rettigheter hvis noe skulle skje med hans far.

Det å være stemor er det vanskeligste jeg har gjort noen gang. Og det blir liksom ikke lettere heller. Jeg gruer meg til han blir tenåring, han er 11 år nå.

Det er vanskelig å vite når man skal blande seg og når man må trekke seg til side - det jeg vet er at jeg får opprydningsarbeidet i ettertid. Det er ofte min rolle.

Jeg tror jeg har hatt de fleste følelser i registeret når det gjelder den rollen jeg har havnet i. Den eneste jeg med hånden på hjertet kan si at jeg IKKE har hatt, er anger. Jeg har aldri angret på at jeg valgte å flytte sammen med denne mannen og med hans barn.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til og tror i grunnen at du bare må finne din rolle, din plass i denne sammenhengen og godta den. Tenk på hvor mye "takknemlighet" du gav din mor under din oppvekst. Satte du pris på at det lå nyvaska tøy i skapet ditt? At sengtøyet ble byttet? At kjøkkenet ble ryddet og vasket flere ganger om dagen? La du merke til det i det hele tatt? Eller tok du det som en selvfølge?

Barn ser ikke disse tingene og kan dermed heller ikke være takknemlige for dem. Kanskje vil de se og skjønne når de blir voksne.

Du må bare vite med deg selv at du har gjort det beste du kunne, og så må du lære deg å leve med den utakknemligheten som følger med det å gjøre alle "mammatingene", enten du er ekte mamma eller ikke. For ekte mammaer får ikke mer takknemllighet de heller.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Karianne_*]

Jeg har to stebarn, ingen egne barn.

Det har vært en lang vei å gå, men nå etter tre år sammen så har vi funnet roen med hverandre. Barna oppfører seg naturlig og avslappet sammen med meg, og de aksepterer at jeg setter grenser når de er hos oss (10 og 15 år gamle). Jeg er veldig klar på at jeg er en voksen her i huset og har dermed rett til å være med på å bestemme en del ting, men at det er mamma og pappa som tar de store avgjørelsene i livene deres. Akkurat dette var vanskelig de første to årene. Da var de veldig imot at jeg skulle si/bestemme noe som helst annet enn kos og hyggelige ting. Nå skjønner de at jeg er en del av familien og at det er naturlig at jeg som er voksen ikke bare skal sitte på sidelinja og aldri mene noe. Barna henvender seg selv til meg med spørsmål om smått og stort, og respekterer det svaret jeg gir.

Den eldste har jeg et slags "tanteforhold" til, der er det ikke så mye grensesetting fra min side. Den yngste har jeg mer stemorforhold til, der trengs det mer grenser, passe på leggetid, hjelpe med lekser, snakke om ting som opptar barnet osv. Mine to litt forskjellige roller overfor barna har kommet naturlig pga aldersforskjellen på dem og når jeg kom inn i livene deres.

Jeg har følt mye frustrasjon, sinne og sorg i min tid som stemor, men aldri sjalusi. Jeg har måttet gi opp mye av meg selv for å passe inn i denne rollen, og som du er inne på ts, det er nok ekstra vanskelig når man ikke har egne barn. Jeg har "egentlig" friheten til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil, dra hvor jeg vil. Men istedet er jeg nødt til å hele tiden ta hensyn til barna, alt må tilpasses deres hverdag. Dette synes jeg er helt greit, 99% av tida. Men så dukker det opp øyeblikk der jeg tenker på hvor mye enklere ting hadde vært uten dem. Men den tanken tror jeg de fleste biologiske foreldre også opplever. Det betyr ikke at de ikke elsker barna sine, og det betyr ikke at de ville valgt barna bort. Men iblant hadde det vært godt å få lov til å være egoistisk og kun tenke på egne behov.

Jeg opplever også at min rolle ikke blir verdsatt. Jeg gjør alle mammatingene (for det yngste barnet), som å lage middag, vaske klær, hjelpe med lekser, plastre skrubbsår,leke med, trøste, oppmuntre, støtte, hjelpe, veilede osv. Jeg er den som tar barnet med til byen for å kjøpe bursdagsgave, julegave og morsdagsgave til mamma, og jeg er med til legen, på biblioteket, på kino, bowling osv. Men i samfunnets øyne er jeg likevel såvidt en bisetning i barnets liv. Dette smertet meg en del tidligere, men jeg har lært å akseptere at sånn er det bare. Jeg og samboeren min vet at jeg gjør en kjempeinnsats, det får holde med det.

Jeg tror at vi som er stemødre/stefedre må tillate oss selv å føle sinne, frustrasjon og sorg iblant, uten å se på oss selv som dårlige mennesker av den grunn. Biologiske foreldre er også slitne, leie, sinte og frustrerte. De blir også lei av barna iblant. Forskjellen er vel at de har lov til det uten å bli mistenkt/beskyldt for å hate barna sine. Steforeldre står i en mye mer sårbar posisjon, og må bruke mye tid og energi på å bevise at de bryr seg om barna.

[Gjest Gjest]

Det du fortjener for den jobben du gjør, er det din mann som skal gi deg. Det er ham du avlaster og utfyller. Barnet har rett til å forvente 100% omsorg, men av sin pappa, ikke av deg.

Selvfølgelig fortjener du takknemlighet, ros og gjentjenester fra mannen du gjør dette for! Og du fortjener å sette grenser for hvor mye du vil gi av tid og krefter, som kan variere i perioder. Nå gir du for mye, eller under feil vilkår, og du blir tappet og lei deg, og føler deg tatt for gitt. Da er noe feil.

Barn har ikke vondt av å bli lært opp til å være bevisst på at foresatte gjør en innsats for dem, akkurat som de ikke har vondt til å lære at de selv også skal ta deler av ansvaret for fellesskapet. Her kan far løfte frem stemors innsats og vise at den fortjener oppmerksomhet.

[Gjest gjest-stepapps]

Jeg er stefar til to jenter på 14 og 17. Har kjent dem og vært deres farsfigur i 8 år.

Jeg tar full del i allt som har med foreldrerollen og behandler dem som om de skulle være mine egne døttre. Vi har et strålende fint forhold og jeg har blitt uendelig glad i dem.

De er mer knyttet til meg enn sin egen far og det er vel ikke så rart siden jeg er den som er der i det dagelige. De sier selv at det er meg som er pappa for dem. Det er jeg som snakker med dem, kjører til trening, hjelper med lekser. Det er jeg som tar de med på koselige ferier og trøster og koser med de når de trenger det. De merker nok at jeg er glad i dem og det gjør noe med vårt forhold.

Like vel er jeg smertelig klar over at jeg ikke er deres ekte pappa og var lenge redd for hva som kunne skje hvis det ble slutt med moren deres. Ville jeg aldri se dem igjen? o.s.v. Nå er de så store at de nok ville ha valgt å ha kontakt med meg uansett, så jeg er ikke redd for det lenger. Nå er vi som ekte familie.

[Gjest Sigrun]

Hei.

Eg er mor til 8. 5 som eg hadde fra før, 2 stebarn og 1 barn som eg har med stebarnas far. Det er absolutt ikkje enkelt å være stemor, i fostermor har fleire rettigheter i omsorgen for barnet enn ein steforelder.Vi som famile har mindre styr med dei borna som bor hos oss fast enn med dei 2 som bur her under samværet med far.(Far til mine fem første barn er død). Så vi slepp unna med samarbeid med berre ein forelder til.Det er ikkje borna som er problemet, det er mor deira som har meld dei opp til alt som er å melde dei opp på. PPT for lærevanskar(begge to), det er forså vidt greit sidan dei heng litt etter i forhold til jamngammle.Men det går fint framover med hjelpa som skulen gir dei no. Begge er meld opp til BUP. Eldstemann 2 ganger. Elste mann går i gruppe hos helsesøster for barn av skildeforeldre.Mor går til lege med eldstemann også med symptomer som mageverk(utreda på 2 sykehus) finn ingenting.Barnet blir oppfordra på telefon om å klage på magen til far.Det nest siste er allergi (kom med tabletter som skal etast heile sommaren, ho seier legen har skrevet det ut på blåresept), vi stiller spørsmålstegn ved dette for di vi har til dagsdato ikkje sett nokon symptom på allergi.(har dei tatt blodprøve?)Hodepinneskjema fra legen var det siste som kom i helga(kva hodepine?) Han har ikkje hatt haudeverk her i påska.Hos mor har han så sterk hodepine i følge skjemaet at han ikkje fungerer(7 timar på det lenste).Far har fått time hos barnets lege for å finne ut om allergien er slåttfast med blodprøver eller ut i fra det som mor seier.Ho har vist alletider hatt ein tendens til å over drive så vi får sjå kva legen seier.Eg trur at det beste for borna var om alle dei forskjellige kontora tok seg eir felles møte for å sjå kva som kjem fram og kva som vert sagt til dei forskjellige. Så det er ikkje berre berre å være stemor og stå på sidelinja og sjå på (galskapen).

[Gjest Gjest]

Og er barna dere eventuelt er reserve for takknemmelige for at dere er tilstede og glad for jobben dere gjør ved å være en reserve?

Eventuelt, viser barna at dem er glad for at du er tilstedet i livet dems eller tar dem deg for gitt?

Jeg føler jeg gjør mitt beste...

Men at jeg gjerne fortjener mer for den ''jobben'' jeg gjør. Kanskje jeg som tenker sånn, og ikke fortjener noe i det hele tatt, men det er bare slik følelsen dukker opp i meg.

Ser at de fleste som skriver her ikke har egne barn, og da vil jeg gjerne si følgende (i forhold til innlegget jeg har sitert øverst):

Biologiske mødre føler også ofte at de kommer til kort, at de gjør sitt aller beste men likevel ofte er triste og slitne fordi de ikke får alt til å fungere slik de gjerne ville. Eller andre ting, som f.eks. at de aldri får tid til andre ting de gjerne skulle ha gjort, eller at de ikke får tid/anledning til å være kjæreste med faren.

Man føler også veldig ofte at man fortjener mer for jobben man gjør, enn det man får. Barna er kanskje sure og slenger stygge kommentarer selv om man står på pinne for dem dag ut og dag inn. Samfunnet og andre rundt deg har heller liten forståelse for om man er sliten eller ikke klarer å gjøre som det forventes av deg.

Men likevel; det er dette som er å være forelder. Det er slik vi alle har det. "Lønnen" for slitet må man klare å finne selv.

Man kan heller ikke forvente takknemlighet fra barna. Barn er barn, og de tar det som en selvfølge at noen tar seg av dem. Takkog pris for det! Jeg ville blitt veldig trist om et barn skulle bekymre seg for om noen vil ta seg av det, og takker for ting som skal være selvsagte...

Forskjellen fra biologiske mødre og stemødre er derimot at vi bærer barnet frem og får tid til å forberede oss og bli glad i barnet fra det er ufødt. Derfor er det lettere å "ofre" seg helt, i forhold til dere som må bruke en tid på bare å bli glad i og kjent med barnet.

Dere føler kanskje at dere på en måte ikke har valgt å få barn, men det gjør dere den dagen dere flytter sammen med en mann som har barn. Det virker kanskje ukomplisert da når alt er rosenrødt, men dette bør man tenke nøye gjennom. Det er mye som vil forandre seg når man bor med barn.

Det nevnes at dere f.eks. ikke har rettigheter om det skulle skje noe med faren til barnet. Det kan dere heller ikke forvente så lenge det finnes en biologisk mor. Noen fedre kan ha mange korte og tilfeldige forhold, mens andre kan ha ett langt, så det skulle blitt et evig virvar om fars kjæreste skulle ha rettigheter i forhold til hans barn med en annen kvinne.

Moren til barnet har forøvrig valgt å ha barn sammen med barnets far, men hun har ikke valgt å ha barn sammen med hans kjæreste®. Heldigvis for det!!

I forhold til dette, og flere ting, tror jeg det er veldig viktig at dere fra dag 1 innstiller dere på og gjentar for dere selv at dere er en omsorgsperson sammen med far, dere blir aldri en MOR og får aldri rettigheter som sådan. Kanskje ikke den belønning som dere føler mor får heller.

Slik kan dere unngå urealistiske forventninger, og unngår kanskje å bli såret også. Samtidig unngår dere også å såre eller irritere den som er biologisk mor for dette barnet, for det vil jeg tro lett kan skje i mange slike forhold.

Husk; i mange tilfeller der moren er en normal ressursperson har hun ikke valgt å få en stemor inn i bildet, og i mange tilfeller har hun heller ikke behov for eller ønske om dine tjenester.

[Gjest balla]

.

Husk; i mange tilfeller der moren er en normal ressursperson har hun ikke valgt å få en stemor inn i bildet, og i mange tilfeller har hun heller ikke behov for eller ønske om dine tjenester.

[Gjest Gjest]

.

Husk; i mange tilfeller der moren er en normal ressursperson har hun ikke valgt å få en stemor inn i bildet, og i mange tilfeller har hun heller ikke behov for eller ønske om dine tjenester.

Det handler jo absolutt ikke om moren, man stiller jo opp fordi man er partneren til faren. Og vil lage en familie med han og da blir barnet også inkludert i den familien. Tror ofte det er et problem at gamle familie relasjoner ikke gir slipp og at man ikke respekterer hvordan familierelasjonene er idag. Finnes nok av eksempler på mødre som vil "eie" sine eksmenn.

Jeg nevnte dette som en setning helt på slutten av innlegget mitt. Innlegget forøvrig handlet ikke om moren.

Når det er sagt tror jeg det er veldig viktig at dere "stemødre" er klar over dette. Dere snakker om at dere vil bli inkludert og respektert, og da er det svært viktig at dere også forstår at en biologisk mor vil bli respektert. Og enten dere liker det eller ikke, er hun allerede inkludert. Hun har en svært viktig rolle i denne "moderne storfamilien", selv om mange "nye" partnere helst vil fortrenge eller glemme at hun er/har vært der.

Du skriver at det er et problem at gamle famillierelasjoner ikke gir slipp. Har man barn sammen, så kan man aldri gi HELT slipp. Dere nye partnere må akseptere den gamle familierelasjonen som har vært, og forstå at litt realsjon vil det alltid være i de fleste tilfeller. Det vil alltid komme ett eller annet som vil minne dere på relasjonene som har vært. Spesielt når barna er små, senere ved bursdager, konfirmasjoner, bryllup, og senere barnebarn osv. Istedenfor å se på eks'en som en inntrenger, og se på all kontakt fra eks'en som negativ, må dere lære å leve med faktum at det finnes en fortid som dere ikke var del i, og som fortsatt krever en viss kontakt. Så lenge kontakten er helt profesjonell selvsagt.

I mitt tilfelle er jeg og min eks veldig nære venner, nærmest omgamgsvenner. Diverse anledninger løser vi på best mulig måte, og gjør gjerne litt mer kos ut av det enn vi strengt tatt MÅ gjøre. Likevel er det helt profesjonelt, ingen romantiske følelser er kommet ut av dette, men til gjengjeld har vi svært god samvittighet overfor ungene for måten vi begge har løst dette på. Hverken min eller hans partner har problem med dette, sikkert fordi vi har et godt forhold oss imellom og partnerene våre ser at dette er noe vi gjør for barna, og at forholdet mellom oss er helt på vennskaps-nivå.

Hvis noen av partnerene våre hadde forsøkt å ødelegge/ikke akseptere dette vennskapet/samarbeidet på den måten vi ønsker å ha det, tror jeg ikke at noen av oss ville blitt i de forholdene vi er, helt ærlig..

Jeg tror at mye av problemene heller skyldes at den nye partneren fortrenger at det er en mor og en fortid inne i bildet, og ikke respekterer dette. Dette er en stor tabbe, da jeg vil si at mor, i de fleste tilfeller, har en veldig stor betydning i forhold til alt som gjelder barna.

Om man ikke respekterer dette, vil moren kunne føle seg tråkket på tærne, og da sier det seg selv at man ikke får et godt forhold til henne. Videre får kanskje ikke faren heller et godt forhold til henne, og samarbeidet blir vanskelig. De fleste vet at når man føler seg tråkket på, blir man heller ikke enkel å ha med å gjøre. Videre kan ungene snappe opp dette, eller bli sett opp mellom mor og far&stemor, enten bevisst fra noens side, eller ubevisst. Da kan det også bli vanskelig å få et godt forhold til ungene, og få hverdagen til å fungere slik man gjerne ønsker.

Jeg for min del føler ingen behov for en "ekstra mor" til mine barn (som forøvrig ikke er så små lenger), men hvis hun først er der og vil skape en nær kontakt med dem vil jeg helst at hun skal respektere at det er jeg som er moren! Ikke overprøve mine avgjørelser, ikke ta viktige avgjørelser om barna som ikke er diskutert med meg, og ikke prøve å forandre min barneoppdragelse selv om hun er uenig i den. Dvs. helt normale regler som gjelder i deres hus kan hun selvsagt bestemme selv, men generelle avgjørelser om barna ellers er det ikke hun som skal ta.) Hvis hun lager det vanskelig for meg å ha en normal kommunikasjon med barnas far (og min venn), er dette heller ikke ting som vil falle i god jord. Da blir ikke jeg enkel heller. Slik er det bare. Man får tilbake det man gir.

Dette med forholdet til barnets mor er nok bare en del av det som TS i utgangspunktet ville diskutere, så jeg skal ikke utdype det mer. Men jeg synes det er en viktig del å få belyst, da dette i mine øyner er en av de viktigste nøklene til å få et godt forhold i den "moderne storfamilien", som også barnas mor er en del av. Lik det eller ikke.

Hun kan kanksje ikke eie sin eksmann, men du kan ikke eie din mann heller.

Jeg sier ikke dette for å være stygg med noen, jeg sier det som et velmenende råd fra en som er i stand til å se dette fra alle kanter, da jeg er både mor til barn som av og til tilbringer tid med sin far og hans nye partner. Og min nye partner's barn tilbringer tid sammen med oss. Ingen sure miner oss imellom, så lenge alle respekterer de relasjonene som er og de som har vært.

(Inspirasjonen til å skrive dette innlegget kommer bl.a. av at jeg har lest svært mange innlegg på dette forumet der eks'en/barnas mor blir bannlyst og snakket stygt om. Noen eks'er er nok bitchy, men slett ikke alle. Noen som skriver virker ikke som de har prøvd å se dette fra et annet perspektiv enn sitt eget engang, noen har aldri gitt eks'en en sjanse, og mange vil helst bare fortrenge at det finnes en eks, og ser på hver telefon fra henne som en krig. Da er man ute å kjører allerede fra starten av.)

[Phaedra]

Min bedre halvdel har 2 barn, og jeg har vært en del av livet deres (og de av mitt) i snart 10 år.

Det enkleste er vel å ta for seg følelsene du beskriver først: Jeg føler veldig sjeldent sinne og husker ikke sist jeg var sint på barna. Jeg kan dog bli sint på min bedre halvdel fordi han f.eks. ikke følger opp regler (eller andre ting) når det gjelder barna, eller at jeg ikke kan fatte hans tenkemåte når det gjelder noe som er direkte relatert til dem.

Glede føler jeg hele tiden, og ofte på vegne av barna. Men jeg tror denne gleden (som ikke direkte er relatert til meg) først har kommet med at jeg har blitt mer trygg i forholdet og i vår lille familie, og med at jeg har fått noen år på baken. Jeg var veldig ung da jeg møtte min bedre halvdel, og det var nok mer frustrasjoner forbundet med min nye rolle enn glede.

Sorg er vanskeligere å svare på. Jeg tror ikke jeg har følt ordentlig sorg. Jeg har følt meg frustrert, tilsidesatt, ensom, oversett og liknende, men igjen så har ikke disse følelsene vært direkte forbundet med barna - kun med f.eks. mangel på oppmerksomhet fra faren.

Depresjon har jeg aldri følt. Men jeg hadde noen perioder med utbrenthet hvor jeg var så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Sjalusi - yepp. I hauger og lass. Mest da forholdet vårt var nytt, jeg var veldig ung, og det var vanskelig å dele oppmerksomheten til min bedre halvdel med barna hans. Jeg følte sjalusi i forhold til at vi aldri fikk ferie sammen alene - ungene skulle alltid være med (og de var alltid *veldig* til stede , jeg følte sjalusi når vi holdt hverandre i hånda og en liten en kom tassende i mellom og splittet oss opp for å holde pappa i hånda, eller når jeg følte ungene var for lenge oppe og hadde pappas oppmerksomhet hele kvelden og vi ikke fikk noe tid til "oss" (les: "meg) ) Dette er følelser jeg ikke hadde noe som helst styr på, og som jeg måtte gjøre noe med på egenhånd. Det viktigste er, og var, at barna ikke oppdaget at jeg var sjalu, og det tror jeg aldri at de har gjort. Det tok noen år og plutselig en dag var så var sjalusien min borte. Jeg tror dette hang sammen med det jeg tidligere skrev om at jeg etterhvert begynte å føle glede - også på vegne av barna, da jeg ikke lenger følte meg usikker på hverken forholdet vårt eller på forholdet mellom barna og meg.

Jeg føler meg dog ikke som en "reserve" for barna hans. Jeg er vel mer en "ekstra" (bonusmor som noen her sier). Moren og jeg har alltid hatt et greit forhold - selv om det skal sies at i begynnelsen av forholdet var det hun som arbeidet mest aktivt for at vi skulle komme overens, mens jeg syntes det føltes utrolig unaturlig og merkelig hver gang jeg møtte henne. Denne følelsen har også forsvunnet med tiden, og vi kan begge stille opp på ting med barna og ha en hyggelig tone (selv om det er *masse* vi ikke er enige om ellers hehe).

Først når jeg og min bedre halvdel skulle gifte oss så skjønte jeg hvor viktig jeg er for barna hans. Jeg var veldig bekymret for hva barna ville si, og syntes det var veldig viktig at vi fortalte dem først. Når eldste mann flira og sa at "det var på tide", og yngstemann ble kjempeglad og fortalte alle vennene sine det innen en halvtime, så satt jeg igjen med en gledesfølelse som for alltid kommer til å stå for meg som et av de viktigste minnet fra bryllupet. Resten av tiden så tar de nesten alt jeg gjør for gitt, og jeg opplever stadig at min autoritet skal prøves (men det samme gjelder far også. Han bare legger ikke merke til det. Og etter hva mor sier så står ikke hennes autoritet så høyt i hjemmet deres for tiden heller.) Barna viser ikke direkte takknemmelighet for noe som helst, men de snakker om meg til venner, til mor, til besteforeldre osv. Og det skussmålet jeg får på denne måten må jo være den beste indikasjonen på at de er glade for at jeg er der

Forholdet mellom meg og far/mor har bare blitt bedre med årene. Far og mor har et veldig godt samarbeid nå som de har begynt å respektere at den andre parten har andre meninger og regler, og de fleste omfattende regler jeg ønsker innført i vårt hjem tar jeg opp med far før jeg innfører dem (f.eks. leggetider, hva barna skal få se på på TV, hvor lenge de skal se på TV, hvor lenge de får være ute osv.). Noen regler har vi innført i samarbeid med mor. Noen av disse reglene går direkte på hvordan barna oppfører seg, og i hvilken retning de utvikler seg, og noen av reglene er regler som mor av en eller annen grunn har et sterkt forhold til, og som vi ikke er helt enige i - men har tenkt å vente noen år med å ta opp til diskusjon igjen. (Vi har ikke noe sterkt behov for å fjerne de nå). Ellers er barna fullstendig klare over at begge hjemmene har forskjellige regler, og at ikke bare mamma og pappa - men også jeg - noen ganger har forskjellige regler og/eller meninger (noe de er kjapt ute til å utnytte til sin fordel )

Det eneste jeg har savnet noen ganger (ofte i begynnelsen) har vært tid til bare meg og min bedre halvdel. Dette har som oftest vært det som har ført til negative følelser hos meg, og da har vi passet på å ta oss en helg eller bare en kveld til "bare oss". En av de tingene som jeg ikke er helt sikker på om jeg noen sinne kommer til å forstå (kanskje når jeg får barn) er hvorfor min bedre halvdel *ikke* savner denne "bare oss"-tiden. Jeg tror han føler at han får dekket sitt behov ved å være sammen med både meg og barna samtidig, noe jeg ikke alltid får

Men jeg har et spørsmål til deg: tar du vare på deg selv oppi alt dette? Du skal ikke ofre *alt* hele tiden. Har du tid til venner? Til å være uten barna? Til å bare være "dere to"? Har du mål i livet som du arbeider mot?

Jeg måtte ha alt dette for å få mitt liv til å gå opp: Utdannelse, jobb, ta meg en tur ut nå og da og treffe venner (pappa kan kose seg noen kvelder med barna alene - det setter de alle pris på), badekar med en god bok hvor jeg ikke vil bli mast på osv. Det er dette som gir meg overskudd Og jeg er sikkert på at mange biologiske mødre har de samme behovene som oss, og at de også føler at de mangler "bare oss tid", oppmerksomhet, osv. og at de gjør en hel masse for barna som blir tatt for gitt.

Jeg håper du finner en måte å løse dette på. Man skal ikke gå rundt og føle sorg slik du beskriver her

Endret 14. april 2009 av Phaedra

[Gjest Ts]

Det høres ut som mange kjenner mye av dem følelsene jeg har følt ofte. Det der med å bli tilsidesatt osv.

Det er hyggelig å lese at det ikke virker som jeg er den eneste som føler dette, siden jeg da har ingen og dele dette med ellers.

Dette med sorgen min er noe jeg aktivt må jobbe med før jeg eventuelt blir sprø.

Jeg viser aldri sjalusien til barnet, heller ikke sorgen min.

Klemmer barnet kjempe masse og det er ofte slik at når jeg skal dra på jobb om dagen vil ungen svært gjerne ha en klem.

Jeg føler jeg har gjort noe riktig da når barnet oppsøker meg for kontakt.

Takker så masse for innspill. Det virkelig hjelper å lese at fler opplever dette.

Har faktisk hjelpt meg en del å prøve å tenke i det positive baner selv om sorgen er her.

Har litt dårlig tid nå på og svare, men ville så gjerne takke for at dere har tatt dere tid til å skrive! Skriv gjerne mer!

Det er som sagt min første tid som en ''bonus'' mamma jeg ser noen kaller det her. Prøver så inderlig godt jeg bare kan ihvertfall skal dere vite!

[Gjest ex-Stefar]

Jeg var stefar for 2 jenter med to forskjellige fedre som bodde i et annet land. Min eks (det er slutt nå) sendte meldinger til fedrene over hva vi gjorde. Så plutselig fikk jeg trusler fra dem. Først fra den ene, så den andre. De skulle komme hit til norge for å "ta meg". Den ene bio faren er narkoman. De gjorde ingen tilng for sønnene sine og betalte heller ikke bidrag. min eks forlangte at jeg skulle "adoptere dem" økonomisk og alt av ansvar osv samtidig som jeg ble tvunget til å høre på når de samme fedrene som truet meg ringte hjem til ungene hver uke, og hun dro til utlandetfor å møte dem noen ganger hvert år.

Har aldri følt så mye negative følelser som jeg har gjort da. Følte jeg ble revet opp innvendig.

Nå er jeg sammen med en jente uten barn fra før. En helt annen verden. Er endelig lykkelig. Aldri mer ødelagte (les: ste-)familier for min del.

[Gjest Gjest_bare meg_*]

Jeg har hverken egne barn eller stebarn, men følger med på diskusjonene her inne i blant. Må si at jeg fra et et utsideperspektiv oppfatter det som om det finnes utrolig mange oppegående og oppofrende stemødre som gjør sitt beste for å kjærestens barn under ganske vanskelige forhold. (Mammaene derimot vikrer ofte å ha et stort behov for å understreke og tydeliggjøre sine suverene rettigheter ovenfor barnet. Samtidig som du ofte påpeker at stemødre helst ikke skal ha noe som helst med barnet å gjøre.)

Min erfaring med stemødre strekker seg ikke lenger enn til min samboers stemor. Han vokste opp hos far og stemor, mens brødrene hans vokste opp hos mor. Som barn oppfattet alle disse brødrene stemor som "den onde stemor". I ettertid klarer imidlertid i alle fall min samboer å se at stemoren var den som satte de grensene moren ikke satte. Jeg tror også at det faktum at han har klart seg svært bra i motsetning til brødrene som vokste opp hos moren, skyldes nettopp stemoren som drev husholdningen etter det jeg vil kalle for gode prinsipper (leggetider, leksehjelp, litt ansvar etc) I dag ser han absolutt på stemoren som en del av familien.

med andre ord; stå på alle stemødre der ute. Og ikke vær redde for å være en voksenperson i barnas liv. Som lærer kan jeg si at mange barn har behov for en voksenperson ut over de biologiske foreldrene. Ser du at barnet trenger kontakt og omsorg så hvorfor ikke?

Lykke til!

[Modic]

Skal vi se

sinne - jepp, i massevis

glede - jepp, i hauger og lass

sorg - jepp, til tider kvelende

depresjon - jepp

sjalusi - nei

Jeg er stemor til en gutt som bor fast hos oss. Jeg har selv ingen barn, og har valgt å ikke få egne barn.

Jeg er veldig involvert i gutten og hans liv, går på foreldremøter, følger til legen og henter også av og til gutten når han har vært på samvær hos sin mor.

Hjemme står jeg for det meste av husarbeidet og ganske mye av det som har med lekser, hygiene og rutiner å gjøre i forhold til gutten.

Enkelt sagt er det jeg som gjør alle "mamma"-tingene, men det er mamma som får all æren. Det vil si at når morsdagen kommer så blir ikke den feiret her i huset, for her finnes ingen mor.

Det å få ros, eller i det hele tatt tilbakemeldinger på det jeg gjør i hverdagen har jeg helt slutta å forvente. På samme måte som ingen vil ha lagt merke til det om jeg var ekte mamma, så er det ingen som legger merke til det når jeg er stemor.

Gutten tar meg nok endel for gitt - håper jeg! Det er det vi jobber for i hvert fall. I det øyeblikket han tar meg fullstendig for gitt har han også funnet trygghet i at han ikke tror jeg kommer til å forsvinne. Jeg gleder meg til den dagen han klarer å gi blanke f*** i meg! Da har jeg virkelig gjort jobben min.

Foreløpig, selv om jeg nå har bodd her i 4 1/2 år, så kjører gutten "kampanjer". Det vil si at han i perioder har veldig behov for å fortelle meg hvor glad han er i meg, at jeg er den beste stemora han har hatt, hvor god mat jeg lager og hvor snill jeg er.

Dette er naturligvis veldig hyggelig å høre, og jeg setter stor pris på det, men fordi jeg vet at det har en underliggende utrygghet, og en redsel for at jeg skal forsvinne, så har det også en liten bismak, dessverre.

I perioder tenker jeg at dette orker jeg ikke.

I andre perioder tenker jeg på hvor ufattelig heldig jeg er som har fått en slik fantastisk stesønn.

I perioder står jeg på sidelinjen og kjenner veldig på stemorrollen og vet ikke hvor jeg hører hjemme hen. Jeg har ofret veldig mye for denne gutten, men vil stå fullstendig uten rettigheter hvis noe skulle skje med hans far.

Det å være stemor er det vanskeligste jeg har gjort noen gang. Og det blir liksom ikke lettere heller. Jeg gruer meg til han blir tenåring, han er 11 år nå.

Det er vanskelig å vite når man skal blande seg og når man må trekke seg til side - det jeg vet er at jeg får opprydningsarbeidet i ettertid. Det er ofte min rolle.

Jeg tror jeg har hatt de fleste følelser i registeret når det gjelder den rollen jeg har havnet i. Den eneste jeg med hånden på hjertet kan si at jeg IKKE har hatt, er anger. Jeg har aldri angret på at jeg valgte å flytte sammen med denne mannen og med hans barn.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til og tror i grunnen at du bare må finne din rolle, din plass i denne sammenhengen og godta den. Tenk på hvor mye "takknemlighet" du gav din mor under din oppvekst. Satte du pris på at det lå nyvaska tøy i skapet ditt? At sengtøyet ble byttet? At kjøkkenet ble ryddet og vasket flere ganger om dagen? La du merke til det i det hele tatt? Eller tok du det som en selvfølge?

Barn ser ikke disse tingene og kan dermed heller ikke være takknemlige for dem. Kanskje vil de se og skjønne når de blir voksne.

Du må bare vite med deg selv at du har gjort det beste du kunne, og så må du lære deg å leve med den utakknemligheten som følger med det å gjøre alle "mammatingene", enten du er ekte mamma eller ikke. For ekte mammaer får ikke mer takknemllighet de heller.

Lykke til!

*Applauderer!*

Du skrev dette så godt at jeg kan ikke skrive det bedre. Nøyer meg bare med å si at dette var som en beskrivelse av min egen situasjon, men unntak av at jeg er stemor til to barn, begge bor hos oss.

[Gjest Gjest]

Jeg har hverken egne barn eller stebarn, men følger med på diskusjonene her inne i blant. Må si at jeg fra et et utsideperspektiv oppfatter det som om det finnes utrolig mange oppegående og oppofrende stemødre som gjør sitt beste for å kjærestens barn under ganske vanskelige forhold. (Mammaene derimot vikrer ofte å ha et stort behov for å understreke og tydeliggjøre sine suverene rettigheter ovenfor barnet. Samtidig som du ofte påpeker at stemødre helst ikke skal ha noe som helst med barnet å gjøre.)

Jeg er en av de mammaene som du nevner, og dette gjør jeg fordi jeg har lest utallige innlegg i flere tråder, der stemødrene ser ut til å ha glemt at det finnes en biologisk mor som også må respekteres. I flere tråder hører vi om den slitsomme, mislykkede moren som bare gjør alt galt og som ikke kan la være å ringe til eksen sin. Man hører bare om hvor fantastiske og oppofrende de selv er.

Har også i vennekretsen hørt flere historier der stemødre storkoser seg fordi barnet glemmer seg ut og kaller de for mamma av og til, og de forteller hvor fæl moren er og hvor elendig hun tar seg av barna i forhold til dem selv. De har likevel aldri sett dette fra en annen vinkel enn den de helst vil se; den stygge eks'en som dessverre var gift med mannen deres før.

Så visse stemødre kan jeg styre min begeistring for ja, selv om det sikkert finnes en god del som klarer å repektere moren som også en av de involverte i "storfamilien".

Og hvis noen lurer; nei, jeg er ikke blitt tråkket på tærne selv. Men jeg har sett flere som har blitt det, og det er ikke noe særlig hvis ønsket er at alle parter skal være fornøyde.

Men som (nesten) eneste biologiske mor her, trekker jeg meg ut av denne skrytetråden for stemødre. Dere har tydelig ikke noe ønske om å høre noe fra en mors perspektiv, slik det også ofte er i real life, dessverre.

Det var egentlig det som var poenget mitt også;-)

[Phaedra]

Jeg er en av de mammaene som du nevner, og dette gjør jeg fordi jeg har lest utallige innlegg i flere tråder, der stemødrene ser ut til å ha glemt at det finnes en biologisk mor som også må respekteres. I flere tråder hører vi om den slitsomme, mislykkede moren som bare gjør alt galt og som ikke kan la være å ringe til eksen sin. Man hører bare om hvor fantastiske og oppofrende de selv er.

Har også i vennekretsen hørt flere historier der stemødre storkoser seg fordi barnet glemmer seg ut og kaller de for mamma av og til, og de forteller hvor fæl moren er og hvor elendig hun tar seg av barna i forhold til dem selv. De har likevel aldri sett dette fra en annen vinkel enn den de helst vil se; den stygge eks'en som dessverre var gift med mannen deres før.

Så visse stemødre kan jeg styre min begeistring for ja, selv om det sikkert finnes en god del som klarer å repektere moren som også en av de involverte i "storfamilien".

Og hvis noen lurer; nei, jeg er ikke blitt tråkket på tærne selv. Men jeg har sett flere som har blitt det, og det er ikke noe særlig hvis ønsket er at alle parter skal være fornøyde.

Men som (nesten) eneste biologiske mor her, trekker jeg meg ut av denne skrytetråden for stemødre. Dere har tydelig ikke noe ønske om å høre noe fra en mors perspektiv, slik det også ofte er i real life, dessverre.

Det var egentlig det som var poenget mitt også;-)

Hvis du ikke hadde lagt inn setningen "skrytetråden for stemødre" så hadde jeg sannsyneligvis latt innlegget ditt stå uimotsagt, for jeg har hittils prøvd å holde meg utenfor denne stemor vs. mor debatten (eller mor vs. stemor som det også har vært innlegg fra) ettersom innleggene i debatten er så avhengig av individer og forskjellige situasjoner at det er umulig å løse den på generelt grunnlag.

Men, det er en ting som *jeg* tror at biologiske mødre ikke tar til seg: grunnen til at det blir klaget mye om biologisk mor er jo fordi dere ikke bare har en sterk posisjon i livet til eksen og barna, men også i livet til oss stemødre. Det er ikke bare eksen og barna som må forholde seg til moren, men også vi som kommer inn utenifra (med mindre man gjør grep for å forhindre dette, man da tror jeg det blir en merkelig og vanskelig familiestruktur.) Alle som på en eller annen måte er en del av familien min og har sterke meninger om ting som er direkte relatert til mitt liv vil også kunne bli utsatt for kritikk av meg (ikke nødvendigvis høylydt og offentlig) - det være seg foreldre, mannen min, søsken, eksen til mannen min osv.

Vi stemødre må derfor forholde oss til at stebarna/bonusbarna kommer med regler, holdninger o.l. fra moren som vi må ta standpunkter til. Ofte vil moren ringe faren og prøve å få gjennomslag for ting (slik opplevde jeg det i begynnelsen, mindre etterhvert som vi ble bedre kjent med hverandre - nå ringer man for å ta opp ting til diskusjon i steden) som kanskje far og stemor er totalt uenig i. Eksen påvirker mitt liv gjennom barna, og jeg påvirker hennes liv tilbake ved at barna oppdager at det finnes andre meninger enn de mor har. Jeg tror de fleste barn lærer fort at alle voksne har forskjellige meninger, men en stemor har noen ganger en særstilling fordi hennes meninger blir sammenliknet med mors meninger og motsatt, og blir i større grad vektlagt enn meningen til andre voksne (i hvert fall har dette skjedd hos oss).

Det jeg ønsker å kommentere på er at mødre må tåle, og forholde seg til, at det blir satt spørsmål ved deres oppdragelse fra en stemor, fordi denne "utenforstående" etterhvert (i mange tilfeller) får en stor og viktig del i livet til barna, og derfor ikke kan behandles som nettopp en "utenforstående" resten av livet. Dette er ikke noe jeg har opplevd personlig, for jeg har aldri følt noe annet enn at moren anerkjente min rolle og jeg hennes, når det ble klart at jeg kom til å bli en mer permanent del av livet til barna.

Jeg har også ved flere annledninger klaget over biologisk mor til mine venner (som ikke kjenner henne). Og jeg har klaget over biologisk far til mine venner. Og jeg har klaget over besteforeldrene til barna til mine venner. Generelt sett så prater jeg ofte med mine nære venner om ting som berører barna og barneoppdragelse fordi dette 1) er en stor del av min hverdag, og 2) er min måte å "teste ut" mine egne meninger på. Men disse klagene kommer nå verken biologisk mor eller barna for øret. Eller far eller besteforeldre for den saks skyld. I din vennekrets, blir kritikken/klagene videreformidlet til den personen det snakkes om, eller dømmer du stemødre basert på at de utbasunerer generell irritasjon over noen som har en ganske stor rolle i livet deres, til sine venner som så videreformidler dette til deg? Hvis historien hadde vært endret og det var snakk om biologisk mor som klagde over hvor fæl og inkompetent stemor var, ville du tenke "i all verden så mye fæle skilte mødre det finnes"?

Jeg ønsker med dette egentlig ikke å støtte stemødre som svartmaler bologisk mor og forsøker å stille henne i et dårlig lys i forhold til seg selv, men jeg prøver å påpeke at mange kritiserer dem som spiller en rolle i livet deres, når de synes vedkommende gjør eller sier noe veldig dumt. Det beste er å holde tankene sine for seg selv og ta opp det man synes er viktig med faren, men noen ganger så er lett å glemme å gjøre det som er smartest. Slik jeg ser det så spiller kvinneguiden samme rolle som "venninnegjengen" - man får utløp for meninger og følelser og irritasjoner som gjelder en situasjon mellom seg selv og et annet individ, mens kommentarene man får fra "vennene" baserer seg på generelt grunnlag og eget ståsted. Og akkuratt som vennegjengen din begynner å bruke nettopp *deg* som referansepunkt for hvordan stemødre/fraskilte biologiske mødre er (fordi de kanskje ikke kjenner så mange andre), så er det lett å tenke at det finnes mye grusomme stemødre (eller biologiske mødre fort den saks skyld) der ute, basert på hva som blir skrevet her inne, mens situasjonen beskrevet i trådene her i realiteten kanskje blir håndtert helt annerledes enn det man får inntrykk av gjennom at det blir fremsatt som en klage.

En annen ting som jeg legger merke til på forumet er at biologiske mødre stadig påpeker at vi stemødre har *valgt* dette livet, ved at vi har valgt å være sammen med faren. Mens biologisk mor ikke har *valgt* å ha et liv som involverer en stemor. Ja, vi valgte dette livet, men å tro at stemødre går inn i et forhold med åpne øyne og "da skal jeg tilbringe resten av livet med han og barna - og eksen - som en del av mitt liv" i bakhodet er litt feil. Hvilken rolle biologisk mor kommer til å få i livet til en stemor er ofte noe man (jeg) innser først når forholdet til faren har blitt virkelig seriøst. Men jeg tror ikke dette er noe mindre sjokk for biologisk mor som på sin side må forholde seg til at det plutselig dukker opp et kvinnemenneske som begynner å påvirke barna med sine ideer.

En måte å se dette "valget" vi bevisst har gjort er slik: Hvis stemor er totalt uenig i farens oppdragelse eller holdninger så kan hun gå fra ham. Hvis hun er totalt uenig i holdningene og meningene til søsken, familie osv. så kan hun be dem passe sine egne saker. Morens meninger derimot, må hun forholde seg til, fordi det faktisk er *morens sak*. Det er ikke så enkelt som at hun da bare kan gå fra faren (det er jo ikke nødvendigvis hans meninger?), og at hvis hun velger å bli (hun velger jo å bli pga faren, ikke pga. moren?) så er det bare å finne seg i morens meninger - for moren har aldri valgt å få deg som en del av livet til barna sine eller seg. (Noe som jo også kan diskuteres - idet hun og faren gikk fra hverandre og dermed åpnet for nye familiekonstruksjoner.)

Jeg er enig med deg i at mange stemødre glemmer å respektere morens rolle som mor, men det er også mange mødre som i større grad kunne respektert stemødrene for deres involvering i barnas liv.

Livet tar oss ikke alltid dit vi hadde tenkt - uten at dette nødvendigvis er negativt.

Endret 16. april 2009 av Phaedra

[Gjest balla]

Takk Phaedra for at du tok deg tid til å skrive siste innlegg. Er så enig med deg Synes det er så mange snevre syn på stemødres rolle og liv der ute. Godt å se at det finnes noen med samme tanker som meg.

[Gjest Gjest_meg_*]

Hvis du ikke hadde lagt inn setningen "skrytetråden for stemødre" så hadde jeg sannsyneligvis latt innlegget ditt stå uimotsagt, for jeg har hittils prøvd å holde meg utenfor denne stemor vs. mor debatten (eller mor vs. stemor som det også har vært innlegg fra) ettersom innleggene i debatten er så avhengig av individer og forskjellige situasjoner at det er umulig å løse den på generelt grunnlag.

Men, det er en ting som *jeg* tror at biologiske mødre ikke tar til seg: grunnen til at det blir klaget mye om biologisk mor er jo fordi dere ikke bare har en sterk posisjon i livet til eksen og barna, men også i livet til oss stemødre. Det er ikke bare eksen og barna som må forholde seg til moren, men også vi som kommer inn utenifra (med mindre man gjør grep for å forhindre dette, man da tror jeg det blir en merkelig og vanskelig familiestruktur.) Alle som på en eller annen måte er en del av familien min og har sterke meninger om ting som er direkte relatert til mitt liv vil også kunne bli utsatt for kritikk av meg (ikke nødvendigvis høylydt og offentlig) - det være seg foreldre, mannen min, søsken, eksen til mannen min osv.

Vi stemødre må derfor forholde oss til at stebarna/bonusbarna kommer med regler, holdninger o.l. fra moren som vi må ta standpunkter til. Ofte vil moren ringe faren og prøve å få gjennomslag for ting (slik opplevde jeg det i begynnelsen, mindre etterhvert som vi ble bedre kjent med hverandre - nå ringer man for å ta opp ting til diskusjon i steden) som kanskje far og stemor er totalt uenig i. Eksen påvirker mitt liv gjennom barna, og jeg påvirker hennes liv tilbake ved at barna oppdager at det finnes andre meninger enn de mor har. Jeg tror de fleste barn lærer fort at alle voksne har forskjellige meninger, men en stemor har noen ganger en særstilling fordi hennes meninger blir sammenliknet med mors meninger og motsatt, og blir i større grad vektlagt enn meningen til andre voksne (i hvert fall har dette skjedd hos oss).

Det jeg ønsker å kommentere på er at mødre må tåle, og forholde seg til, at det blir satt spørsmål ved deres oppdragelse fra en stemor, fordi denne "utenforstående" etterhvert (i mange tilfeller) får en stor og viktig del i livet til barna, og derfor ikke kan behandles som nettopp en "utenforstående" resten av livet. Dette er ikke noe jeg har opplevd personlig, for jeg har aldri følt noe annet enn at moren anerkjente min rolle og jeg hennes, når det ble klart at jeg kom til å bli en mer permanent del av livet til barna.

Jeg har også ved flere annledninger klaget over biologisk mor til mine venner (som ikke kjenner henne). Og jeg har klaget over biologisk far til mine venner. Og jeg har klaget over besteforeldrene til barna til mine venner. Generelt sett så prater jeg ofte med mine nære venner om ting som berører barna og barneoppdragelse fordi dette 1) er en stor del av min hverdag, og 2) er min måte å "teste ut" mine egne meninger på. Men disse klagene kommer nå verken biologisk mor eller barna for øret. Eller far eller besteforeldre for den saks skyld. I din vennekrets, blir kritikken/klagene videreformidlet til den personen det snakkes om, eller dømmer du stemødre basert på at de utbasunerer generell irritasjon over noen som har en ganske stor rolle i livet deres, til sine venner som så videreformidler dette til deg? Hvis historien hadde vært endret og det var snakk om biologisk mor som klagde over hvor fæl og inkompetent stemor var, ville du tenke "i all verden så mye fæle skilte mødre det finnes"?

Jeg ønsker med dette egentlig ikke å støtte stemødre som svartmaler bologisk mor og forsøker å stille henne i et dårlig lys i forhold til seg selv, men jeg prøver å påpeke at mange kritiserer dem som spiller en rolle i livet deres, når de synes vedkommende gjør eller sier noe veldig dumt. Det beste er å holde tankene sine for seg selv og ta opp det man synes er viktig med faren, men noen ganger så er lett å glemme å gjøre det som er smartest. Slik jeg ser det så spiller kvinneguiden samme rolle som "venninnegjengen" - man får utløp for meninger og følelser og irritasjoner som gjelder en situasjon mellom seg selv og et annet individ, mens kommentarene man får fra "vennene" baserer seg på generelt grunnlag og eget ståsted. Og akkuratt som vennegjengen din begynner å bruke nettopp *deg* som referansepunkt for hvordan stemødre/fraskilte biologiske mødre er (fordi de kanskje ikke kjenner så mange andre), så er det lett å tenke at det finnes mye grusomme stemødre (eller biologiske mødre fort den saks skyld) der ute, basert på hva som blir skrevet her inne, mens situasjonen beskrevet i trådene her i realiteten kanskje blir håndtert helt annerledes enn det man får inntrykk av gjennom at det blir fremsatt som en klage.

En annen ting som jeg legger merke til på forumet er at biologiske mødre stadig påpeker at vi stemødre har *valgt* dette livet, ved at vi har valgt å være sammen med faren. Mens biologisk mor ikke har *valgt* å ha et liv som involverer en stemor. Ja, vi valgte dette livet, men å tro at stemødre går inn i et forhold med åpne øyne og "da skal jeg tilbringe resten av livet med han og barna - og eksen - som en del av mitt liv" i bakhodet er litt feil. Hvilken rolle biologisk mor kommer til å få i livet til en stemor er ofte noe man (jeg) innser først når forholdet til faren har blitt virkelig seriøst. Men jeg tror ikke dette er noe mindre sjokk for biologisk mor som på sin side må forholde seg til at det plutselig dukker opp et kvinnemenneske som begynner å påvirke barna med sine ideer.

En måte å se dette "valget" vi bevisst har gjort er slik: Hvis stemor er totalt uenig i farens oppdragelse eller holdninger så kan hun gå fra ham. Hvis hun er totalt uenig i holdningene og meningene til søsken, familie osv. så kan hun be dem passe sine egne saker. Morens meninger derimot, må hun forholde seg til, fordi det faktisk er *morens sak*. Det er ikke så enkelt som at hun da bare kan gå fra faren (det er jo ikke nødvendigvis hans meninger?), og at hvis hun velger å bli (hun velger jo å bli pga faren, ikke pga. moren?) så er det bare å finne seg i morens meninger - for moren har aldri valgt å få deg som en del av livet til barna sine eller seg. (Noe som jo også kan diskuteres - idet hun og faren gikk fra hverandre og dermed åpnet for nye familiekonstruksjoner.)

Jeg er enig med deg i at mange stemødre glemmer å respektere morens rolle som mor, men det er også mange mødre som i større grad kunne respektert stemødrene for deres involvering i barnas liv.

Livet tar oss ikke alltid dit vi hadde tenkt - uten at dette nødvendigvis er negativt.

Veldig bra.

Benytter anledningen til å understreke det du sier; idet man velger å skilles/gå fra hverandre så velger man muligheten for involvering av en fremtidig stemor. Så enkelt er det.

[Modic]

Må bare gi Phaedra applaus for et vel gjennomtenkt og reflektert innlegg!!