Folk som "legger om" dialekten..

[Gjest Bolly]

Hei!

Har dere merket at det finnes folk som slår over på en annen dialekt så lett som bare det når de snakker med noen som har en annen dialekt enn de selv?

Jeg snakker om folk som IKKE har denne dialekten innprentet av for eksempel foreldre, eller at de har bodd et sted denne dialekten snakkes.

Hehe, jeg blir bare stående å se forvirret ut jeg, hver gang det skjer! Har et par venner som gjør dette..

Det jeg lurer på er om dette er bevisst, eller om det skjer helt ubevisst?

Er det veldig vanlig kanskje?

Jeg gjør det ikke, tror ikke jeg hadde fått det til om jeg hadde prøvd heller..

Et morsomt fenomen altså!

[Gjest Gjest]

Det er veldig enkelt å slå over til andre dialekter i fylla hvert fall.

[^^Belle^^]

Jeg la om tonefallet på min egen dialekt da jeg bodde utenbys og var på jobb. Da hørtes jeg ut som om jeg var fra en helt annen kant av nærmiljøet mitt, der de snakker nettopp sånn. Jeg ble dødelig fornærmet da folk spurte meg om jeg var fra akkurat det stedet, før jeg merket det selv og forsto med en gang hvorfor folk trodde det.

Men jeg har aldri opplevd at folk legger dialekten helt om, det er litt merkelig.

[cilja]

Jeg har opplevd at dette har hendt med enkelte. Jeg tror det er påtatt, og grunner i at vedkommende føler seg utrygg eller mindreværdig (f.ek. "min dialekt er ikke like fin som din, derfor snakker jeg heller din når du hører på").

[hjertesukka]

Jo, det har jeg merket hos enkelte. Selv snakker jeg en relativt forståelig dialekt og det er lenge siden jeg sluttet å "knote" som vi kaller det. Det betyr å snakke en annen dialekt, fortrinnsvis bokmål slik de prater i Oslo, men med mer eller mindre heldig utfall.

Har lagt merke til en del folk i media fra min kant av landet, og er alltid spent på hvor mye de knoter når de åpner munnen. Min respekt går til dem som greier å beholde dialekten sin.

Har ei venninne som snakker samme dialekt som meg, bortsett fra når hun skal gjøre inntrykk på menn. Jeg blir alltid litt latterfull når den seansen starter.

[Noli]

Jeg er fra østlandet og har bodd noen år i Stavanger nå, og har ikke lagt om, men byttet ut noen ord og fraser. Heldigvis har jeg ikke begynt å stille spørsmål med "om....." som første ord..

Hos meg skjer det helt av seg selv og er ikke noe jeg styrer. Skulle veldig gjerne ha beholdt dialekten min upåvirket, men..

I følge den ene professorene jeg hadde på uni. hadde dette sammenheng med gehør. Han mente at folk med godt gehør hadde lettere for å etterligne og kopiere dialekter, og derfor lettere la om til den dialekten de hørte mest.

[Gjest dioxide]

Er selv vaskeekte bergenser, men når familien fra Ålesund kommer på besøk kan jeg gjerne bytte ut diverse ord uten at jeg merker det;

Kommer = kjeme

Det = da

Tror = trur

Hvem (jeg sier kem) = ken

Som = so

Kommer ikke på mer for øyeblikket.

[Sola^]

Jeg har opplevd at dette har hendt med enkelte. Jeg tror det er påtatt, og grunner i at vedkommende føler seg utrygg eller mindreværdig (f.ek. "min dialekt er ikke like fin som din, derfor snakker jeg heller din når du hører på").

For meg er det iallfall ikkje påtatt..og til tider ganske pinleg. Er eigentleg vestlending, men dei fleste trur eg er frå sørlandet (budd på sørlandet i 4 år etter fyllte 20...bur der ikkje nå). Snakker eg med ein bergenser så hender det at eg snur rett om, sjølv om eg aldri har snakka bergensk.

Har ingenting med kva dialekt eg tykjer er fin. Ønsker mi opprinnelige tilbake..

Trur det har med språkøyra og musikalitet. I tillegg til om ein har hatt eit manfoldig eller einsidig språkmiljø.

[Noli]

Nei, det er helt klart at det ikke er påtatt/selvvalgt for mange, jeg har noen nevøer som også er fra østlandet, som fort endrer både ord og uttrykksmåte når de er på besøk her. Siden de er 5 og 6 år gamle, og har gjort dette siden de begynte å snakke, sier det seg selv at de ikke gjør det fordi de synes det er pent eller noe..

[cilja]

Trur det har med språkøyra og musikalitet. I tillegg til om ein har hatt eit manfoldig eller einsidig språkmiljø.

Absolutt ikke enig. Jeg snakker flere språk flytende, og er også ganske god på et par norske dialekter som er ulike fra min egen. Jeg spiller også instrument og har rytme.

Kunne ikke falle meg inn å legge om dialekten. Men så er jeg også bevisst på fenomenet, så kanskje jeg derfor unngår å ubevisst legge om...?

[Fat Sally Lee]

Jeg legger om, det er helt ubevisst, og jeg merker det kun når jeg snakker med flere, noen med samme dialekt som meg, og noen med en annen dialekt.

Jeg finner det litt flaut når jeg kommer i denne situasjonen, men jeg synes ærlig talt at dialekten min er grusom, og skulle ønske jeg kunne legge om 100%, hele tiden. Men da vil familien min reagere.

Derfor legger jeg om så ofte jeg kan, så får folk tenke hva de vil

[Sola^]

Absolutt ikke enig. Jeg snakker flere språk flytende, og er også ganske god på et par norske dialekter som er ulike fra min egen. Jeg spiller også instrument og har rytme.

Kunne ikke falle meg inn å legge om dialekten. Men så er jeg også bevisst på fenomenet, så kanskje jeg derfor unngår å ubevisst legge om...?

Så det at du klarer å prate mange språk og dialekter bra har ingenting med at du har bra gehør?

Minner om resten av det du siterte meg på, og skal utdype det litt.

Trur det har med språkøyra og musikalitet. I tillegg til om ein har hatt eit manfoldig eller einsidig språkmiljø.

Eg har vakse opp med mor og far med ulik dialekt. Verken mor eller far kjem frå denne kommunen og har derfor ikkje lokaldialekta. På heimplassen min er der ei dialekt som vert påverka av tilflyttere (utvanna) så den er ikkje veldig markant. På vgs. snakka elevane mange forskjellige dialekter. Som student flytta eg til anna kant av landet, deretter sørlandet, og nå vestlandet igjen.

Eg har hatt eit mangfald av dialekter rundt meg, og ikkje budd på heimplassen min sidan eg var 15. Dette saman med eit greit språkøyre/gehør meiner eg er største delen av grunnen til at eg roter med dialekta mi.

[Pjukset]

Jeg har siden jeg var veldig liten alltid lagt om dialekten (både på norsk og engelsk), jeg aner ikke hvorfor. Det er ikke sånn at jeg plutselig slår over fra østlending til f.eks Moldenser hvis ei venninne fra Molde ringer, men hvis vi prater lenge nok, så vil tonefallet mitt endre seg, og jeg sier uten videre "ka" istedet for "hva" osv.

[Gjest Bond]

Jeg legger ikke om noe når jeg snakker med noen, men jeg kan godt si at jeg har blitt ganske preget av samboerens dialekt. Selv om jeg lærte fin bokmal på norskkurset, har tonefallet blitt mer og mer preget av hans dialekt.

Det har ikke vært særlig bevisst, men synes det er litt morsomt egentlig. Men jeg har i hvert fall mye mindre 'utenlandsk' aksent pga det

Det som er underlig er at dialekten hans er fra Vestlandet og jeg har aldri bodd noen andre steder enn Østlandet. Skikkelig wannabe.

[Noli]

Eg har hatt eit mangfald av dialekter rundt meg, og ikkje budd på heimplassen min sidan eg var 15. Dette saman med eit greit språkøyre/gehør meiner eg er største delen av grunnen til at eg roter med dialekta mi.

Samme her.

[Gjest Gjest]

Jeg syns at det er utrolig irriterende at folk legger om dialekten sin av og til, Har spesielt lagt merke til når jeg ringer til firma og kommer til en telefonsekretær så er noen meget pene i språket plutselig.

[Gjest Gjest]

Uff, dere analyserer så mye. Selv snakker jeg og samboer forskjellig og vi begge tar vel ord og uttrykk fra hverandres dialekter.

Om folk bytter dialekt, er det vel fordi noen gjør dette lettere enn andre. Synes det er fascinerende at noen kan snakke så flytende på en annen dialekt? For selv synes jeg at det er vanskelig.

[FantasDick]

Synes jeg hørte noe om at mennesker helst vil "ligne" på de de (vil) tilbringe tid sammen med, og derfor ubevisst kan begynne å snakke en annen dialekt for å være mer lik de de er sammen med. Kan det være noe i dette, tro?

Jeg selv legger ikke om sånn helt uten vidre, men jeg snakker min opprinnelige dialekt når jeg er hjemme, eller snakker med familien (med denne dialekten) i tlf. Ellers snakker jeg "pen-trøndersk", siden det er her jeg bor, og har bodd lenge.

[Gjest Gjest_tore_*]

Synes jeg hørte noe om at mennesker helst vil "ligne" på de de (vil) tilbringe tid sammen med, og derfor ubevisst kan begynne å snakke en annen dialekt for å være mer lik de de er sammen med. Kan det være noe i dette, tro?

Jeg selv legger ikke om sånn helt uten vidre, men jeg snakker min opprinnelige dialekt når jeg er hjemme, eller snakker med familien (med denne dialekten) i tlf. Ellers snakker jeg "pen-trøndersk", siden det er her jeg bor, og har bodd lenge.

[Gjest Gjest]

Synes jeg hørte noe om at mennesker helst vil "ligne" på de de (vil) tilbringe tid sammen med, og derfor ubevisst kan begynne å snakke en annen dialekt for å være mer lik de de er sammen med. Kan det være noe i dette, tro?

Det er litt for mange jeg kjenner som er for voksne til å holde på med slikt. Usikkerhet tror jeg ikke er tingen pga de jeg kjenner.

Dialekten forandrer seg kanskje pga vaner i miljøet. Det er jo trossalt ikke bare dialektene som forandrer seg, det er jo oppførsel, språkbruk, klesstil osv som ofte forandrer seg. Så hvorfor skulle alt sammen bare være usikkerhet, på en måte.

?

Er det slik at vi aldri skal forandre oss? Er det forskjellig å forandre dialekt eller ordbruket? Klesstilen forandrer seg jo hele tiden, både for voksne og unge.

Tror det er dypere enn som så.