Gjest Gjest_Silje_* Skrevet 31. mars 2009 #1 Skrevet 31. mars 2009 Jeg bruker medisiner mot panikkangst, men er veldig usikker på hvor åpen jeg skal være om dette på jobb, f.eks. Må legge til at jeg fungerer bra på jobben, da... Noen som vil dele sine erfaringer?
Lumina Skrevet 31. mars 2009 #2 Skrevet 31. mars 2009 har slitt med panikkangst en god stund, og jeg synes det aller beste er og fortelle folk rundt meg om det. hvis en situasjon skulle oppstå der ting ble ubehagelig, så føles det lettere for meg at jeg bare kan si at nå sliter jeg litt, så forstår de det og stiller ikke mer spørsmål ved det. så slipper man den dårlige samvittigheten også. er ihvertfall sånn jeg synes er enklest og du vil nok oppleve at du får masse støtte og forståelse, vet hvordan det er og frykte og få negative ting tilbake for at man sliter sånn, men jeg har ikke opplevd noe sånt enda ihvertfall
Gjest Gjest Skrevet 31. mars 2009 #3 Skrevet 31. mars 2009 Jeg synes det høres lurt ut å være åpen. Samtidig er det kanskje ikke helt nødvendig om du fungerer som normalt på jobb? Men det kan jo være greit i tilfelle det kommer situasjoner hvor du sliter, at du har sagt fra om det på forhånd. Er sikkert ubehagelig både å få anfall og tro/oppleve at de rundt er usikre eller ikke forstår hva som skjer?
Gjest Gjest Skrevet 31. mars 2009 #4 Skrevet 31. mars 2009 Dette er et vanskelig dillemma for meg; har panikkangst, jobber som psykiatrisk sykepleier. Hva gjør jeg da?? Har foreløpig ikke fortalt det til NOEN.
Gjest dioxide Skrevet 1. april 2009 #5 Skrevet 1. april 2009 Fortell det hvis noen spør deg. Jeg har selv fått diagnosen panikkangst, men jeg akter ikke å fortelle det til arbeidsgiver med mindre hun spør.
Gjest Gjest Skrevet 1. april 2009 #6 Skrevet 1. april 2009 Er litt både og med det. Jeg fortalte arbeidsgiver om det i og med at jeg jobbet i er serviseyrke og hadde kunder. (greit å få greie på hvorfor jeg plutselig måtte gå for meg selv av og til) Men arbeidgiver brukte det mot meg. Tollererte ikke slike "skavanker" og kjørte et enormt press slik at jeg ble værre og var nødt til å slutte. Situasjonen ble for uholdbar. Fikk jo heller bare mer annfall en mindre siden det var så mye press, ekle kommentarer og "ugleøyne". Virket og som h*n brøt taushetsplikten og fortalte det rundt, for jeg fikk ettervært en del ubehagelige kommentarer, rare blikk og skuling.. ikke noe korselig i det hele tatt. Etter det er jeg veldig nøye på hvem jeg forteller det til og hvem jeg ikke sier noe til. Er ikke alle som er like forståelsesfull. Har og opplevd at noen kan bli litt vel..."overbeskyttende,,, sykeliggjør deg mer en du er" på en måte.. ikke noe gøy det heller... Likker ikke føle meg som en stakkarslig greie. Blir ikke bedre av å få et sørgmodig blikk og hvor fremskritt ikke blir sett på som positivt. Familie og nære venner vet om problemet. Ikke alle takler det like godt, vet liksom ikke hvordan de skal være MOT meg. Virker som de er litt redd for dette -rare- greiene jeg har fått "kastet" på meg. Men for meg holder det at de vet om det, slik at de ikke får sjokk og tror det er noe annet om jeg får et kraftig annfal. Har du noen nære kollegaer du kan stole på er det veldig greit å ha en "aliert". Får en problem kan en gi et hint til denne, så en kan gå litt unna, gå på do eller noe slikt og de på en måte dekker over at du ikke er der. Annfallene går jo over og en blir sliten av de etterpå. Men får en ro og klarer å slappe av går det greiere (min erfaring) Tror det kommer ann på personligheten til de en skal fortelle det til. At en må sortere litt å se ann på hva en gjør. Er så ymse hvilke reaksjoner en får på slike ting.
Gjest Gjest Skrevet 1. april 2009 #7 Skrevet 1. april 2009 Min erfaring er at for meg lønte det seg å være åpen. Det ga meg et sikkerhetsnett som for meg gjorde at jeg turde presse meg selv litt mer i situasjoner jeg var redd for, fordi jeg visste at det var noen der hvis jeg trengte det. Og det viste seg jo stadig at jeg ikke trengte de i det hele tatt, jeg slo stadig de teite tankene rett ned i støvlene Men som gjest over sier, det kan jo være lurt å velge personene med omhu.
Geir-Anders Skrevet 2. april 2009 #8 Skrevet 2. april 2009 Det smarteste er vel d å kunne være åpen og ærlig å si det rett ut slik som det er,i første omgang med den eller de på jobben som står deg nærmest,i stedet for å bære slike ting for seg selv,for dernest få enda større problemer,forklar hvordan du opplever panikkangsten og hvilke medisiner du er går på for å mestre hverdagens jag og mas... Selv bruker jeg 3 forskjellige sorter medikamenter for å komme meg gjennom hverdagen,3 x 30 mg Tolvon,3 x 20 mg Citalopram og 10 mg Alopam som kan tas inntil 2 ganger daglig... Angst og Depressjon,er ikke lenger noe så stort tabu i dag,sammenlignet med hva det var,for ikke mange 10 år siden... Lykke til.!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå