Hvorfor skal vi egentlig arve?

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Jeg er ikke helt enig i norske arveregler. For meg blir det litt meningsløst at voksne mennesker skal ha en så sterk rett på arv etter sine foreldre.

Jeg skjønner at barn skal beskyttes, sånn at barn bør ha arverett dersom foreldrene dør før barna er voksne og kan forsørge seg selv.

Men når barna er godt voksne og tar vare på seg selv, synes jeg foreldrene burde få lov til å bestemme selv hvem som skal få arven etter dem. Om man ville testamentere alt man eier til en veldedig organisasjon så burde man få lov til det, eller til andre personer.

I de fleste tilfeller er det naturlig at barn arver sine foreldre, selv om barna er voksne. Men jeg har sett en del tilfeller jeg reagerer sterkt på.

Et tenkt scenario:

Gamle fru Hansen på 80 sitter på sykehjem. Mannen hennes bodde på samme sykehjem inntil han døde for et år siden. De hadde tre barn sammen, som nå er i 50-årsalderen. Disse tre har egne barn, barnebarn, jobb, hus osv. To av dem besøker moren sin et par ganger i året (de bor langt unna). Den tredje har ikke snakket med sin mor på ti år. Situasjonen var lik mens herr Hansen levde.

Når fru Hansen så dør så vil hun helst at hennes verdier skal gå til en veldedig organisasjon. Hun vet at barna hennes ikke trenger pengene, de klarer seg selv. De har dessuten ikke vist særlig omsorg for verken henne eller hennes avdøde ektemann etter at de ble gamle. Men fru Hansen kan ikke velge hva hun skal gjøre med verdiene sine. Hun MÅ gi dem til sine utakknemlige og uinteresserte barn.

Er det flere som synes at dette blir feil?

Hadde det ikke vært mer riktig om man kunne bestemme selv hvem som skal få arven når barna er voksne? Jeg vet barna har den juridiske retten til å arve sine foreldre, uansett alder. Men hva med den moralske/etiske retten?

[Gjest Gjest]

Hmm, er det ikke sånt man skriver testamente for? Altså hvis man vil at arven skal gå til andre?

[Gjest gjest1]

Jeg er ikke helt enig i norske arveregler.

Ehh... sikker på at du kan dem til fulle?

Barn har ikke krav på "mer" enn en gitt sum, for tiden i størrelsesorden 1 mill., alt over det kan testamenteres dit man ønsker.

[Gjest Gjest]

Hvis foreldre absolutt ikke vil at barna skal arve så er det ikke værre enn at de bruker opp alle bengene før de dør.

Man vet ikke når man dør, men i eksempelet du trekker frem så er det jo snakk om eldre mennesker som bor på eldrehjem, og som ikke trenger penger i hverdagen. Det hadde ikke endret Herr og Fru Hansen sin livskvalitet om de ga bort tilnærmet alle pengene sine når de flyttet på eldresenteret, så om de virkelig ikke at barna skulle ønske noe.

[Gjest Gjest]

Ehh... sikker på at du kan dem til fulle?

Barn har ikke krav på "mer" enn en gitt sum, for tiden i størrelsesorden 1 mill., alt over det kan testamenteres dit man ønsker.

De fleste har ikke større verdier enn det, med mindre du er vokst opp i samfunnets øvre skikt.

[Gjest Gjest]

Hmm, er det ikke sånt man skriver testamente for? Altså hvis man vil at arven skal gå til andre?

Hvis man har barn MÅ en viss del av arven gå til barna. I de fleste tilfeller er arven såpass liten at det i praksis betyr at ALT går til barna.

[Gjest Elastica]

Så lenge pliktdelsarven ikke strekker seg lenger enn til 1 million, som det ble skrevet lenger opp, og man har anledning til å gi vekk hele formuen sin mens man er i live (så lenge det ikke er en dødsdisposisjon) ser jeg ingen grunn til å endre reglene.

For øvrig kan jeg være enig i at mange ser på sin fremtidige arv som en viktig rettighet - og det er muligens feil. Arveretten oppstår i det arvelater dør - og ikke lenge før, slik det virker som mange tenker.

[Gjest Elastica]

De fleste har ikke større verdier enn det, med mindre du er vokst opp i samfunnets øvre skikt.

Så uvanlig er det nok ikke. Mange har boliger som ikke engang er belånt, og ofte har man en fritidsbolig også.

[Gjest Gjest]

Scenario om vi hadde lov til å testamentere alt til hvem vi ville:

Gamle Fru Hansen er på sykehjemmet. Pleier Anne jobber på hjemmet. Hun truer fru Hansen til å testamentere alle pengene til henne. Fru Hansen er en liten, gammel dame, som er lett å skremme. Om fru Hansen skulle sladre, vil Anne fortelle alle at hun er dement og surrer og dikter opp ting, som demente ofte gjør.

Eller:

Fru Hansen bor fremdeles hjemme. Hun er livredd for å havne på sykehjem. For å kunne bo hjemme er hun avhengig av hjelp. Den som hjelper henne, truer henne med at hvis hun ikke punger ut, vil hun ikke få noe hjelp mer, og hun vil måtte flytte på sykehjem.

Eller:

En veldedig organisasjon tar kontakt med Fru Hansen. De kommer med tåredryppende historier og beskylder Fru Hansen for å være egoistisk og slem. De gir henne så dårlig samvittighet at hun føler seg presset til å testamentere alt til dem, til tross for at hun har barn og barnebarn som hun mye heller hadde villet gi pengene til.

Vi har denne regelen for at man ikke skal være noe å tjene på å true og presse folk til å endre testamentet sitt. Etterkommerne trenger ikke true og presse for å få arv, de er sikret uansett. Andre, som pleiere eller veledeige organisasjoner vil ikke kunne presse noen.

Det er dessverre ofte lett å presse/true/lure eldre mennesker. Mange eldre blir lett engstelige, siden de føler seg fysisk svake og ikke har noe å ta igjen med. De er gjerne litt demente, og dermed lette å lure. Og de er utsatt for å ikke bli trodd av omgivelsene, fordi det er så lett for folk å anklage dem for å være demente og finne på ting. Arveloven er til for å beskytte folk fra slikt.

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Hvis foreldre absolutt ikke vil at barna skal arve så er det ikke værre enn at de bruker opp alle bengene før de dør.

Man vet ikke når man dør, men i eksempelet du trekker frem så er det jo snakk om eldre mennesker som bor på eldrehjem, og som ikke trenger penger i hverdagen. Det hadde ikke endret Herr og Fru Hansen sin livskvalitet om de ga bort tilnærmet alle pengene sine når de flyttet på eldresenteret, så om de virkelig ikke at barna skulle ønske noe.

Det er ikke så enkelt. Det jeg nevnte i startinnlegget var bare et eksempel. Det finnes mange andre situasjoner der ting blir annerledes.

Hvis f.eks. foreldrene vil at et av barna (den som ikke har hatt kontakt med familien på mange år og har behandlet foreldrene dårlig) skal bli arveløs så kan de ikke bestemme det.

Hva om en mor (fraskilt) får seg en ny mann etter at barna er voksne. Sammen med mannen bygger hun hus, de skaper seg verdier sammen. Mannen har ingen barn, og de får ingen barn sammen. De lever sammen i 20 år, barna er forlengst veletablerte og har selv fått barn og barnebarn. Så dør moren, og plutselig er hennes enkemann avhengig av velvilje fra barna hennes for å få lov til å beholde hjemmet sitt og bli boende. Det er ikke snakk om barnas barndomshjem, det er verdier som er skapt etter at de har flyttet hjemmefra. Hvorfor skal det være en selvfølge at de skal ha arverett på morens del av huset dersom hun mener at det hadde vært mer rettferdig at mannen arvet alt?

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Scenario om vi hadde lov til å testamentere alt til hvem vi ville:

Gamle Fru Hansen er på sykehjemmet. Pleier Anne jobber på hjemmet. Hun truer fru Hansen til å testamentere alle pengene til henne. Fru Hansen er en liten, gammel dame, som er lett å skremme. Om fru Hansen skulle sladre, vil Anne fortelle alle at hun er dement og surrer og dikter opp ting, som demente ofte gjør.

Eller:

Fru Hansen bor fremdeles hjemme. Hun er livredd for å havne på sykehjem. For å kunne bo hjemme er hun avhengig av hjelp. Den som hjelper henne, truer henne med at hvis hun ikke punger ut, vil hun ikke få noe hjelp mer, og hun vil måtte flytte på sykehjem.

Eller:

En veldedig organisasjon tar kontakt med Fru Hansen. De kommer med tåredryppende historier og beskylder Fru Hansen for å være egoistisk og slem. De gir henne så dårlig samvittighet at hun føler seg presset til å testamentere alt til dem, til tross for at hun har barn og barnebarn som hun mye heller hadde villet gi pengene til.

Vi har denne regelen for at man ikke skal være noe å tjene på å true og presse folk til å endre testamentet sitt. Etterkommerne trenger ikke true og presse for å få arv, de er sikret uansett. Andre, som pleiere eller veledeige organisasjoner vil ikke kunne presse noen.

Det er dessverre ofte lett å presse/true/lure eldre mennesker. Mange eldre blir lett engstelige, siden de føler seg fysisk svake og ikke har noe å ta igjen med. De er gjerne litt demente, og dermed lette å lure. Og de er utsatt for å ikke bli trodd av omgivelsene, fordi det er så lett for folk å anklage dem for å være demente og finne på ting. Arveloven er til for å beskytte folk fra slikt.

Ja, det er mye fælt som kan skje i verden. Og av den grunn skal vi ta fra folk retten til å bestemme selv? Fru Hansen bør ikke få lov til å gå ut alene, for hun kan bli påkjørt og drept. Det er mye tryggere å ha henne sittende innendørs.

En som ikke har barn kan testamentere verdiene sine til hvem som helst. Da er testamentet gjerne skrevet med vitner, advokathjelp og mens en person er ved sine fulle fem, som man sier. Man kan ikke garantere seg mot svindel, men man kan redusere risikoen betraktelig. Hvorfor skal ikke folk med barn ha samme rett til å bestemme selv?

[Solbærsaft]

Ehh... sikker på at du kan dem til fulle?

Barn har ikke krav på "mer" enn en gitt sum, for tiden i størrelsesorden 1 mill., alt over det kan testamenteres dit man ønsker.

Arvingene, i dette tilfellet barna, har krav på totalt 2/3 av arven. Det betyr at 1/3 av arven kan testamenteres bort til den man selv ønsker. (Merk: Dersom man har gjenlevende ektefelle(som det ikke er i dette tilfellet) har gjenlevende ektefelle krav på 1/4 dersom h*n ikke sitter i uskiftet bo - det betyr at man ikke har mer enn 1/12 av arven å testamentere bort).

Dersom den totale arven er såpass stor at hvert av barna arver over 1 million hver, kan fru Hansen testamentere bort alt som overstiger 1 million til hvert barn - i dette tilfellet alt over 3 millioner.

Altså: fru Hansen kan testamentere bort 1/3 av verdiene hun etterlater seg (siden hun ikke har gjenlevende ektefelle som også har krav på arv) ELLER alt over 3 millioner kroner, avhengig av hvor mye verdier hun sitter på.

Reglene om alt dette finner dere i Lov om arv fra 1974.

[Gjest Elastica]

Det er en kjensgjerning at det er vanskelig å formulere et lovverk slik at det skal løse alle slags problemer på best mulig måte, alltid. Noe annet ville være umulig. I forsøket på å løse de fleste problemstillinger på best mulig måte, synes jeg faktisk arveloven ikke er så urimelig. Den gir mulighet for å begrense pliktdelsarv til 1 million, samt fri disposisjonsrett over midlene i live. Dessuten åpner den for en del andre ting gjennom testametariske disposisjoner.

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Så uvanlig er det nok ikke. Mange har boliger som ikke engang er belånt, og ofte har man en fritidsbolig også.

I min familie/omgangskrets er det ikke vanlig å ha fritidsbolig. Og selv om mange eldre (langt fra alle) har en bolig uten lån så betyr det ikke enorme verdier alltid. Husk at ikke alle bor i store byer der eneboliger selges for flere millioner.

For en stor del av Norges befolkning betyr en grense på en million at de ikke kan bestemme over hvem som skal arve dem.

[Gjest Elastica]

Ellers er jeg litt nysgjerrig på når du mener det er greit at barn arver, siden du presiserte i overskriften at det er urimelig når de er voksne? Og eventuelt hvordan dette skal kunne nedfelles i lovteksten?

Eksemplene dine er så konkrete at det ikke vanskelig å være uenig i det du sier akkurat i det tilfellet - men hva med de tilfellene som ikke er så opplagte? Og hvor skal grensen gå? Ved alder eller ved formuessituasjon hos barna?

Det er slike detaljreguleringer i lovs form myndighetene forsøker å unngå. Ikke bare er det vanskelig rent lovteknisk, det gjør det også vanskelig å tolke.

[Tanna]

Det viktigste er at foreldrene mine lever et godt liv og koser seg glugg ihjel med alt de har jobbet for. De vet at vi barna ikke trenger ett eneste øre lenger om de skulle dø. Jeg håper at mamma og pappa bruker pengene sine mens de lever og kan gjøre noe med dem (reise, leve som pensjonister).

Det teiteste jeg hører er de gamle som sparer på det de har fordi slekten skal arve dem! Tsktsk. LEV VEL! Vi lever bare en gang.

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Ellers er jeg litt nysgjerrig på når du mener det er greit at barn arver, siden du presiserte i overskriften at det er urimelig når de er voksne? Og eventuelt hvordan dette skal kunne nedfelles i lovteksten?

Eksemplene dine er så konkrete at det ikke vanskelig å være uenig i det du sier akkurat i det tilfellet - men hva med de tilfellene som ikke er så opplagte? Og hvor skal grensen gå? Ved alder eller ved formuessituasjon hos barna?

Det er slike detaljreguleringer i lovs form myndighetene forsøker å unngå. Ikke bare er det vanskelig rent lovteknisk, det gjør det også vanskelig å tolke.

Jeg synes det ville vært naturlig at grensa gikk ved alder. F.eks. 18-20 år. Det skulle ikke vært så vanskelig å tolke.

Poenget er å gi folk selvbestemmelsesrett. Som sagt vil vel de aller fleste foreldre likevel la barna sine arve. Men det burde ikke være en selvfølge.

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Det viktigste er at foreldrene mine lever et godt liv og koser seg glugg ihjel med alt de har jobbet for. De vet at vi barna ikke trenger ett eneste øre lenger om de skulle dø. Jeg håper at mamma og pappa bruker pengene sine mens de lever og kan gjøre noe med dem (reise, leve som pensjonister).

Det teiteste jeg hører er de gamle som sparer på det de har fordi slekten skal arve dem! Tsktsk. LEV VEL! Vi lever bare en gang.

Dette tenker jeg også. Jeg har hørt altfor mange voksne mennesker diskutere hvor mye de kommer til å arve fra sine foreldre, og til og med reagere på at foreldrene "sløser" bort deres framtidige arv. Og søsken som krangler om arv fordi en av søsknene har fått en større pengegave av foreldrene, der den som ikke har fått noe mener gaven må være forskudd på arv. Sånt får meg til å tenke at slike folk skulle ikke fått arv i det hele tatt. Så egoistisk og kravstort!

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Det er en kjensgjerning at det er vanskelig å formulere et lovverk slik at det skal løse alle slags problemer på best mulig måte, alltid. Noe annet ville være umulig. I forsøket på å løse de fleste problemstillinger på best mulig måte, synes jeg faktisk arveloven ikke er så urimelig. Den gir mulighet for å begrense pliktdelsarv til 1 million, samt fri disposisjonsrett over midlene i live. Dessuten åpner den for en del andre ting gjennom testametariske disposisjoner.

Retten til å bestemme selv burde da være passende i de aller fleste tilfeller? Slik jeg ser det er det større sjanse for at ting blir "rett" hvis folk får bestemme selv istedet for at myndighetene skal bestemme at alle skal følge samme regel.

[Gjest Elastica]

Jeg synes det ville vært naturlig at grensa gikk ved alder. F.eks. 18-20 år. Det skulle ikke vært så vanskelig å tolke.

Poenget er å gi folk selvbestemmelsesrett. Som sagt vil vel de aller fleste foreldre likevel la barna sine arve. Men det burde ikke være en selvfølge.

Hva er begrunnelsen for at du setter grensen ved 18-20 år? Jeg spør bare fordi jeg er nysgjerrig - og siden eksemplene dine tydet på at du mente at barn som var etablert med inntekt og grei formuessituasjon ikke trengte å arve. Men aldersgrense ved 18-20 år tyder ikke på at du har tenkt sånn likevel.