Vrang samboer?

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Samboeren min eier huset vi bor i og har et huslån på ca 700 000 kroner. Han betaler 5-6000 i måneden på dette. Han leier ut en leilighet i huset for 4000 kroner måneden, noe som nesten dekker boliglånet. Jeg har vært kjæreste med ham siden før han kjøpte huset, men var da student og bodde i en annen by. Jeg flyttet inn hos ham for ett og et halvt år siden, da jeg var ferdig med studiene.

Vi deler alle fellesutgifter, har en regningskonto vi setter inn likt beløp på hver måned, og som dekker billån(som vi har felles), forsikringer, kommunale utgifter, strøm, tv, internett ol. Mat og drivstoff deler vi nokså likt, uten å telle på kronene.

Problemet er at han ikke vil la meg kjøpe meg inn i huset. Har ikke fått noen forklaring på hvorfor, men han sier det ikke er noen fordel for ham at jeg kjøper meg inn, da han eier så "billig" fra før.

Hva kan jeg gjøre for å sikre meg økonomisk? Sparer i BSU, men bør jeg kjøpe meg en leilighet/hus og leie ut?

Jeg synes han er vrang når han ikke vil la meg kjøpe meg inn, og blir usikker på hva han mener med dette. Han sier også at han aldri vil gifte seg, da "det er den største grunnen til skilsmisse".

Blir så utrolig provosert av dette. Virker som han ikke vil satse på oss som par, men samtidig sier han jo at han er glad i meg.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er ekteskap største "grunn" til skilsmisse, fordi det er en betingelse å være gift for å bli skilt!

Men seriøst, så høres det ikke ut som han ser for seg noen fremtid dere i mellom. Ikke pga uttalelsen om ekteskap alene, men fordi han ikke har noen god grunn til at du kjøper deg inn i huset.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Sikre deg økonomisk ved å kjøpe deg ditt eget utleieobjekt. Dermed kan du også få gleden av verdistigning på en bolig uten å måtte være avhengig av en samboer som vil slippe deg til.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke... Hadde jeg brukt mye tid og penger på å betale ned mitt eget huslån, til det var ganske lite lån igjen som jeg fint klarte å betale selv, så ville jeg nok heller ikke vært spesielt begeistret over å la andre kjøpe seg inn i det bare for å være snill mot dem.

MEN: Jeg ville da foreslått andre løsninger, og ikke vært så avvisende som partneren din høres ut. Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men er det utenkelig at dere må flytte til noe større en gang om ikke alt for lenge? Da er det jo slik du kommer inn på boligmarkedet, og kjøper med ham.

Eventuelt ville jeg investert i noe annet - kjøpe for å leie ut, kjøpe en hytte hvis dere er hyttemennesker, eller andre ting.

Kanskje det må store reparasjoner til om ikke lenge? Takskifte, eller lignende. Bygge ut/på huset? Da er det en løsning at du kjøper det inn på den måten, ved å betale for det. Da vil jo ikke samboeren din tape noe på det, ved å få mindre verdier selv.

[Gjest Gjest]

Jeg tror faktisk ikke jeg kunne akseptert å bo sammen med en mann som ikke vil la meg kjøpe meg inn i boligen vi begge bor i. Hvis det er så at han absolutt ønsker å sitte igjen med huset ved et evt. brudd så er det enkelt å lage en kontrakt på at han har forkjøpsrett.

Jeg tror ikke jeg hadde ønsket å kjøpe en annen leilighet bare for å ha noe jeg også. Skal jeg ta opp et boliglån og administrere det, styre med leietagere, skatte av leieinntektene og alt, bare fordi han ikke vil at vi skal eie felles bopel? Nei, det hadde jeg ikke gått med på. Det er neimenn ikke sikkert at et slikt prosjekt vil gå i pluss heller, vi kan ikke forvente oss en slik vekst i boligmarkedet som vi har sett de siste 5 årene.

Hadde han nektet så ville jeg seriøst har revurdert forholdet, og jeg hadde latt han få vite det. Kanskje det hadde fått han på bedre tanker?

[Kamikatze]

At fyren er pragmatisk betyr ikke at han ikke akter å holde ihop med deg. Men såpass mange samboerskap ryker, uansett intensjonen, etter tre-sju år. Og da er det greit å slippe å måtte selge boligen han er knyttet til, og kanskje har lagt ned mye tid og krefter i å forbedre og pusle med, og legge stein til byrden et brutt forhold tynger ham ned med.

Du kan jo spare til bolig, og omdanjne det til en pensjonsordning, hvis det ikke trengs. Eller/og du kan investere i noe som kaster av seg. Utleieeiendom kan fort bli stress og du bør ha penger i bakhånd til å dekke vedlikehold, skader og bortfall av husleie et halvår. Hvis du ikke bor der selv, kommer du i en annen eierklasse.

Ha gjerne en torommer på bok, så har også du ryggdekning, hvis andre enn døden skiller dere ad.

[Gjest Gjest]

Dette blir for dumt spør du meg. Hvis dere kjøpte huset etter at dere ble sammen og han var klar over at du var studen. Sånn er det jo når man blir sammen og ikke har samme alder og er ferdig på skole og slikt på samme tid. Man må jo se framover sammen. Er ikke rart mange forhold ryker. Folk er jo så opptatt av seg og sitt.

Jeg mener at selv om du var student, bidro vel du med det du hadde mulighet til!?

Jeg ble sammen med min mann for 10,5 år siden. Jeg gikk på skolen og han hadde allerede jobbet i 2 år og var på utkikk etter hus for å flytte hjemmefra. Jeg ble inkludert med en gang, vi forlovet oss etter 4 mnd. giftet oss etter 4 år. Har nå fått 2 barn sammen og vi gleder oss til fremtiden SAMMEN.

[Gjest Gjest]

Vi deler alle fellesutgifter, har en regningskonto vi setter inn likt beløp på hver måned, og som dekker billån(som vi har felles), forsikringer, kommunale utgifter, strøm, tv, internett ol. Mat og drivstoff deler vi nokså likt, uten å telle på kronene.

Du bor svært billig og burde i det minste være en liten smule takknemlig for det. Riktignok får du ikke den økonomiske fordelen av å bo i egen bolig, men det lille du betaler for å bo, veier opp for det.

Selv hadde jeg ikke giddet å la en partner kjøpe seg inn i boligen min. I hvert fall ikke så lenge forholdet ikke var langvarig og det ikke var barn i bildet. Foreslå at dere inngår en avtale om at du kan kjøpe deg inn om 3-5 år til takst. Da vet dere bedre hvor dere står.

[Gjest vb]

Jeg vet ikke... Hadde jeg brukt mye tid og penger på å betale ned mitt eget huslån, til det var ganske lite lån igjen som jeg fint klarte å betale selv, så ville jeg nok heller ikke vært spesielt begeistret over å la andre kjøpe seg inn i det bare for å være snill mot dem.

MEN: Jeg ville da foreslått andre løsninger, og ikke vært så avvisende som partneren din høres ut.

Signerer denne, MEN

Jeg er godt voksen og med barn på vei ut. Jeg har hatt boliglån i 20 år. Dette er nå nedbetalt. Jeg har en gang prøvd å være samboer og flyttet til hans hus og leide ut mitt eget. Jeg var så uendelig glad for at jeg ikke solgte det for etter 3 år var jeg tilbake. Huset er min trygghet. Jeg vil aldri la noen kjøpe seg inn her. Skulle det bli sånn i framtiden at jeg så for meg å bli gammel med en mann så kan vi kjøpe noe sammen.

Jeg har allikevel all forståelse for at den andre parten også vil sikre sin framtid.

[Gjest Frustrert TS]

Da han kjøpte huset hadde vi vært sammen i et halvt år, derfor kjøpte han huset alene. Jeg hadde ikke villet kjøpt sammen med ham uansett om jeg hadde hatt råd på den tiden, da forholdet var såpass ferskt. Nå har vi vært sammen i 3 år, og jeg har bodd sammen med ham siden høsten 07. Huset trenger ingen store oppussinger nei, det meste ble gjort rett etter at han kjøpte huset. Huset kjøpte han under takst til 630 000, da det var ganske mye oppussing som måtte gjøres. Idag er verdien ca 950 000. Det er altså ikke slik at han nesten har betalt ned lånet, det har han bare betalt på i 2 år.

Han sier jo at hvis vi i fremtiden skal flytte til noe større/annet, så skal vi kjøpe sammen, men da har vi jo også en økonomisk skjevfordeling, da han allerede har et hus, mens jeg bare har de pengene jeg eventuelt har klart å spare opp. Prisstigningen han får vil uansett være mye høyere enn de rentene jeg vil få i banken eller i fond eller hvor jeg nå sparer.

Jeg vet at jeg bor billig, men det gjør søren meg han også.

Forskjellen er at han har økonomisk trygghet i huset, og det har ikke jeg.

[Gjest Gjest]

Da han kjøpte huset hadde vi vært sammen i et halvt år, derfor kjøpte han huset alene. Jeg hadde ikke villet kjøpt sammen med ham uansett om jeg hadde hatt råd på den tiden, da forholdet var såpass ferskt. Nå har vi vært sammen i 3 år, og jeg har bodd sammen med ham siden høsten 07. Huset trenger ingen store oppussinger nei, det meste ble gjort rett etter at han kjøpte huset. Huset kjøpte han under takst til 630 000, da det var ganske mye oppussing som måtte gjøres. Idag er verdien ca 950 000. Det er altså ikke slik at han nesten har betalt ned lånet, det har han bare betalt på i 2 år.

Han sier jo at hvis vi i fremtiden skal flytte til noe større/annet, så skal vi kjøpe sammen, men da har vi jo også en økonomisk skjevfordeling, da han allerede har et hus, mens jeg bare har de pengene jeg eventuelt har klart å spare opp. Prisstigningen han får vil uansett være mye høyere enn de rentene jeg vil få i banken eller i fond eller hvor jeg nå sparer.

Jeg vet at jeg bor billig, men det gjør søren meg han også.

Forskjellen er at han har økonomisk trygghet i huset, og det har ikke jeg.

Jeg hadde vurdert dette forholdet, synes han hørs utrolig sær og egoistisk ut.

[Kamikatze]

Nemlig. Du bor billig, og kan disponere differansen, i forhold til hva han betaler, selv. To-tre år er ikke lenge. Og du har jo allerede begynt jakten etter feil hos ham...

Endret 27. mars 2009 av Kamikatze

[Gjest Gjest]

Har du sagt at du ønsker å kjøpe deg inn til dagens takst?

[DingDong]

Hva kan jeg gjøre for å sikre meg økonomisk? Sparer i BSU, men bør jeg kjøpe meg en leilighet/hus og leie ut?

Jeg synes han er vrang når han ikke vil la meg kjøpe meg inn, og blir usikker på hva han mener med dette. Han sier også at han aldri vil gifte seg, da "det er den største grunnen til skilsmisse".

Blir så utrolig provosert av dette. Virker som han ikke vil satse på oss som par, men samtidig sier han jo at han er glad i meg.

Jeg blir ekstremt provosert av deg, jeg. Du evner jo ikke å se lenger enn din egen nese – verken når det gjelder rettferdighet eller økonomisk innsikt.

For det første så fikk han en billig inngangspris i boligmarkedet. Den nyter du nå godt av, fordi du bor billig.

For det andre så har du full mulighet, med de reduserte boutgiftene, til å spare i pensjonsfond og BSU. At du ikke får kjøpt deg inn i huset har absolutt ingenting med din økonomiske fremtid å gjøre.

Du har mer penger mellom hendene, så spar dem i og sett dem i bedre investeringer. Har du ikke sett boligmarkedet, og hva som er iferd med å skje i disse dager?

For det tredje så er det tydelig at du levner ham lite rom for egen individualisme. At han ikke vil gifte seg med deg, betyr da ikke at han ikke ser en fremtid med deg. Jeg vil heller ikke gifte meg, men treffer jeg den rette, så blir jeg med henne til døden skiller oss.

Det er bare snakk om å ikke pålegge seg ekstra byrder, for det er det ekteskapet er blitt. Man må separeres, for så å få innvilget skilsmisse. Hvorfor ikke bare bo sammen og skille lag, dersom forholdet koker vekk i kålen?

Man kan ikke forvente at han skal gi deg alle materielle eiendeler på billigsalg, og tre ring på fingeren din, bare fordi du vil det. I bunn og grunn betyr ikke de tingene en drit så lenge dere er sammen uansett, for da bor du billig og har ham for deg selv.

Det er først ved et brudd at disse tingene blir et problem. Da må man skilles, og eiendeler må selges og deles. Så ha din egen økonomi og spar til alderdommen. Det vil du uansett være glad for, den dagen du skal gå i pensjonistenes rekker, enten det er med eller uten ham.

Og bare for å ha det klinkende klart: Ikke kjøp bolig for å leie ut, det er waste of money, siden boligmarkedet ikke har en oppadgående priskurve.

Endret 27. mars 2009 av DingDong

[Gjest Gjest]

Så ha din egen økonomi og spar til alderdommen. Det vil du uansett være glad for, den dagen du skal gå i pensjonistenes rekker, enten det er med eller uten ham.

Ding Dong går inn for delt økonomi. Han har kanskje et poeng i at det er en god løsning for deg, gitt dagens situasjon. Du kan jo se det positive i det: du har mulighet for å spare nå, siden du har lave utugofter, boligprisene synker, arbeidsledigheten stiger, krisen fortsetter, ingen venter en bedring i løpet av året. Legg innkjøpsplanene på hylla, spar det du kan, og ta en ny vurdering når det nærmer seg tampen av året:)

[Aud Long]

Betaler du noe for å bo der nå? Så lenge dere deler på fellesutgiftene, ser jeg ikke at du utnyttes på noe måte, men det virker som en fornuftig fordeling av utgifter dere i mellom. Jeg vil som flere andre her, råde deg til å legge unna det du klarer til sparing, for eksempel i BSU, som er kjempegunstig.

Så lenge du selv har mulighet å spare penger du ellers ville brukt til å betale ned lån og renter på det, så lønner det seg jo klart å heller spare en god sum penger, og la de rente på seg, slik at du selv kan kjøpe hus/kjøpe deg inn ved et senere tidspunkt om det skulle bli aktuelt.

Jeg syns ikke at han er urimelig, som per nå, ønsker å eie boligen sin alene.

Jeg ser det ikke som uromantisk eller slemt, men noe som kan være fornuftig, såfremt han selv har råd til det.

[Gjest Glør]

Han sier jo at hvis vi i fremtiden skal flytte til noe større/annet, så skal vi kjøpe sammen, men da har vi jo også en økonomisk skjevfordeling, da han allerede har et hus, mens jeg bare har de pengene jeg eventuelt har klart å spare opp. Prisstigningen han får vil uansett være mye høyere enn de rentene jeg vil få i banken eller i fond eller hvor jeg nå sparer.

Jeg vet at jeg bor billig, men det gjør søren meg han også.

Forskjellen er at han har økonomisk trygghet i huset, og det har ikke jeg.

Jeg skjønner ikke helt hva du klager over her? At han har vært flinkere enn deg til å legge opp kapital vil jo selvsagt gi han fordeler og større trygghet. Og det er jo mange par som har ulik egenkapital når de kjøper bolig sammen, så det går jo helt fint. Så lenge dere har hatt seperat økonomi de tre årene blir det jo ikke riktig at han skal gi deg alle de fordelene han har jobbet for.

Forpliktelsesmessig sier han jo også at han vil kjøpe bolig med deg neste gang, så det lureste for deg er vel bare å utnytte det at du bor billig, og spare opp de pengene de sparer i husleie til egenkapital. At han ikke vil gifte seg synes jeg ikke dk skal legge så stor vekt på, det går an å forplikte seg på andre måter.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke helt hva du klager over her? At han har vært flinkere enn deg til å legge opp kapital vil jo selvsagt gi han fordeler og større trygghet. Og det er jo mange par som har ulik egenkapital når de kjøper bolig sammen, så det går jo helt fint. Så lenge dere har hatt seperat økonomi de tre årene blir det jo ikke riktig at han skal gi deg alle de fordelene han har jobbet for.

Forpliktelsesmessig sier han jo også at han vil kjøpe bolig med deg neste gang, så det lureste for deg er vel bare å utnytte det at du bor billig, og spare opp de pengene de sparer i husleie til egenkapital. At han ikke vil gifte seg synes jeg ikke dk skal legge så stor vekt på, det går an å forplikte seg på andre måter.

Han er jo flinkere enn henne til å legge seg opp EK all den tid han nekter henne å kjøpe seg inn i huset. Dette er et valg som har økonomiske konsekvenser for begge (og følelsesmessige - hun vil jo neppe føle noen tillit eller tilknytning til en samboer som setter egen økonomi foran fellesskapets økonomi).

Hvis jeg var henne, ville jeg tatt opp et boliglån og kjøpt en liten leilighet i nærheten/i samme by, og leid ut. Da har hun et sted å flytte til om det skulle skjære seg, og en mer lønnsom spareform enn å spare på konto i banken.

[Gjest Glør]

Han er jo flinkere enn henne til å legge seg opp EK all den tid han nekter henne å kjøpe seg inn i huset. Dette er et valg som har økonomiske konsekvenser for begge

Han hadde kanskje en viss egenkapital da han kjøpte også, og når han i tillegg har økt verdien med huset på 300.000 på tre år ved å pusse opp, har han sannsynligvis jobbet en del for dette. Hun kan oppnå akkurat det samme, dersom hun kjøper en bolig og pusser den opp.

Endret 28. mars 2009 av Glør

[Gjest Gjest]

Samboeren min eier huset vi bor i og har et huslån på ca 700 000 kroner. Han betaler 5-6000 i måneden på dette. Han leier ut en leilighet i huset for 4000 kroner måneden, noe som nesten dekker boliglånet. Jeg har vært kjæreste med ham siden før han kjøpte huset, men var da student og bodde i en annen by. Jeg flyttet inn hos ham for ett og et halvt år siden, da jeg var ferdig med studiene.

Vi deler alle fellesutgifter, har en regningskonto vi setter inn likt beløp på hver måned, og som dekker billån(som vi har felles), forsikringer, kommunale utgifter, strøm, tv, internett ol. Mat og drivstoff deler vi nokså likt, uten å telle på kronene.

Problemet er at han ikke vil la meg kjøpe meg inn i huset. Har ikke fått noen forklaring på hvorfor, men han sier det ikke er noen fordel for ham at jeg kjøper meg inn, da han eier så "billig" fra før.

Hva kan jeg gjøre for å sikre meg økonomisk? Sparer i BSU, men bør jeg kjøpe meg en leilighet/hus og leie ut?

Jeg synes han er vrang når han ikke vil la meg kjøpe meg inn, og blir usikker på hva han mener med dette. Han sier også at han aldri vil gifte seg, da "det er den største grunnen til skilsmisse".

Blir så utrolig provosert av dette. Virker som han ikke vil satse på oss som par, men samtidig sier han jo at han er glad i meg.

Det gjorde heller ikke eg med min samboer. Vi var samboer i mange år. Man vet ikke hvodan hverdagen blir når den store forelskelen går over.

Om du skal køpe deg inn, og han har lite lån, så må o dagens takst gjelde.

Nå flyttet jeg og min samboer, som senere ble min mann. Da kjøpte vi et nytt hus som ble felleseie. Siden han ikke hadde hus fra før, så har vi med i papirene at i tilfelle skillsmisse, så skal jeg ha x antall kroner ekstra som eg fikk av det forige huset. resten skal deles likt.

Det beste du kann gjøre i disse tider er å spare en sum hver mned i bank