Kamerat på kjøret

[ElleVille]

Jeg har en kamerat "på kjøret".

Han fucker opp livet sitt, fordi han er svak.

Han får selvtillit i dop-gjengen, fordi det er der han blir akseptert. Han har før hatt problemer med venner og familie - har vært litt outsider.

Han tror også han er homofil, noe som er godt mulig, men vanlige homofile fikser livet uten å dope seg, noe han også må gjøre.

Det jeg er veldig usikker på, er hva som er det riktige for meg å gjøre.

Vi har ikke hatt noe særlig kontakt de siste årene - men jeg har vaset rundt i barnehagen med ham da han skulle bli "pol'ti", og vært med ham på både første og siste skoledag, og nekter å la ham ødelegge seg selv på denne talentløse måten.

Jeg bor langt fra ham nå, men snakket ordentlig med ham sist jeg var der.

Han gråt på skulderen min, og lovte at han skulle skjerpe seg.

Jeg vet det ikke er lett, og jeg vet han løy.

Jeg har ringt ham, og spurt hvordan det går med Prosjekt Ut Av Ond Sirkel, og han sier "joa, går bra det, åssen går'e me' rei a?".

Jeje, jeg vet han lyver!

Og det gjør meg så forbanna.

Jeg er faktisk ikke så utrolig glad i ham, men jeg bryr meg om ham likevel.

Så jeg er litt ute etter erfaringer fra lignende situasjoner.

Hva gjorde du?

Hva skjedde?

12

[Ada=)]

Hei!

Var sammen med en gutt som jeg vet at jeg betydde utrolig mye for i tre år, men han dumpa meg pga dop.... I min historie gikk det absolutt ikke bra, uansett hvor mye jeg betydde for han, så var dragningen mot dop-miljøet sterkere. Den gruppefølelsen de hadde var utrolig sterk (og jeg begynnte faktisk å skjønne hvorfor folk kan vikle seg inn i ekstreme "organisasjoner" som nazister osv etter dette) Det de driver med er ulovlig, og det blir et utrolig skarpt skille mellom "de" og "oss". Det de deler er så mye mer enn akkurat bare dopet, og de bryter på mange måter alle (eller i hvert fall mange) bånd med oss her i "det vanlige livet". Når man har brutt med dette, så er det ikke lett å komme til bake!! Og det er her du kan hjelpe din venn!!! Det å være hans "kontaktperson" på den "riktige" siden, er veldig viktig for han hvis han skal ha en mulighet for å komme seg ut. Du kan hjelpe han til å se at det ikke er så stor forskjell på "dem" og "oss" likevel, og at det ikke er umulig for han å gå tilbake hvis han vil.

Når det gjelder min x, så forstod han ikke hvor farlig det han holdt på med var -før det meste var prøvd, og da var/er han så avhengig at det ikke er lett å komme ut. Den gode og sterke gruppefølelsen er nok nå borte, miljøet hardner til, og det er ikke lenger sånn at han opplever gruppesamværet som så positivt. Å komme inn på avrusningstiltak er nok det eneste som kan hjelpe, men det er ikke alltid like lett å komme inn på. Det kan ta lang til, og da er ofte motivasjonen borte.

Uansett så kan du ikke hjelpe en til å bli kvitt rusen dersom vedkommende ikke ønsker hjelp. Dette ønsket må komme innenfra personen selv. Din kamerat har nok dette ønsket siden han gråt på skulderen din, og det første steget mot å bli rusfri er nettopp at man ser at det er et problem og at man deretter ønnsker å gjøre noe med det (dvs er motivert og har troen på at det er gjennomførbart). Du kan hjelpe han (dersom han er klar for å få denne typen help) til å komme i kontakt med div. avrusningstiltak, og støtte/oppmuntre han på veien, rett og slett å hjelpe til å holde motet oppe.

Hvis han ikke er klar for å få hjelp enda, kan du være hans kontaktperson -i den virkelige verden, og si at han alltid kan komme til deg dersom han ønsker hjelp. Du må nok regne med å være den som tar kontakt (telefon et postkort osv), og det betyr mye at han har kontakt utenfor dopmiljøet. Min erfaring er at du bare skyver kameraten din vekk dersom du prøver å hjelpe uten at han er klar for det, det er dødsvanskelig å finne en balansegang! men så er det ikke lett å bry seg heller da! -synes det er flott at du tar tak i kameraten din! Hvis alle hadde gjort som du, ville det ikke vært så vanskelig å komme tilbake til en rusfri tilværelse for dem det gjelder. LYKKE TIL!!!!

[Gjest Anonymous]

Hei Amanda.

Jeg har vært/er i samme situasjon som deg. Men det er dessverre svært lite en kan gjøre. Det eneste, og det viktigste er å vise at du bryr deg, og at han vet at du er der for han. Vi har en kamerat som er heroinmisbruker, inn og ut av forskjellige institusjoner, vi kan aldri "redde" han, det er det kun han selv som kan. Vi er her for han, har håpet sammen med ham i gode perioder, og gråter sammen med han i de dårlige. Vår venn har ingen andre venner utenfor miljøet, han er derfor redd for å "bruke oss opp", da er det viktig å la ham vite at det vil han aldri klare, han sliter seg selv ut lenge før oss. Det er flott at du bryr deg, det skulle vært flere slike, da hadde det kanskje vært lettere for narkomane og skape seg et rusfritt miljø. Stå på og vær en venn i alle hans lunner og tilstander, det er det eneste du kan gjøre.

Klem fra meg

[ElleVille]

Takk for svar begge to!

Nei, det er ikke så enkelt å vite hva som er riktig - spesielt synes jeg det virker håpløst når jeg snakker lenge med ham, prøver å nå frem... men alt jeg får tilbake er vasne øyne, et teit skeivt smil, og ingen handling.

Jeg vet det ikke er lett, men jeg blir så jævlig frustrert.

Han er heldigvis ikke så langt uti det ennå, men har kanskje holdt på i 1 - 1 1/2 år eller noe. Så vidt jeg vet.

Men, jeg får prøve å være "personen på andre siden" - selv om vi egentlig ikke har noe særlig kontakt, og jeg er helt ærlig ikke spesielt interessert heller.

Men, ingen rundt ham tar tak i det, og jeg er enda mindre interessert i å se en ung gutt trampe så hardt på seg selv.

Lykke til, dere andre i samme situasjon.12