Er det noe galt med meg?

[Gjest Crazy cat lady]

Jeg er snart 30 år og er i et langvarig forhold. Føler meg en god del yngre tror jeg. De fleste venninnene mine har barn. Saken er at jeg er jammen ikke sikker på om jeg har lyst på barn. Her er noen eksempler fra min barnløse hverdag...

* Jeg irriterer meg over unger som skriker (på cafe, i butikken osv..) Barnvogner overalt...

* Når jeg har avtaler med venninner, så må de ta med ta med ungen... Det liker jeg ikke.

* Venninner sier at jeg må komme hjem til de så jeg kan være litt sammen med barnet. Det interesserer meg ikke. Jeg vil tilbringe tid med mine venner, ikke ungene deres.

* På familiemiddager hvor barn er tilstede sitter alle og dikkedarer med ungene. GUD, så kjedelig...

* Synes flere av ungene til vennene mine ikke er spesielt søte...

* Enkelte blir så utrolig kjedelige av å få barn. (jeg vet at det er tidkrevende, men alvorlig talt da)

* På fester snakkes det bare om unger - jeg klikker nesten...

* Unger griner når de kommer på armen min.

* Hvorfor må jeg snakke med en 1-åring i telefonen mot min vilje...???

* Jeg gidder ikke stikke fjeset ned i alle barnevogner jeg kommer over.

* Har nok med meg selv om morran og etter jobb, om en ikke skal ha en unge å ta seg av også.

Dette er jo noen av punktene... Og det irriterer meg når folk sier jeg begynner å bli gammel og at jeg bør sette igang med å få barn snart hvis jeg skal få noen. Hørt noe så frekt?

Er jeg fullstendig egoistisk og unormal, eller er det flere som meg der ute?

[Gjest Mea Culpa]

Det er ikke noe galt med deg, og det er mange flere av oss.

[Gjest Gjest]

Skulle tro det var mitt innlegg!! hahaha

[Tanna]

Det er vel helt ok i dag å ikke få barn?

men jeg håper denne personen du er i et langvarig forhold med vet om tankene dine rundt dette... ellers er det gjerne på tide å informere om det.

[Gjest Gjest_Mimosa_*]

Jeg er veldig enig med TS. Har heldigvis få venner med barn.

Jeg syns ikke det virker sosialt akseptert å ikke ville ha barn..

[Gjest Gjest]

Som om jeg skulle skrevet det selv!

Jeg er tidlig i tjueårene da, folk påstår stadig vekk at jeg vil endre mening når jeg nærmer meg din alder. Prøver man å si at man ikke har tenkt å få barn, så får man som oftest en "det sier du nå ja " tilbake. Men det finnes faktisk folk som aldri får lysten over seg, og jeg tenker nok at jeg er en av dem.

Må nok jobbe litt med min misnøye med barn da, ettersom flere og flere av vennene mine begynner å formere seg. Nå unngår jeg helst å gå på kafé med folk med barn, siden hele besøket alltid dreier seg om å tørke snue og dytte kake i munnen på en unge. Men jeg håper jeg kan lære å bli glad i ungene til mine nærmeste, når den dagen kommer.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er veldig enig med TS. Har heldigvis få venner med barn.

Jeg syns ikke det virker sosialt akseptert å ikke ville ha barn..

Nei - er ingenting galt i det å ikke ønske barn selv .Syns du er fornuftig som greier å se alle bakdelene ved å ha barn - og ikke bare glorifiserer det og har romantiske drømmer osv - de blir nok skuffet i såfall når virkligheten og hverdagen med barn ikke bare er så rosenrød og enkelt som de trodde ...Er alltfor mange som bare hopper i det uten å ha tenkt nøye igjennom det - og noen mødre innrømmer faktisk at de angrer litt på at de fikk barn og savner livet før barnet kom - men det er jo et stort tabu å si noe slikt . Mange barn ender opp hos barnevernet nå til dags - da foreldrene ikke greier å ta seg av de selv eller uten hjelp - leser jo ofte i avisa om rekordmange barn som trenger fosterforeldre osv i Norge .

- graviditet frister ikke å gjennomgå

- heller ikke fødsel - huff for en helserisiko ....gambling med liv og helse faktisk .

- evt , skadet og ødelagt underliv og sexliv - er ikke fristende - noen ender jo opp med det faktisk .Samt utrolig mange får permanente urinlekkasjer / inkontinens som følge av svangerskap og fødsel- helt vanlige plager etterpå . Så dette er ikke sunt for kroppen ... ei heller psyken - kan bli veldig tøfft å takle fysiske endringer og endring i livsstil pga barn etc .

Jeg syns personlig prisen å betale for å få barn til verden - er for høy ... En har jo ingen garanti for at man beholder samme gode helse etterpå faktisk .Og helsen betyr allt - for å ha et godt , lykkelig og aktivt liv vidre .Nei - har det supert som jeg har det uten barn .Misunner IKKE andres hverdag med småbarn .Huff for et liv i stress , bekymringer og dårlig samvittighet for at man ikke strekker til på alle områder og ikke har tid nok til alt man burde hatt tid til .

Jeg har også nok med meg selv om morgenen før jeg skal på jobb .

Og mer enn nok å fylle dagene med etter jobb også . Hvordan i all verden har folk TID til barn ? Skjønner det ikke jeg . Syns synd på barn i dag - som vokser opp i tidsklemmen og med stressa slitne foreldre som ikke har tid til dem ...og må rett i barnehage mange lenge før fylte 12 mnd . Er jo SYKT nesten - når barnehage tantene ser mer til barnet hver dag enn foreldrene ...

Og alle parforholdene som ryker noen få år etter første barn - leste ca 70 % gikk hvert til sitt etterpå . Ikke positive tall akkurat ! Samfunnet vi lever i - er ikke tilpasset til at man skal ha tid til barn - da begger jobber fulltid for å greie å betale alle regninger . Folk hadde bedre tid til barn i gamle dager enn nå når begge jobber fulltid .Og husarbeid venter også etter jobb . Og etter det er gjordt - er det ikke mange timene igjen til å slappe av på kveldene . De som har barn - får nok ikke tid til annet en barna sine . Kjedelig å ikke ha tid til andre intresser også .

Derfor nyt friheten din som barnefri ung kvinne - og ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke ønsker barn .Er ingen selvfølge eller plikt å få barn i dag heldigvis !

Selv om du har mann - har du ingen plikt til å gi han barn .- Er tross allt ikke menn som tar hovedansvaret og arbeidet med barn normalt - men kvinnen som MÅ gjøre det uansett .Dermed er det kvinnens valg ene og alene om man orker få barn . Ingen mann har rett til å kreve det av deg eller utsette deg for press . Er helt opp til deg , og kunn deg selv å ta den avgjørelsen . Enten så aksepterer han det eller ikke . Ferdig med det . Er uansett mer enn nok av menn som ikke vil ha barn eller som allerede er " bidragspappa " - så en finner seg alltids en som ikke maser om barn : ) Lykke til - uansett hva du velger !

[Gjest Gjest]

Slik var jeg også tidlig i 20-årene,. Ble gravid uten at det var planlagt da jeg var 26, og siden abort er helt uaktuellt for meg ble jeg mor. Det var så fantastisk at 15 mnd etter kom barn nr. 2. Det blir noe eget med sine egne barn, noe du ikke kan oppleve før du er mor. Men jeg synes det er flott at jenter i dag velger å ikke få barn, jeg har stor respekt for dem. Synes det er en uting det maset de ofte blir utsatt for.

[Gjest imli]

Jeg er heller ikke noe spesielt glad i eller interessert i andres unger. Er noe annet med egne

[Gjest *Mim*]

Jeg kunne ikke fordra unger før jeg fikk selv. Er fremdeles en del ting på lista di som jeg ikke er så begeistret for, ja. Irriterer meg egentlig mest over voksne som ikke gidder å oppdra ungene sine.

[Gjest imli]

Jeg kunne ikke fordra unger før jeg fikk selv. Er fremdeles en del ting på lista di som jeg ikke er så begeistret for, ja. Irriterer meg egentlig mest over voksne som ikke gidder å oppdra ungene sine.

Enig i den gitt...

[Noli]

Jeg føler det samme, i grunnen liker jeg bare seks barn av alle jeg har møtt, og det er "tilfeldigvis" nevøene mine og fosterbarna våre..

Har ett vennepar der hun er ekstremt opptatt av ungen sin. Det er fantastisk irriterende, og jeg merker jeg kvier meg for å treffe dem. Hun avbryter folk når de snakker for å fortelle hvor søt ungen er, er overbevist om at barnet i en alder av 1 og et halvt år snakker norsk, engelsk og spansk - åpenbart nok er hun den eneste som skjønner hva ungen sier, skryter uhemmet av hva barnet kan samtidig som ingen andre enn henne, ikke engang mannen hennes, noengang har sett ungen gjøre disse tingene..

Resultatet er at ungen er ufordragelig, i veldig ung alder. Hun er helt ekstremt oppmerksomhetssjuk og siden hun er vant med at ALT avbrytes når hun vil det, skjønner hun ikke betydningen av ordet nei. En gang vi var der tok hun en smørkniv og slo storebroren i ansiktet, hun traff heldigvis ikke øyet, men han blødde fra nesen og fikk et "risp" på kinnet. Da var hun søt da.

Hun har fem barn fra før av, men disse er totalt uinteressante for henne. Får helt vondt inni meg når jeg er der ute, de får bare kjeft og mas og hun snakker til dem som om de skulle vært slavene hennes.

Jeg forstår at foreldre blir "forelska" i egne unger, men jeg forstår ikke at de ikke skjønner at det ikke nødvendigvis betyr at alle andre også er forelsket i deres unger. Alle barn er verdens fineste, sett med foreldrenes øyne. De fleste skjønner heldigvis at dette ikke er et objektivt syn, men dessverre ikke alle.

[Vodecka]

Jeg kunne ikke fordra unger før jeg fikk selv. Er fremdeles en del ting på lista di som jeg ikke er så begeistret for, ja. Irriterer meg egentlig mest over voksne som ikke gidder å oppdra ungene sine.

Sånn som fri oppdragelse? Syns bare det er ett annet ord for "gidder ikke"...

Jeg var 18 da jeg blei gravid, så livet mitt begynte da. Jeg kunne ikke klart meg uten mine to gode gutter, men har full respekt og forståelse for at du ikke ønsker deg selv. Og må ærlig talt si at jeg kan være en av de som sitter og snakker om ungene sine på en fest, men det er hvis samtalen blir dratt inn i barn.

Hvis du ikke føler på kroppen din at du ikke ønsker barn, så hva er da vitsen i å få? Mange par som gjerne lever ett mer innholdsrikt liv uten barn, som med. Hvis du tenker på at det forventes av samfunnet at du får barn, så får du tenke på at det er nok mange som deg der ute! Bestevenninna mi er 28 år og vemmes av tanken på å skifte ei bleie osv.

Klart det blir noe annet med egne! Jeg kunne aldri jobbet i barnehage...

[Vera Vinge]

Det er da helt legitimt å ikke ønske seg barn. Men noe jeg syns er litt rart, er de som 20 år gamle proklamerer at de aldri skal få seg barn. Det skal de selvsagt få lov til å mene, men jeg tenker samtidig at mye kan forandre seg på ti år. Kanskje ender man opp som barnløs, men kanskje ender man opp med flere barn man aldri skjønner at man kunne leve uten. Jeg syns det er rart å være så bombastiske som enkelte er, når de er så unge. Jeg syns det er noe annet å være i trettiårene og føle seg sikker på at man aldri vil ha barn.

[Gjest Gjest]

Heilt einig med ts, det er sinnsjukt irriterande med venner som får små, som omtrent mister alle sosiale antenner og vrir på alt i verda til det dreier seg om deiras unger.

Er er og i byrjinga av trettiåra, og merker det vert forventa at eg skal produsere, men det er nok uaktuelt

Eg har forøvrig eit barn fra før, fra tidlig i tjueåra. Men etter å ha insett kor slitsomt det er, og korleis venner med barn innbiller seg at eg er interessert i deira skrikande oppgulp, så er det nei takk og avkutta tuber her i gården.

Og kva er greia med at dei gir telefonen til dei små?

[Noli]

Og kva er greia med at dei gir telefonen til dei små?

Ja, det lurer jeg på også. Jeg fatter ikke vitsen, det irriterer meg grenseløst. Sist noen gjorde det (tidligere nevnte venninne) la jeg bare på.

[Zzyzx]

Men noe jeg syns er litt rart, er de som 20 år gamle proklamerer at de aldri skal få seg barn.

Jeg har vært fullt og fast bestemt på det siden jeg var 7 og virkelig hatet at jeg måtte leke med dukker. Ikke pokker om jeg skulle ha barn. Det er nå 21 år siden, og det har ikke endret seg spesielt mye.

Det som derimot har endret seg er andre folks forventninger til at jeg skal få barn. Det mases ikke like mye lenger, og det påpekes ikke at jeg kommer til å endre mening for jeg er fremdeles ung. Det er deilig!

(Samboeren og jeg er for øvrig helt samkjørte på dette punktet.)

[Vera Vinge]

Jeg har vært fullt og fast bestemt på det siden jeg var 7 og virkelig hatet at jeg måtte leke med dukker. Ikke pokker om jeg skulle ha barn. Det er nå 21 år siden, og det har ikke endret seg spesielt mye.

Det som derimot har endret seg er andre folks forventninger til at jeg skal få barn. Det mases ikke like mye lenger, og det påpekes ikke at jeg kommer til å endre mening for jeg er fremdeles ung. Det er deilig!

(Samboeren og jeg er for øvrig helt samkjørte på dette punktet.)

Nei, noen ganger endrer ikke disse tingene seg. Poenget mitt var likevel at jeg tror det kan være en fordel å være litt ydmyk i forhold til seg selv og at man faktisk kan endre seg fra man er ung til man blir eldre. Kanskje vet man ikke absolutt alt om seg selv og sitt framtidige jeg fra et tidlig tidspunkt (noe som kanskje også er litt spennende).

Men jeg vil understreke at jeg selv aldri ville sagt til noen at "bare vent, du kommer til å ville ha lyst på barn en dag". Det syns jeg blir veldig ovenfra-og-ned, og man bør tenke over at man ikke alltid vet best for andre. Jeg syns man skal respektere andres avgjørelser, uten å forsøke å overtale dem. Men jeg syns som sagt samtidig at man kanskje selv kan tenke over at ting kan endre seg, og at det ikke nødvendigvis er så viktig å ta endelig stilling til dette når man er ganske ung. Jeg har troen på å være litt åpen for hva livet har å by på.

[Gjest Gjest]

Helt på nett med ts. Jeg har aldri likt barn, liker dessverre ikke engang å omgås småbarn i nær slekt.

Er 29 og har aldri ønsket egne barn. Kommentarene om at "det kommer til å forandre seg når du blir litt eldre" begynner så smått å dabbe av. Jeg blir innerst inne lei meg på egne vegne når mine nærmeste venninner blir gravide (er jo glad for at de blir glade, selvsagt). Jeg vet at jeg kommer til å "miste" dem fordi at til tross for at de lover dyrt og hellig at de kommer til å være "kule" mødre, så blir ungen deres lille univers og prat om bleietyper, sykdommer, krabbing og barselgrupper er uunngåelig. De må for all del prate om det, men jeg er totalt uinteressert. Vi flyter vekk fra hverandre, selv om vi begge forsøker å være rause og interesserte når vi prater med hverandre.

[Zzyzx]

Men jeg vil understreke at jeg selv aldri ville sagt til noen at "bare vent, du kommer til å ville ha lyst på barn en dag". Det syns jeg blir veldig ovenfra-og-ned, og man bør tenke over at man ikke alltid vet best for andre. Jeg syns man skal respektere andres avgjørelser, uten å forsøke å overtale dem. Men jeg syns som sagt samtidig at man kanskje selv kan tenke over at ting kan endre seg, og at det ikke nødvendigvis er så viktig å ta endelig stilling til dette når man er ganske ung. Jeg har troen på å være litt åpen for hva livet har å by på.

Jeg er egentlig helt enig. Jeg har ikke tatt ordentlig stilling til spørsmålet før jeg ble 26 og fikk samboer. Det var ikke nødvendig før den tid, selv om svaret på direkte stilt spørsmål ble nei, uansett hvem som spurte. Ønsket har aldri vært der.