Perfekte mødre

[Eve Luna]

Jeg trodde jeg var godt forberedet på det å få barn. Jeg forsto at det kommer til å være slitsom, men tenkte at da får jeg bare sove når babyen sover. Lettere sagt enn gjort når babyen ikke vil sove. Jeg fikk en virkelig sjokk. Utviklet angst og depresjon, babyen ville ikke ta puppen, og pappa som overlot alt nattevåk til meg fordi jeg ammet.

Det med pappa rettet seg opp når jeg kjeftet på ham, for å skli ut igjen, og så måtte jeg si ifra igjen og det gikk seg til til slutt. Neste gang kommer jeg til å kreve at han tar mye mer av nattevåk selv om han må på jobb dagen etter. Er det meningen at han skal være uthvilt til å være på jobben i 8 timer, men jeg skal være helt utslitt for å ta meg av en liten baby i 24 timer?

Det som fikk meg gjennom den verste baby perioden var at jeg visste dette var midlertidig. Det blir bedre jo eldre babyen blir. Vår jente begynte å sove natta gjennom når hun var ca 6 måneder og det hjalp masse. Selv om hun våkner en del til tider.

[Barracuda!]

Jeg syns det var fint at Sørland var så ærlig og sa hvordan hun følte det, jeg er sikker på at hun ikke er alene om å føle det slik.

Å få barn er en enorm omveltning og forandring i livet, og en omstilling det er umulig å kunne forberede seg fullt og helt for på forhånd.

[Vingedama]

Hvem setter diagnosen? Jeg har fått høre at jeg har angst og depresjon. Da jeg sa jeg ikke hadde det, fikk jeg til svar at slikt skjønte man ikke selv...

Jeg var forbredt på alt og godt var det, fikk 2 barn på nå 22 mnd og 6 mnd som det har vært en del styr med (prematur, kolikk, KISS osv.), Slitsomt, men det er lov å være sliten. Men har lenge følt meg dårlig behandlet av fastlege og lege på helsestasjonen, hvilket jeg har formidlet.

Og så eksploderte jeg for 2 mnd siden. Marsjerte ut av helsestasjonen,rett og slett. Med ungen under armen, mens jeg sa akkurat hva jeg mente. Og det får man ikke lov til...

Hadde blant annet forsøkte å oppsummere 1 års sykehistorie for legen på helsestasjonen, som jeg anså som relevant for saken, men så ringte helesøster meg senere samme dag og sa at jeg måtte bli ferdig med ting! Hallo....

Ble tilbudt samtaleterapi. Hun maser fremdeles om det.

Så nå kvier jeg meg for å oppsøke helsestasjonen dersom det skulle være noe mer. Som at den yngste har KISS. Det har jeg ordnet privat. Og det holder jeg kjeft om. Og den eldste ser ut til å være allergisk mot dyr, men det holder jeg også kjeft om.

For jeg er f... ikke deprimert! Jeg bare står på for barna mine!

For jeg er den perfekte mamma, nemlig

[MarianneE]

Jeg kunne skrevet mye her, men det vil bare være å gjenta alle andre.

Men, i likhet med flere her ville mitt innlegg begynt med setningen;

"Jeg trodde jeg var forberedt på å få barn, men...."

[Chakoya]

Jeg fant en smart liten spørsmålsguide om: er du er klar for å bli gravid?

Det var mange spørsmål og sette seg inn i, og jeg tror egentlig ingen greier fullstendig å sette seg inn i den rollen 100 % om hvordan det er og få barn da kroppen våres stadig er i forandringer både hormonelt, psykisk og fysisk.

Noen hadde kanskje sett for seg hvor koselig det skulle bli med et barn.

Sover rolig kanskje, men istedet skriker og hyler.

Noen hadde kanskje sett for seg et friskt barn og får istedet et barn som krever vanvittig mye ekstra greier.

Noen hadde sett for seg at man greier denne 50 % 50 % delen mellom mor og far i huset når det gjelder husarbeidet og arbeidet med barnet. Men desverre blir det ikke alltid slik heller.

Jeg tenker det at dem som føler det på seg selv at ''dette sliter på meg'' må få lov til å klage litt. Man må få lov til å snakke litt ut om hvordan man har det i hverdagen selv om kanskje andre igjen vil himle med øynene og tenke ''jøye meg, du har lite iforhold til meg''. Men alikevel må vi ikke glemme at det folk prater om gjelder dem, og vi alle tåler forskjellig. Psyken våres tåler lite på noen og mer på andre.

[Vingedama]

Psyken våres tåler lite på noen og mer på andre.

Ikke sant. Min tåler tydeligvis mer enn hva helsestasjonen forventer :gjeiper: