Perfekte mødre

[Gjest Gjest_Mette_*]

Undres stadig vekk over alle disse mødrene som blir så deprimerte etter at de har fått barn. Snakker ikke om dype fødselsdepresjoner, det blir noe annet. Men hørte på Katrine Sørland på lørdag, og syntes ikke hun virket særlig forberedt. Hun ble deperimert fordi hun ikke skjønte hvor mye et barn krevde. At hun ikke kunne styre sitt liv selv lenger, og at hun liksom måtte legge opp livet sitt etter barnet. HAAALLO. Og så legger hun ut om dette. En sitter tilbake med følelsen av at hun har et barn som er flere år slik hun snakker, men så kommer det: hun har en baby på noen måneder og startet i jobb da barnet var tre måneder. Herrejesus. Da mitt barn var tre måneder, gikk jeg fortsatt rundt i joggebukse og var hæppi bare jeg fikk dusjet. Er det virkelig rart jenter blir deperimerte etter å ha fått barn når de starter å jobbe igjen før de omtrent greier å gå rett etter fødselen? Og er virkelig så voksne jenter så uforberedt på å få barn? Synes det er flere av mine veninner også som klager på alt de ikke får gjort og alt de bare må gjøre og så drasser de disse barna rundt overalt. Er det rart at en blir sliten og deperimert når en ikke tar seg tid til å komme seg etter fødselen? Er det in å få barn nå, slik at du kan ta det med å vise det frem, som en annen skjødehund, men blir deperimert når det viser seg at barn er selvstendige individ som faktisk krever noe tilbake....

[Gjest Gjest_gamlemor_*]

De har ikke forstått at livet består av flere faser og at det ikke er farlig å gå glipp av noe. Livet med barn skal være akkurat som det var før barnet ble født, dvs. man skal gjøre akkurat like mye som tidligere. Barnet skal følge mors tempo, mor skal ikke følge barnets tempo.

Jeg syntes det var deilig å ta livet med ro etter å ha jobbet i flere år. Jeg fulgte barnets rytme men jeg isolerte meg ikke helt, det finnes mellomting. Vi venninnene gikk turer med barnevogn eller vi var hjemme hos hverandre innimellom, ikke hver dag men når vi følte for det og alle var ikke med hver gang.

[Caramba]

Vet ikke om Katrine Sørland er representativ for mødre flest, men det er jo flott at hun kan stå frem med sine erfaringer. Det er kanskje en del kvinner som føler seg presset til å gå ut i jobb igjen veldig raskt etter fødselen og som kan få seg en smell når de oppdager at det ikke var "bare bare" med baby alikevel.

[Susan Sto Helit]

Jeg tror aldri, uansett hvor mange som forteller om sine erfaringer, en kommende mor (eller far...) klarer å se for seg hvilken forandring det er å fa barn, uansett.

Hvor slitsomt det er med en baby i hus,

hvor mange ting man ikke anser som viktige i en periode,

hvor lite man egentlig sover,

Og hvor mye respons en liten baby faktisk kan gi om man tar seg tid til den...

Heldigvis er det slik for de fleste av oss, at de planen vi la før fødselen er såpass fleksible at de kan endres når vi møter virkeligheten etter fødselen.

Vi MÅ ikke på babykino med venninner fra første uke.

Vi MÅ ikke på besøk til alt av familie som bor langt borte så fort barnet er 6 uker...

Vi MÅ ikke trille i timesvis hver eneste dag...

Vi MÅ ikke se strøkne ut til enhver tid.

Vi MÅ ikke ha hjemmebakst klar til alle gjester, og middagen på bordet når mannen kommer hjem.

Vi MÅ ikke ta den opplevelsesferien vi alltid har drømt om, med kolikkbarnet vi faktisk nettopp har fått...

OG heldigvis, så er det veldig få av oss som MÅ begynne å jobbe før vi føler oss mer klare for det.

(Jeg var fortsatt i "glad for å få dusjet"- fasen da gutten min var 5 mnd... Men jeg var klar for å begynne å jobbe igjen 2 mnd senere. )

[Gjest imli]

Det går rett og slett ikke an å forberede seg helt på å få barn. Selv om man vet det er slitsomt, at det kan bli mye gråt og nattevåk osv, så kan man aldri helt forestille seg hvordan det er før man opplever det selv.

At man ikke bør streve etter å bli "perfekt" og være med på alt, er jeg helt enig i, men tydeligvis ikke alle som klarer det. Og det er ikke lett alltid å føle at man dasser rundt i joggebuksa og ikke får gjort annet enn å amme og skifte bleier i månedsvis, når man leser/hører om andre mødre som er med på både det ene og det andre.

[Gjest Gjest]

Undres stadig vekk over alle disse mødrene som blir så deprimerte etter at de har fått barn. Snakker ikke om dype fødselsdepresjoner, det blir noe annet. Men hørte på Katrine Sørland på lørdag, og syntes ikke hun virket særlig forberedt. Hun ble deperimert fordi hun ikke skjønte hvor mye et barn krevde. At hun ikke kunne styre sitt liv selv lenger, og at hun liksom måtte legge opp livet sitt etter barnet. HAAALLO. Og så legger hun ut om dette. En sitter tilbake med følelsen av at hun har et barn som er flere år slik hun snakker, men så kommer det: hun har en baby på noen måneder og startet i jobb da barnet var tre måneder. Herrejesus. Da mitt barn var tre måneder, gikk jeg fortsatt rundt i joggebukse og var hæppi bare jeg fikk dusjet. Er det virkelig rart jenter blir deperimerte etter å ha fått barn når de starter å jobbe igjen før de omtrent greier å gå rett etter fødselen? Og er virkelig så voksne jenter så uforberedt på å få barn? Synes det er flere av mine veninner også som klager på alt de ikke får gjort og alt de bare må gjøre og så drasser de disse barna rundt overalt. Er det rart at en blir sliten og deperimert når en ikke tar seg tid til å komme seg etter fødselen? Er det in å få barn nå, slik at du kan ta det med å vise det frem, som en annen skjødehund, men blir deperimert når det viser seg at barn er selvstendige individ som faktisk krever noe tilbake....

Hørte på dette jeg også. Man blir vel aldri helt forbredt på å få det første barnet.. du kan lese deg blå på bøker,se på venners barn,men det blir annerledes når du får et selv.

jeg hører stadig vekk mødre som sier at barn skal ikke hindre de i noe. De skal reise,jobbe, og hun og mann skal fortsatt ha det livet de har ført hittil.

Da har du ikke skjønt noenting. Livet endrer seg da ungen kommer. Tror mange går rundt smådeppa etter de har fått barn for de oppdager at de selv ikke er i fokus lengre. Du får ikke den tiden til deg selv lengre....du må bruke tiden på et barn. Får du en unge som skriker hele tiden,oppe om natten,så vil det tære ekstra på de personene.

Jeg ble ikke særlig imponert over henne. Hun sa bla: skrøt uhemmet over en mann som skiftet bleie,matet,og sto opp. E ikkedet en selvfølge?

Hun ville ikke klart oppgaven uten han........det sier meg veldig mye.

At hun er i jobb to mnd etter fødsel, er heller ikke spesielt. Det er de friskeste av de friske som stort sett får barn. De er i sin beste alder. Så lenge du er frisk,så går det godt an å jobbe.

Det er fasktisk ikke så mange år vi har hatt 1 år permisjon ved fødsel. Det er faktisk ike lenge siden det var tre mnd permisjon ved fødsel. det var slik, og kvinner var innstilt den gang som nå, etter permisjon er det ut i jobb igjen.

Til lengre permisjon det har blitt, til lengre går kvinner i "joggebukse,og har vondt for å gå"

[Nigo-san]

Hun ville ikke klart oppgaven uten han........det sier meg veldig mye.

Det sier meg veldig mye også, for det hender faktisk ofte at man blir alene med omsorgen for barnet/barna. Da er det ganske kleint å påstå at man ikke "kunne klart seg uten" en annen voksenperson, for det gjør man da vitterlig om man må. Ærlig talt.

Nå høres jeg ut som en skikkelig kjerring (og så gammel er jeg tross alt ikke, hehe), men jeg synes også den voldsomme depresjonen man får over tapt ungdomstid og stort ansvar og våkenetter og blablabla er en smule sytete. Og nå snakker jeg ikke om fødselspsykoser a la Yates i USA, det blir en helt annen og medisinsk sak. For de fleste som opplever at livet endrer seg etter en fødsel, så er det helt normalt. Man griner litt, og så gjør man jobben sin. I never promised you a rose garden, og så videre, og så videre

[Elle Melle]

Og det er ikke lett alltid å føle at man dasser rundt i joggebuksa og ikke får gjort annet enn å amme og skifte bleier i månedsvis, når man leser/hører om andre mødre som er med på både det ene og det andre.

Nemlig.

Det aller, aller viktigste er å unne seg selv å ikke forsøke å leve opp til noen idealer. Bare ta det som det kommer.

Man går faktisk ikke glipp av noe ved å slappe av og melde seg litt ut en stund. Man kan alltids melde seg inn igjen senere. Og det blir mye lettere å ha et aktivt liv når barnet begynner å sove om natten.

Jeg har vært utenlands på jobb med foreldre i permisjon, og lurer alltid på hvorfor de gidder. De hadde hatt en mye hyggeligere tur uten en halvstor baby som ikke sover om natten og krever dem det meste av dagen. Man dør ikke av å sette det vanlige livet på vent en stund, selv om man kanskje tror det.

Ja, jeg vet at permisjonen var 3 måneder før i tiden, og det var streng tatt ikke bra for noen. Takk og pris at verden går framover.

[Gjest Gjest]

Det burde ikke komme som noen overraskelse at lykkenivået synker etter at ebn har fått barn. Det er jo faktisk bevist i undersøkelser

[Gjest Patti Labella]

..... hun har en baby på noen måneder og startet i jobb da barnet var tre måneder. Herrejesus.

Da mitt barn var tre måneder, gikk jeg fortsatt rundt i joggebukse og var hæppi bare jeg fikk dusjet. Er det virkelig rart jenter blir deperimerte etter å ha fått barn når de starter å jobbe igjen før de omtrent greier å gå rett etter fødselen? Og er virkelig så voksne jenter så uforberedt på å få barn? Synes det er flere av mine veninner også som klager på alt de ikke får gjort og alt de bare må gjøre og så drasser de disse barna rundt overalt. Er det rart at en blir sliten og deperimert når en ikke tar seg tid til å komme seg etter fødselen? Er det in å få barn nå, slik at du kan ta det med å vise det frem, som en annen skjødehund, men blir deperimert når det viser seg at barn er selvstendige individ som faktisk krever noe tilbake....

Et godt poeng.

Mange skjønner ikke hva det vil si å få barn i dag. Det er så romantisert, uten å få frem hva det faktisk innebærer av slit. Jeg er så lei mødre som skal være supermødre, skrive bok, sy, style huset, ta spa, ha au pair osv. De glemmer helt at de skal være der for barnet. Hva med å senke forventningene og bare kose seg med barnet.

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de som trodde jeg var rimelig forberedt på at livet med baby kom til å bli krevende. Likevel har det vært mye tøffere enn jeg trodde. Den største skuffelsen har vært mannen min. Nå er jenta 6 uker, og fysisk er jeg nesten som før, ammingen går lettere, begynner å bli vant til å ha baby.

Men mannen min kan ikke ta henne på natta når hun gråter fordi han trenger søvn før jobben, på dagen jobber han og ettermiddag/kveld er han sliten etter jobb.. Han gjør ikke en dritt i huset (jaja, man kan la det flyte, men strøvsuge og vaske badet innimellom er vel greit), tror at han "hjelper meg" når han bytter bleie på sitt eget barn og sitter likevel og klager på tlf hvor slitsomt det er å få barn. Så fra å være en jobbende, likestilt dame, har jeg gått til å bli "konemor", konstant sjuskete og trøtt. Og jævlig desillusjonert! Ikke rart man blir deppa!

[Gjest imli]

Jeg er en av de som trodde jeg var rimelig forberedt på at livet med baby kom til å bli krevende. Likevel har det vært mye tøffere enn jeg trodde. Den største skuffelsen har vært mannen min. Nå er jenta 6 uker, og fysisk er jeg nesten som før, ammingen går lettere, begynner å bli vant til å ha baby.

Men mannen min kan ikke ta henne på natta når hun gråter fordi han trenger søvn før jobben, på dagen jobber han og ettermiddag/kveld er han sliten etter jobb.. Han gjør ikke en dritt i huset (jaja, man kan la det flyte, men strøvsuge og vaske badet innimellom er vel greit), tror at han "hjelper meg" når han bytter bleie på sitt eget barn og sitter likevel og klager på tlf hvor slitsomt det er å få barn. Så fra å være en jobbende, likestilt dame, har jeg gått til å bli "konemor", konstant sjuskete og trøtt. Og jævlig desillusjonert! Ikke rart man blir deppa!

Føler med deg Sånn var det mye hos oss også første tida. Ble bedre etterhvert som ungen ble større. Får håpe det blir det hos dere og.

[suzie]

Jeg er en av de som trodde jeg var rimelig forberedt på at livet med baby kom til å bli krevende. Likevel har det vært mye tøffere enn jeg trodde. Den største skuffelsen har vært mannen min. Nå er jenta 6 uker, og fysisk er jeg nesten som før, ammingen går lettere, begynner å bli vant til å ha baby.

Men mannen min kan ikke ta henne på natta når hun gråter fordi han trenger søvn før jobben, på dagen jobber han og ettermiddag/kveld er han sliten etter jobb.. Han gjør ikke en dritt i huset (jaja, man kan la det flyte, men strøvsuge og vaske badet innimellom er vel greit), tror at han "hjelper meg" når han bytter bleie på sitt eget barn og sitter likevel og klager på tlf hvor slitsomt det er å få barn. Så fra å være en jobbende, likestilt dame, har jeg gått til å bli "konemor", konstant sjuskete og trøtt. Og jævlig desillusjonert! Ikke rart man blir deppa!

Føler med deg - hadde kanskje litt av det samme som deg. For oss var det avgjørede at far tok sin permisjon hjemme med babyen mens jeg var på jobb. Kun på den måten lærte han hva det krevdes å være hjemme med barn, og alt gikk mye bedre etterpå. Han skiftet ikke lenger bleie eller ryddet som en tjeneste for meg - men fordi det måtte gjøres. Og det betydde mye for meg. Og så blir ungene større, og det blir stadig lettere for far å komme på banen. Lykke til og stor klem.

[Trollmamma]

Jeg er en av de som trodde jeg var rimelig forberedt på at livet med baby kom til å bli krevende. Likevel har det vært mye tøffere enn jeg trodde. Den største skuffelsen har vært mannen min. Nå er jenta 6 uker, og fysisk er jeg nesten som før, ammingen går lettere, begynner å bli vant til å ha baby.

Men mannen min kan ikke ta henne på natta når hun gråter fordi han trenger søvn før jobben, på dagen jobber han og ettermiddag/kveld er han sliten etter jobb.. Han gjør ikke en dritt i huset (jaja, man kan la det flyte, men strøvsuge og vaske badet innimellom er vel greit), tror at han "hjelper meg" når han bytter bleie på sitt eget barn og sitter likevel og klager på tlf hvor slitsomt det er å få barn. Så fra å være en jobbende, likestilt dame, har jeg gått til å bli "konemor", konstant sjuskete og trøtt. Og jævlig desillusjonert! Ikke rart man blir deppa!

Dette er veldig kjent for meg også. Følelsen av å være "degradert" til kone/husmor var kjempetøff. Heldigvis gikk det seg til så snart jeg kom meg ut i jobb igjen, men de følelsene jeg satt med i deler av permisjonen, var ikke gode.

Jeg lot meg nok rive med at "supermamma"-idealet, det må jeg innrømme. Jeg har aldri vært opptatt av å ha strøkent hus, men den tiden jeg gikk hjemme med baby, ble jeg litt smågal på dette her.

Heldigvis blir ungen både 1-2 og 3 år, og man innser at fulltidsjobber, småbarn og strøkent hus er en uforenelig kombinasjon. Og man forsoner seg med det...

Har dere vurdert å dele permisjonen litt mer likt, slik at han kan kjenne på hjemmetilværelsen han også? Det ble alfa omega her.

[Ciara]

Jeg tror kanskje dette kommer av at man får barn senere i dag, og er vant til en forholdsvis lang fase hvor man kan putte seg selv i første rekke og gjøre det man har lyst til. Vi er ikke så drevne av plikt i dag som før. Og når man har hatt ti års selvstendig voksenliv hvor man har gjort mer eller mindre som man har lystet, så blir det selvsagt en ekstrem overgang når man har et annet menneske å ta seg av til alle døgnets tider. Jeg skjønner det godt! Jeg er forberedt på å få barn og at det blir utrolig slitsomt, men samtidig er jeg åpen for at jeg kanskje ikke skjønner hvor slitsomt det faktisk blir (og hvor givende også, håper jeg ).

I tillegg er det jo mange som mener at de skal klare å ta seg av barnet i tillegg til alt annet de gjorde som barnløse, og ikke forstår at det blir nødvendig å velge bort ganske mye.

[Susan Sto Helit]

Jeg tror kanskje dette kommer av at man får barn senere i dag, og er vant til en forholdsvis lang fase hvor man kan putte seg selv i første rekke og gjøre det man har lyst til. Vi er ikke så drevne av plikt i dag som før. Og når man har hatt ti års selvstendig voksenliv hvor man har gjort mer eller mindre som man har lystet, så blir det selvsagt en ekstrem overgang når man har et annet menneske å ta seg av til alle døgnets tider. Jeg skjønner det godt! Jeg er forberedt på å få barn og at det blir utrolig slitsomt, men samtidig er jeg åpen for at jeg kanskje ikke skjønner hvor slitsomt det faktisk blir (og hvor givende også, håper jeg ).

I tillegg er det jo mange som mener at de skal klare å ta seg av barnet i tillegg til alt annet de gjorde som barnløse, og ikke forstår at det blir nødvendig å velge bort ganske mye.

Jeg trodde virkelig jeg visste hva jeg gikk til, og jeg tok veldig feil... Det var helt annerledes, og mye mer naturlig å velge bort masse ting jeg trodde var nødvendigheter for meg.

Etter to år aner jeg ikke engang hva jeg brukte tiden til før jeg fikk barn... Jeg gjør jo mye ennå, men sjeldnere enn før.

Alikevel har jeg aldri vært borti noe som er så givende som å ha sitt eget barn! Det er så urtolig mange så gleder hele tiden!

[Gjest Gjest]

Tror nok det er riktig observert det at "eldre" kvinner som har hatt 10+ år på å bare gjøre som de selv har villet får litt sjokk når barnet krever dem hele døgnet. Jeg gikk i samme fella selv. Trodde jeg var kjempeklar og sikker på at jeg visste hva jeg gikk til. "det skulle bli deilig å få noen andre å fokusere på enn meg selv" husker jeg at jeg gikk rundt og sa..

Fikk meg noen sjokk som begynte allerede med en vanskelig fødsel, skrikebaby etc... jeg trodde som Kathrine Sørland at jeg heller aldri ville greid meg uten mannen min i den første tiden, ehhh... i alle de 7 årene som har gått siden jeg fikk førstemann. Nå etter 7 år og to barn har jeg begynt å komme over "sjokket" og finner meg selv igjen om ikke dag for dag, så iallfall for hvert år. Det har jo selvsagt med at jeg begynner å få overskudd tilbake (å sove godt om nettene ER alfa og omega, for oss iallfall) og fokusere litt mer på meg selv og mine behov igjen. Deilig er det! Elsker jo disse småtrollene mine da, men de tar jammen opp all tid ;-)

[Gjest Gjest]

Jeg syns ærlig talt ikke det er så slitsomt å ha småbarn jeg... Etter 2 uker hjemme med lillegutt holdt jeg på å kjede meg dønn ihjel.... Han var så enkel å ha med å gjøre, at jeg ble helt sjokka.... Han sov, jeg amma, vi pusla og lekte litt, vi skifta bleie, han lå i vogga og kikka på rangla si. Han skrek noe veldig på kvelden, så jeg er sjeleglad for at min mann var hjemme sammen med meg da. Vi prøvde alt av gode og mindre gode råd, men han slutta ikke før han var nærmere 4 mnd. Heldigvis sov han godt om natta, når han endelig sovnet i 23-24 tiden. Så jeg fikk iallfall nok søvn.

Til deg som føler at mannen din ikke stiller opp: si til han, at nå går du ut en tur, så han må passe babyen. Også går du ut, rett og slett. Jeg syns det var utrolig godt å komme meg ut av huset på ettermiddagen/kvelden, og mannen hadde godt av å tilbringe alenetid med gutten vår.

[Gjest Gjest]

Jeg synes heller ikke det er så slitsomt, men det er fordi jeg har en gutt som sover fra 20.00 til 08.30, noe som gjør at vi får kjæreste tid på kvelden og får såve rimelig lenge på morningen. Han har to dupper på dagtid så da har jeg god tid til å stelle både meg og huset.

Mannen jobber offshore så han er hjemme i 4 uker om gangen og avlaster meg, så jeg er super heldig, men ikke alle har det sånn og da fårstår jeg veldig godt at mange kan få en liten deprisjon bli slitne og leie hele greia.

[Gjest Gjest]

En 80% opplever babyblues..og en mindre % opplever alvorlig fødselsdepresjon.

Det er store forandringer og mye hormoner som raser ut av kroppen i tillegg.

Det er egentlig ganske naturlig.