Er nordmenn redde for å spør?

[Gjest Gjest]

Jeg er inne i en fase hvor jeg har møtt mange nye folk, både i skole- og jobbsammenheng og privat. Det slår meg gang på gang hvor vanskelig det er å bli (skikkelig) kjent med folk dersom man ikke selv tar initiativet og forteller om seg selv og stiller masse spørsmål. Jeg er selv en person som hater smalltalk og foretrekker å bli skikkelig kjent med folk for å finne ut om vi har noe til felles eller eventuelt for å få nye "impulser". Jeg er oppriktig interessert i mennesker og stiller derfor relativt tidlig i "bli kjent- prosessen" spørsmål som går på interesser, hva de kan tenke seg å gjøre i fremtiden (dersom det er snakk om andre studenter), hvor de er fra osv. Opplever imidlertid ofte at det er jeg som må ta initiativet og at folk gjerne er veldig forsiktige med å stille spørsmål utover de vanlige "hvor bor du, hva gjør du"- greiene som er standard ved første møtet. Hvorfor er det slik?? Har bodd noen år i utlandet og synes det var mye lettere å bli godt kjent med folk der, ettersom de er mye mer direkte og ikke er redde for å vise interesse for andre.

Er det en slags uskreven regel her i Norge at man ikke skal spør for mye? Er folk mer redd for å drite seg ut enn å vise oppriktig interesse for andre? Eller er det rett og slett ikke interessant å vite så mye om andre? (noe forteller meg egentlig at det neppe går på det sistnevnte)

[bubbissa]

Er det en slags uskreven regel her i Norge at man ikke skal spør for mye? Er folk mer redd for å drite seg ut enn å vise oppriktig interesse for andre? Eller er det rett og slett ikke interessant å vite så mye om andre? (noe forteller meg egentlig at det neppe går på det sistnevnte)

[Gjest Gjest]

Man skal ikke invadere andre menneskers privatliv. Jeg synes det er fryktelig ubehagelig når mennesker jeg knapt kjenner begynner å spørre meg ut om for private ting. Jeg synes det er uhøflig å spørre for nærgående spørsmål. Jeg kjenner deg ikke, jeg stoler ikke på deg. Jeg vil ikke legge ut om mine innerste tanker til deg. Og jeg stiller følgelig heller ikke nærgående spørsmål til fremmede selv.

[Gjest TS]

Man skal ikke invadere andre menneskers privatliv. Jeg synes det er fryktelig ubehagelig når mennesker jeg knapt kjenner begynner å spørre meg ut om for private ting. Jeg synes det er uhøflig å spørre for nærgående spørsmål. Jeg kjenner deg ikke, jeg stoler ikke på deg. Jeg vil ikke legge ut om mine innerste tanker til deg. Og jeg stiller følgelig heller ikke nærgående spørsmål til fremmede selv.

Nå er det i mitt tilfelle ikke totalt fremmede det er snakk om da, jeg starter aldri med å stille slike spørsmål ved første møte. Men etter at jeg har truffet de noen ganger og har blitt på fornavn med de blir det for meg naturlig å stille litt mer personlige spørsmål for å bli skikkelig kjent (dette er da i sosiale settinger som feks. firmafester, klassefester osv. der litt av hensikten gjerne er å bli bedre kjent). Jeg ser virkelig ikke hva som er så vannvittig privat med spørsmålene jeg nevnte, men det er mulig noen har en lavere terskel for hva de definerer som privat enn meg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det har mye med hvordan man stiller spørsmålene. Noen ganger kan motparten føle seg som om de blir intervjuet eller forhørt. Folk er veldig forskjellige, så det er umulig å si hvordan alle reagerer.

Jeg liker godt å bli spurt, og jeg spør mye selv. Men jeg prøver å unngå spørsmål som kan være såre for noen, f.eks om de har barn, om de har tenkt å få seg barn (dumt å spørre noen som er ufrivillig barnløs).

[Gjest Gjest]

Folk er sånne overalt. Bare prøv å jobbe i det offentlige og måtte stille de noen helt nødvendige private spørsmål.....folk er såååå hårsåre og tar seg nær av alt. Grusomt. Gud så deilig det er å møte åpne folk!!!!!

[Gjest satt på spissen]

Vi har blitt så private, selv når vi beveger oss i det private rom så forventer vi å være alene uten forstyrrelser. Og hjemme kan vi ikke ta imot uanmeldte besøk, vi åpner ikke døren hvis noen skulle ringe på uten å være inviterert eller at besøket er meldt 14 dager i forveien. Vi tar ikke telefonen hvis det ikke er avtalt at noen skal ringe, så fremt vi ikke selv har avtalt et besøk på en kafe med en venn for da svarer vi på alt av innkommende samtaler og meldinger. Vi liker ikke barn, eldre, feite eller vakre folk som tror de er noe.

Vi vil være i fred, har nok med oss selv.....

[Teriyaki]

Jeg synes det er fryktelig dumt at det har blitt sånn. Folk bør åpne seg opp litt mer.

[Atdetvar]

Hvorfor det? Hvorfor skal ditt normative syn på samhandling mennesker imellom være standarden?

[waco]

Jeg tror folk er mer opptatte av å opprettholde fasaden kontra det å bli kjent med mennesker. Sitte å høre på andre menneskers problemer eller urettferdigheter? Lytte til andre menneskers beklagelser i stedet for å høre på litt sedvanlig skryt eller eventyrfortellinger om hvor flott livet er? Ved å være litt distanserende til fremmende så er det også litt enklere å bli godt likt uten å måtte skrøne for mye.

[Gjest Gjest]

Folk er sånne overalt. Bare prøv å jobbe i det offentlige og måtte stille de noen helt nødvendige private spørsmål.....folk er såååå hårsåre og tar seg nær av alt. Grusomt. Gud så deilig det er å møte åpne folk!!!!!

Det at jeg er åpen onvenfor potensielle nye venner betyr ikke at jeg er særlig fornøyd med å bli "avhørt" av noen i jobbsammenheng.

[waco]

Men når man spør og graver om andre mennesker så slipper man jo å fortelle noe om seg selv. Da kan man snakke om andre folks problemer slik at man slipper unna sine egne littegranne.

[Gjest Gjest]

Det at jeg er åpen onvenfor potensielle nye venner betyr ikke at jeg er særlig fornøyd med å bli "avhørt" av noen i jobbsammenheng.

Her snakker man vel om folk som bare gjør jobben sin!

[stjernekyss]

Jeg hater "bli-kjent"-spørsmål. Foretrekker å hoppe rett til "vi kjenner hverandre"-spørsmål. Jeg gir en lang f i hvor noen bor. Å høre noen snakke om noe de intresserer seg for derimot, det er spennende.

Jeg tror ikke det er så mye det at nordmenn er sjenerte, men at den nordiske profilen i seg selv er reservert (nordiske mennesker skårer høyere på paranoide og schizoide trekk enn resten av verdensbefolkningen ), og ikke minst at de er utrolig dårlige på chit-chat/ small talk.

[Gjest Gjest]

Tja, både og... Jeg har i utgangspunktet ikke lyst til å fortelle så mye om livet mitt til folk jeg jobber sammen med - det er evt noe jeg gjør etter hvert som jeg synes det faller seg naturlig. Om andre snakker om seg selv pleier jeg også ofte å skyte inn ting fra mitt liv, om jeg synes det er relevant. Men jeg foretrekker å ikke bli spurt om så veldig mye direkte, uten at jeg synes folk skal bli så forsiktige at de ikke tør å spørre om annet enn hvor man bor. Det beste synes jeg er om man klarer å "åpne" for at andre skal kunne fortelle noe om seg selv, f eks ved å ta opp et tema som kan være aktuelt for mange, uten å stille spørsmål direkte.

(et eksempel: jeg begynte i ny jobb samtidig som det skjedde veldig dramatiske ting i privatlivet. Da var det faktisk vanskelig å svare på endel spørsmål, fordi det lå så mye ubearbeidede følelser bak. Antagelig virket jeg kort og avvisende fordi alternativet hadde vært å begynne å grine. Jeg pleier imidlertid å nevne ting fra privatlivet mitt ettersom jeg føler for det. Og jeg tolker ting i beste mening, de som spurte var ikke "for" pågående, de er hyggelige og bra folk, og de visste jo ikke om situasjonen min. )

[Gjest Nordmann]

I noen land er det helt vanlig å spørre fremmede om hvor mye de tjener. Glad jeg ikke bor der!

[Gjest Gjest]

I noen land er det helt vanlig å spørre fremmede om hvor mye de tjener. Glad jeg ikke bor der!

Det gjør man da også i Norge. Man spør også hvor mye overtid man jobber, som om ikke andre kan jobbe like mye - om de hadde giddet selv...

Og til slutt får de ordnet det slik at ingen kan jobbe overtid og så kan de selv sitter der med sine formuer, mens fattige alenemødre ikke får noen mulighet til å spare opp noe.

Norge er det landet hvor misunnelsen er sterkere enn sextrangen.

[Gjest Papirkurven]

Jeg skulle gjerne spurt mer når jeg treffer folk med situasjoner som interesserer meg, det være seg spesiell klesstil, frisyre, sminke, handikapp eller spennende jobber. Men jeg føler ikke at jeg kan, for "sånt gjør man bare ikke".

[Mir]

Man merker fort forskjellen på nordmenn og andre hvis man bosetter seg i utlandet over en periode..

Jeg merker på meg selv at når jeg møter folk her jeg bor ( utlandet ) så føler meg skikkelig teit, fordi jeg klarer ikke å være så åpen og interessert som de er. Ender opp med at jeg blir irritert på meg selv fordi kanskje jeg har gått glipp av et bekjentskap ?

Merker ofte folk inviterer på alt mulig, ikke noe "jeg inviterer kun disse", eller at man ikke snakker med folk man ikke kjenner. Her sier de til og med "hei hei" til de andre pasientene i venteromemt når de kommer inn på legekontoret...

Prøver å skjerpe meg fordi jeg syns det er mye koseligere her , enn i Norge. I Norge kan man gå på en bar, og stoler og bord er satt opp slik at enhver "gruppe" "bekjentskap" skal få kunne ha sitt eget privatliv. Her er avstanden vanligvis en halv meter, og noen gang sitter man tett oppi andre, og det er mye lettere å være hyggelige med folk ....

Noen er sikkert defensive typ "jeg vil ikke at andre skal spørre om private ting". Det trenger ikke være private ting. Bare vanlige spørsmål som i utlandet ikke er sett som å invadere andres privatliv. Her er nordmenn for defensive synes jeg. Inkludert meg selv.

Legger til at det virker som om nordmenn forsøker å ha en holdning som er "jeg bryr meg ikke om deg, og jeg gidder ikke vite noe om deg". At bildet utad skal se så himla stolt ut.

Endret 25. mars 2009 av Mir

[Gjest Gjest]

Jeg foretrekker faktisk smalltalk med innhold fremfor å bli stilt masse spørsmål.

Det verste jeg vet er den gode gamle samtalen som går slik"javel.. hva studerer du/jobber du med.. hvor bor du.. å, da kjenner du kanskje xx?.. hva skal du etter studiene da?" osv osv. Jeg liker generelt ikke å snakke om meg selv på den måten. Jeg liker å demonstrere mine verdier og synspunkt gjennom en vanlig samtale, men ikke sitte og svare på spørsmål som i et intervju.

Jeg hater også pjatt og pisspreik, men det går an for to personer å sette seg ned og diskutere en helt tilfeldig ting og ha en interessant samtale om det. Man lærer hverandre å kjenne på den måten og, man trenger ikke stille mer eller mindre personlige spørsmål for å lære om personligheten til et menneske.

Og forøvrig så vet jeg ikke om dette er et særnorskt fenomen eller om det er jeg som er ekstra sær, men jeg er ikke sånn ekstremt interessert i å bli kjent med alle jeg studerer med. Jeg synes det er OK å ha noen å skravle med i røykepausene, og hvis vi "klikker" så blir det gjerne noe mer, men om noen kommer bort og tar den standard "bli kjent"-samtalen som nevnt innledningsvis så føler jeg ikke at jeg kjenner han/henne etterpå. Jeg knytter mer bånd med hun som kommer bort og sier "pføy, den forelesningen var kjedelig" og så har vi en samtale om det.