Å ikke få sutrete unger

[Gjest Mique]

Hei! Hvordan forebygger man å få sutrete unger som griner for alt?

Huff, det er det verste jeg vet

[Gjest Gjest_mother_*]

Jeg vet ikke jeg, hadde to som aldri sutret og en som sutret for alt. De to som ikke sutret var eldst og yngst, og jeg følte selv at jeg gjorde det samme med midtenbarnet som med de to andre. Jeg tror det har noe med personligheten til barna å gjøre, for midtenbarnet mitt var den som var mest opptatt av urettferdighet samt at han var en striere type. Etter hvert lærte jeg hva som fungerte på han og det ble gradvis slutt på sutringen.

Har ingen superråd, annet enn å se barnet ditt som individ og søsknene som egne individer.

[Gjest Gjest]

Er vel bare å overse og ikke la dem få viljen sin når de sutrer.

Venninna mi har en skikkelig sutreunge og jeg kjenner jeg får litt fnatt når ungen sutrer og griner og de jatter med og snakker til henne med snillestemmen, sånn for eksempel: "vil du ha drikke du da? Ja kom da, så skal vi lage drikke til deg".

Jeg pleier å passe denne jenta av og til, og siden jeg ikke takler den sutrete og grinete måten hun er på, har jeg vist henne at skal hun ha noe av meg er det bare å oppføre seg skikkelig, dvs ikke være grinete uten grunn. Hun kan faktisk finne på å sitte på do og begynne å grine når hun er ferdig, i stedet for å si fra! Det er rett og slett en uvane hun har lagt til seg, virker det som, som foreldrene har gjort en dårlig jobb med å plukke av henne.

Så jeg tror rett og slett det i mange tilfeller er så enkelt som å bare overse sutring, så finner ungen fort ut at det ikke lønner seg.

[Gjest Gjest]

Vi hadde også en sutreunge i midten. Hvorfor han sutret mer enn sine eldre og yngre søsken vet jeg ikke, men for oss ble løsningen å gi beskjed om at skriking kun var tillatt når han hadde vondt noe sted. All annen sutring godtok vi ikke. (Men da hadde han startet på skolen godt og vel)

[Gjest balla]

Ikke sy puter under armene på ungene. Pass opp for sånn stakkars han som har skilte foreldre eller syk slektning. Ikke sy puter under armene på barna og la dem dulles inn i stakkars meg verden.

La barna lære å klare ting selv, selvom det tar lengre tid så lønner det seg i lengden. Ros dem og støtt dem til å klare sine mål. Lær dem å ha tro på seg selv.

Nei, brukes minst mulig, men når det brukes betyr det nei. Aldri gi etter. Hvis det er en veldig god grunn til å gi etter så forklar grunnen godt til barnet. Lær barnet folkeskikk.

Respekter barnets grenser og lær barnet å respektere andre og sine grenser.

[Gjest balla]

Synes også det er ganske vesentlig hvor gammelt barnet er. Sutring på en 1 1/2 åring som ikke klarer å snakke for seg synes jeg er mer forståelig. Enn en 6 åring som ikke får alt h*n peker på i butikken.Sutring pga bortsjemthet og sutring fordi man er frustrert over at man ikke mestrer synes jeg er to forskjellige ting.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært veldig opptatt helt fra begynnelsen av å gi masse ros. Hver gang de gjør noe positivt, som å sette noe tilbake på plass, roser jeg dem ved å si "Så flink du var som satte den tilbake"

Nå kan vi gå i lekebutikken og bare se på ting. De kan feks ta en leke, se på meg og spørre om de kan få den, og når jeg sier de må sette den tilbake gjør de det uten å protestere. Alt foregår veldig rolig og jeg er ikke streng i stemmen når jeg snakker til dem. En viktig ting er også at de av og til må få en liten ting til slutt. Men da synes jeg virkelig de har fortjent det.

Så det jeg mener er veldig viktig er masse ros, selvfølgelig bare når det er fortjent, også må en være konsekvent i det en sier.

[Rosalie]

Noen unger er naturlige sutrere, også, da... Jeg har to nieser (samme foreldre), hvor hun på 9 år er en kronisk sutrer, mens hun på 5 år aldri har sutret. Nå syns jeg at foreldrene lar eldstemann sutre vel mye uten å ta det med henne (ligger og sutregriner i fanget til far fordi hun ikke vil hamiddag, kun dessert når de er på besøk hos oss, f.eks., eller griner når hun taper i Singstar).

[Gjest Gjest]

Noen unger er naturlige sutrere, også, da... Jeg har to nieser (samme foreldre), hvor hun på 9 år er en kronisk sutrer, mens hun på 5 år aldri har sutret. Nå syns jeg at foreldrene lar eldstemann sutre vel mye uten å ta det med henne (ligger og sutregriner i fanget til far fordi hun ikke vil hamiddag, kun dessert når de er på besøk hos oss, f.eks., eller griner når hun taper i Singstar).

Kanskje de velger å ta sutrekampen med ungen når det ikke er slektninger tilstede som skal mene ditt og datt.

Vi har en sutrejente og ofte velger vi å ikke ta kampen med ungen når besteforeldrene er til stede. Rett og slett fordi vi ikke orker å få deres meninger og kommentarer servert i tilllegg.

[Rosalie]

Kanskje de velger å ta sutrekampen med ungen når det ikke er slektninger tilstede som skal mene ditt og datt.

Vi har en sutrejente og ofte velger vi å ikke ta kampen med ungen når besteforeldrene er til stede. Rett og slett fordi vi ikke orker å få deres meninger og kommentarer servert i tilllegg.

Og foreldrene har ikke tenkt på å informere familien om at de holder på med "avsutring"? Enden på visa er at vi aldri hverken inviterer de på middag eller takker ja til middag hos dem. Samme med resten av familien.

For øvrig har den jenta vært like ille i alle fem årene jeg har kjent henne.

[EmmaW]

Denne tråden skal jeg følge med på! Jeg har også en i midten som er kronisk sutrer, eller egentlig kronisk hyler...

Han er syv, og blir sutrete og begynner gjerne å ule (UHUUHUHHUUUUU) når noe går ham imot, det være seg at han snubler litt (uten å slå seg) eller ikke har lyst til å gjøre lekser.

Jeg var et stille barn, det er storebroren også, og jeg føler meg skikkelig kald og fæl når jeg ber ungen ta seg litt sammen.

Så lenge jeg vet at han ikke har veldig vondt eller er virkelig lei seg, orker jeg ikke å trøste. (Uff, det høres virkelig ikke bra ut...) Det er normalt å bli frustrert, jeg synes såpass store barn trenger å lære seg å håndtere slike følelser.

Pappaen liker å trøste, kose og ta gutten i fanget når han er i det hjørnet.

Men jeg har altså ingen svar til TS, utan samme spørsmål.

[Caramba]

Hvordan ikke få sutrete unger? Kanskje å unngå å få unger overhode

Alle unger, hvertfal de minste, kan sutre litt hvis de er trøtte, sultne, syke eller bare har en dårlig dag. Har enda ikke møtt en liten en som ALDRI sutrer, men klart noen sutrer mer en andre.

Min gutt er vel som 2-åringer flest. Han sutrer litt når han er sliten eller kjeder seg, særlig når han er alene med mor (meg). Han er blid som en lerke når vi er sammen med andre, for det er gøy..... Litt sutring må man nok bare leve med når man har unger, men klart man kan prøve å oppdra dem til å ikke sutre. Jeg prøver hvertfal å si til gutten min at hvis det er noe han vil ha, så kan han bare spørre mamma om hjelp isteden for å gråte osv osv osv. Det går da inn av og til

[Caramba]

Så lenge jeg vet at han ikke har veldig vondt eller er virkelig lei seg, orker jeg ikke å trøste. (Uff, det høres virkelig ikke bra ut...) Det er normalt å bli frustrert, jeg synes såpass store barn trenger å lære seg å håndtere slike følelser.

Pappaen liker å trøste, kose og ta gutten i fanget når han er i det hjørnet.

Men jeg har altså ingen svar til TS, utan samme spørsmål.

Kanskje dette midtbarnet har ekstra behov for nærhet og kos og sutrer for å få din oppmerksomhet? Min søster, som er midtbarn, sitter igjen med masse såre følelser etter barndommen fordi hun følte mamma aldri hadde tid til bare henne. Jeg, som var minst, har alltid følt at jeg har fått nok kos, og ikke hatt det behovet.

Du kan jo prøve å gjøre litt bare sammen med ham? Kanskje ta ham på fanget og lese litt i en bok, eller annnen kos?

[ViljaH]

Jeg kjenner en gutt på 2.5 som aldri sutrer, så det er fullt mulig. Han er stort sett blid, noen ganger sint eller sur (hvis han er sliten eller sulten eller trøtt). Men aldri går han og sutrer. Han kan mase, men aldri på en sutrete måte.

Jeg tror det er lurt å ta sutringen ved hornene tidligst mulig. Si til barnet at hvis mamma skal forstå deg så må du snakke med den vanlige stemmen. Hvis barnet sutrer for å få viljen sin, er det bare å holde fast på Nei. Hvis ungen opplever at det lønner seg å sutre, enten ved at det får viljen sin eller spesiell oppmerksomhet eller annet, så oppmuntrer man sutring.

[Gjest Gjest_mother_*]

Vi hadde også en sutreunge i midten. Hvorfor han sutret mer enn sine eldre og yngre søsken vet jeg ikke, men for oss ble løsningen å gi beskjed om at skriking kun var tillatt når han hadde vondt noe sted. All annen sutring godtok vi ikke. (Men da hadde han startet på skolen godt og vel)

Det vi fant ut med vår sutrer var at det overhodet ikke hjalp å gi han oppmerksomhet. Vi måtte overse sutringen fullstendig og når han skjønte at han ikke fikk noen respons så ga han seg. Den eldste var så lett å avlede, mens nestemann var en helt annen type. Vi voksne måtte vise at det var vi som var staest.

[Gjest Gjest]

Sutring er omtrent det verste jeg vet, det er fryktelig irriterende. Ungene mine har aldri sutret, men jeg vet ikke helt om jeg har "gjort" noe for det.

En ting man kan tenke over: Den typen oppførsel barna får mest oppmerksomhet for er gjerne den oppførselen de tyr lettest til. Har det vært antydning til sutring så har jeg bare sagt "kutt ut gnålet" og oversett oppførselen etter det. De lærte fort at om man vil ha oppmerksomhet fra mamma så må vi gjøre det på en annen måte. Hvis de har spurt etter noe på en sutrete måte så har det vært HELT uaktuelt å få oppfylt ønskene sine.

Må bare presisere at man må skille mellom sutring og andre følelser barna kan ha. Å sutre er IKKE det samme som å være trøtt, lei seg, sint eller fortvilet. Sutring er en helt unødvendig form for oppmerksomhetssøkende atferd.

[Vera Vinge]

Jeg har vært veldig opptatt helt fra begynnelsen av å gi masse ros. Hver gang de gjør noe positivt, som å sette noe tilbake på plass, roser jeg dem ved å si "Så flink du var som satte den tilbake"

Så det jeg mener er veldig viktig er masse ros, selvfølgelig bare når det er fortjent, også må en være konsekvent i det en sier.

Helt generelt og uavhengig av temaet for denne tråden, tror jeg det er veldig viktig å tenke som forelder. At ros i mange tilfeller kan være langt mer effektivt enn "ris". At en del barn lettere kan gjøre det en vil at de skal gjøre når de får ros for det, enn når de kun får kjeft for å gjøre det motsatte.

Kanskje dette midtbarnet har ekstra behov for nærhet og kos og sutrer for å få din oppmerksomhet? Min søster, som er midtbarn, sitter igjen med masse såre følelser etter barndommen fordi hun følte mamma aldri hadde tid til bare henne. Jeg, som var minst, har alltid følt at jeg har fått nok kos, og ikke hatt det behovet.

Du kan jo prøve å gjøre litt bare sammen med ham? Kanskje ta ham på fanget og lese litt i en bok, eller annnen kos?

Noen barn kan sikkert sutre fordi de syns de får for lite oppmerksomhet og tid med foreldrene. Jeg tenker at det da blir viktig å ikke gi dem belønning for sutringen ved å gi dem oppmerksomhet som en umiddelbar følge av sutringen, fordi de da tror at sutring fører til oppmerksomhet, noe som nok kan gjøre at de sutrer mer. Jeg tenker at det er viktig å ta barns signaler på alvor, og se om man skal gi barnet mer tid og oppmerksomhet, men at det da blir tydliggjort gjennom ord eller handling at det ikke kommer som en direkte belønning på sutringen. At barnet kan få nærhet fra mor eller far uoppfordret eller ved å be om det på en ordentlig måte, framfor å sutre seg fram til det.

Og så er det som noen nevner, veldig stor forskjell på et lite barn som ikke har har begynt å snakke ordentlig som sutrer, og f.eks. et skolebarn som gjør det samme. Jeg snakker også her om sutring som masing når barnet ikke er trøtt, sultent osv.

Endret 3. mars 2009 av Vera Vinge

[Gjest Gjest]

Jeg var også ungen "i midten" og jeg var også mye mer sutrete enn mine søsken. Jeg har alltid følt at mamma var mindre glad i meg enn i mine søsken, og alltid at jeg var mindre viktig, at jeg ble urettferdig behandlet etc etc.. Så dette var nok grunnen til at jeg var den sutrete av oss ungene.

EmmaW jeg synes ikke du burde overse ungen din når han sutrer, kanskje han føler seg mindre verdt på den måten. En burde alltid se alle barna sine, og alltid være der for dem når de trenger det.

Jeg tror det alltid er en grunn til at noen unger sutrer, og tror ikke det hjelper å overse dem totalt, eller ikke vise dem kjærlighet. Selvfølgelig skal det jo ikke aksepteres at ungen sutrer over bagateller, men det må vises på en ordentlig måte hvordan man skal oppføre seg, og stå på sitt, ikke gi etter, men allikevel vise dem at man er der for dem.

[EmmaW]

Ettersom jeg er eldst i en søskenflokk på tre, har jeg snakket med midtbarnet - min lillesøster - om akkurat dette med å føle seg lite spesiell. Jeg føler derfor jeg er obs på problematikken rundt plasseringen i søskenflokken ifht sutringen. Faktisk har jeg nesten dårlig samvittighet fordi jeg kanskje til en viss grad overkompenserer for han i midten, og gir ham til tider veldig mye oppmerksomhet.

Nå er han i en sårbar alder akkurat nå, og sutringer har selvsagt en del med dette å gjøre også.

Men jeg tror fremdeles det er viktig å lære barna å gjenkjenne og håndtere følelser. SOm tidligere nevnt her, så forteller jeg også med gutten om at han må snakke ordentlig om jeg skal forstå ham.

Det er ikke bare-bare å være foreldre, nei.

[Gjest imli]

Hvis ungen sutrer mye (snakker da om litt større barn som sutrer, ikke 1-åringer) tror jeg det er lurt å overse sutringa, og heller gi oppmerksomhet når ungen ikke sutrer. Hvis ikke blir det en negativ spiral der ungen til slutt bare får oppmerksomhet på sutring, og dermed sutrer enda mer.