Hvorfor begynne å røyke?

[Gjest Gjest]

var 25 år da jeg begynte å røyke.tok en røyk sammens men mora mi,forde jeg hadde lyst å prøve å røyke for å se hvordan det var.Det var ikke noe særlig godt men tok gjerne en røyk av og til.etter hvert røkte jeg litt oftere og røyken begynte å bli veldi god.da røyket jeg bare for selskapets skyld.men når jeg begynte å få sug etter en røyk gikk jeg gradvis over til å bli en daglirøyker.kjøpte mæ tobakk og røkte fast .Idag røyker jeg forde jeg er avhengi ,røyken styrer stortsett hele livet.

[Gjest Wacmoc]

Gikk i 8 når jeg begynte å røyke fast. Var en liten rebellkid med eldre venner, og mye dritt hjemme så da ble det sånn.. I tillegg røyka han jeg var forelska i, og da ble det sånn. Har ikke røyka så veldig lenge egentlig, er bare 17. Liker å røyke, syntes det smaker godt, lukter godt og det roer meg ned ettersom at jeg er en utrolig stressa person.. Har sagt til meg selv siden jeg begynte å røyke at når jeg blir gravid/planlegger unge så skal jeg slutte. Og det skal jeg også..

Er forresten veldig flink til å ta hensyn til ikke-røykere, og misliker folk som krever at jeg skal flytte meg om jeg f.eks sto på busstoppet først og de kommer etterpå. Står det noen på busstoppet når jeg kommer, lar jeg enten vær å røyke, eller går vekk.

[Gjest Gjest]

Prøvde. Sluttet. Angrer ikke.

Fordi, hvorfor skal jeg stinke som et askebeger? Gammel røyk er bare blæh!

Røyking idag er for svake mennesker. Sorry. Kan du røyke, kan du begynne med annet også, og så er du enkel å lede. >

[Gjest Gjest]

Begynte i sju-åtte årsalderen jeg, kan jeg kanskje si. Pappa hadde en tendens til stumpe siggen mens det enda var en del igjen på den. Av og til tente jeg på den igjen og røyket litt.... trakk jo ikke helt inn da, men du skjønner bildet sikkert. Begge foreldrene mine var storavhengige av røyk, og jeg husker at røyking var et megaemne hjemme hos oss. I tenårene var jeg skikkelig antirøyk, og søyt og klagde når jeg kom hjem til den innstengte røykelukten hjemme, som satt i klærne mine og alt. Jeg prøvde et par ganger i løpet av tenårene, men likte det ikke, så jeg begynte ikke med det..... Helt til jeg som 25-åring fikk problemer og var langt nede mentalt. Mamma bød meg en røyk, og jeg tok i mot. Smakte like dritt som før men på en sær merkelig måte var det så godt med den røyken... var vel litt sånn "faen ta alt" på en måte. Det utartet seg slik at jeg tok en av og til, når mamma spurte om jeg ville ha. Så begynte jeg og kjøpe den selv, og innen noen få måneder røyket jeg tjue om dagen. Men det hadde jeg jo ikke råd til å fortsette med, og jeg merket tydelig at allmenntilstanden ble verre, så jeg gikk gradvis nedover. Først nøyde jeg meg med en røyk i timen (bortsett fra på jobb, da ble det jo mindre), så en annenhver time osv. Var ikke så veldig vanskelig egentlig. Da jeg ga meg helt, og fikk veldig lyst på en røyk, gikk jeg ut og drev med noe i hagen eller gikk meg en tur (frisk luft hjalp alltid mot lysten). Nå har jeg vært røykfri i halvannet år, og det er superdeilig Hender jeg får lyst på en sigg på fest eller i selskap, men da tenker jeg på hvor mye deiligere det er å ikke røyke, så går det over etterhvert.

Er helt for et forbud mot salg av røyk, men tror ikke noe på at det vil komme.

[Envy]

Spørsmål til dere som røyker: Hvor gamle var dere da dere begynte å røyke? Hvorfor begynte dere, og hvorfor røyker dere nå?

Er det kun på grunn av avhengigheten, eller ligger det noe mer bak? En liten rebell-innstilling, eller en tanke om at røyking er kult eller sexy?

Jeg var 14-15 da jeg begynte å røyke, og den gangen var den nok for å få innpass i den kule rebell-gjengen på skolen ja.

Jeg røyker dessverre fortsatt, 6-7 år etterpå. Det er en dyr og ekkel uvane jeg gjerne skulle blitt kvitt. Tror ikke egentlig jeg er så avhengig av nikotinen i seg selv, for jeg kan gå både 4 og 5 dager uten om ikke anledningen byr seg. Tror heller jeg er avhengig av å ha den liksom, av å ha venterøyken, gå røyken, sitterøyken.. u name it. Røyking er jo unektelig veldig sosialt. om jeg er med venner som røyker, røyker jeg definitivt mer selv oxo, enn om jeg er med folk som ikke røyker.

men nei, jeg syns ikke røyking er kult, og det er langt fra sexy.

[Lalle]

Jeg var stor røyker i nesten alle de åra jeg røkte.

Nå er det 6 år siden jeg slutta. Er lykkligere uten røyk

Jeg begynte fordi mine venninner røkte, jeg syns det var tøft.........dumt ja...

Jeg er ikke blitt antirøyker fordi jeg har slutta.

Jeg vet hvor vanskelig det er og slutte, så jeg bestemte meg for at jeg skulle ikke bli en av dem som snakka negativt om røykere.

Sambo røyker, og han får slutte hvis han ønsker det, IKKE pga meg.

[Edie]

Smakte på røyk første gang på barneskolen, begynte fast på ungdomsskolen, ca. 13 år. Av den enkle grunn at han jeg var forelsket i røyka; så da måtte jo jeg også røyke for å kunne henge på "røykehjørnet"...

Slutta å røyke fast når jeg var 20, men fortsatte å festrøyke. Rett og slett fordi jeg synes røyk smake godt. Jeg sluttet også med denne festrøykingen/ sporadiske røykingen på dagen, da jeg ble gravid, men jeg kan fortsatt få lyst på. Som sagt; rett og slett fordi jeg synes det smaker godt. Jeg tar meg heller en røyk enn et glass alkohol. (til vanlig - jeg holder meg selvfølgelig helt unna begge deler nå om dagen!)

[Gjest Gjest]

Jeg begynte å røyke under medisinstudiet. Jeg syns det var deilig å signalisere til omverdenen at jeg ga faen i helsa mi. Spesielt til fattern som vant så mange mosjonsgreier, mens jeg ikke fikk til en dritt ved siden av studiet uansett.

Jeg begynte det året Champix ble tillatt for bruk i Norge, det er en pille som klarer å fjerne røykesuget hos de fleste, ved å blokkere spesielle reseptorer i hjernen, slik at nikotinet ikke gir den samme lykkefølelsen, mens du samtidig har en generelt høyere følelse av velvære liknende nikotin-velværen, fordi stoffet (vareniklin) aktiverer nervene, bare ikke like sterkt som nikotinet.

Vel, jeg trives med røykinga mi, og om jeg får lungekreft, KOLS osv, det driter jeg i, da tar jeg bare livet mitt, så jeg slipper å råtne bort med oksygen i nesa på sykehuset.

[Gjest Gjest]

jeg begunte å røyke da jeg var 13 år.

har røkt i ca 18,5 år,røyker forde at man er avhengi av fanskapen.og at det er sosialt og utrolig godt og avslappende.skulle gjerne ha sluttet men er alt for styrt av røyken.vanskelig å se et liv uten en mårrasrøyk.

[cissy]

Jeg hadde ingen lyst til å røyke igjen! At ja, jeg har det klart at dersom en dag bestemmer seg for å røyke en sigarett ville falle på hvordan jeg hatet denne vice. Jeg brukt Xpower900

[Transmogrifier]

Jeg begynte å røyke i fjor. Jeg røyker bare når andre ser meg. Grunnen er at jeg ønsker å gi fingern til verden, og vise alle at jeg driter i helsa mi. Jeg blir så kvalm av mennesker, og hvordan det å holde seg sunn er blitt et statussymbol folk skal brife med i alle sammenhenger. Vil vekk fra det. Jeg hater helsepietister, og jeg hater snobbete idrettsfolk, spesielt nikkersadel. Skulle ønske jeg kunne funnet opp et virus, og drept dem, alle sammen.

[Mann 42]

Jeg begynte som festrøyker mens jeg gikk på videregående. Da kosta et gram tobakk omtrent en krone. Men festrøyking var liksom bare for at det var litt kult, og fordi det passet så godt sammen med øl. Det tok ikke så lang tid før jeg ble vanerøyker.

Sluttet for godt etter omtrent 25 år, og har vært røykfri i noen år nå. Glad for at jeg er ferdig med det. Savner ikke røyk i det hele tatt, men det krevde ganske mye å la være å røyke, det første året eller så. Så en dag kom det et vendepunkt, og jeg oppdaget at jeg for det første ikke hadde lyst på røyk lenger, og for det andre at det lukter skikkelig dynge. Både røyken og røykerne. Sånn sett er jeg sjele glad for røykeloven.

Men FØR det, var jeg nok en slags røykerebell. Jeg begynte tilogmed å røyke igjen i protest mot den første røykeloven, og syntes at det var et forferdelig inngrep i min frihet. Alle avhengige er vel kanskje litt sånn, siden det skremmer dem å tenke på å slutte med hva det nå er de er hekta på. De vet jo at man får reaksjoner. Så jeg sluttet ikke før jeg merket at det var i ferd med å rasere helsa mi. Jeg har alltid vært i god form, og det var sjokkerende å merke at jeg var i ferd med å bli regelrett sjuk. Begynte å få problemer med å GÅ opp bakker som jeg før ville jogget i med den største letthet. Det var det som skulle til for at jeg skulle ta det på alvor. Å stumpe røyken var veldig vanskelig for meg. Først fikk jeg fysiske abstinenser, og så fikk jeg psykiske ettervirkninger, med konsentrasjonsvansker, søvnvansker og et snev av depresjon mens jeg sørget over min tapte nikotin. Det varte flere måneder før jeg kom i vater igjen. Det var en skikkelig bedriten periode.

Jeg tror nok at det å begynne å røyke, var noe av det mest idiotiske jeg noen gang har gjort. Særlig ettersom det ikke er mulig å vokse opp i dette landet uten å vite nøyaktig hvor skadelig det er.

[AnonymBruker]

Jeg begynte to uker inn i 8. klasse, altså var jeg 13 år. Jeg ville være kul, tøff og en del av gjengen (hadde jo vært en del av gjengen uansett, så den forstår jeg ikke). Jeg røyker fortsatt, og nå er jeg 20 år. Jeg finner rett og slett ikke motivasjon til å slutte men har lyst til å stumpe røyken en gang for alle i løpet av dette året.

[Aurora M.]

Jeg begynte da jeg var 12-13. Jeg var i en gjeng med litt eldre ungdommer og "alle" røkte, så da... Jeg sluttet for 6 år siden, og for meg var det knalltøft. Det verste var de fysiske symptomene: Ekstrem svimmelhet, hodepine, kvalme, magesmerter, søvnproblemer mm. Det overrasket meg faktisk at kroppen min reagerte så kraftig. Jeg holdt opp i 3 år, og den siste tiden tenkte jeg aldri på røyk. Likevel klarte jeg det kunststykket å begynne igjen i en periode med ekstremt stress på alle kanter i tillegg til mye smerter (ryggskade). Det var faktisk et helt bevisst valg.

Jeg tenker å slutte igjen, og for min del er det ingen unnskyldning når jeg sier jeg blir nødt til å vente til ting rundt meg har roet seg litt. Så håper jeg at den tiden kommer snart. Jeg har røkt i tilsammen 29 år, og det er nok.

Endret 18. august 2010 av Aurora M.

[AnonymBruker]

Det finnes ingen gode grunner for å begynne å røyke med mindre du er psykisk ustabil. Jeg ser ned på røykere, jeg synes de er svake. Svake mennesker hører til andre steder enn på gaten med en sneip i munnviken.

Og jeg synes personer med din innstilling er verre enn både røykere og ustabiler personer tilsammen.

[Mann 42]

Det finnes ingen gode grunner for å begynne å røyke med mindre du er psykisk ustabil. Jeg ser ned på røykere, jeg synes de er svake. Svake mennesker hører til andre steder enn på gaten med en sneip i munnviken.

Vel, det finnes ingen gode grunner til å gjøre en mengde ting, men folk gjør dem likevel. Og jeg ville ikke bli forbauset om f.eks du hadde noen uvaner eller ikke klarte å leve opp til idealene dine på et hvert område. Man blir hekta ganske kjapt på nikotin, men det merker man jo ikke, før man prøver å slutte. Da først føler man hva "avhengig" egentlig innebærer. Før det stadiet tar man seg bare en røyk fordi det hadde smakt så bra med en røyk akkurat nå. Og siden det er vanlig at man røyker med jevne mellomrom gjennom dagen, så når man aldri å kjenne på avhengigheta. Den later som den ikke er der, og bygger krefter til den dagen du forsøker å legge sigarettene bort. Det er større tilbakefallsprosent på røykeslutt enn for folk som slutter med heroin. Og man kan få et voldsomt røykesug mange måneder etter at man har stumpet røyken. Jeg husker at jeg nærmest gikk med nervene utapå klærne i flere måneder da jeg stumpet røyken for godt. Klarte ikke å sitte stille. Dette var den gangen da jeg klarte å slutte. Før det hadde jeg prøvd, med jevne mellomrom, sikkert 10-15 ganger, og sprukket hver gang. Rekorden var på omtrent 6 mnd. Stort sett klarte jeg bare å holde meg røykfri i et par mnd. Jeg sprakk de den gangen etter et halvt år fordi jeg tenkte at "nå har jeg sluttet. Men det er greit å ta en festrøyk..." Dagen etter våknet jeg med sånt røyksug at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg gikk rett på butikken og kjøpte meg en 10-pakning. Den sugde jeg i meg på veien hjem, fikk det samme sinnsyke suget igjen, og endte opp med å gå fra røykfri til kjederøyker på 24 timer. Det var nesten som om kroppen eller en eller annen celleklynge i hjernen på meg forsøkte å kompensere for et halvt års tørke.

Uansett: Du aner ikke hva du snakker om. De fleste som begynner når de er unge, har ikke den viljestyrken som skal til for å takle å være konstant på tuppa i flere måneder, det er egentlig så enkelt som det. Og du blir veldig fort hekta på nikotin. Røyker du noen ganger om dagen hver dag i en uke, så er du i prinsippet avhengig. Å slutte er uten tvil det psykisk vanskeligste jeg noen gang har gjort.

Endret 18. august 2010 av Mann 42

[Larsern]

Jeg begynte som festrøyker mens jeg gikk på videregående. Da kosta et gram tobakk omtrent en krone. Men festrøyking var liksom bare for at det var litt kult, og fordi det passet så godt sammen med øl. Det tok ikke så lang tid før jeg ble vanerøyker.

Sluttet for godt etter omtrent 25 år, og har vært røykfri i noen år nå. Glad for at jeg er ferdig med det. Savner ikke røyk i det hele tatt, men det krevde ganske mye å la være å røyke, det første året eller så. Så en dag kom det et vendepunkt, og jeg oppdaget at jeg for det første ikke hadde lyst på røyk lenger, og for det andre at det lukter skikkelig dynge. Både røyken og røykerne. Sånn sett er jeg sjele glad for røykeloven.

Men FØR det, var jeg nok en slags røykerebell. Jeg begynte tilogmed å røyke igjen i protest mot den første røykeloven, og syntes at det var et forferdelig inngrep i min frihet. Alle avhengige er vel kanskje litt sånn, siden det skremmer dem å tenke på å slutte med hva det nå er de er hekta på. De vet jo at man får reaksjoner. Så jeg sluttet ikke før jeg merket at det var i ferd med å rasere helsa mi. Jeg har alltid vært i god form, og det var sjokkerende å merke at jeg var i ferd med å bli regelrett sjuk. Begynte å få problemer med å GÅ opp bakker som jeg før ville jogget i med den største letthet. Det var det som skulle til for at jeg skulle ta det på alvor. Å stumpe røyken var veldig vanskelig for meg. Først fikk jeg fysiske abstinenser, og så fikk jeg psykiske ettervirkninger, med konsentrasjonsvansker, søvnvansker og et snev av depresjon mens jeg sørget over min tapte nikotin. Det varte flere måneder før jeg kom i vater igjen. Det var en skikkelig bedriten periode.

Jeg tror nok at det å begynne å røyke, var noe av det mest idiotiske jeg noen gang har gjort. Særlig ettersom det ikke er mulig å vokse opp i dette landet uten å vite nøyaktig hvor skadelig det er.

Var det gud som fikk deg til å slutte?

[Mann 42]

Var det gud som fikk deg til å slutte?

Det var vel mest erkjennelsen av at selv om forskere over hele verden gjennom flere tiår har advart om at røyking er helseskadelig, så oppdaget jeg faktisk at det, utrolig nok, var i ferd med å skade meg. Det ville jeg aldri ha trodd. Jeg mener, forskere, pff. De sier så mye rart. Hallo!

En slags realitetsorientering, med andre ord. Etter det, var det igrunnen ikke så vanskelig. Eller rettere sagt, det var jævlig TUNGT, men jeg var liksom ikke i tvil om at det var det eneste fornuftige. Troen på at "det ornær sei" hadde fordampet. Folk, eller iallfall jeg, på den tiden, er gjerne temmelig optimistiske mht oddsene for at de skal pådra seg skader eller utsettes for andre negative konsekvenser av handlingene sine. Og det er vel grunnen til at vi som rase er kommet så langt på noen områder. Jesus-effekten, kaller en venn av meg det: Evnen til å gå på vannet, til tross for at tilgjengelig empiri advarer om at det er en 99,99% sjanse for å synke. Altså, man prøver seg, i troen på at det helst vil gå bra. Noe det stort sett ikke gjør. Men sånn kan man jo ikke tenke, da kommer man ingen vei.

Beklageligvis har medaljen en bakside, siden den holdningen ikke bare får oss til å forsøke det nesten umulige, men også får oss til å gjøre det utvilsomt temmelig tåpelige.

Endret 19. august 2010 av Mann 42

[Realisten]

Begynte å røyke på videregående fordi jeg hadde inntrykk av at det var lettere å slanke seg når man røykte.. Jeg har alltid vært litt lubben og ønsket å miste noen kilo. Teit, men sant!

Desverre for meg, så syns jeg det er kjempegodt med røyk, og finner ikke motivasjon til å slutte. Derfor slutter jeg heller ikke, selvom jeg vet at det er ikke er bra for meg.

Men skulle gjerne skrudd tiden tilbake og aldri tatt den første røyken!

Så nå er du feit OG du røyker? :3

Det slo deg aldri at å begynne å røre deg litt etter skoletid og spise fire små/vanlige porsjoner om dagen kunne hjelpe deg?

Det ER faktisk noe i det når man hører om det fra helsesøster til plakater på bussholdeplassen...