Spiseforstyrrelse - møte med legen

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser fra jeg var ca 13-14 år, nå er jeg snart 29 år........

Jeg har hatt bulimi, og brukt mange av livets dager på å mer eller mindre henge over doskålen. Jeg har i perioder klart å " skjerpe" meg, og tenkt at nå skal jeg klare å komme meg ut av dette, men det går ikke....... selv om jeg i mange år har visst at jeg har et problem som styrer hele livet mitt, klarer jeg ikke gjøre noe med det.

De eneste som har visst noe om det har vært to av mine samboere. Min første samboer tvang meg med til legen, og sa at jeg hadde et problem. Jeg trodde jeg skulle dø av skam, men han gav meg ikke noe valg, hvis ikke jeg var med til legen ville han gå dit selv og fortelle det. Legen sa at det var da synd, og at det finnes støttegrupper som jeg kunne ta kontakt med..........mer hørte ikke jeg. Han tenkte tydeligvis at det ikke var et så veldig stort problem, for jeg var jo ikke akkurat anorektisk. Dette er to år siden, og jeg følte meg skikkelig dum etterpå!

Nå har jeg en ny samboer, som virkelig er glad i meg, og som er fortvilet over å ikke vite hvordan han kan hjelpe meg. Han har prøvd så godt han kunne, og for en stund siden gråt han og spurte om jeg ikke kunne være så snill å gå til legen å få hjelp. Jeg følte meg skrekkslagen ved tanken på å gå til en ny lege og fortelle det igjen! Men når jeg fikk tenkt på det, tenkte jeg at jeg skader ikke bare meg selv, men også familien min....... jeg måtte søke hjelp for deres skyld, så jeg gikk til legen og fortalte det i går.........

Han såg på meg og anbefalte først å ta antidepressiva, men jeg sa at problemet vil fortsatt være der den dagen jeg evt. slutter på medisinene......... Han sa at det var nok sant, sannsynligvis trodde han at jeg bare var en som er lei seg for at jeg er tjukk!!! Han såg på meg og sa at jeg var jo ikke akkurat undervektig:-( eg følte meg så dum og så ydmyket akkurat da......... Jeg er 175cm og 71kg, så jeg er ikke akkurat tynn, men jeg har fortsatt store problemer...... er det rart at bulimikere ikke kommer til behandling hvis dette er holdningen de møter? Er det mange andre som har opplevd dette?

Etter at jeg gråtende ba ham om at han måtte henvise meg videre, for jeg trenger hjelp, gjorde han det, så jeg håper de neste jeg møter vil forstå......

Hvilke erfaringer har dere med å søke hjelp?

[Gjest Mea Culpa]

Jeg har ingen erfaring med spiseforstyrrelser selv, annet enn at jeg kan bli litt for opphengt i aa spise sunt til tider, men jeg ville bare gi deg en .

Kanskje du kan faa hjelpe av IKS. Verdt et forsoek i hvertfall.

[Gjest Gjest_vimsa_*]

hei!

det synd du har hatt slike møter med legene når du har prøvd å fortelle dem noeviktig! men je blir ikke oversaket...

jeg har hat spiseforstyrrelser i 9 år. de første årene hadde jeg bulimi m/anorektiske trekk, ble veldig tynn og det ble lagt veldig vekt på at jeg hadde SF. Men, jeg gikk opp i vekt så klart, og problemet ble borte for nå var jeg jo frisk fra SF'en, nå var det de andre problemene mine som var viktige. MEN jeg var jo like forstyrra i hodet av maten... jeg var innlagt i et år på en instutisjon for de andre problemene mine, det at jeg robba hele kjøleskapet hver natt og spydde etterpå var det ingen som brydde seg om. og når jeg prøvde å fortelle om det var det ingen som bryde seg.

så var jeg innlagt på et annet sted i 10 mndr og spiste og sultet meg om hverandre, men ble det tatt hensyn til? NEI!

jeg måtte begynne på noen medisiner for psykdommen min og gikk opp 20-25 kg på 2 måneder. endte med å veie 83 kg på mine 155 cm.

jeg sliter mer med sf en noen gang, men ingen ser det for jeg er jo ikke tynn!! jeg veier i da 70, og drømmer om en kropp på 35 kg. for da kan de se at jeg har et problem!

jeg føler med deg og ønsker deg lykke til!

det jeg har hatt mye hjelp av er å lese litteratur om SF. Finn Skårderud har en bok som heter sterk/svak. den er å anbefalle, og kanskje du kan melde deg inn i IKS få støtte.

men IKKE gi deg! stå på vær glad du har en samboer som bryr seg om deg!!

[utlendingen]

Huffda. Stakkars deg, dette var tåpelig og unødvendig av dem. Når leger sier noe, henger man seg jo spesielt opp i det, og jeg tror ikke det er sunt for en bulemiker å få vite at hun ikke er undervektig.

Elsk deg selv. Livet er for kort til å holde på sånn. Ikke ta medisiner før du har prøvd å prate ordentlig med noen over lang tid. Den lille jenta inni deg fortjener at du gir henne en sjanse til å reise seg.

[Gjest Gjest_meg_*]

Det høres ut som om du har vært veldig uheldig med de legene du har møtt. Kommentarer om at du ikke er undervektig er jo helt idiotisk, kjenner jeg blir sint av det. Jeg har selv hatt anoreksi, og vet at med en sf så tolker man slike utsagn fram og tilbake, man blir veldig sårbar på alt som har med kropp og vekt å gjøre.

Kan du be om å bli henvist til en psykolog, gjerne en med kompetanse på sf? Min erfaring er at mange leger ofte greier å si helt idiotiske ting til folk med sf, en psykolog vil som regel ha mer kompetanse på dette området.

Og du må ikke skamme deg, helsepersonell møter mange med sf hele tiden, det være seg bulimi eller andre ting. Jeg vet at mange med bulimi skammer seg veldig, det er synd, det er en sykdom, du har ikke valgt det selv, du har blitt syk uforskyldt, husk det!

Min psykolog sammenlignet det å ha sf med å ha kreft. Siden jeg klandret meg selv spurte hun om jeg ville klandre en person som har kreft. Hun sa det var akkurat like uforutskyldt.

Det dreier seg om livet ditt, og selv om du ikke har valgt å bli syk er det bare du som kan jobbe med å bli frisk. Bulimi har mange skadevirkninger. I verste fall kan man dø over doskåla, (det har faktisk skjedd, hjertestans pga ekstrem belastning), tenk så trist å dø slik.

Vær så snill å søk hjelp! Og lykke til videre

[Avalon]

Som lege burde han vite at alle bulimikere IKKE alltid er eller blir undervektige!

Jeg håper du finner noen som kan hjelpe deg