Unge førstegangsforeldre

[Gjest Dulcis]

Jeg begynte å lure litt på dette når jeg leste en gang tidligere om hva som mentes med "unge mødre".

Er nemlig selv i et forhold der han er 6 år eldre enn meg, og vi har tenkt tanken på å begynne prøvingen om noen år da jeg vil nærme meg slutten på utdanningen min.

Dere som har noe imot, eller synes at det er for tidlig, at unge jenter får barn før fylt 25, mener dere at fars alder betyr noe? Vil det "veie opp" for at mor er ganske ung når faren nærmer seg 30?

Snakker generelt om par her nå, men mest om de som er etablet, har det stabilt økonomisk, og vokst fra det meste av fyll og fest.

Noen tanker?

[Ullsokken]

Jeg er en av disse "unge" mødrene som fikk barn før fylte 25 år, sier "unge" fordi jeg mener det finnes to typer alder. Det ene er fysisk alder som i år, det andre er mental alder.

Jeg var 23 da jeg fikk guttungen, og faren var 24.

Jeg var mentalt klar og moden for barn, det var nok ikke faren egentlig.

Du finner jo menn i slutten av 30 åra som er umodne og oppfører seg som 20 åringer, men det finnes det motsatte også.

Så jeg mener modenhet, livserfaring og "mental alder" er det som er mest avgjørende.

[Gjest hopeful]

Enig med at modenhet og mental alder er viktigere enn alder i årstall!

Kjenner et par som fikk barn som 19 åringer som klarer seg mye bedre enn et par der hun var 24 og han var 35.

Men helt subjektivt sett, så tror jeg jo at det hjelper litt på om mannen er litt eldre. Siden gutter ofte er GUTTER litt lenger

[Ullsokken]

Men helt subjektivt sett, så tror jeg jo at det hjelper litt på om mannen er litt eldre. Siden gutter ofte er GUTTER litt lenger

Gutter er gutter hele livet tror jeg

[Gjest imli]

Synes vel strengt tatt ikke man er "ung mor" bare man er under 25. "Ung mor", da tenker jeg tenåringsmor. Uansett, under 25 er jo et vidt begrep, men hvis det er snakk om folk over 20, gjør det vel ikke noe om foreldrene er like gamle? Selv om det ofte er slik at menn blir senere modne for foreldrerollen enn kvinner. Jeg var 22 da vi fikk vår første, og sånn sett "ung mor" (iflg TS sin defininisjon ) og mannen min 10 år eldre. Da veide det vel kanskje opp? Hjelper nok ofte at mannen er litt eldre hvis man er helt unge da. Ei jente på 20 er, sånn helt generelt sett, ofte mer moden enn en gutt på samme alder.

[Gjest Dulcis]

Hehe. Mener ikke selv at de under 25 er "unge" mødre, bare at det virker som om folk nå til dags synes at man er for ung til å få barn før man er ferdig med minst 3års videreutdanning, et par år ut i jobb, halvveis nedbetalt hus, og vært sammen med sin utvalgte i 10 år før man i det heletatt begynner tanken på å stifte familie.. (Setter tingene litt på spissen her altså.)

Jeg mener at man er ung som mor hvis man får sin første i tenårene (men her igjen er det jo selvsagt individuelt hvor moden man er da). Men ser og hører som sagt mange fordommer mot de som får barn før de har rundet i hvert fall 23, noe som irriterer meg. Igjen så kommer det selvsagt an på personen, man kan være veldig moden og klar for å bli forelder som 20, eller langt fra klar selv om man har rundet 30.

Men det jeg ville fram til, sånn egentlig, hehe, er at man burde ikke bare se på mors alder når man bestemmer seg for om man skal "godkjenne" førstegangsforeldre eller ei, men heller se litt på paret som en helhet og bedømme deres modenhet uavhenging av alder. (Jøss, for en lang setning...)

Spørsmålet har en personlig hensikt, da jeg og samboeren, ikke enda, men om et par år, har tenkt å starte prøvingen. Vi vil mest sannsynlig ikke ha en egen bolig, men mener at dette ikke er et hinder da foreldrene min var i samme situasjon de fikk sin førstefødte. De syntes ikke at det var en førsteprioritet da de, blant annet, ikke var helt sikker på hvor de ville bosette seg i kommunen.

I forhold til modenhet, er vi nok kommet så langt som vi kommer til å være også i 30åra. Det er sjelden vi fester, og da heller ikke med store alkoholmengder involvert. Dessuten har vi bodd i lag lenge nok til å kjenne hverandres innerste sider, og vi er enige om det meste innen fordeling av arbeid innenfor hjemmet og hva vi vil at framtiden skal innebære. Økonomisk har vi det bra, med god kontroll over utgifter og diverse.

Er veldig spent på hva venner og familie vil si når vi om en stund skal stifte familie. Kanskje spesielt fordi det bare er et par av mange år fra før av på min side, hvor hun er en del år eldre enn meg, og de vil ha barn, men ikke enda. Skulle egentlig ønske at de kunne kommet først i rekken av prøvere, men de er veldig forsiktige av seg, så det er heller tvilsomt... Dermed blir vi nok de første, noe som jeg vet at blant annet søsteren min vil reagere på.

Ble litt vel personlig, kinkig skrevet og langt det her, men jeg måtte bare få det ut. Hehe. Er bare litt lei av alle fordommene som er ute og går for tiden, folk før i tiden greide seg tross alt de og, og da var man heller "unormal" hvis man ikke var gift og hadde flere barn før fylte 20 (grovt antatt).

**Utblåsning ferdig**

[Ullsokken]

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg fikk barn "så tidlig".

At mange tydligvis syns jeg var ung har jeg skjønt av kommentarer fra både kjente og ukjente...

Selv har jeg ikke følt meg som noen ung mor, men at jeg er yngre en gjennomsnittet merker jeg godt på foreldremøter osv. uten at det er negativt.

Jeg personlig syns at altfor mange venter for lenge. Skal man vente til det passer finner man fort ut at det gjør det antakelig aldri.

Jeg er 43 den dagen guttungen er 20.

Da er jeg fortsatt en relativt ung dame, og har masser av livet igjen forran meg. Kunne aldri tenkt meg startet småbarnslivet i den alderen... men det er meg da.

Endret 24. februar 2009 av Ullsokken

[Gjest imli]

Jeg synes også det er positivt å få barn tidlig!

Men må si jeg generelt sett synes man bør være over 20. Mellom 20 og 25 vil jeg si er den perfekte alder å få nummer en

Selv om jeg ikke ser på meg selv som "ung mor", så merker jeg jo også at jeg er litt yngre enn gjennomsnittet. Har vært på babytreff på helsestasjonen her, og ei av damene der var sikkert nærmere moren min i alder (dvs nærmere 45). Trodde først hun var en av helsesøstrene som jobbet der. Og det var hennes første barn! Skal ikke dømme noen, men synes det er litt drøyt å være godt over 40 når man får nummer en....

[Gjest fisk]

Jeg har aldri angret på at jeg fikk mitt første barn når jeg var 32 år!

Jeg fikk noen kommentarer om at; er ikke du egentlig for gammel?

Jeg får unger når jeg vil og ikke når andre sier jeg bør! Jeg har kost meg med små barn og god økonomi og er veletablert!

Hadde jeg fått barn som feks. 22 åring så hadde jeg vel kost meg like mye vil jeg tro!

Nei, blås i hva andre mener eller tror og gjør hva som er best for dere selv!

Det som er bra for meg er ikke nødvendigvis fasiten på hvordan andre skal velge!

[Gjest Gjest]

Jeg synes også det er positivt å få barn tidlig!

Men må si jeg generelt sett synes man bør være over 20. Mellom 20 og 25 vil jeg si er den perfekte alder å få nummer en

Selv om jeg ikke ser på meg selv som "ung mor", så merker jeg jo også at jeg er litt yngre enn gjennomsnittet. Har vært på babytreff på helsestasjonen her, og ei av damene der var sikkert nærmere moren min i alder (dvs nærmere 45). Trodde først hun var en av helsesøstrene som jobbet der. Og det var hennes første barn! Skal ikke dømme noen, men synes det er litt drøyt å være godt over 40 når man får nummer en....

Du sier at du ikke dømmer noen men så sier du at det er drøyt å være godt over 40 når man får nummer en? Det er jo akkurat det du gjør da, nemlig å dømme?

[Gjest AnneShirley]

Skal ikke dømme noen, men synes det er litt drøyt å være godt over 40 når man får nummer en....

Det synes jeg var en lite gjennomtenkt uttalelse.

Jeg vet f.eks om et par som har vært sammen i 15 år og prøvd og prøvd. De har vært gjennom IVF minst 5 ganger osv. De trodde altså at dette var noe som bare aldri kom til å skje. Så plutselig like før hun fyller 41 blir hun gravid. Alle er totalt overrasket, men noe mer etterlengtet barn skal du lete lenge etter.

Jeg vet også om andre som har vært single i årevis og aldri trodde de skulle møte noen for dem. Så finner de helt overraskende "den store kjærligheten" i slutten av 30 årene. De har alltid ønsket seg barn og forsøker derfor å få et.

Hva er galt med noe av dette?

Dersom du selv reagerer på kommentarer om at folk får barn før 23/25/? år, bør du vel i det minste begynne med å ikke komme med samme type fordømming selv?

En annen ting å huske på er at de som får (planlagte) barn i ung alder har valgt å få barn i ung alder. De som får barn i høy alder har ofte ikke valgt dette på samme måte (de har gjerne bare ikke hatt samme mulighet tidligere).

[Gjest imli]

Glem det....

Måtte jo bare komme noen sure kommentarer på det. Det er masse hvisomatte dersomatte om man får unger tidlig eller sent. Og samme kan det være.

[Gjest Gjest]

Grunnen til at jeg synes det er best å få barn som ung er at da er man ikke så gammel når barnet ditt er voksen.Men for de som ikke synes det gjør noe, så syns jeg man ikke skal bry seg med når folk får barn.Men jeg hadde fått litt panikk ved tanken på å være 60 år når barnet mitt er 20...hehe

[Gjest Dulcis]

Grunnen til at jeg synes det er best å få barn som ung er at da er man ikke så gammel når barnet ditt er voksen.Men for de som ikke synes det gjør noe, så syns jeg man ikke skal bry seg med når folk får barn.Men jeg hadde fått litt panikk ved tanken på å være 60 år når barnet mitt er 20...hehe

Akkurat det samme som sambo tenker, han vil helst ikke ha rundet 50 når den første ungen eventuelt er ferdig med videregående. Hehe

[Gjest Gjest]

Måtte jo bare komme noen sure kommentarer på det.

Du kommer med en svært negativ og generaliserende bemerkning om et valg det kan ligge svært mange ulike ting bak, og så er det svarene som er "sure"?

Unnskyld meg, men hva slags svar hadde du forventet deg etter å ha slengt med leppa på den måten?

[Gjest Gjest]

Glem det....

Måtte jo bare komme noen sure kommentarer på det. Det er masse hvisomatte dersomatte om man får unger tidlig eller sent. Og samme kan det være.

Okei, så du kan komme med dine synspunkter fritt, og hvis noen forsøker å nyansere litt (neida: verden er ikke svart-hvit alltid) så klarer du ikke å besvare eller argumentere videre, men anklager dem for å komme med "sure kommentarer"? Sorry, MAC, men hva slags diskusjonsteknikk er det? Det er vel heller en total mangel på innsikt i at folk kan ha ulike prioriteringer. Dessuten: frasen "jeg dømmer ingen, men jeg synes at... er forkastelig" er jo i seg selv en slags hersketeknikk.

[Gjest Gjest]

Jeg synes også det er positivt å få barn tidlig!

Men må si jeg generelt sett synes man bør være over 20. Mellom 20 og 25 vil jeg si er den perfekte alder å få nummer en

Selv om jeg ikke ser på meg selv som "ung mor", så merker jeg jo også at jeg er litt yngre enn gjennomsnittet. Har vært på babytreff på helsestasjonen her, og ei av damene der var sikkert nærmere moren min i alder (dvs nærmere 45). Trodde først hun var en av helsesøstrene som jobbet der. Og det var hennes første barn! Skal ikke dømme noen, men synes det er litt drøyt å være godt over 40 når man får nummer en....

OK. SÅ du synes at ditt eget valg er perfekt, og velger samtidig å dømme andre som gjør andre valg enn deg?

Vet du hva, Imli. Man vet ikke hva livet har å by på. Man kan bli skilt. Man kan være ufrivillig barnløs i mange år. Det kans skje ting man overhodet ikke har forutsett - som gjør at man kanskje prioriterer slik man gjør.

Jeg synes det er utrolig arrogant at du setter deg på din høye hest slik du gjør her. Og jeg synes ikke du skal si at du ikke skal dømme noen, når det er akkurat det du gjør i bisetningen som følger. Utrolig dobbeltmoralsk å hevde sin rett til å gjøre frie valg i ett øyeblikk, for så å kritisere ander som velger annerledes enn du har gjort. Skikkelig voksent.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri angret på at jeg fikk mitt første barn når jeg var 32 år!

Jeg fikk noen kommentarer om at; er ikke du egentlig for gammel?

Jeg får unger når jeg vil og ikke når andre sier jeg bør! Jeg har kost meg med små barn og god økonomi og er veletablert!

Hadde jeg fått barn som feks. 22 åring så hadde jeg vel kost meg like mye vil jeg tro!

Nei, blås i hva andre mener eller tror og gjør hva som er best for dere selv!

Det som er bra for meg er ikke nødvendigvis fasiten på hvordan andre skal velge!

Enhver alder har sine negative og positive sider. Jeg fikk min første da jeg var 20. Før jeg var 24 var jeg tobarnsmor. Nå er jeg 30. Materielt sett er det en ulempe å være ung. Enten utdanner man seg og lever på studielån som ikke er all verdens, eller så jobber man gjerne i et yrke som ikke gir all verdens hverken økonomisk eller særlig føde for selvrealiseringen. Samtidig har man et åpent sinn og takler mye de litt eldre mødrene ikke takler fordi man ikke er satt nok. Også er man gjerne litt naiv i forhold til en del ting. Begynner man å dra på årene er man gjerne litt overhysterisk hønemor.

[Gjest imli]

Beklager at jeg har meninger om temaet dere.

Jeg må da få lov til å ha en mening om hva som er den idelle alderen å få barn? For meg tror jeg dette var den beste alderen å få barn, og jeg mener generelt sett at flere bør få barn tidlig i tjueåra. Hva er galt med å mene det?

Er absolutt ikke arrogant eller noe annet selv om jeg mener det kanskje er litt drøyt å være over 40 når man får nummer en. Men nei, jeg dømmer ingen - akkurat som jeg skriver. Det kan være hundrevis av årsaker til at folk får barn sent. Men på et generelt grunnlag, vil jeg si at flere bør vurdere å få barn i tjueåra, når de er i etablerte forhold. Jobbe og studere og reise kan man gjøre hele livet, barn har man tidsfrist på å få.

Og skilt og ufrivillig barnløs kan man bli uansett alder.

[Gjest AnneShirley]

Jeg må da få lov til å ha en mening om hva som er den idelle alderen å få barn? For meg tror jeg dette var den beste alderen å få barn, og jeg mener generelt sett at flere bør få barn tidlig i tjueåra. Hva er galt med å mene det?

Bare en ting: Det virker som du ikke synes det er like "lov" å mene at det er vel ungt å få barn før man er f.eks 25.

Dessuten er det forskjell på å ha en formening om når det er "best" å få barn og det å begynne å kalle enkeltpersoners situasjon og valg for "forkastelig". Stor forskjell.