Diare på trikken...

[Gjest annak.]

ja, så skjedde det da. det som jeg trodde aldri kunne skje. etter omgangssyke trodde jeg at jeg var på bedringens vei.. så feil kan man ta. der sitter jeg da, etter et par stopp kommer en relativt kjekk mann og sitter seg ved siden av meg. greit nok det, men etter noen minutter merker jeg at ting er i ferd med å skje.. jeg har aldri opplevd dette før(uten å ha hatt tilgang til toalett) men tarmene bare ga etter.. og det både hørtes og lukta..det verste var at jeg på vei mot utgangen løper i en kollega av meg, også han mann! jeg var rød av skam i ansiktet og fikk ikke frem ett ord. jeg måtte bare løpe avgårde og hoppe av på nærmeste stopp med ... på vei nedover ene beinet.. til slutt syntes det igjennom buksa også,fikk endel blikk. jeg har nå endelig kommet meg hjem og er så pinlig berørt at jeg ligger i fosterstilling og vugger frem og tilbake..

[Gjest Miley]

Trøst deg med at alle andre glemmer det mye fortere en du gjør.

Selv om det virker umulig, dersom noen kommenterer det, si det som det er, hvor forferdelig det føltes, få litt sympati i stedet for å la de le. De fleste skjønner vel hvor grusomt det er.

[Gjest Stjernedryss]

Sett utenfra er jo dette en morsom historie. Om noen år kan du kanskje le av det. Du kan jo trøste deg med at dette kan skje hvem som helst, og selv om det er kjempeflaut der og da så er det jo noe man absolutt ikke har kontroll over.

[Gjest Gjest]

Historien er ikke sann. Den kunne vært det, men når du gjør et poeng av at sidemannen var så kjekk, så dro du den litt for langt.

[Gjest Stjernedryss]

Historien er ikke sann. Den kunne vært det, men når du gjør et poeng av at sidemannen var så kjekk, så dro du den litt for langt.

Spiller det noen rolle? Sikkert mange som har opplevd lignende ting.

[Gjest Gjest]

Spiller det noen rolle? Sikkert mange som har opplevd lignende ting.

sant nok