Hva var den tøffeste perioden i studiene dine?

[Gjest Gjest]

Jeg er godt voksen, starter på en bachelor til høsten og syntes det er interessant å høre andres erfaringer fra studentlivet.

Hva syntes dere andre, fortrinnsvis dere som var i jobb noen år for så å gå tilbake til skolebenken, var den tøffeste perioden?

[mann23]

Verste perioden var vel bacheloroppgaven. Jobbet 15t hver dag fra januar til mai. Første semester var også ganske pes. Mye nytt, mye man må sette seg inn i osv

[Haris Pilton]

Å kombinere/balansere studielivet med privatlivet som var fullstendig kaotisk :/

Eksamensperiodene var verst, jeg ga alt jeg hadde for å få bra resultater men fikk aldri bedre enn C

[Lavalampe]

Jeg synes det vanskeligste var å prøve å jobbe deltid ved siden av, fordi jeg alltid hadde kronisk dårlig samvittighet for å være på feil sted. Er i ettertid glad jeg jobbet ved siden av, ettersom den jobben har vært gull verdt karrieremessig.

[Cata]

Forkurs for ingeniørhøgskolen var det absolutt verste. Jeg kom fra allmenfag med bare språkfag og skulle lære meg matematikk og fysikk for 2 år på 1 år. Første halvåret der var non-stop jobbing.

Noe liknende opplevde jeg da jeg etter noen år skulle videre på siv.ing. Da var sommerkurset jeg måtte ha ganske grusomt, og det første halvåret av det ordinære studiet likeså. I tillegg til å tørke støv av gamle kunnskaper så måtte jeg "lære meg å lære" på nytt og det krevde noen måneders intensivjobbing.

[lexis]

Jeg synes de 2 første årene var vanskelig. Da hadde jeg ikke studert på over 10 år, og det tok lang tid å få inn studieteknikken.

[Gjest Gjest]

Takk til dere som har svart, veldig ok å lese hvordan det har vært for andre.

Jeg synes de 2 første årene var vanskelig. Da hadde jeg ikke studert på over 10 år, og det tok lang tid å få inn studieteknikken.

10 år ja, legg til fem år så har du meg. Noen tips for å gjøre overgangen til studentlivet enklere?

[Cata]

Takk til dere som har svart, veldig ok å lese hvordan det har vært for andre.

10 år ja, legg til fem år så har du meg. Noen tips for å gjøre overgangen til studentlivet enklere?

Tenk på det som en jobb. Organiser dagen slik at du gjør mest mulig av lesing/øvinger på lesesalen på skolen, slik at du har virkelig fri når du kommer hjem. Så får du heller tåle at dagene blir lengre enn i en vanlig jobb. Det er også lurt å ha en hel fridag i uka sånn til vanlig. (Eksamensperioder blir unntakstilstand uansett.)

[Gjest Gjest]

Tenk på det som en jobb.

Tenker at det kanskje kan bli min "styrke", jeg er jo vant med å være i full jobb, unnasluntring har jo aldri vært et alternativ.

Tror jeg hadde taklet frihet man kan føle man har som student mye dårligere da jeg var 20.

[Crow Jane]

Jeg synes de 2 første årene var vanskelig. Da hadde jeg ikke studert på over 10 år, og det tok lang tid å få inn studieteknikken.

Signerer denne. Grein og følte meg skikkelig dum fordi jeg ikke kunne få pensum inn i hodet. Linjene skled i hverandre osv.... Etter første eksamen var jeg kommet inn i flyten igjen og alle 4 årene gikk bra.

Jeg var fulltidsstudent, så i eksamensperiodene gjorde jeg ikke noe annet enn å lese, spise og sove. Husker medstudenter som hadde tilbrakt dagene på stranda lurte på hvordan jeg fikk så gode karakterer.....vel.....

Ellers var det masse oppgaver som skulle leveres inn, men de ble det også morsomt å skrive med en gang man kom litt inn i det.

Deilig å bruke hjernen og lære noe nytt for første gang på mange år.

Endret 22. februar 2009 av Crow Jane

[Gjest Gjest]

Det verste for meg var masteroppgaven!

Ett år hvor man bare er overlatt til seg selv for å produsere en sammenhengende tekst på eget ansvar. I periodene jeg jobbet godt var jeg ensom, og i periodene jeg sluntret unna hadde jeg elendig samvittighet. Hele året hadde jeg denne byrden på skuldrene mine 24/7, det var ingenting som het ferie, helg eller frikveld.

Jeg tok jo både ferier, helger og frikvelder titt og ofte da, når jeg ser tilbake på det så var det egentlig et slaraffenliv og ikke så enormt mange arbeidstimer som gikk inn i oppgaven. Men likevel, den der gnagende følelsen av at jeg burde lese og skrive i stedet for å gjøre hva enn jeg gjorde akkurat da var fæl. Det er viktig å lære seg å sette av noen timer til studier og noen timer til fri, få en rutine i det slik du har hatt det når du jobber!

[Gjest Gjest]

Jeg tok et 3-årig bachelorstudium med mye praksis, og siden jeg ikke hadde særlig erfaring fra før av, var den første praksisperioden svært tøff. Praksisveileder og de andre ansatte forventet studenter som hadde erfaring fra tidligere, og som omtrent kunne gå rett inn i jobben på lik linje med de ordinært ansatte, og det kunne ikke jeg. Det skapte en del misnøye fra de ansattes del, og mye frustrasjon fra min side.

Nå avklarte skolen det i etterkant, at det ikke var forventet at studenter i førsteårspraksis skulle delta på lik linje som de ansatte på stedet.

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Jeg tok et 3-årig bachelorstudium med mye praksis, og siden jeg ikke hadde særlig erfaring fra før av, var den første praksisperioden svært tøff. Praksisveileder og de andre ansatte forventet studenter som hadde erfaring fra tidligere, og som omtrent kunne gå rett inn i jobben på lik linje med de ordinært ansatte, og det kunne ikke jeg. Det skapte en del misnøye fra de ansattes del, og mye frustrasjon fra min side.

Nå avklarte skolen det i etterkant, at det ikke var forventet at studenter i førsteårspraksis skulle delta på lik linje som de ansatte på stedet.

Noe sånt er det jeg går i møte også, kan jeg spørre hva du studerte?

Jeg frykter også praksisperiodene, nettopp fordi jeg ikke har noen erfaring innenfor det felte jeg skal studere. Jeg har jo masse arbeidserfaring, men har drevet med helt andre ting og jeg kan tenkte meg at mange av mine medstudenter har jobbet som ufaglærte i yrket før de begynte på skole, det er i hvert fall ganske vanlig.

[Fat Sally Lee]

Jeg er andreårsstudent, jobbet bare et år etter videregående før jeg fortastte på skolen.

Jeg synes egentlig slett ikke studiene er vanskelige, det eneste problemet mitt er at jeg er et menneske, og at mennesker i bunn og grunn er late... For meg gjelder det bare å komme i gang, som med så mye annet. Når man først er i gang med en oppgave, går det som regel ganske lett. Jeg liker faktisk å studere, jeg bare glemmer det fra gang til gang

Nå i det siste har arbeidspresset vært stort, og jeg merker at jeg mar langt mer kapasitet enn jeg er vant til å bruke. Det er også slik for meg at store arbeidsmengder motiverer meg, og jeg elsker følelsen av å ha fullført og levert en oppgave. Kanskje er denne rutinen noe man her mer "i kroppen" etter å ha arbeidet noen år?

Jeg var fulltidsstudent, så i eksamensperiodene gjorde jeg ikke noe annet enn å lese, spise og sove. Husker medstudenter som hadde tilbrakt dagene på stranda lurte på hvordan jeg fikk så gode karakterer.....vel.....

Jeg vet faktisk ikke om noe bedre sted å lese pensum enn på stranda! Jeg har en tendens til å kjede meg mens jeg soler meg, men når jeg kan lese pensum, spise frukt og bade innimellom, da er jeg fornøyd! Brun blir jeg også Hjemme finner jeg lett på noe annet enn å lese, og på lesesalen kjeder jeg meg, og blir rastløs. Derfor elsker jeg eksamensperiodene før sommeren Før jul vurderte jeg faktisk å reise mutters alene til syden en ukes tid før eksamenstiden, men jeg hadde ikke råd...

Jeg har egentlig ikke noe godt svar på spørsmålet ditt, men jeg går ut fra at bacheloroppgaven vil kreve store arbeidsmengder. Likevel gleder jeg meg til å ta fatt, for heldigvis studerer jeg innen et meget interessant felt

[Crow Jane]

Derfor elsker jeg eksamensperiodene før sommeren

Jeg også, men jeg lå på balkongen og solte meg mens jeg leste. Men jeg er litt dum sånn fordi jeg har problemer med å stenge ute andre lyder mens jeg leser. Så hvis jeg hadde ligget på stranden hadde jeg fulgt med på hva alle andre drev med og pratet om og sånn.

Der på balkongen gikk jeg nesten i lesetranse....

Men er ikke noe god på multitasking, da - selv om jeg er kvinne, hehe

[Ciara]

Min mann gikk løs på ny utdannelse etter flere år ute i arbeidslivet. For ham var den første tiden vanskeligst. Da var han vant til å ha høyere inntekt og en hverdag med stramme rutiner. Så gikk han løs på studier og fikk dårligere råd, og ble usikker på om han hadde valgt riktig fordi hverdagen føltes så utrolig annerledes. Siden gikk det bedre og bedre

For min egen del var masteroppgaven definitivt tøffest. Tror sjelden jeg har følt meg så stresset og full av prestasjonsangst. Men det gikk da fint til slutt

[MellonCollie]

Min mann gikk løs på ny utdannelse etter flere år ute i arbeidslivet. For ham var den første tiden vanskeligst. Da var han vant til å ha høyere inntekt og en hverdag med stramme rutiner. Så gikk han løs på studier og fikk dårligere råd, og ble usikker på om han hadde valgt riktig fordi hverdagen føltes så utrolig annerledes. Siden gikk det bedre og bedre

Det samme gjelder mannen her. Det var omstillingen fra arbeidslivet, til studentlivet med alt det medfører som var verst. Økonomisk sett, men kanskje ikke minst det at man ikke lenger automatisk hadde fri når man dro hjem fra jobb kl 16.

For min del var også det første halvåret / året verst. Det å komme seg inn i studieteknikk igjen, men kanskje aller mest slet jeg med å takle følelsen av å ikke lykkes helt. Hadde gjennom hele skolegangen min før høyskolen vært en av de dyktigste elevene i klassen, og egentlig surfet gjennom mye. Når jeg plutselig møtte store utfordringer på fag jeg trodde jeg allerede mestret (hadde hatt mye pensum tidligere), og så hvordan andre var mye dyktigere enn meg fikk jeg meg en liten knekk. Var jo bare jeg som hadde vært bortskjemt, men ikke lett å snu om på 12 års studierutiner

Dette bedret seg når jeg kom inn i studievaner, karakterene mine steg. Og jeg ble "voksen nok" til å innse at jeg ikke kunne være best i alt

[Anita/Astra]

Off Skulle ikkje lest denne tråden he he..Eg er 37 år og skal begynne på sosionom til hausten.Grur meg litt ! men blir spennande også da:) Har jobba som omsorgsarbeidar i over 15 år så trur eg har ein del erfaringar å ta med meg. Men må nok bruke litt tid på å lære å vere student...

[Myrna]

Jeg har en bachelor fra et amerikansk universitet. Jeg var i slutten av 20 aarene da jeg begynte aa studere. Det mest frustrerende for meg var at jeg maatte ta "igjen" fag som matte og naturfag som jeg hadde hatt paa videregaaende (universitetet jeg gikk paa anerkjente ikke at hva jeg hadde fra norsk videregaaende). Jeg hatet matte paa videregaaende og var helt paa graaten da jeg innsaa at jeg maatte ta det igjen. Foelte at jeg hadde havnet i en slags timeloop. Men av og til maa man ta et par steg tilbake for aa komme videre.

I likhet med mange andre her har jeg ogsaa vaert frustrert over daarlig oekonomi. Det hjalp ikke at jeg studerte i loepet av en stor oppgangsperiode da alle hadde penger utenom meg selv. Jeg ble selvsagt ferdig med studiene rundt samme tiden som verdensokonomien begynte aa gaa under. Snakk om timing!

Utenom dette var det kjempeinteressant og morsomt aa begynne aa studere igjen.

[Gjest Gjest]

Master'n var et mareritt.

Når jeg tenker tilbake, så skjønner jeg nå at jeg må ha vært deprimert når jeg holdt på med den. Gikk opp 13 kilo og gjorde ikke annet enn å jobbe, spise og sove. Det var ikke noe liv.