noen som har hoppet av jobb

[Gjest Gjest]

Jeg er 35 år og har jobbet hele min karriere med kontorarbeid, regnskap og lønn. Men jeg har aldri helt følt at det er MEG. Har kun bedriftsøkonom utdannelse.

Jeg har boliglån, samboer og et barn på 3 år. Tjener 420 000,- i året.

Den store drømmen er å jobbe som bio-ingeniør, men jeg vet ikke om dette blir for mye å gape over liksom. At inntekten kommer til å bli den samme som jeg har nå? og at jeg kommer til å slite med studielån i åresvis etter dette.

Trenger å høre noen solskinnshistorier i forhold til dette...eller andres opplevelser, negative så vel som positive....

Tenker på trivsel fremfor lønn, men økonomi spiller jo en viss rolle også, studiet tar jo tre år.....

Er så utrolig lysten til å forandre på livet mitt...:-)

[Gjest Gjest_gjest_*]

jeg sa opp fast jobb og solgte leil (og kjøpte en billigere) og har begynt på utdanning nr 2 - som tar 5 år.

Det var liksom ikke no alternativ å være i den gamle jobben lenger, og det jeg gjør nå har jeg hatt lyst til i mange, mange år.

Jeg tror, at det det egengtlig kommer an på, er hvor lyst du har. På ordentlig. For det blir noen forsakelser, feks dårlig råd når du studerer, ikke "fri" etter arbeidstid, mer studielån, disse tingene må ikke sees på som ett offer- men som forutsetninger for at du skal få det til-som en nødvendighet. kanskje du/dere kan øke nedbatalingstiden på evt huslånet mens du studerer feks.

Det tok litt tid før jeg vente meg til å ha dårlig råd, men nå er jeg så mye mer fornøyd , med alt, at det tenker jeg ikke særlig på- Det er ikke så viktig. Jeg har jo penger til mat og øl og tak over hodet :-)

jeg kjenner mange voksne som tar utd , og som har gjort det.

tror valget er så overveid at ingen angrer på det.

håper mannen din støtter deg, og lykke til!

[lulle]

Jeg er 38 år. Har sagt opp full stilling for å begynne på et 3årig bachelor studie. Er enslig med 1 barn, huslån og hele pakka. Jeg hadde ingen utdannelse fra før da.

[Gjest Gjest_Ambra_*]

Jeg har gjort det, sagt opp fast jobb innen et arbeidsområde jeg mistrivdes med etter mange år i jobb. Skriver nå masteroppgave innen et helt annet fagområde, har ikke angret et sekund, selv om økonomien selvsagt er dårligere. Livet er allikevel mye, mye bedre.

Gjør det, tror ikke du kommer til å angre

[Gjest Gjest]

Min situasjon høres ut til å være veldig lik din, men jeg har ingen høyere utdannelse fra før. Har drømt og hatt lyst i flere år, men nå blir det alvor fra høsten av. Økonomien får jeg / vi ta etterhvert, men jeg har tenkt meg en tur i banken for å høre hva jeg kan gjøre med boliglånet.

Søknad er sendt samordna opptak og jeg gleder meg!

[Cata]

Kommer an på hvor voksen man skal være. Jeg "hoppet av" (eller snarere ble kastet av) da jeg hadde jobbet i 5 år etter endt førsteutdanning. Da var jeg 27 år.

Har aldri angret på at jeg videreutdannet meg.

Bio-ingeniør er vel et av de dårligst betalte ingeniøryrkene, så økonomisk spørs det om du ikke kommer til å tape på byttet, men på den annen side: har du lyst, har du lov. 3 år går fort i grunnen.

[Gjest Gjest]

Kommer også an på om man er alene om det økonomisk fordi kke alle har en mann å støtte seg på.

[Tabris]

Jeg sa opp min faste jobb etter fem år, og begynte å studere i en alder av 29. Jeg er nå 31 år og blir ferdig med min bachelorgrad nå til sommeren. Regner med jeg studerer videre og tar master til høsten.

Nå skal det sies at jeg verken har barn eller boliglån, og min situasjon var dermed litt enklere enn din. Samboer og jeg er begge voksne og vi studerer begge to. Så lenge du har økonomi til at dere klarer dere, så vil jeg anbefale å studere. Du er i hvertfall ikke for gammel!

[Gjest Gjest]

Jeg ble singel for tre år siden og satt på en jobb som jeg spurte meg selv hver eneste dag om dette virkelig var det jeg skulle drive med og fikk det samme svaret hver eneste dag, nei. Utdannet meg til revisor i begynnelsen av 20 årene og hadde noen hundre tusen i studielån etter det. Går nå tredje året på lærerhøyskolen og har ikke angret en dag. Studielånet er fordoblet og lønnen blir lavere men alt i alt er det ikke sånt som teller. At man må ha en mann å lene seg på for å klare det er bare tull. Det handler først og fremst om man anser det å trives og ha en arbeidskarriere man er fornøyd med som viktigere enn materielle verdier.

[Gjest Gjest_Trulte_*]

Jeg skal si opp fast jobb og bli student til høsten. Har ingen høyere utdannelse fra før,bare 3 barn under 7 år. Så da leier vi ut vår store enebolig og flytter inn på 67 m2. Regner med det blir ei utfordring...

Men nå føler jeg at det er MIN tur, så jeg gleder meg kjempe mye!

Økonomisk blir det nok ei omstilling, men jeg bekymrer meg ikke.