Angst for å miste de nærmeste

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om jeg tør å kalle det angst, blir kanskje misbruking av ordet. Men for noen år siden gikk jeg rundt med konstant vondt i magen, og følte at noe forferdelig kom til å skje med noen av mine nærmeste. Har aldri opplevd å miste noen av mine nærmeste, men frykten sitter i meg nesten konstant. Jeg gikk med denne følelsen i mange måneder, og tenkte til slutt at det ikke var vits i å bekymre seg om; man kan tross alt ikke kontrollere alt selv. Jeg så for meg de verste ulykkene, og måtte hele tiden ha kontroll over hvor foreldrene mine var, hvor søsknene mine er, og om vennene mine hadde det bra. Om foreldrene mine var ute på kjøretur og ikke kom hjem presist til den tiden de sa de skulle, ble jeg desperat, kunne ende opp med å kaldsvette, og ringte dem straks.

Jeg ble kvitt denne "angsten", men nå kjenner jeg den kommer snikende tilbake. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det hele, men når jeg først har hekta meg på tanken er den der en god stund. Jeg har plutselig fått igjen den dårlige magefølelsen og trangen for å må vite om alle har det bra og hvor de er. Av og til ser jeg for meg stygge ulykker eller situasjoner, som er mine største mareritt. Jeg vet det er normalt å være bekymret til tid og annen, men er det noen som har noen råd til hva man kan gjøre? Noen i samme situasjon? Jeg er rett og slett livredd for å miste noen...

[Pest]

Ja, jeg har det slik. Men har desverre ingen råd..

[Gjest Gjest]

Jeg er også akkurat der. Har hatt det konstant i 7 år, fra den dagen jeg mista bestevenninna mi i en ulykke

[Veronica88]

Jeg tenkte på en venn av meg da jeg så overskriften. Han virket veldig desperat i forhold til å holde på kjærester spesielt. Ble veldig fortvilet når det ble slutt osv..mer enn man "normalt" burde bli synes jeg.

Jeg tolket det litt som at han som er uten noe skikkelig familie (Voldelige idioter mange av dem... dessverre.. så han prater knapt med noen), blir veldig knyttet til venner/kjærester. Så når han mister dem, så mister han det som har gitt ham grunn til å holde ut, de eneste han føler han klarer å bry seg om.

Så da spør jeg, du er jo tydeligvis glad i familien din, men har du nok venner å dele "kjærligheten" din med? For han ga da alt til sine kjærester, for han hadde ingen andre å dele den med. Føler du deg alene, så blir du jo ihvertfall ensom uten familien...

Da er det jo stikkordene mer selvtillit og flere venner . Høres enkelt ut, men jeg vet det ikke er det. Men det er ihvertfall min tanke her..

[Gjest Gjest]

Kanskje du trenger noen å prate med om dette? Jeg regner med du ikke snakker så mye med venner og familie om denne angsten, og da har den lett for å bygge seg opp. Kanskje den også blir utløst av andre grunner, feks stress og mistrivsel på jobb eller noe annet. Jeg ville tatt en tur til fastlegen om du har et greit forhold til vedkommende, og fortalt hvordan jeg har det.

[juliane]

Jeg hadde en periode da jeg hadde det slik, og jeg vil rett og slett kalle det angst. For min del tror jeg det begynte etter at tre venninner på kort tid mistet en av sine nærmeste; en samboer druknet, en far døde i en arbeidsulykke og en mor døde i kreft. Fikk en følelse av at det måtte være min tur snart.

For min del gikk det gradvis over av seg selv, eller angsten ble i alle fall mindre. Jeg gikk til psykolog i den perioden og snakket om noen ting fra barndommen som hadde gjort vondt i mange år (mobbing og påfølgende spiseforstyrrelser), og jeg ser ikke bort fra at det at jeg fikk orden i andre ting også førte til at denne angsten roet seg - selv om jeg aldri snakket om akkurat dette med psykologen.

Har nok fremdeles snev av denne angsten, er litt bekymra når folk kjører bil og må alltid lese alle nyheter på nett om ulykker av forskjellige slag for å sjekke at det ikke har skjedd i et område der en av mine nærmeste bor. Dette er allikevel peanuts i forhold til den angsten jeg hadde tidligere.

[freezepop]

Skal innrømme at jeg kjenner til dette ja. Ikke så sterkt at jeg vil kalle det angst, men fra tid til annen, ja.

[MissStiles]

Jeg blir litt redd inni mellom. Spesielt når jeg hører noen nær meg mister noen. Jeg har ikke vært borti det å ha mista noen så veldig nær meg enda. *bank i bordet* Bortsett fra besteforeldre. Glad for det men jeg vet om noen få som har mista en av foreldrene sine. Sånt kan jeg ikke forestille meg. Håper det er lenge til jeg opplever det!

[Gjest amu]

Har igrunnen ingen råd til deg. Har selv hatt det slik du beskriver i perioder. For min del tror jeg det handler om at jeg har følt meg forlatt enklete ganger i barndommen.

Du kjenner kanskje til den følelsen av som barn, å våkne midt på natta og siden du ikke ser foreldrene, føler en seg helt alene og hjelpesløs. Det samme når en ser barn som leker og så ser de ikke foreldrene, det oppstår en plutselig panikk. Det er denne følelsen jeg kjenner igjen når jeg blir redd for å miste noen. En panisk frykt man ikke klarer roe før man ser "den som har blitt borte".

Heldigvis har dette roet seg for min del, i takt med at jeg har blitt eldre og selvstendig, og er min egen ansvarsperson.

Synes det er et godt råd og snakke med profesjonelle om dette. Det er fælt å gå rundt med en slik følelse du ikke er i stand til å kontrollere. Håper det ordner seg til det bedre iallefall.

[Gjest TS]

Oi, tusen takk for svarene. Har mange venner jeg kan snakke med dette om, og generelt mange jeg kan snakke med. Men det er noe jeg ikke har turt å snakket om, hvorfor vet jeg ikke. Har hatt den beste barndommen jeg kunne ha drømt om, så har ikke noen opplevelser eller situasjoner jeg kan peke på som kunne ha vært i samme sammenheng som dette. Men er godt å vite at det er ganske "normalt" å tenke sånn, for er utrolig slitsomt etter en stund.

Som noen nevnte ovenfor, så tenker jeg også slik at jeg hele tiden ser andre mennesker som allerede har gått igjennom så mye vondt, og jeg har hatt det bra hele tiden. Jeg går på en måte og venter på at det skal bli "min tur", selv om det er det siste jeg vil. Jeg føler meg veldig heldig, og tenker at en gang kommer det til å bli et helvete (unnskyld ordbruken) for meg også. Men igjen, tusen takk for svar! :-)

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt det som deg, men i motsetning til deg har jeg opplevd å miste flere av mine nærmeste på kort tid og dessuten nesten mistet noen i dramatiske ulykker. Min angst var kanskje en naturlig reaksjon på alt det som skjedde. Men vondt var det uansett. Til tider følte jeg meg lammet av frykten.

Jeg har kommet meg ut av det ved hjelp av kognitiv terapi. Jeg har ikke tid til å skrive mer om hvordan det virker her, men det finnes masse bøker på biblioteket om dette.

[Gjest Gjest_Maria_*]

angst for å bli forlatt og for å miste den man er glad i er forferdelig

Angst for å miste min samboer er det som plager meg mest akkurat nå. Jeg har hatt dette problemet med denne redselen hele ungdomstiden. Spesielt når jeg blir så glad i de og tror de ikke er glad i meg. Jeg lager fantasier i hodet mitt når han er ute på reiser og tror han ikke kommer tilbake, er utro, spesielt når han ikke ringer på to dager. Han sier at han er glad i meg men jeg tror han ikke, huff huff, tror dette henger sammen med barndommen osv. Jeg leser masse psykologi og da hjelper angsten for å ikke bli forlatt

[Gjest Gjest]

Folk dør godta det og få deg et liv.

[A.P.Katt]

Folk dør godta det og få deg et liv.

Huff så dum du er!Jadda, folk dør og det vet vi alle!

Vi godtar døden, men det er ikke alltid like lett å akseptere den! Skjønner du ikke det? Hva er det du ikke forstår ved dette? Syns du det er idiotisk at mennesker har følelser for noe som er vondt, selvom det er naturlig?

--

Hei trådtarter,

Har det sånn selv! Dersom/når mine nærmeste går bort kommer jeg ALDRI til å takle det!

Min beste veninne sa til meg noe som hjalp meg litt i hvertfall:

Hun sa at dersom en av våre nærmeste går bort så blir det utrolig vannskelig å takle - men dersom mamma eller pappa går bort når de er kjempegamle - så kan vi heller unne dem det!

Det har jeg tenkt på! MEN min angst igjen er at dem skal gå bort før dem er gamle.....Skjønner din angst, har den selv!Tror mange har den angsten at noen dem ELSKER skal bli borte!

[Gjest Gjest]

Det er jo en slags reell frykt. Vi bor i en nådeløs verden hvor over 1 million mennesker dør hver uke. Men jeg tror ikke det hjelper å tenke på det akkurat. Man må dessverre bare infinne seg med at det man har noenlunde kontroll på er øyeblikket. Det kan man heller bruke på å dele gode opplevelser og lage gode minner enn på å bekymre seg