Jeg har lyst til å flytte på "landet"

[Gjest *Ulla*]

Samboeren og jeg bor i en "vanlig" middelstor by. Vi er begge glad i byen vår, men har de siste månedene snakket mye om å flytte litt mer landlig. Enten mer landlig til i byen vi allerede bor i (20 min. kjøring til sentrum) eller til en liten bygd i en annen kommune (35 min. kjøring til hjembyen). Vi er vel litt lei av bymaset, om man kan kalle det det. Mye trafikk, mye folk, dyrt å bo, ikke ideelt for dyrehold. Tanken på "landet" begynner å friste mer og mer.

Det som hindrer oss er jo at vi har venner og familie her i umiddelbar nærhet, noe vi har hatt i alle år, og som vi er blitt veldig vant til. Om vi flytter litt mer landlig til her i byen er ikke dette noe stort problem, men om vi flytter til den andre kommunen føler jeg at det er litt for langt unna. Selv om alt er relativt da, det tar ikke særlig mer enn en halvtimes biltur. Allikevel vet jeg at man blir litt mer isolert, det blir et større tiltak å ta seg en tur hjem igjen eller for andre å ta seg en tur til oss. Så jeg er usikker...

Det er sikkert mange her som har gjort det vi har lyst til, så jeg lurer vel på hvordan det gikk. Ble/er det ensomt? Var/er dere flinke med å holde kontakten med venner og familie eller er det mest tosomhet?

Jeg tenker faktisk også litt på reaksjonene til venner og spesielt familien. Tror kanskje de vil føle at vi flytter fra dem. Hører det liksom for meg: "hva skal dere helt oppi der da?"

Er det noen som vil dele erfaringer?

[Gjest Gjest_Jeanette_*]

Jeg flyttet langt vekk fra venner og famillie, ut på landet. Og jeg angrer ikke.

Positivt: alt går i et roligere tempo her ute. Det er ikke den samme misttenksomme stemningen her som i en by. Leker blir ofte liggende på lekeplassen i lang tid uten at det blir borte. Jeg var ikke nervøs for å slippe barnet mitt ut for å leke alene lenger.

Luften er deilig og frisk, og når jeg glemmer lommeboken når jeg skal på butikken, kan jeg si at jeg betaler i morgen uten problemer.

Det er lett å ha stor hage her, og jeg bor i en mye større leilighet enn jeg hadde hatt råd til i byen.

Jeg har fått nye, like gode venner som de jeg flyttet fra. Her hvor vi bor er det mere vanlig å besøke hverandre enn jeg var vant til.

alderen er ikke så viktig som i byen. Der var vennene mine på min alder. her skiller det 30 år mellom yngste og eldste. (Jeg er i midten.)

Jeg har dyr, og de nyter å kunne leve mye friere enn i en by. Jeg har naturen rett i nærheten, og kan ta spontane turer når jeg vil.

Negativt: Jeg besøker, og får sjeldnere besk av venner og familie. Det er litt mere tiltak å dra på teater, kino ol. Det er sjeldent mer enn et trenings sted i nærheten. Uten konkuranse er det gjerne dyrt.

Det kan være vanskelig å komme inn i miljøene. Mange har vokst opp sammen. Men det opplevde jeg i byen også. (Begynn på aktiviteter, da treffer dere nye venner.)

Oppsummering: Jeg angrer ikke i det hele tatt. Etter en stund her kjente jeg at skuldrene sank, og jeg kunne glede meg over at de fleste jeg møtte smilte og hilste.

Ja Noen sier hvordan klarer du å bo så øde? (alt er relativt, det er et byggefelt... ) Men de kommer på besøk, og jeg reiser til dem.

Så jeg vil anbefale dere å forsøke.

[Gjest Gjest]

Jeg er fra Oslo, og de fleste av mine venner og familiemedlemmer bor i ulike deler av byen eller i nabokommunene (typisk Skedsmo, Asker, Nittedal osv). Om foreldrene bor på én kant av byen flytter kanskje barna likevel til den andre eller ut av byen pga priser, plass osv. Har aldri tenkt på det som ensomt eller vanskelig (og jeg har jo faktisk flyttet på landet 60 mil fra Oslo Dét er faktisk mer ensomt, men fint også) - men jeg ville nok personlig prioritert et sted med _lett_ buss eller togtilgang fordi jeg ser at det tar mye tid og litt ekstra tiltak å dra noe sted om man må kjøre veldig langt.

[Shaz]

Ja, man blir mer isolert.

Folk slutter å besøke deg fordi "du bor så usentralt" o.s.v

Har vel hørt de fleste varianter.

Man må nok være innstilt på å ikke få så mye besøk, men stort sett være den som besøker andre.

Selv om en selv ikke syns det er uoverkommelig langt, er det mange andre som syns det er et tiltak å kjøre 20-35 min.

[Gjest Gjest]

Jeg ønsket også å bo på landet, og i fjor vår fikk jeg endelig leie et hus på en gård.

Det er veldig rolig her, av og til litt for rolig (jeg blir nesten litt for bortskjemt med at alt er mutters stille når jeg skal sove, så når jeg overnatter borte er det ikke fullt så stille og da får jeg ikke sove).

Jeg er også blitt fullstendig avhengig av bil uansett hva jeg skal, og det oppleves veldig kjedelig. Er det mye snøfall, tar det gjerne halvannen dag eller to før veiene blir brøyta (jeg kom meg faktisk ikke på jobb i helgen pga at veiene her ikke ble brøytet før mandag morgen). Det å bo langs grusvei når kulda kommer og går er ikke noe særlig det heller, det blir store høl i veien som man ikke kommer rundt, og det ikke hjelper så veldig mye å sakke farten for, og jeg har hatt store utgifter på bilen i vinter pga veiene.

Jeg får mindre besøk, og det er også mer tiltak for meg selv å reise bort.

Men alt i alt er det mer avslappende her, men jeg ser nå etter et annet sted å bo sammen med kjæresten som ikke vil bo så usentralt som dette.

[Gjest *Mim*]

Selv om jeg var bombesikker på at jeg skulle bo i en stor by, endte jeg opp på landet. Og er veldig fornøyd med det. Jeg nyter natur, ro og fred, og vi har ganske god oversikt over bygda vi bor i.

Vi er veldig avhengige av bilen, og vi kjører barna ofte. Og kulturtilbudet er dårligere enn i en stor by.

[Gjest kona]

Jeg bor vel egentlig på landet siden det er både bondegårder og jorder rundt her, men samtidig bor jeg bare 30 minutter unna byen og 8 minutter unna nærmerste småby, her er det både kino og andre kulturtilbud. Busstilbudet er godt og man er ikke avhengig av å ha to biler. Denne formen for landet passer meg utmerket, her er det både eneboliger, rekkehus og blokker samt at skogen er like ved og skiløyper rett utenfor døren. Jeg jobber i byen og trenger den nærheten.

Som tenåring bodde jeg også på landet, det var ikke mer enn 30 minutters kjøretid til nærmeste by der heller men det var landet på en annen og mer isolert måte. Det var nesten umulig å leve der uten å være avhengig av bil. Landet kan være forskjellig, hovedsaken er at man trives der man er.

[Gjest Hollow]

Det er veldig rolig her, av og til litt for rolig (jeg blir nesten litt for bortskjemt med at alt er mutters stille når jeg skal sove, så når jeg overnatter borte er det ikke fullt så stille og da får jeg ikke sove).

Dette er det eg savnar mest med å bu på landet. Den totale stillheten. Ingen lyd av folk, bilar eller noko. Eg vil definitivt bu landleg til når eg er ferdig med utdanninga mi.

Å bu på landet kan vere så mangt. Du trenge eigentleg ikkje flytte så langt frå byen, før du kjem til eit landleg område. Og det er ganske vanskeleg å forutsjå korleis det blir med nye venner der du flytter. På nokre stadar er folk gjestfrie og opne, andre stadar har dei allereie danna ein eksklusiv klikk som er vanskeleg å trenge inn i.

[Gjest Gjest]

Samboeren og jeg bor i en "vanlig" middelstor by. Vi er begge glad i byen vår, men har de siste månedene snakket mye om å flytte litt mer landlig. Enten mer landlig til i byen vi allerede bor i (20 min. kjøring til sentrum) eller til en liten bygd i en annen kommune (35 min. kjøring til hjembyen). Vi er vel litt lei av bymaset, om man kan kalle det det. Mye trafikk, mye folk, dyrt å bo, ikke ideelt for dyrehold. Tanken på "landet" begynner å friste mer og mer.

Det som hindrer oss er jo at vi har venner og familie her i umiddelbar nærhet, noe vi har hatt i alle år, og som vi er blitt veldig vant til. Om vi flytter litt mer landlig til her i byen er ikke dette noe stort problem, men om vi flytter til den andre kommunen føler jeg at det er litt for langt unna. Selv om alt er relativt da, det tar ikke særlig mer enn en halvtimes biltur. Allikevel vet jeg at man blir litt mer isolert, det blir et større tiltak å ta seg en tur hjem igjen eller for andre å ta seg en tur til oss. Så jeg er usikker...

Det er sikkert mange her som har gjort det vi har lyst til, så jeg lurer vel på hvordan det gikk. Ble/er det ensomt? Var/er dere flinke med å holde kontakten med venner og familie eller er det mest tosomhet?

Jeg tenker faktisk også litt på reaksjonene til venner og spesielt familien. Tror kanskje de vil føle at vi flytter fra dem. Hører det liksom for meg: "hva skal dere helt oppi der da?"

Er det noen som vil dele erfaringer?

Føler at jeg kan svare ganske greit her

Til sommeren er det fire år siden jeg bestemte meg for å flytte. Da bodde jeg like uten for stavanger, sentralt og med mye venner og famile. Jeg følte et behov for å prøve noe nytt og oppleve noe på egenhånd. Nå har jeg flyttet til så og si andre siden av landet, bor like uten for oslo ( 30 min med bil) Stor trives og angrer ikke et sekund på at jeg flyttet.

Her er det stille og rolig, gode naboer og et fint miljø for barn og unge. Jeg har nå fått meg kjæreste som jeg har hatt igjennom tre år.

Det funker og flytte, så lenge du går inn og gir alt for at det skal gå bra!

[Gjest *Ulla*]

Jeg ser at de fleste har positive erfaringer med å bo på landet, men at det også selvfølgelig vil være negative sider. Man må vel bare finne ut hva som veier tyngst. Akkurat nå er det definitivt de positive sidene, og jeg tror ganske sikkert det blir en mer landlig bolig på oss etterhvert. Om det skulle bli sånn at vi ikke trives., så er det ikke umulig å flytte hjem igjen.

Takk for at dere delte erfaringer og kom med innspill, jeg vil gjerne ha fler

[^^Belle^^]

Jeg ser at de fleste har positive erfaringer med å bo på landet, men at det også selvfølgelig vil være negative sider. Man må vel bare finne ut hva som veier tyngst. Akkurat nå er det definitivt de positive sidene, og jeg tror ganske sikkert det blir en mer landlig bolig på oss etterhvert. Om det skulle bli sånn at vi ikke trives., så er det ikke umulig å flytte hjem igjen.

Takk for at dere delte erfaringer og kom med innspill, jeg vil gjerne ha fler

Jeg har vokst opp på landet, ca. 20 min med bil utenfor en middels stor norsk by. Jeg bor nå i denne byen, og må si at jeg trives mye bedre et lite stykke unna. Når den tid kommer, har jeg veldig lyst til å flytte hjem igjen, men jeg har vært så ''uheldig'' å funnet meg en ekte bygutt, så vi får vel inngå et kompromiss til slutt. 10 minutter utenfor byen kanskje?

Uansett, jeg kan veldig anbefale å bo litt utenfor bygrensen. Venner og familie blir vant med det, og 20-30 minutt er egentlig ikke så langt. Eller, kanskje jeg bare er vant med det?

[Gjest ønsker_land]

Jeg kunne også tenkt meg å bo litt landlig. Et sted som er nært til Oslo.

Noen som vet om noen koselige steder?

[Gjest gjest..]

Jeg kunne også tenkt meg å bo litt landlig. Et sted som er nært til Oslo.

Noen som vet om noen koselige steder?

Jeg bor like ved Vestby uten for Oslo. Kjempe koselig plass. Landling men samtidig veldig sentralt. Har alt man trenger, bank, postkontor, polet og matbutikker. Det går tog vær time til Oslo.

Vestby er fremdeles en bygde plass, men begynner og bli veldig sentralt og populært. Stor koser meg her!

[Gjest tjelta]

Jeg kunne også tenkt meg å bo litt landlig. Et sted som er nært til Oslo.

Noen som vet om noen koselige steder?

spørs jo hva man mener med ladlig da..jeg flyttet fra oslo til lørenskog, for meg er dette landet, har alltid bodd i byen

[Gjest Gjest]

Flytt til rike kraftkommuner i Aust- og vest-Agder!

Vegårdshei, Evje, Setesdal, Hovden, Iveland...et vennepar av oss flyttet fra Oslo og ditover og de skryter veldig av hvor fantastisk alt er! Dessuten er boligprisene lave og mange av kommunene har gratis barnehageplasser.

[mysan]

Ja, man blir mer isolert.

Folk slutter å besøke deg fordi "du bor så usentralt" o.s.v

Har vel hørt de fleste varianter.

Man må nok være innstilt på å ikke få så mye besøk, men stort sett være den som besøker andre.

Selv om en selv ikke syns det er uoverkommelig langt, er det mange andre som syns det er et tiltak å kjøre 20-35 min.

Dette er vel min erfaring også, men jeg angrer ikke.

Jeg kan forstå at folk synes jeg har flyttet langt fra folkeskikken, jeg syntes selv det var ille å kjøre hit i starten med ukjente, svingete veier uten gatelys, men man venner seg til, og nå synes jeg ikke det er noe problem over hodet.

Vennene mine ser det som et større problem, men nå er jeg såpass asosial at det egentlig ikke er så farlig. Jeg kan snakke med folk på telefon, jeg MÅ ikke se dem.

og jeg kjører ofte innover, det er ikke noe problem.