Er du forvirret og en dørmatte?

[Gjest Kråkaa]

Vet du hvem du er? Vet du hva du står for? Vet du hva du vil bli? Trives du med deg selv? Har du en følelse av å stå totalt utenfor?

Vil bare sjekke om det er flere som har det slik som meg.

Har lav selvtillit. Tror ikke jeg klarer noe som helst. Ikke vet jeg hva jeg vil bli,ikke har jeg noe yrke og ikke studerer jeg. Føles ut som om jeg ikke vet hva jeg vil i det hele tatt.

Tror ikke jeg er noe. Er livredd for at folk skal tro at jeg tror jeg er noe. Tror ikke det motsatte kjønn faller for meg. Tror egentlig ikke noe kan forelske seg i meg. Møter aldri blikket til forbipasserende. Får lyst til å unnskylde meg for at jeg er så dum og stygg.

Føler meg totalt utenfor. At jeg er et slags unntak i menneskeheten. Ingen regler gjelder for meg,jeg er den mest håpløse. Jeg er ikke verd noe og man trenger ikke ta hensyn til meg. Alt det de andre sier og gjør er rett. De andre har fasiten,det jeg gjør er feil.

Lurer på om noen andre kjenner seg igjen i dette?

[Gjest Gjest_gjest_*]

hei der,,,,

var som å lese om meg detta, har også sån som deg , var som jeg skulle ha skevet alt selv,

har godt til mye behandling på det, så det første en må begynne med, er å prøve å like deg selv, for ingen er stygge ingen er ikke vert noe, er bare vi som har det sån som tenker slikt.

skriv opp alt som du kan å hva du gjør i løpet av en dag, da ser du mye, hva du kan, dritt i hva andre synest å mener om deg, du er den du er, å det må en respektere, er vanskelig det, som jeg sier nå er bare noe av det, men etter jeg begynnte som fagfolk sa, så begynner det å lysne litt,, hadde vært greit å ha e mailen din, tror vi kunne hjelp verandre masse,

klem fra en som forstår deg, å respekter deg

[Gjest Kråkaa]

Misforstå meg rett men det er nesten litt lettende å høre at det iallefall finnes en person som kjenner seg igjen!

Går til behandling 1 gang i uka og har gjort det i ett snart år. Fremskrittene er bittesmå men de er jo der. Er så ufattelig mye arbeid at jeg blir helt motløs innimellom. Er jo så mye enklere å bare legge seg ned og gi opp men det fører jo ikke noe godt med seg.

[Aeryn]

Vet ikke hvem jeg er. Vil ikke så mye. Gjør stadig feil og har etterhvert fått så dårlig selvtillit at jeg har blitt redd for å bli lagt merke til. Har alltid vært utenfor og har trodd at jeg er helt annerledes enn alle andre mennesker. Har nå fått diagnosen Asperger syndrom og den forklarer mye.

Har du alltid følt deg annerledes/utenfor eller er det noe som har kommet som et resultat av noe du har opplevd? Har du et aktivt sosialt liv? Har du noen andre problemer? (konsentrasjonsvansker, angst, tvang el.l.)

Beklager dersom det virker rart med disse spørsmålene men det er svært mange jenter/kvinner som sliter med udiagnostiserte bokstavdiagnoser (ADD, asperger o.l.). Det er liten kunnskap blant helsepersonell om hvordan disse diagnosene ser ut hos kvinner. De ender derfor opp med å gi andre uriktige diagnoser.

Vet alt for lite om deg til å si at du har noe slikt men ville bare utelukke det. Vet det er vanlig at mennesker med slike diagnoser tror at de er helt alene om å være slik og føler seg ofte utenfor. Du behøver slett ikke svare på spørsmålene hvis du ikke vil.

Endret 9. februar 2009 av Aeryn

[Veronica88]

Jeg føler meg utenfor fordi jeg er motsatt. Jeg står for noe, jeg vet hva jeg vil, jeg klarer å velge noe (etter litt diskusjon med meg selv ofte, men jeg kommer fram til en konklusjon!), og jeg bryr meg om verden rundt meg.

Jeg føler dette her er noe "som går", godt mulig at sånne diagnoser er blitt vanligere, men jeg føler at når jeg er i større gruppe, så er det mange, kanskje rundt halvparten, som ikke vet hva de vil, ikke klarer å stå for egne meninger, for meningen har de basert på noe som de ikke selv vet hvor de har fra, og man prøver å holde andre nede ved å kritisere dem for å ha planer for framtida!

Jeg håper jo ikke det er så mange som har en diagnose som jeg føler "ikke gidder å bry seg med noe". Og jeg håper heller ikke at det er så mange rundt omkring som har SÅ dårlig selvtillit heller. Men noe må det være.

Så du er langt fra alene om å ha vanskelig for å finne en plass. Når mange rundt deg heller ikke orker å finne seg en plass, så blir man jo fort i entall som faktisk gjør det.. Tørr man da ikke skille seg ut, så blir man jo så klart bare en sånn som ikke vet hva man vil.

Skulle ønske normen en dag var å ha masse planer og mene masse om alt, og faktisk kunne stå for det.

Lav selvtillit er det mange måter å løse på, det har vi flere tråder om . Men Aeryn sitt svar er et bra svar, det KAN jo være at du føler deg veldig utenfor fordi du ikke er som andre, uten at det er noe negativt i det! Du må bare godta deg selv!

Håper du finner det en plass i verden og finner ut av du vil. Diagnose eller ei Det er plass til alle om vi bare vil!

[Gjest Kråkaa]

Tusen takk for svar og tilbakemeldinger!

Må si jeg er litt nervøs nå..prøvde å lete opp informasjon om Asperger og ADD. Asperger kan jeg utelukke med engang. Det var lite informasjon om ADD men det jeg leste skremte meg for mye av det stemte..Nå klarer jeg ikke å gjengi punkter så godt da jeg føler at jeg har tusen tanker i hodet på engang og klarer ikke å sortere ut.....Tok en slik ADD test som lå ut her og fikk utslag på 88 og beskjed om å kontakte fagfolk snarest. Vet ikke hvor mye man skal stole på slikt.

Uansett,litt nærmere opplysning; Sleit mye med angst,depresjon og tvangshandlinger før. Begynte på Zoloft og gikk til behandling underveis. Så bedra ting seg og jeg slutta med terapi. Men gikk tilbake til terapi da jeg følte det var andre ting som nå hadde kommet til overflaten som plaget meg (det som står i første innlegget i denne tråden)

Samtidig så har jeg store konsentrasjonsproblemer. F.eks spesielt ved teori og skolegreier. Føler meg totalt forvirra mange ganger da jeg føler jeg har tusen tanker i hodet og vet ikke hvor jeg skal begynne. Har det slik nå når jeg sitter og skriver,føler jeg mister tråden stadig vekk.

Er veldig følsom. Føler jeg bruker mesteparten av dagene til å gå rundt å føle; ser/opplever ting som gjør meg veldig glad,trist,sentimental osv. Dette er veldig slitsomt i lengden.

Fikk diagnose for ett par år siden en mild form for personlighetsforstyrrelse.

Nei nå er jeg bare redd..Vet dette er veldig frekt men leste i samme setning som ADD en plass at det var en mild form for autisme. Er jeg plutselig en autist jeg nå da?

Uansett,takk nok engang for svar!

[Gjest Gjest]

Hei, Kråkaa.

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din. Jeg gikk en tid til behandling pga. mine problemer eller "issues", blant annet sosial angst og depresjon. Jeg har også lavt selvbilde og selvtillit. Jeg har hele tiden hatt flink pike-syndrom, selv om jeg har hatt en bra oppvekst og barndom. Dette komme også opp som tema når jeg gikk til psykolog. Jeg har et umenneskelig krav og forventninger til meg selv, men ikke til andre. I tillegg har jeg ikke fått uvikle en identitet, eller at utviklingen er litt forsinket.

Jeg føler at jeg ikke vet hvem jeg er. Jeg føler at jeg noen ganger kan få et lite glimt, men det er det. Jeg vet ikke helt hva jeg står for. Kanskje jeg tror at jeg vet, men jeg vet egentlig ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil bli. Jeg trodde at jeg visste det. Jeg både trives og ikke trives med meg selv. Det kan skifte like fort som jeg kan blunke med øyet.

Jeg er også en følsom person, slik som du selv sier. Jeg tar innover meg alt. Hvis 99 personer sier noe positivt og 1 person sier noe negativt, så legger jeg merke til det sistnevnte. Jeg bruker mye tid og energi på å gruble og bekymre meg, jeg kan ofte tenke det verste, men jeg prøver å gjøre noe med det. Jeg er obs på det.

Ellers har jeg både familie, en fantastisk kjæreste og venner rundt meg. Jeg har tatt to utdannelser, men nå er jeg ikke sikker på om jeg vil bruke noe av det. Jeg er helt blank.

Uansett, det er godt å vite at man ikke er alene, at det er andre likesinnede der ute.