Hvorfor gifte seg?

[Gjest Janna]

Med all respekt for tradisjoner- jeg synes egentlig det er tull å gifte seg. Det finnes ikke noe sånt som evig kjærlighet. Ivertfall ikke automatisk, man må jobbe hardt og svelge mange kameler for at et forhold skal fungere i lengden.

Hvorfor gifter dere dere?

Hvorfor dette behovet for å vise andre at dere hører sammen? (Det skjønner jeg forsåvidt)

En giftering stopper ikke alle fra å prøve seg likevel.

(Dette er satt litt på spissen, håper folk vil argumentere saklig)

[Gjest Engel, ikke pålogget]

Det er flere grunner. Begge ser på ekteskap som noe som er nesten ubrytelig, vanskeligere å gå ut av, mer forpliktende enn samboerskap. Men mange andre er nok uenig der.

Ringene er også et tegn for andre at man er opptatt (fungerer allerede godt å jage innpåslitne sjekkere med forlovelsesringen! :D )

Men hovedgrunnen min er at det fortsatt er en del lover ang bl.a. arv som fortsatt forutsetter at foreldrene er gift. Dvs at jeg vil være gift før vi får barn.

Faktisk så har faren ingen rettingheter nesten hvis han ikke er gift med barnets mor, han blir ikke engang satt opp som barnefaren uten moren samtykke... Vet dette er i ferd med å endres, men likevel...

[Gjest Tristessa]

Å la være å gifte seg fordi en tror/mener at en ikke kan holde seg unna andre i lengden, blir for dumt. Selvfølgelig går ikke forhold på skinner, og en må gjerne strekke seg og arbeide for å få forhold til å fungere. Jeg er fremdeles ung, og ekteskap ligger langt inn i fremtiden. Men likevel vet jeg at jeg en eller annen gang vil gifte meg. Og det har ingen ting med drømmen om Det Store Prinsessebryllup. For å være helt ærlig - jeg synes det er fjollete å ikke gifte seg etter lang tids samboerskap. Hvorfor?

Fordi det blir for dumt å bruke en alternativ biologisk forklaring på at en ikke kan tenke seg å bli gift. Og fordi jeg ville satt spørsmål til en alternativ, potensiell ektemann hvis han ikke ville gifte seg, selv om det hadde virket som om begge var klare for det.

Ekteskapet er ikke en kapsel for evig, rosa kjærlighet. For meg er det en måte å være seriøs mot den man elsker og vil dele livet sitt med. Jeg forstår godt de som har mistet troen på ekteskapet. Et flertall av mine venner som har skilte foreldre, synes nemlig det. Kanskje det er fordi mine foreldre har holdt sammen i vått og tørt, godt og vondt at jeg fremdeles har troen på ekteskapet? I fare for å virke oversentimental - jeg tror det finnes evig kjærlighet, så lenge en vet å kjenne den igjen og kan akseptere at den kommer i flere former.

Det er ikke uten grunn at min mor avsluttet talen hun holdt for min far i hans femtiråsdag med et sitat: "Dig skall jag älska livet ut, för dig har jag kär."

[Augustbrud02]

Personlig synes jeg ekteskapet er kjempeflott og jeg synes det er en flott bekreftelse på et forhold man selv setter pris på og som man ønsker at skal vare livet ut. Javiss, vil det komme vanskelige tider, men desto sterkere vil man stå sammen og klare å komme seg igjennom ting sammen.

For meg er ekteskapet ennå sterkere enn det å være samboere og jeg har alltid visst at jeg ville gifte meg. Barn hadde også vært uaktuelt om jeg ikke hadde vært gift.

Fos oss var det ikke behovet for å vise andre at vi hører sammen som gjorde at vi giftet oss, det var den bekreftelsen vi gav hverandre som var viktig.

[Gjest Janna]

Jeg forstår godt de som har mistet troen på ekteskapet. Et flertall av mine venner som har skilte foreldre, synes nemlig det. Kanskje det er fordi mine foreldre har holdt sammen i vått og tørt, godt og vondt at jeg fremdeles har troen på ekteskapet?

Hvordan forklarer du mitt synspunkt utfra den teorien? Mine foreldre har nemlig også holdt sammen i vått og tørt, som du sier.

Synes ikke det holder.

Å ikke gifte seg fordi man ikke klarer å holde seg unna andre, er jeg enig i er helt idiotisk. Da får man heller ta konsekvensen av det og ikke være i et forhold i det hele tatt, eller finne noen som liker å dele sin kjære med andre.

Når det gjelder arv er dette nå nesten likestilt for gifte og samboende, har jeg hørt. Er det feil?

Hvis man skriver et gjensidig testament for samboere med felles barn og tinglyser det, er den biten fikset.

Og så er bryllup et skikkelig pengesluk for veldig mange. Hvorfor ikke heller bare gifte seg i stillhet hos sorenskriveren hvis man absolutt vil?

Er bryllup=evig kjærlighet uansett?

Hva måtte til for at du ville bryte et ekteskap?

[Livets datter]

Det finnes ikke noe sånt som evig kjærlighet.

Si ikke det, si ikke det. JEG har ikke funnet den enda, men det betyr ikke at jeg ikke tror på den. Det er en av de tingene jeg er nødt til å tro på!

[Gjest Poirot]

Når det gjelder arv er dette nå nesten likestilt for gifte og samboende, har jeg hørt. Er det feil?  

Hvis man skriver et gjensidig testament for samboere med felles barn og tinglyser det, er den biten fikset.

Her har du i hovedsak rett. Men for mange blir dette litt mye tiltak, da det ofte kan være lurt å snakke med en advokat.

[Gjest Tristessa]

Skal spise middag nå - svarer deg senere på det siste innlegget ditt, Janna.

[Gjest Janna]

Men  for mange blir dette litt mye tiltak, da det ofte kan være lurt å snakke med en advokat.

Det er da mye mer tiltak å planlegge en hel bryllupsfest?

[Gjest Poirot]

Det er da mye mer tiltak å planlegge en hel bryllupsfest?

He-he! Det er det. men litt mer lystbetont?

Selv er jeg samboer, men skal være gift før jeg får barn. Hvorfor? Vet ike. Bare vil ha det slik, føler det mer "voksent" og forpliktende, romantisk, høytidelig og festlig.

[Leo]

Når det gjelder arv er dette nå nesten likestilt for gifte og samboende, har jeg hørt. Er det feil?  

Hvis man skriver et gjensidig testament for samboere med felles barn og tinglyser det, er den biten fikset.

Dette er en utbredt misforståelse! Hvis folk visste hvilke regler som gjaldt tror jeg langt flere samboere, og særlig de med barn, ville ha giftet seg!

Har desverre ikke tid til å skrive mer akkurat nå...

[Gjest Engel, ikke pålogget]

For ikke så lengesiden var det en artikkel i Nettavisen (tror jeg) ang samboere/ gifte ang arv og annet juridisk. Finner den ikke igjen nå, men der sto det at mange samboere som hadde skrevet testamente og trodde alt var greit hadde fått seg en overraskelse. Skal se om jeg kan finne igjen dette... Det har vært diskutert her noen ganger tidligere også.

Men jeg vil heller spørre: hvorfor ikke gifte seg? Fordi det er dømt til å ende i skilsmisse? I såfall burde man heller ikke få barn! Det er jo best for barna å leve i et hjem med to foreldre (hvis disse er nogenlunde venner).

Nå er vi av dem som ikke bruker 100 000 på bryllup, men hvorfor folk velger å ha store selskaper blir en annen diskusjon som ikke har noen med dette å gjøre syns jeg.

[Gjest Anonymous]

Vi gifter oss fordi vi elsker hverandre og vil leve sammen resten av livet. Ja en må svlege mange kameler, men det må en enten en gifter seg eller ikke, om en vil være i et forhold en stund. Vi har vært igjennom mye sammen og gleder oss til den dagen vi kan kalle hverandre mann og kone, selv om jeg nå går for konemor likevel. Jeg har også to barn fra et tidligere forhold som han skal adobtere, og det får han bare om vi er gift. barna har ikke hatt kontakt med sin biologiske far siden de var 1 mnd og 2 år gammel, og nå er de 10 og 8 år. Vi har ikke fortalt dem noe enda, men gleder meg til den dagen jeg kan fortelle dem, for jeg tror de begge vil bli veldig glad for å endelig få en far, selv om de ser på han som far i dag så vet de at han ikke er deres far, men det er han som er der for dem hele veien og det vet de.

Gleder meg til den store dagen

['Lilly']

Med all respekt for tradisjoner- jeg synes egentlig det er tull å gifte seg. Det finnes ikke noe sånt som evig kjærlighet. Ivertfall ikke automatisk, man må jobbe hardt og svelge mange kameler for at et forhold skal fungere i lengden.

Hvorfor gifter dere dere?  

Hvorfor dette behovet for å vise andre at dere hører sammen? (Det skjønner jeg forsåvidt)

En giftering stopper ikke alle fra å prøve seg likevel.

(Dette er satt litt på spissen, håper folk vil argumentere saklig)

Ja, det var jo meget bastante uttalelser, og slike uttalelser er nok lett å komme med hvis man selv ikke har opplevd "det store" (ikke direkte rettet mot deg, da jeg ikke vet hvordan din situasjon er)

Greit å si selv at man ikke tror på evig kjærlighet, men å si at det ikke finnes, blir for enkelt.... Jeg har utallige eksempler på nettopp det motsatte.

Som du sier, at man må jobbe hardt og svelge kameler, .... da sier jeg IKKE NØDVENDIGVIS. Personlig har jeg aldri erfart at jeg må "jobbe" i det forholdet jeg er i nå. Mange vil nok da si at vi ikke har opplevd vanskelige tider o.l., men det har vi, men ikke noe som går på vårt forhold. Da er det ytre faktorer som sykdom, i forhold til jobb, familie etc. Mange mener dette kan tære på forhold, men vi jobber sammen i slike situasjoner - ikke mot hverandre. Vi har så og si aldri kranglet. Vi gir og tar og deler på hverdagens gjøremål, og dette er noe som går automatisk. Det er slik vi er som personer. Vi liker å gjøre ting for hverandre, og krangler ikke om bagateller, som jeg føler mange andre henger seg opp i i forhold. Vi er oppriktig interessert i hverandre og hverandres interesser.

Jeg storkoser meg med min store kjærlighet, og vet at han har det på samme måte. Jeg stoler 100% på han, og han på meg. Vi har ikke sjalusi, misnøye, uærlighet etc i vårt forhold, og vi snakker åpent om alt. Siden jeg traff han, har jeg aldri (ja, aldri) tenkt på noen andre, eller tvilt på om han er den rette. Akkurat dette gir meg da også signaler om at han er nettopp det - den rette for meg.

Vi gifter oss fordi vi elsker hverandre, og kan ikke leve uten hverandre. Vi vil feire dette og synes det å gifte oss er en flott måte å vise hverandre hva vi føler. Og, ja det kunne vi sikkert gjort uten giftemål også, men HVORFOR IKKE??? Det er så mange spørsmål om hvorfor man gifter seg, og da spør jeg tilbake - hvorfor ikke???

(Legger til at mine foreldre har hatt det på samme måten. Ting går av seg selv og man må ikke svelge alle disse kamelene som det er snakk om. Her tror jeg mange har forskjellig referansebakgrunn........ Det må tas i betraktning for uttalelsene i denne tråden)

[Gjest Tristessa]

Greit, da var jeg på plass igjen.

Det jeg mente, Janna, var ikke at du har opplevd en skilsmisse som gjør at du tviler på ekteskapet som institusjon og samlivsform. Jeg tror derimot at mange som har opplevd det vil stille seg skeptisk til det å gifte seg.

Dessverre er det ikke like enkelt for samboere å oppnå de juridiske rettighetene som automatisk følger med det å bli gift. Orker ikke å gå nærmere innpå dette nå, men det er store forskjeller på f.eks ansvar for barn.

Du spør hva som måtte til for at jeg ville brutt et ekteskap - det kan jeg ikke svare deg på nå. Forhåpentligvis kommer jeg bare til å gifte meg en gang.

Men kan jeg få spørre deg om noe? Mener du at det er "enklere" å få barn med noen, en handling som pålegger dere et ansvar som vil vare i minst 18 år, eller er dette en mer forpliktende handling enn å gifte seg? Synes du virker veldig bastant og brysk i dine uttalelser om dette emnet, og jeg kan ikke la være å lure på om du prøver å rettferdiggjøre din egen situasjon. Kun et spørsmål, og dun trenger ikke å svare på det hvis du ikke vil. :blunke:

[Sommerbruden]

Er det noen her som gifter seg ut fra et kristent ståsted? Rett og slett fordi bibelen ikke aksepterer samboerskap?

[Gjest Janna]

Det er ikke "enklere" å få barn med noen enn å gifte seg, det er ivertfall sikkert. I den forstand at det ikke er mer forsvarlig, eller hva du vil kalle det... Jeg synes at man ikke trenger å være gift for å få barn, men man bør være innstilt på å leve sammen resten av livet likevel.

Men så var ikke vår planlagt heller.

Angående å rettferdiggjøre situasjoner, så bryr jeg meg heller lite om hva andre mener og tenker, så det er ikke et issue en gang. :blunke:

Man har en del fine rettigheter som gift, ja, men for meg betyr giftermål det samme som tap av individualitet.

Dessuten har gifte plikt til å ta vare på hverandre økonomisk, og den delen synes jeg ikke noe om.

Men at begge har plikt til å ta vare på barnet/barna, det er en selvfølge.

Når man er samboer fyller man forresten ut farskapspapirer på sykehuset etter fødselen, og får papirer om foreldreansvar på trygdekontoret.

Det er ikke mer komplisert å være samboer, man må bare være innstilt på å ordne alt det formelle på en annen måte.

[Gjest Tristessa]

Jo, ja, du kan så si.

Jeg er fremdeles uenig, men trenger ikke å bråke på grunn av det. Jeg føler i det minste ikke at en mister individualiteten sin når en gifter seg. Det blir jo hva man gjør det til, ikke sant?

Og det med å ha en felles underholdningsplikt slår veldig skjelden ut for alvor, som regel bare når mor går hjemme med barn og ikke er i inntektsgivende arbeid. Ekteskapkan være så mangt, og betyr nødvendigvis ikke tonnevis med snørrunger, stygge klær og en låst følelse.

[Gjest Janna]

Det er sant, selvfølgelig.

Du skal se at jeg har skjulte fordommer mot gifte jenter. :o

Neida.

Men at ekteskapet ikke betyr akkurat det samme for alle mennesker, er greit. Det er vel en slags dyp symbiose mellom to mennesker som har valgt å leve sammen. Det kan samboerskap også være.

[Gjest Tristessa]

Tenten min og hennes kjæreste har jo bodd fra hverandre så lenge de har vært sammen - en fjorten, femten år vil jeg anslå. Det funker fint for de det, de trenger tid for seg selv til å bare være "sære".

Men ekteskap har jeg ingen fordommer mot, så der er vi som olje og vann.