Kan ikke fordra barn

[Gjest Gjest]

Dette er ikke noe "er dette normalt" eller "kan noen hjelpe meg"-innlegg. Mer en utblåsning. Ikke ment som provoserende heller, så beklager hvis jeg støter noen.

Jeg var stemor, og taklet det ikke veldig bra for å si det sånn. Så ble det slutt mellom meg om min kjære. Motvillig selvsagt.

Etter det har det rett og slett bygd seg opp ett slags "hat" mot barn altså. Det er sikkert grusomt og alt sånt, men...

Jeg tar meg selv i å bli grinete når jeg ser barn. Og det verste jeg ser er stolte småbarnsforeldre. Typisk scenario: Stolt mor til barn sitter i nærheten av meg i offentlighet. Ungen kommer i nærheten av meg og prøver å fange min oppmerksomhet. Prøver å gjøre morsomme ting, og moren sitter stolt bak og ser på meg forventningsfullt og venter på at jeg skal smile, le, snakke. Men jeg bare skuler stygt bort. Både mor og barn blir mektig fornærmet, og det gosser meg. Sikkert vant til oppmerksomheten. Ikke alle kan like barn. Jeg liker ikke barn.

Jeg tviler på at jeg noen sinne vil få barn, selv om jeg er ung og ting sikkert kan endre seg. Men sånn føler jeg det nå.

Barn er rett og slett ekle synes jeg. 100 ting er ekle, kanskje 2 ting er litt søtt.

[Gjest *Mim*]

Greit. Hold deg unna dem, da - både for din egen og barnas skyld.

[Gjest Gjest]

Der fikk jeg den.......

[Gjest Gjest]

Jeg ble nettopp mamma til tvillinger. De er kjempesøte. Også er de så små og sover mye da. Synes de er så nusselige når de er så små. Jeg er kjempestolt av de små prinsessene mine.

[Gjest Gjest]

Typisk scenario: Stolt mor til barn sitter i nærheten av meg i offentlighet. Ungen kommer i nærheten av meg og prøver å fange min oppmerksomhet. Prøver å gjøre morsomme ting, og moren sitter stolt bak og ser på meg forventningsfullt og venter på at jeg skal smile, le, snakke. Men jeg bare skuler stygt bort. Både mor og barn blir mektig fornærmet, og det gosser meg. Sikkert vant til oppmerksomheten. Ikke alle kan like barn. Jeg liker ikke barn.

Jeg tviler på at jeg noen sinne vil få barn, selv om jeg er ung og ting sikkert kan endre seg. Men sånn føler jeg det nå.

Barn er rett og slett ekle synes jeg.

Denne moren burde passet bedre på barnet sitt. Barn kan ikke bare gå bort til fremmede på offentlige steder. Som du sier er det ikke alle som liker barn. På samme måte som det ikke er alle som liker hunder. Foreldre bør forstå dette.

[EmmaW]

Denne moren burde passet bedre på barnet sitt. Barn kan ikke bare gå bort til fremmede på offentlige steder. Som du sier er det ikke alle som liker barn. På samme måte som det ikke er alle som liker hunder. Foreldre bør forstå dette.

Enig. Før jeg ble mor var jeg akkurat som TS.

Jeg er nå mor til tre, og synes nå stort sett at barn generelt er veldig søte små skapninger så lenge de er noenlunde veloppdragne.

[Rødtoppen86]

Noen foreldre tror at når de har barn, så har de all verdens rettigheter som går foran alle andre. Har ikke noe imot barn siden jeg jobber i barnehage, men noen må skjønne at ikke alle liker barn.

De kan ikke bli fornærmet fordi noen ikke vil smile eller hilse på deres gullklump, men folk som ikke liker barn må også ha normal folkeskikk.

[Gjest Gjest_Mia_*]

Dette er ikke noe "er dette normalt" eller "kan noen hjelpe meg"-innlegg. Mer en utblåsning. Ikke ment som provoserende heller, så beklager hvis jeg støter noen.

Jeg var stemor, og taklet det ikke veldig bra for å si det sånn. Så ble det slutt mellom meg om min kjære. Motvillig selvsagt.

Etter det har det rett og slett bygd seg opp ett slags "hat" mot barn altså. Det er sikkert grusomt og alt sånt, men...

Jeg tar meg selv i å bli grinete når jeg ser barn. Og det verste jeg ser er stolte småbarnsforeldre. Typisk scenario: Stolt mor til barn sitter i nærheten av meg i offentlighet. Ungen kommer i nærheten av meg og prøver å fange min oppmerksomhet. Prøver å gjøre morsomme ting, og moren sitter stolt bak og ser på meg forventningsfullt og venter på at jeg skal smile, le, snakke. Men jeg bare skuler stygt bort. Både mor og barn blir mektig fornærmet, og det gosser meg. Sikkert vant til oppmerksomheten. Ikke alle kan like barn. Jeg liker ikke barn.

Jeg tviler på at jeg noen sinne vil få barn, selv om jeg er ung og ting sikkert kan endre seg. Men sånn føler jeg det nå.

Barn er rett og slett ekle synes jeg. 100 ting er ekle, kanskje 2 ting er litt søtt.

Og med dette ville du?

Glad jeg ikke kjenner mennesker som deg. Du virker som en sur, gammal kjerring.

[Veronica88]

Enig med de som skriver at ikke alle kan like verken barn eller hunder! Hunder tar ansvarlige eiere tett inntil kroppen når det går folk forbi som tydelig ikke vil gå nære dem. Mens barn, nei de lar vi løpe rundt og forstyrre?

Jeg er heldigvis ikke eldre enn 21, så mye kan jo skje. Jeg er ikke noe glad i småbarn nå. Jeg tror kanskje dette grunner i litt sjalusi, og det kan det jo være for deg også? Og da har du to valg: Finne en barnløs (eventuelt såpass voksne barn at DU ikke trenger å passe dem døgnet rundt, at de mater seg selv, driter alene og legger seg selv), eller jobbe med sjalusien. Det er jo lett å tenke at det var barna sine feil i at forholdet ditt røyk, men jeg liker å tro at det er en grunn for alt. Der hadde du tydeligvis ikke noe å gjøre likevel?

Min sjalusi grunner nok i min mor, som jeg har et elendig forhold til. hun har lagt opp til det selv, med å ikke klare å behandle meg som et selvstendig, tenkende individ. Jeg så så vidt på en dansk dokumentar her en dagen, at sinte folk ofte er redde. Det bekrefter jo litt min følelse at hun rett og slett har vært litt "redd" selvstendige meg, at "ånei nå tenker hun selv og jeg kan ikke stoppe det", og dermed ble jeg kjefta på for alt.. Jeg var veldig tidlig ute med å lese og se på "avanserte" barne-programmer, og jeg var først i klassen til å lære det meste.. så hun følte vel tidlig at jeg var "en trussel"?

MEN, når det gjelder å passe småbarn, hun jobber jo faktisk med barn nå!, det er hun god på. Får visstnok masse skryt på jobben ifølge mormor, og det kan jeg tro på. Jeg har sett henne passe barn selv! Hun er tålmodig, men streng osv. Alle disse positive tingene. Har det også veldig gøy med barn. Så kommer jeg og foreslår noe "eget", nei da blir hun sur på flekken! Dette har skjedd MANGE ganger.. Vi har møtt barn hun kjenner ute, hun lyser opp, de lyser opp, alle er glade og fornøyde, og når barnet forsvinner og vi er alene, og jeg spurte om noe (f eks kan vi ha sånn til middag idag?) så var det surt ansikt og "javel, du får vel få viljen din da!". Jeg KREVDE jo ikke den middagen? Jeg FORESLO?

Så jeg ble ganske så lei av det der etterpå, og det er jo ikke mulig å se barn i dag føler jeg, uten at jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke liker dem. Men grunnen til at jeg ikke liker dem er jo at de "tok" fra meg mora mi hele tida, og gjorde henne sur på meg!! Det er jo lett å få den tanken i hodet da..

Og mødre, dere synes kanskje barn med snørr i hele trynet er søtt, jeg er litt sånn at jeg ikke liker nærkontakt med fremmede, og når det kommer en liten fremmed, som i tillegg er direkte SKITTEN, så blir jeg ihvertfall DOBBELT så "ææh gå vekk"-inni meg! Tenk på deg også...

Og jeg er heller ikke alene om å ikke like fysisk kontakt med fremmede. FLott dere lærer barna å like det, men noen av oss har grunner til det. Lær barna å lese folk litt også, lær dem at om noen vil ha klem, så holder de ut armene! Vil de ikke ha klem, så gjør de ikke det. Barn er jo bare uskyldige, men kroppskontakt er kroppskontakt.. Så nei, jeg vil heller ikke holde barnet ditt..

[Gjest Raptuza]

Tenk at du sjølv har vært et barn, trådstarter.....

[Caramba]

Løsning: Aldri få barn selv, og gift deg med noen som har samme holdning. Ellers, prøv å unngå dem slik du sikkert unngår alt det andre du ikke liker.

Jeg hadde ikke blitt fornærmet hvis du ikke smilte til mitt barn hvis han var så uheldig å søke kontakt med deg.

[MarianneE]

Hvor i himmelens land og dager kommer denne holdningen din fra?

[Gjest Gaby]

Hehe, akkurat det der med at fremmede barn kommer bort og forstyrrer kjenner jeg meg igjen i, da blir jeg umåtelig irritert, om ikke barnet er eksepsjonelt yndig. Syns også det er festlig å se uttrykket til foreldrene når jeg ikke blir fra meg av glede over at en snørrete unge står og stirrer på meg.

Men jeg skal ha barn selv da, så jeg er nok ikke like hardt angrepet som ts.

Endret 5. februar 2009 av Gaby

[Gjest Gjest]

Kan ikke fordra barn?? Herregud, hva er nå det for slags holdning da. Barn er kjempesøte de. Bare vent til du sitter der med dine egne.

[Gjest Gjest]

hehe, sier meg litt enig med gaby. jeg liker ikke fremmede barn, liker ikke at de tar kontakt, og gir de heller ingen respons. Men barn som er i min familie liker jeg :gjeiper: til en viss grad selvfølgelig. Selv vil jeg aldri ha barn. Sjønner ikke hva som er så stort med barn liksom.

[Gjest Gjest]

Dette er ikke noe "er dette normalt" eller "kan noen hjelpe meg"-innlegg. Mer en utblåsning. Ikke ment som provoserende heller, så beklager hvis jeg støter noen.

Jeg var stemor, og taklet det ikke veldig bra for å si det sånn. Så ble det slutt mellom meg om min kjære. Motvillig selvsagt.

Etter det har det rett og slett bygd seg opp ett slags "hat" mot barn altså. Det er sikkert grusomt og alt sånt, men...

Jeg tar meg selv i å bli grinete når jeg ser barn. Og det verste jeg ser er stolte småbarnsforeldre. Typisk scenario: Stolt mor til barn sitter i nærheten av meg i offentlighet. Ungen kommer i nærheten av meg og prøver å fange min oppmerksomhet. Prøver å gjøre morsomme ting, og moren sitter stolt bak og ser på meg forventningsfullt og venter på at jeg skal smile, le, snakke. Men jeg bare skuler stygt bort. Både mor og barn blir mektig fornærmet, og det gosser meg. Sikkert vant til oppmerksomheten. Ikke alle kan like barn. Jeg liker ikke barn.

OK.

Jeg tviler på at jeg noen sinne vil få barn, selv om jeg er ung og ting sikkert kan endre seg. Men sånn føler jeg det nå.

Barn er rett og slett ekle synes jeg. 100 ting er ekle, kanskje 2 ting er litt søtt.

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Piper]

Forferdelig å ikke kunne smile til mennesker rundt deg, enten det gjelder barn eller voksne. Greit nok at enkelte ikke liker barn, men er det virkelig greit å være ondskapsfull voenfor andre uansett om det er voksne eller barn? Og jeg mener du var onskapsfull, for du nektet å smile med vilje og gosset deg etterpå fordi både mor og barn ble fornærmet. Men ejg vil nå heller si at det er du som taper på det, for det må være forferdelig å ikke klare å smile til et lite menneske.

[Hildegard]

Nå er du bare 21 år, og du har mange år på å bli mer moden. For det er det du er, umoden.

Jeg likte heller ikke barn før før jeg bikket over de tredve, og jeg kunne glatt sterilisert meg da jeg var på din alder.

Men det er synd du finner glede i å såre andre, det er et svært usympatisk karaktertrekk.

[Gjest Gjest_lise_*]

Jeg har det på akkurat samme måte som trådstarter her, og lurer på hvorfor i al verden ikke andre kan respektere et slikt syn?? Hater når nybakte mødre forventer instinktivt at du skal dulle med ungen deres og si hvor søt den er. Har også opplevd å få dem plassert i fanget uten å ha spurt, og da kjenner jeg at det knyter seg inni meg, og jeg har ikke peilig på hva jeg skal gjøre med den. Dere skriver at hun skal vise litt folkeskikk, men foreldre bør vise tilsvarende folkeskikk ved å ikke la ungene gå bort til fremmede/la dem snakke med voksne de ikke vet hvem er osv. Jeg svarer og smiler ikke tilbake, noe jeg selvfølgelig ville ha gjort med en annen voksen. Kan ikke sammenlignes, da de voksne gjerne har noe de jo skal si, uten en forventningsfull person i bakgrunnen som bare gosser seg over å se min forventning. Ikke alle liker barn! Så enkelt er det, og h litt respekt for det vær så snill.