En grunn til at barn gråter

[Gjest Gjest_mam_*]

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2906892.ece

[Gjest Gjest_Cecilie_*]

Herregud, begynte nesten å grine av å lese det. Helt forferdelig! Kunne aldri aldri latt barnet mitt gråte sånn. De er jo så små, helt nye - hvordan skal de vite at de blir varme av å gråte f eks? Er det virkelig noen som tror at babyer gråter fordi de vil være vanskelige? Etter min mening er det alltid noe når de gråter, og da mener jeg ikke litt sutring rett før de sovner. Babyer som gråter trenger omsorg - mat, drikke, tørr bleie, rette på klær som sitter stramt, er for varme eller kalde. Er de overtrøtte får man forsøke å roe dem og passe på å legge litt tidligere neste gang. Og selvsagt trenger de masse nærhet, de er jo så helt avhengige av oss...

[Gjest Gjest]

Ja, veldig enig i at det var en forferdelig situasjon på trikken.

Men jeg tror egentlig at foreldre er flinkere til å reagere på barns gråt nå enn før: På 70-tallet lærte de jo at babyer godt kunne ligge og gråte, for det hadde bare lungene godt av.

Jeg har ennå ikke sett noen foreldre som ikke trøster sin gråtende baby, så jeg tror det hun så var et unntak.

[Gjest Gjest]

Vi kjøper de dyreste parkdressene og de mest elegante vognene, nærmest for å veie opp for vår manglende evne til nær og god kontakt med barnet. Det er ikke lett å skulle ta tak i hva som skjer innenfor de fire vegger i hjemmene rundt omkring, men i dag ble flere på trikken vitne til noe av det som skjer med barna våre her i landet.

Jeg velger å kalle det overgrep, andre vil kanskje kalle det uvitenhet, sløvhet, motvilje, latskap, egoisme. Et lite barn på ca. seks-syv måneder ligger og gråter høylytt og sterkt fortvilet i vognen sin, i fullt vinterutstyr, med lue og tett parkdress skriker det høyt og er helt blodrød i ansiktet, fordi det er altfor varmt å ligge slik i vognen på en varm trikk.

Foreldrene står bare og smiler rart til hverandre litt brydd, og vi rundt blir bare mer og mer fortvilet. Våre øyne møtes, og jeg kan til slutt ikke dy meg, og sier: «Dere må ta opp barnet og ta av ytterklærne, hun ligger og koker». De gjør ingenting, føler seg bare provosert av at jeg har blandet meg inn.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2906892.ece

Er så enig i dette så jeg vil gjerne dele linken og høre hva dere mener

[Gjest Gjest]

Jeg har null peiling på barn (tror jeg), men selv jeg forstår at slik gjør man ikke

[Far til 2]

Helt enig.

Vi lever i et samfunn hvor vi tror at penger og matrialistisk lykke er løsningen for mange barn. Vi ser det fra bay stadiet (noen få månder) og opp til voksen alder.

Jeg har sagt det i mange debatter her inne tidligere, og gjenntar det gjerne. Barn (i riktig alder) vil heller ha et fang å krabbe opp på enn en ny sykkel. De vil ha en tilstedeværende mamma og pappa som "deltar" i barnets hverdag i barnehage og på skole. De ønsker en mamma og pappa som trøster, utfordrer og støtter dem i hverdagen.

Penger er en form for rikdom hvor vi kun sammenlikner oss med andres pengetilgang. Den virkelige rikdommen opplever vi f.eks. sammen med barna, i en setting hvor utenforstående ting som penger og matrialistiske verdier ikke betyr noe som helst.

Jeg er langt på vei enig med forfatteren av innlegget i Aftenposten. Ofte kan en beskrive foreldres egoistiske tankeløshet som "barnemishandling".

Mine barn er nå kommet over det første stadiet. Men et av favorittbildene fra baby/småbarnsstadiet er hvor jeg ligger på gulvet og leker med dem. Noen ganger får jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg oppfatter det dithen at de savner denne tiden, men samtidig vet jeg at de setter stor pris på at jeg følger/kjører dem til div fritidsaktiviteter og "deltar" ved å sitte å se på dem. På veien hjemmover blir de veldig stolte over at jeg skryter litt av dem.

Barn må fra første stund (dvs fra fødselen) og hele veien få følelsen av at det er elsket betingelsesløst. Å la dem ligge i en barnevogn, senf eller annet, og bare skrike gir ikke barn den tryggheten de ber om.

Hvis vi blir flinkere til å fokusere på dette fremover, både når det gjelder baby'er og eldre barn, gjerne kombinert med at vi tør si fra når vi ser noe vi er uenig i, kan vi kansje oppleve et helt annet forhold til våre egne barn etterhvert som de vokser opp.

[EmmaW]

Jeg er en av dem som har lest Anna Wahlgrens "Barneboka" siden før jeg fikk førstemann, og der understreker hun blant annet viktigheten av å kommunisere med barnet. "Ethvert skrik er et spørsmål", skriver hun. Det er alltid en grunn til at et barn skriker, og vi skal alltid svare etter beste evne. Det er derimot ikke ensbetydende med å stå på pinne for barnet dag og natt. Barn trenger å lære hvordan verden fungerer.

Noen ganger må man ligge i vogn i stedet for å bli båret, og om natten sover man. Slik er det bare.

Klarer man å sette grenser samtidig som man hele tiden er tilstede for barnet, og klarer å være en trygg og tydelig forelder, så har man klart den vanskeligste delen av foreldrerollen.

Tilfeller hvor barn blir utsatt for direkte fysisk ubehag, som i episoden på trikken, fordi foreldrene ikke gidder å ekstraarbeidet med å kle av ungen noen lag for den korte turen, grenser nesten til omsorgssvikt etter min mening.

Et barn blir aldri lykkelig av den fineste parkdressen og den stiligste vognen, de nyeste lekene og største huset.

Ellers er jeg enig i alt Far til 2 skriver.

[Gjest Gjest_lilla_*]

Eller foreldrene hadde en stresset dag, visste at det å ta opp ungen rett før de skulle av igjen ville føre til armer og bein i et fra før av trangt område. Masse stress og styr, få på alt igjen før de skulle ut i kulda igjen. Kanskje medpassasjerer som slett ikke gidder å vente og presser seg frem for å komme forbi vogna med sure miner. Sjansen for å miste klær og utstyr i farta, det faktum at offentlig transport er knotete å komme av og på med vogn, og at sjansen for å miste en stopp er tilstede. Eller enda verre, havne i klemme mellom dører og andre sure grinete mennesker som har meninger om barneoppdragelse...

Det kan være ti tusen grunner for en enkelt slik episode. Og jeg synes folk bør passe de bedrevitende nesegrevene sine selv fremfor å påstå at det er snakk om omsorgssvikt på bakrunn av så lite.

[EmmaW]

Grenser nesten til omsorgssvikt, skrev jeg. Det er ikke mye man hadde behøvd å gjøre for at den lille på trikken skulle fått en mer behagelig tur. Åpne dressen, ta av luen, sånne småting. Det er kjapt gjort å kle på tassen når man har kommet seg av trikken. De var to foreldre der, var de ikke?

[Gjest Gjest_lilla_*]

Grenser nesten til omsorgssvikt, skrev jeg. Det er ikke mye man hadde behøvd å gjøre for at den lille på trikken skulle fått en mer behagelig tur. Åpne dressen, ta av luen, sånne småting. Det er kjapt gjort å kle på tassen når man har kommet seg av trikken. De var to foreldre der, var de ikke?

Kanskje to nybakte førstegangsforeldre som ble skikkelig satt ut og stressa over innblanding fra villt fremmede folk?

[Gjest Gjest]

Jeg har sagt det i mange debatter her inne tidligere, og gjenntar det gjerne. Barn (i riktig alder) vil heller ha et fang å krabbe opp på enn en ny sykkel. De vil ha en tilstedeværende mamma og pappa som "deltar" i barnets hverdag i barnehage og på skole. De ønsker en mamma og pappa som trøster, utfordrer og støtter dem i hverdagen.

Signerer!

[Gjest imli]

Jeg er en av dem som har lest Anna Wahlgrens "Barneboka" siden før jeg fikk førstemann, og der understreker hun blant annet viktigheten av å kommunisere med barnet. "Ethvert skrik er et spørsmål", skriver hun. Det er alltid en grunn til at et barn skriker, og vi skal alltid svare etter beste evne. Det er derimot ikke ensbetydende med å stå på pinne for barnet dag og natt. Barn trenger å lære hvordan verden fungerer.

Noen ganger må man ligge i vogn i stedet for å bli båret, og om natten sover man. Slik er det bare.

Klarer man å sette grenser samtidig som man hele tiden er tilstede for barnet, og klarer å være en trygg og tydelig forelder, så har man klart den vanskeligste delen av foreldrerollen.

Tilfeller hvor barn blir utsatt for direkte fysisk ubehag, som i episoden på trikken, fordi foreldrene ikke gidder å ekstraarbeidet med å kle av ungen noen lag for den korte turen, grenser nesten til omsorgssvikt etter min mening.

Et barn blir aldri lykkelig av den fineste parkdressen og den stiligste vognen, de nyeste lekene og største huset.

Ellers er jeg enig i alt Far til 2 skriver.

Enig i dette. Det er en grunn til at ungen skriker, og man skal ta det på alvor, men ikke dra det for langt heller, da ender man opp som utslitt forelder tril en bortskjemt og kravstor unge.

[Far til 2]

Eller foreldrene hadde en stresset dag, visste at det å ta opp ungen rett før de skulle av igjen ville føre til armer og bein i et fra før av trangt område. Masse stress og styr, få på alt igjen før de skulle ut i kulda igjen.

...

...

Barn krever faktisk en del "arbeid". Disse arbeidsoppgavene endrer seg ganske mye etterhvert som barna blir større, men om en ikke orker å stresse med et lite barn tror jeg evnen til å ta arbeidsoppgaver med et større barn blir totalt fraværende etter noen år. Samtidig gir det signaler til barnet som kansje er mellom 2 månder og 4 år, at mamma og pappa gidder ikke/orker ikke ta hensyn til det. Hvordan slike barn tenker om sine foreldre når barnet blir eldre kan vi bare gjette oss til.

Jeg antar mange foreldre har opplevd mye av det samme som meg mht parkdresser og stress. Jeg husker bl.a. at jeg mange ganger skulle kjøre i barnehagen. 3-4 ganger kunne jeg spørre om barnet måtte tisse før vi dro, og fikk altid nei. Da vi var kommet ut i bilen og festet sikkerhetsbeltet kom den uungåelige kommentaren: "Pappa -, jeg må tisse". Da var det ut av bilen igjen og inn for å ta av parkdressen slik at barnet fikk tisse. Så var det på med hele greia igjen og ut i bilen. Jeg skal tilstå at jeg nok var stresset mange ganger fordi jeg kansje skulle i et møte på jobben eller av andre årsaker hadde det travelt. Men jeg tror og håper at det er veldig få som har latt dette stresset bevisst gå ut over barnet.

Å få barn er faktisk krevende noen ganger. Men å få barn "for å ha noe å vise fram ved hyggelige anledninger" blir helt feil og jeg har liten respekt for de som gjør det på denne måten.

Problemer som det som beskrives i avisinnlegget varer bare en kort tid. Da må vi bare ta det ansvaret vi har valgt å ta og hjelpe barnet etter beste evne.

[Gjest Gjest_mor_*]

En sommerdag i juni (!) møtte jeg en mor ute som hadde kledd på sin to år gamle gutt:

* varm kordbuske

* kraftige sko

* genser

* ullgenser, hjemmstrikket lusekofte

* Lue som matchet genseren

Gutten var sutrete, urolig og helt rød i ansiktet.

En forsiktig kommentar om att gutten kanskje sytes det var litt varmt med så mye klær falt ikke i god jord i det hele tatt.

Tror moren hadde strikket selv, og ville vel vise frem hvor flink hun hadde vært.....

[Donpedro]

Jeg er helt enig i at barn bør tas opp, kles av osv. Men forfatteren virker som hun har bikket helt over når hun skriver

Det hører med til historien at jeg gikk litt av hengslene og truet med å melde dem til barnevernet.

Makan!

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig i at barn bør tas opp, kles av osv. Men forfatteren virker som hun har bikket helt over

Det er også mitt inntrykk. Hun kan helt sikkert ha et poeng om at barnet var varmt, men i innlegget i aftenposten nevner hun en masse episoder hvor barn skriker og hun oppfatter at foreldrene ikke tar dem på alvor.

Enkelte barn skriker mer enn andre og det er ikke alltid noen enkel løsning på å avhjelpe dem.

[Lurvina]

Jeg synes det mer høres ut som at disse foreldrene har fått for dårlig informasjon om barnestell, og at en derfor bør være forsiktig med å true om barnevern og det som verre er. Burde man ikke heller begynne å forkusere om informasjonen de åfr er godt nok istedet? For det er vel få foreldre som kler på barnet så mye at det er ubehagelig med vilje.

[Donpedro]

Hvordan vet man i det hele tatt at det var froeldrene som var emd barnet, og ikke en tante/onkel som skulle vær barnevakt for første gang?

[MellonCollie]

Det er også mitt inntrykk. Hun kan helt sikkert ha et poeng om at barnet var varmt, men i innlegget i aftenposten nevner hun en masse episoder hvor barn skriker og hun oppfatter at foreldrene ikke tar dem på alvor.

Enkelte barn skriker mer enn andre og det er ikke alltid noen enkel løsning på å avhjelpe dem.

Jeg er helt enig i denne.

Synes også det var vondt å lese førsteinnlegget, men av andre grunner enn mange andre. Jeg har nettopp vært gjennom en barseltid med et spedbarn som gråt og gråt og gråt. Her var det nok kolikk som var årsaken, men det var det ingen ukjente utenforstående som visste. Men jeg kunne da ikke sitte hjemme med ham i huset døgnet rundt i 3 mnd uansett, så da hendte det også at det var skrik i offentlighet. Om jeg står i kø i dagligvarebutikken og han startet å skrike i vogna, så kunne jeg forsøke å stryke og trøste, jeg kunne også ta ham opp - alt uten at det ville stoppe gråten. Men om noen da ser meg i den tida som jeg bruker på å skulle betale / pakke ned varene med et skrikende barn i vogna. Skal de ta tilkalle barnevernet fordi jeg er en dårlig mor? Og hadde noen i tillegg kommet bort til meg da og truet med dette, så hadde jeg antagelig brutt sammen, stressa som jeg allerede var av situasjonen.

Selvsagt skal man ikke la barn ligge og skrike alene når de er små. Selvsagt skal de få kjærlighet og trygghet i det uendelige.

Men man skal være svært forsiktig med å dømme ukjente når man kun ser noen få øyeblikk av en hverdag.

[Gjest Gjest]

Jeg og min har aldri latt barnet sove på eget rom som baby - det har vært helt tydelig hvor mye barnet trenger oss, trenger nærheten vår. Vi har alltid satt barnets behov først, ikke at vi utslette ross selv, men vi har skaffet oss barn, det er da ikke barnets skyld. Vi har et ansvar og jeg blir aldri imponert over hvor "flinke" babyer er som er "snille", lar seg oppdra til at mor og far setter seg selv først og skal fortsette medå realisere seg selv i jobb, med skole, kurs, fritid, trening etc.

Voksne i dag skal ha alt, klare alt, få servert alt.

Og den som ikke er klar for å sette seg selv littegrann på pause og faktisk yte litt service og omsorg til små barn, bør kanskje vente litt.

Misforstå meg rett, barn skal læres å klare seg selv, jeg snakker ikke om å legge alt i hendene på dem, men det går på oppmerksomhet, interesse, detakelse (som ikke alltid måles i antall fritidsaktiviteter).